Talende taushet

«Det ikke å ha noen mening, er også å velge, for hvis man selv ikke har noen mening, gir man andres meninger større spillerom», mente den danske filosofen og forfatteren Søren Kirkegaard (1813-185).

Året med feiring av Grunnloven går mot slutten. En av dens viktigste pilarer, og som alt annet hviler på, er ytringsfriheten. Den trues i urovekkende grad.

For et par måneder siden la Fritt Ord fram rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge». Den viser at flertallet av nordmenn ikke er spesielt opptatt av at vi skal få si eller kritisere det vi vil, eller ytre våre meninger.  

Vi legger også bånd på oss. «Begrensing» heter det i rapporten. Omtrent halvparten av befolkningen sier ikke det de egentlig mener i spørsmål som er viktige for dem selv. Verken hjemme, rundt lunsjbordet på arbeidsplassen, på nett eller i sosiale medier. De frykter å bli oppfattet som mobbere, eller rasister.

Bare 3,4 prosent av befolkningen vil gi uttrykk for meninger som kan oppfattes som politisk ukorrekte. – Generelt er det ganske stor konsensus om hva man kan si og ikke si. Da er det også et spørsmål hvor lett det egentlig er å ha avvikende meninger i Norge, uttalte Kari Steen-Johnsen til Aftenposten. Hun er forsker og prosjektleder ved Institutt for samfunnsforskning.

Og verdt å legge merke til: 34 år etter at totalforbudet mot Monty Python-filmen «Life of Brian» ble opphevet i Norge, ønsker flertallet å begrense ytringer som håner religion. Islam skal vernes mer enn kristendom. Om Gud kan man si nesten hva som helst, men ikke om Allah. 

Hvorfor det? Fordi terror og trusler fra grupper som kaller seg islamske har ført fram, og gjort oss redde? Som i Norge under karikaturstriden i 2006, da norske redaktører i første omgang krøp under skrivebordene og gjemte seg, til de fikk tenkt seg om.

Fordi enhver kritikk av det «urørlige» avstedkommer høylytte rop om krenkelse eller rasisme?  

Eller fordi meningsterroren og monopolet fra de «rettroende» – den politiske elite og de som dominerer i mediene – er så unison at annerledestenkende kvier seg for å delta i den offentlige debatten? 

At halvparten tier om hva de mener, er en trussel mot demokratiet. Vi kan fort ende opp som i Sverige, der det kom som et sjokk på eliten at Sverigedemokraterna «stormet» Riksdagen.

Saklig kritikk av religion er ikke hån. Å sette spørsmålstegn ved norsk homopolitikk er ikke trakassering av homofile. Å være negativ til deler av kulturen hos etniske minoriteter er ikke rasisme. For det kan da ikke være sånn at det skal være forbudt å kritisere islam, homofile, eller for den saks skyld: samer? 

Truslene har dessverre virket. Selvsensuren har seiret. Det politisk korrekte er vår «religion». Konsensuspolitikken har vunnet. Og ytringsfriheten har tapt.

"Enhver kritikk av det «urørlige» avstedkommer høylytte rop om krenkelse eller rasisme".

Vår tids evangelium

«Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass for dem i herberget».

Juleevangeliet. Alle kjenner linjene, troende kristne eller ikke. Og uansett hva som er julas innhold for hver enkelt av oss. Det er mange som ikke får plass i herberget.

Enkeltmennesker gjør det de kan, lokalsamfunn stiller opp. Men det er så mange tegn på et kaldere samfunn. Vi ser det hvis vi vil. 

Tiggerdebatten er ett eksempel. Da menigheten kom ut fra en dåpsgudstjeneste i Bodø domkirke en dag i april i år, ble de møtte av fire tiggere som satt på kirketrappa. De var ikke pågående. En av dem hadde et skilt der sto «Jeg er sulten». Reaksjonene til enkelte er dypt deprimerende. Én mente at kirken måtte forby tigging. 

Rumenske tiggere lever kanskje i den villfarelse at folk som går i kirken i Norge er troende kristne, og derfor har hørt lignelsen om den barmhjertige samaritan. Hva er da mer naturlig for dem enn å gå til kirken?

Asylsøkere som har fått lovlig opphold merker det også. Altfor få kommuner vil ta imot dem. I Bodø er det planer om å opprette et lite mottak på Grønnåsen for åtte til tretten asylsøkere. Det ble underskriftskampanjer, beboerne vil ikke ha dem som naboer. Prisen på eiendommene deres kunne falle.

Det er helt legitimt å diskutere innvandring- og integreringspolitikk. Men hvor usigelig trist er det ikke å se bodøværinger gå til krig mot enkeltmennesker, med begrunnelse egen lommebok og eiendomspriser.

Apropos krig. Aldri har flere mennesker vært på flukt som i dag. Men Norge har altså sagt nei til 123 med spesielle behov fra Syria, som FN har bedt oss ta imot. 
Hva sier det om Norge?

Fortellingen er fra 1. verdenskrig, og den skal være sann: I desember 1914 lå tusenvis av soldater i skyttergravene. En tysk soldat begynte å synge «Stille Nacht, heilige Nacht». Det førte til at britiske og tyske soldater la ned våpnene og møttes i ingenmannsland. Julaften kom og gikk; våpenhvilen varte til 29. desember. 

Nøyaktig hundre år senere er det ingen våpenhvile i Norge. Myndighetene fortsetter sin iherdige menneskejakt. Unger som har vært lenge i Norge sendes ut; hva annet kan vi vente av en justisminister som kaller barn for lagervare?

I år gis det heller ikke juleamnesti for kirkeasylanter. Det skal være fire av dem nå, to på Stokmarknes. Mens det tidligere år har vært vanlig å la julefreden senke seg også over kirkeasylanter, kan de i år ikke føle seg trygge for at ikke politiet henter dem. 

Regjeringen mener at kirker ikke skal brukes av asylanter som har ulovlig opphold. Det er et prinsipielt standpunkt, som kan diskuteres. Men det er udiskutabelt at årets jul vil bli husket for sin mangel på medmenneskelighet.

Det soldatene på slagmarken klarte i 1914, ønsker ikke regjeringen i 2014. Det er altså den regjeringen som sitter ved makta med hjelp fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Med fare for å virke blasfemisk: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

"Hva annet kan vi vente av en justisminister som kaller barn lagervare?"

Utgått på dato?

«Ikke la søndagen bli tatt fra deg. Hvis din sjel mangler søndag blir den foreldreløs», mente teologen, forfatteren og legen Albert Schweitzer (1875-1965). 
Da er det mange sjeler som flakker hvileløst rundt uten noe sted å gjøre av seg. Hviledagen er blitt mindre og mindre hellig, kanskje en uunngåelig utvikling i en sekulær stat.   

Nå jobber regjeringen for å fjerne en av de siste skansene. Høyre og Frp lovet å sørge for søndagsåpne butikker hvis de kom i regjering, og målet var å få dette på plass fra 2015. Så fort kommer ikke utvidet åpningstid, men den kommer nok, selv om KrF i utgangspunktet sier nei. Venstre vil overlate saken til kommunene. 

En rekke organisasjoner reagert, og ber regjeringen utrede konsekvensene av søndagsåpne butikker. Og det er slett ikke bare fagforeninger med bekymring for mer søndagsjobbing som nå handler. 

Søndagsåpne kjøpesentra kan få konsekvenser for både miljø og matvarepriser, og det kan bli mindre tid til frivillighet. – Det er mange ting som gjør søndagen til en annerledes dag, og det kan påvirkes sterkt av denne endringen. Derfor er vi opptatt av at dette utredes skikkelig. Hvilke konsekvenser får dette for familien og frivilligheten sier Sturla Stålsett, styreleder i Frivillighet Norge, til NRK. Han er ekstra bekymret for konsekvensene for små bedrifter. 

Å holde søndagsåpent koster nemlig penger. Det er selvfølgelig kundene som må betale.

Det er nærmest blitt et kjennetegn på denne regjeringen at den gjennomfører endringer som flertallet av folk ikke har bedt om, og ikke vil ha. Det har ikke vært et massivt folkekrav om å tillate Segway, poker og boksing. Vi har fått det likevel. Ei heller er det et folkekrav å tillate søndagsåpne butikker; jeg har ikke registrert et eneste fakkeltog med krav om mer shopping. 

Tvert imot. En generell søndagsåpning av butikkene er rundt 60 prosent imot, viser de ferskeste undersøkelsene. 

Å få tak i mat på en søndag er ikke noe problem. 15 år etter at Brustadbua ble åpnet, skyller søndagsbølgen inn over landet. For et par år siden hadde de største matvarekjedene over 300 søndagsåpne butikker av om lag 4.000 butikker totalt. Bensinstasjoner og storkiosker selger også dagligvarer – dyrt. Byer og tettsteder som er definert som viktige turistmål kan også ha søndagsåpent. Nær hundre steder har tillatelse, blant dem Kjerringøy og Saltstraumen.  

At søndag er hviledag er med andre ord utgått på dato for lenge siden. Loven er nå så uthult at selv store kjeder som er imot kan bli tvunget til å åpne dørene. 

Politikere er kjent for å selge sine prinsipper på billigsalg; det blir kanskje KrF denne gangen. Så sikrer de samtidig at de får skikkelig uttelling for avgiften på handleposer. 

Og selvfølgelig kan vi handle førstkommende søndag; vi er tross alt i årets største kjøpefest. 

Apropos det: Mens Jesus drev kremmerne ut av tempelet, sendes NRKs radiogudstjeneste søndag fra et kjøpesenter på Finnsnes. Hvor ellers.

"Politikere er kjent for å selge sine prinsipper på billigsalg"

Skinnet bedrar

«Av alle skapninger er mennesket det eneste som finner glede i å sette barn i bur, tvinge dem til et liv i ufrihet og siden pynte seg med likene», ifølge forfatteren Tor Åge Bringsværd.
Det høres umenneskelig ut, men det stemmer på håret. 

Nok en gang har dyrevernere dokumentert forholdene ved noen pelsdyrfarmer. Med skjult kamera, og under dekke av selv å ville starte i pelsdyrbransjen, er forholdene ved det som skulle være mønsterbruk avslørt. Filmen ble vist i NRK Brennpunkt tirsdag. Metoden kan diskuteres, men likevel:

Døde dyr, avspiste ører, store sår som ikke behandles, «kannibaltiden» der mink angriper hverandre, hysterisk stressede dyr, revetisper som strupes og nesten kveles for at de skal holde seg i ro når de insemineres, blårev avlet så store at leddene i beina bøyer seg feil vei. Skinn selges i metervis.

Forhold så groteske at det får hårene til å reise seg selv på en usentimental tilskuer uten det minste snev av dyreromantikk som ballast.

Det er ikke første gang næringen får på pelsen og Norges Pelsdyralslag tar avsløringene alvorlig og legger seg skinnflat. Nok en gang.

Mattilsynet tar også saken alvorlig, og har laget flotte skjemaer der pelsdyrfarmerne skal krysse av når de har gjort det Mattilsynet mener de skal gjøre.

Men skinnet bedrar: Papirbestemmelser; det er en vits. Også Mattilsynets kontroller, som varsles på forhånd.

Jo da, mange driver forsvarlig og følger forskriftene til punkt og prikke. Men selv det er problematisk. Å holde ville dyr i altfor små bur kan aldri bli god dyrevelferd. Og ja: Det finnes både saue- og grisebønder som vanskjøtter dyrene. Noen blir også «avskiltet», sikkert altfor få.

Det begås feil i alt dyrehold. Men det er en vesentlig forskjell. Vi trenger kjøtt, melk og ull; det er en aktverdig grunn for å ha husdyr.

Vi trenger ikke pels. Skinn fra mink og rev er luksusvarer som selges på pelsbørsen. I den grad vi nordboere trenger døde dyr for å holde oss varme, er saueskinnspels alternativet. God ressursutnytting av hele saueskrotten, som vi likevel slakter.

Flere land i Europa har forbudt pelsdyroppdrett. Det er derfor ingen grunn til å stryke norske politikere med hårene når de bruker ville dyr i bur som distriktspolitikk. 

Mink og rev gir inntekter til bøndene sånn at de kan fortsette å bo på landet. Den norske stat subsidierer til og med næringen med 30- 40 millioner i året. 

Hvis dyrs åpenbart unødvendige lidelser er avgjørende for spredt bosetning er det bare én ting å si: Flytt bøndene til byen.

Nå kan det bli flertall på Stortinget for en styrt avvikling av pelsdyrnæringen, noe Senterpartiets ringrever klare å sette en stopper for under den forrige regjeringen. Også Veterinærforeningen vil næringen til livs.

15. desember legger pelsdyrutvalget fram sin innstilling. Konklusjonen kan være avgjørende for pelsdyrnæringens framtid. Det kan bare være én gangbar vei videre: Skånsom avliving.

"Bruker ville dyr i bur som distriktspolitikk"

Voksenopplæring

«Mange vil sitte på med deg i limousinen, men det du ønsker, er noen som vil ta bussen sammen med deg når limousinen ikke starter», ifølge Oprah Winfrey.

Det bør de kanskje tenke over, elevene ved Alstad ungdomsskole. Etter at de vant et juleball arrangert av NRK Mp3 kom det antydninger om at enkelte hadde tenkt å bestille limousin til festen. Det førte til at rektoren sendte ut et brev der hun ba elevene om å besinne seg.

Vi har alle lest historiene om ungdommer som bruker eventyrlige summer på ballkjoler, limousin og andre luksusting når det skal være skoleball. Det har tatt helt av; og det er altså 16-åringer vi snakker om; hvordan kommer de i det hele tatt på det? 

Rektoren på Alstad har sett seg lei på historier om elever som bruker store summer på kjoler og dresser til slike arrangementer. Sjelden blir skillet mellom de som har råd – og de som ikke har like mye penger å rutte med – mer tydelig.

At ungdommer lar seg fascinere av glamouren er forståelig. Og det er ikke elevene som bør besinne seg. Det er foreldrene. Hvor økonomisk fornuftige dine barn blir som voksne er avhengig av hvilke økonomiske tankesett foreldrene overfører til dem, viser forskning ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Agder.

Så når pappa bare punger ut til «prinsessen», lærer hun absolutt ingenting. Men foreldrene får blafre med pengene sine. Hvilket kanskje også er hensikten.

Forskerne intervjuet niendeklassinger og deres foreldre og besteforeldre, for å finne ut mer om i hvilken grad økonomisk atferd og framtidsorientering overføres fra en generasjon til den neste, og dermed kan bidra til å forklare sosial mobilitet. 

Gode økonomiske holdninger skapes i tidlig alder, og hvis barna ikke lærer dette hjemme, bør skolene ta ansvar, mener en av forskerne bak undersøkelsen, Ellen Katrine Nyhus. Det har Alstad ungdomsskole gjort, heldigvis.

Stadig færre foreldre gir barna faste lommepenger, og da går ungene glipp av en viktig læring. Foreldrene ender opp med å betale alt hva barna har behov for, trenger og har lyst på (fordi de fortjener det?) uten at barna lærer seg viktigheten av å forvalte og disponere penger, mener forbrukerøkonom Elin Reitan i Nordea.

En av de nyeste «trendene» innen barn og økonomi er at de selv disponerer et eget bankkort. DNB lanserte i mai bankkort for barn mellom 10-15 år. Siden da har 7000 barn tatt «kortlappen», en liten digital prøve som tas for å kvalifiseres til å få et bankkort.

– Kredittkort bringer barn for tidlig inn i forbrukersamfunnet. De vil lett få inntrykk av at kortet er en «Sareptas krukke», uuttømmelig og lettvint i bruk. Kredittkort trenger man på det tidspunkt man har behov for en konto for å oppbevare penger. Det trenger ikke barn, sier barnepsykolog Willy Tore Mørch. Han er skeptisk. Med god grunn.

Det viktigste er ikke å ha råd, men å gi råd. Strengt tatt er det jo derfor tenåringer har foreldre. 

"Når pappa punger ut lærer prinsessen ingenting"

Også en juleforestilling

«Jula er en liten oase, et ideal av snillhet», mente nå avdøde Odd Børretzen. Mon det. Hvor mange av dere bruker egentlig giroen som kommer sammen med julekort og gavelapper fra ulike interesseorganisasjoner nå før jul? Altfor mange bruker kortene, og kaster giroen i søpla uten å gi ei krone til veldedige formål.

Vi er kanskje ikke så rause og gavmilde som vi liker å tro, selv ikke i førjulstiden. Clas Ohlson lot de ansatte velge om de ville gi julegaven til Redd Barna, som kjeden har et nært samarbeid med. De fleste ansatte tok gavekortet på 600 kroner selv, kunne Dagens Næringsliv melde forleden.

Noen vil gi avkall på litt, men beholder det meste selv. Foreløpig er 15.200 kroner donert til Redd Barna. Et snitt på knappe 12 kroner pr. medarbeider. Det kunne ha vært 780.000 kroner.

Seks av ti nordmenn mener for øvrig at julegaven fra sjefen skal gå til de ansatte, og ikke til et veldedig formål. Langt unna Børretzens ideal om jula som en oase av snillhet med andre ord. 

Det er blitt mer og mer vanlig å sløyfe julegavene til de ansatte, eller julebordet. I stedet gir bedriften en samlet gave på vegne av alle ansatte til et veldedig formål. Det handler ikke bare om et genuint ønske om å hjelpe noen som trenger det. 

Når sant skal sies – og det skal det jo – er gesten med en veldedig julegave nesten et «must» i våre dager. Det kalles omdømmebygging, og er millionindustri. En bedrifts omdømme er gull verdt. Det kan i noen tilfeller måles direkte på bunnlinjen hvis en bedrift får dårlig rykte.

Å kommunisere at bedriften støtter en veldedig organisasjon med et betydelig beløp i julegave, styrker omdømmet. Man viser samfunnsansvar. I dag støtter de fleste større bedrifter én eller flere frivillige organisasjoner, og støtten øker.  
Og det er sjefene som bestemmer hvilket godt formål som skal støttes, og sjefene regner med at de ansatte er enige, viser en undersøkelse om ledelse og samfunnsansvar som BI har gjort.  

Etter hvert som arbeidsplassene blir mer og mer multikulturelle, blir det en stadig mer krevende øvelse. Det kan bli vanskelig å finne gode tiltak som alle kan stille seg bak. For eksempel er ikke alle like stolte av å støtte Kirkens Nødhjelp, og noen kan kritisere Redd Barna for støtten til palestinske barn. 

Derfor skal vi ikke uten videre gå ut fra at de ansatte på Clas Ohlson er mer grådige og egoistiske enn andre. Det kan ligge andre grunner bak, at de vil velge mottaker selv. Kanskje er det akkurat dem som faktisk bruker giroene til Kreftforeningen eller Kirkens Bymisjon.

De ansatte vil helst støtte lokale formål og miljøtiltak, viser andre undersøkelser. Men det hjelper lite, når sjefene ikke tar dem med på råd når det bestemmes hvem som skal få pengegave til jul. Ledelsen kunne kanskje bedt om en ønskeliste, sånn som det er vanlig å spørre etter? Det er tross alt de ansattes gaver det er snakk om. 

For det er akkurat det med gaver: De kan være like vanskelige å gi som å få.

Sølv er seier

«Alt er så mye verdt som kjøperen betaler», mente den romerske forfatteren Publilius Syrus (1. århundre f.Kr.).

En sannhet med modifikasjoner. Knappet på en vare tvinger prisene til vers; uansett kvalitet. Det har bolighaiene tjent seg søkkrike på.

Bodø er en av landets mest attraktive kommuner, kunne AN fortelle i går. Ikke på grunn av arbeidsplasser og universitet, nytt bibliotek og konserthus, et aktivt kulturliv, fantastiske naturomgivelser og trivelige folk. Med andre ord alt det som skaper en by.

Nei da. Bodø er attraktiv fordi det lønner seg å investere i bolig. Boligprisene stiger og boliger selges ofte over takst. Ikke like mye som i Tromsø riktig nok, byen har fått «æren» av å være dyrest i landsdelen.

Bodø ble altså slått. Men det skal vi ikke gråte over. 

Det er en undersøkelse foretatt av analyseselskapet Eiendomsverdi AS som rangerer kommunene etter prisene på boliger. Bodø er slått av Oslo, Skedsmo, Bergen og altså Tromsø. 

Det er de opphetede budrundene som gir Tromsø full score, og som har ført til at Tromsø har landets største prisvekst hittil i 2014. Det får selvfølgelig eiendomsmeglerne lenger nord til å stråle, og det har aldri sluttet å forundre meg. 

Eiendomsmeglerne må være den eneste yrkesgruppen i verden som jubler hver gang prisen stiger på varen de selger.

For dem som ikke har fått en fot innenfor døra, er rangeringen av Bodø og Tromsø blant de «beste» i landet, dårlig nytt. 

Småbarnsfamiliene med studiegjeld, boliglån og relativt lavt på lønnsstigen – de som både Bodø og Tromsø trenger aller mest – er taperne i et boligmarked helt overlatt private utbyggere. Mens boligspekulantene gnir seg i hendene.

Politikerne har abdisert for et par-tre tiår siden, både sentralt og lokalt. Det finnes simpelthen ingen boligpolitikk. 

Da Willoch-regjeringen la til rette for vidtgående liberalisering av boligomsetningen på begynnelsen av 1980-tallet, var perioden med sosial boligomsetning og -bygging over. At skattepolitikken oppmuntrer til å eie i stedet for å leie, er med på å presse prisene opp. 

Da gjelder det å holde byggingen av nye boliger på et akkurat passe lavt nivå, slik at markedet ikke ødelegges og prisene faller. 

En nøye kalkulert «terrorbalanse», der private entreprenører bokstavelig talt sitter med nøkkelen til om folk skal få tak over hodet eller ikke. Markedskreftenes frie spill har fått bestemme utviklingen både i Bodø og Tromsø; er det rart ikke flere unge flytter hjem etter endt utdannelse? 

Tromsø tar altså gull i det høyst tvilsomme nordnorske mesterskapet om hvor det lønner seg å investere i bolig. Byen må gjerne trone på toppen av pallen. 

Det er nemlig ikke bestandig – og for alle – at sølv er nederlag.

"En kalkulert terrorbalanse der private sitter med nøkkelen"

Den nakne sannhet

«Klær skaper folk. Nakne mennesker har liten eller ingen innflytelse på samfunnet», mente Mark Twain (1835-1910).

Vi lever i en tid der nakne kropper, først og fremst kvinnelige sådanne, brukes og bys fram i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger. Kvinner bruker rått verdens eldste og billigste triks; nemlig å kle av seg. 

Musikkbransjen og popkulturen er et kapittel for seg selv. De største kvinnelige popstjernene selger seg selv, bokstavelig talt, med «puppeglipp», rumpedissing, avslørende «dans» og seksualiserte opptredener som gjør selve musikken til et svakt ekko. 

Kanskje for å ta oppmerksomheten fra låten, som er så dårlig og har en tekst så platt at den helst ikke bør høres?

Det går nesten ikke ei uke uten at vi opplyses om at en eller annen kjendis, politiker eller idrettsstjerne «har latt seg avbilde» under dekke av et aktverdig formål. Det være seg for kreftsaken, mot pels, i solidaritet med undertrykte eller for å vise avsky for et regime. Eller uten noen annen grunn enn å få oppmerksomhet fordi karrieren går litt trått.

Og mediene går på; hver gang. Da det kvinnelige rolaget ved det engelske universitetet Warwick kastet klærne for kreftsaken tidligere i år, ble det en stor sak også i de norske tabloidene. Med bilder selvfølgelig.

Politikerne er også på banen. Senterungdommen var vel først ute, i 2012, med kalender med erotiske bilder av lettkledde kvinnelige politikere. En av dem var daværende leder Sandra Borch, som etterpå klaget over at hun fikk uønsket seksuell oppmerksomhet. 

Kalenderen skulle vise at det er gøy på landet. Men det ble ikke spesielt gøy, verken for partiet eller kvinnene. Kalenderen for 2015 er mye tøffere. Der presenterer kvinnene, blant dem Eirill Teigstad fra Bodø, som alt annet enn halvnakne sexobjekt som menn kan ha det moro med i høyet.

Vi lever i et gjennomseksualisert samfunn. En ubrytelig symbiose mellom media og motebransje har gitt oss en hverdag med hysterisk kroppsfokus; nåde den som veier et halvt kilo for mye. Sosiale medier forsterker presset. Guttene slipper heller ikke unna.

Likevel lar dagens unge kvinner seg bruke til nye «stunt», og legg merke til dette: Det er de unge, veltrente, slanke og lytefrie kvinnene som (i hovedsak) stiller sin kropp til disposisjon. Etterpå klager de over «stalkere», og at de ikke blir tatt seriøst. 

De lever åpenbart i den villfarelse at et kjønnsnøytralt samfunn betyr det samme som at vi er kjønnsløse. Det er vi ikke.

Og hvem husker egentlig hvorfor de kastet klærne? 

Sannheten er at effekten med nakenkalendere og ditto reportasjer i aviser og blader er oppbrukt for lenge siden. Faktisk allerede et par år etter at filmen «Kalenderpikene» kom i 2003. Den bygger på en sann historie om middelaldrende kvinner i Yorkshire som kastet (nesten) alle klærne til inntekt for en god sak.  
Dagens nakenstunt tjener bare én sak: oppmerksomhet til kvinnen på bildet. 

Og da er det jo greit å ha et fikenblad i form av et godt formål å skjule seg bak.

"Kvinner bruker rått verdens eldste og billigste triks; nemlig å kle av seg". 

En passende straff

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing. For det er akkurat det samme som skjer når du blir kjent. Du støtes ut av samfunnet. Alt forandrer seg», ifølge Morten Harket.

Nei, herr popidol. Det er ikke det samme. Langt der ifra.

Siste uke har vært preget av engasjementet mot mobbing. Med den rystende historien om Odin (13) som tok sitt liv på grunn av mobbing som bakteppe, har det vært mobilisert landet rundt. 14-åringen Villemo Hatland tok initiativ til fakkeltog. Mange har fortalt om opplevelser med mobbing. 

Det er ikke så rart. Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. 

Hvorfor er vi ikke kommet lenger? I årevis har det vært gjennomført antimobbekampanjer. Det er brukt millioner av kroner på aksjoner som skal lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke.

Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer, problemet i skolegården. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Og dette bør svi aller mest: Ingen hjalp Odin, selv om han sa ifra. 

Når vi nå vet at antimobbekampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år? 

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Det er bare når det settes inn virkemidler mot dem som har det største ansvaret, og det er de voksne, at det kan bli en bedre hverdag for barna. 

At det kan gå ut over en lærer eller en rektor skal vi gi blaffen i. Det er barnet det gjelder.

Derfor skal vi også tenke nøye over om det er riktig at det er offeret som til slutt må bytte skole. Som 14-årige Villemo. 

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være at en annen skole takler mobberen bedre. Og det berger kanskje et barn. Som Odin. 

Mobberne er også barn; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger vi ikke trenger.

Mobberne vet hva de gjør, selv om de nok ikke overskuer konsekvensene. Enten det er fjortisjentene som driver utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. 

Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø, når alt annet er prøvd, kan være riset bak speilet. Det eneste kraftfulle virkemiddelet norsk skole har til rådighet. En passende straff. Loven gir muligheter i dag for å flytte mobberen. Tanken støttes av kunnskapsministeren, men brukes svært sjeldent. 

I stedet blir offeret ofret; nok en gang.

Nei, det er ikke mobberne vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at de fikk holde på så lenge.

"At det kan gå ut over en lærer eller en rektor skal vi gi blaffen i".

Sett Willy fri*

Verden har igjen vært vitne til nok et komplett idiotisk millionprosjekt; så bort i hampen at det bare kan komme fra USA. Jeg tenker på spekkhoggeren Keiko - Hollywood-stjerne fra filmen «Free Willy» - som torsdag formiddag bokstavelig talt landet med et brak på Island. 

Spekkhoggeren er endelig hjemme i de islandske fjorder igjen uttaler entusiastene, og ingen har spurt Keiko om hva han synes om å bli tvangsfløyet i ni timer fra ett bur til et annet.

Hvalen Keiko ble verdensberømt gjennom hovedrollen i filmen «Free Willy» i 1993. Filmen handler om en gutt som hjelper en hval til å flykte fra et akvarium. Riktig søt var filmen, jeg så den selv.

Keiko - som ble fanget av en fisker i islandske farvann - har levd i fangenskap siden 1979. I fire år har «Free Willy-Keiko Foundation» arbeidet for at spekkhoggeren skal komme «hjem». Til dags dato er det brukt svimlende 100 millioner kroner på å få spekkhoggeren tilbake til Island. Flyturen mellom Oregon og Island alene koster 16 millioner kroner.

- Endelig skal han få snakke med sine egne og få oppleve andre sjødyr, fisk og fugler i et sunt miljø i Klettesvik, uttaler sjefen for treningen av Keiko, og avslører en barnslig naturnaivisme som ikke står noe tilbake for naivismen ungene som så filmen la for dagen. 

De var i alderen seks til ti-elleve år, de fleste av dem.

Keiko er altså fortsatt i bur, og nei: Jeg tror ikke Keiko kommer til å treffe igjen hvalmammaen sin, selv om mammaen godt kan leve til hun er minst 50 år.

Entusiastene håper Keiko en dag kan slippes fri, og imens gnir den islandske turistnæringen seg i nevene. Som den tradisjonsrike hvalfangernasjonen Island er, vet islendingene selvsagt godt at det er en utopi at Keiko noensinne skal klare seg selv etter 18 år i fangenskap. Og siden Keiko utmerket godt kan leve 10-20 år til - i fangenskap vel å merke - blir det nok store turistpenger å tjene.

Takke meg til hvalsafari i Tysfjord, der flokker med spekkhoggere kan beskues i full frihet og i sitt naturlige miljø.

Og hvor er egentlig Greenpeace når vi trenger dem? Bildene som ble lagt ut på Internett torsdag formiddag viser et seks meter langt og fem tonn tungt dyr plassert i en trang vanntank, inne i et digert transportfly. 

Er det der en hval skal være? Bildene kan få selv den mest garvede hvalfanger til å krympe seg av medlidenhet med hvalen.

- Keiko burde ha vært kappet opp i biter, stappet ned i en kjøttkvern og sendt til Sudan som nødhjelp, uttaler den islandske fiskeren som i sin tid fanget Keiko. Hvalen ville gitt kjøtt til minst 60.000 kjøttkaker som kunne mettet utrolig mange munner i vår sultne verden, sier han til Aftenposten, og får støtte av både Steinar Bastesen og meg.

Kan noen sende meg sausen...?

(*Kommentaren sto på trykk i Nordlands Framtid i 1998).

Tro som merkevare

«På femtitallet het det folkeopplysning. Nå heter det merkevarebygging», mener journalist Åsne Seierstad.

Vi læres opp til å tro at vi er unike, at det finnes bare én av hvert og at vi alle er like verdifulle. Så langt har det gått at vi i dag lever i et samfunn smekkfullt av individualister, og det påstås at solidaritet er et forslitt honnørord fra 70-tallet.

Egotrippen, og den enkeltes personlige lykke, er dagens «religion».

Det gjenspeiler seg på mange måter. Én av dem er sjokkmeldingen kristne kirkesamfunn fikk for noen år siden. For første gang sa flertallet av det norske folk at de ikke er kristne. I alle fall ikke «personlig kristen»; hva nå det måtte bety. Har du noen gang hørt om en «personlig muslim» eller en «personlig hindu»?

Den norske kirke er i ferd med å miste grepet, skal man tro nye tall fra Statistisk sentralbyrå. Mens 86,3 prosent av befolkningen var medlem i kirken i 2001, var andelen falt til 74,9 prosent i fjor. Færre velger kristen dåp, konfirmasjon og begravelse. 

Nå nøyer mange seg med å være kulturelt kristne.

Så hva er vi da, hvis vi ikke er kristne? Forbruksforsker Erling Dokk Holm ga i 2004 ut boka «Fra Gud til Gucci». Der viser han hvordan vi selv, med begeistring, forsøker å fylle tomrommet som oppstår i oss når vi tror stadig mindre på Gud. 

Vakuumet fyller vi med de riktige merkevarene. Markedskreftene klarer i mye større grad enn tidligere å tilby folk livsinnhold. Det var nytt mente Erling Dokk Holm, og pekte på at markedskreftene formulerer selvrealisering og individualisering som selve individets mål.

Selvrealisering er blitt en plikt. Og for mange betyr det å kjøpe masseproduserte produkter som får oss til å tro at vi er unike. Det å være ordinær er blitt den største av alle tragedier. 
Til Aftenposten uttalte Erling Dokk Holm at selvrealisering er blitt det nye dogmet, som ingen våger å opponere mot. Men i virkeligheten er hele samfunnssystemet blitt avhengig av at vi lurer oss selv til å tro at vi er enestående. 

Og mens reklamen utgir seg for å dyrke det unike, dyrker den i virkeligheten vår usikkerhet. Og det konforme.

Så viser det seg altså at jo mer unike og spesielle vi ønsker å være, jo mer like er vi alle de andre. Stadig flere ønsker ikke å være en del av det «kristne»; den store flokken. Flere vil heller være noe helt spesielt.

Vi handler mer og mer, påvirket av reklamen. Shopping for å være individualistisk er vår tids «religion», og også der handles det: Litt kristen etikk her, et par hekto New age der, en passe dose menneskerettigheter, en dash svevende tro på at det er noe mer mellom himmel og jord. Som prinsesseengler. Litt humanetikk (bare ikke når det er bryllup eller begravelse), og en porsjon kirkejulestemning. Da smaker ribba så mye bedre.

Sånn har vi gått i fella, og viser oss som de flokkdyrene vi i bunn og grunn er. Akkurat nå «handler» vi litt her og litt der, enten det gjelder livssyn eller andre nødvendigheter.

Kanskje det Kirken egentlig trenger er et skikkelig reklamebyrå ...?

"Vi går i fella, og viser oss som de flokkdyrene vi er"

Stryk i historie

«Det som skjedde denne dagen for 70 år siden, spilles ennå av som en film i hodet mitt. Jeg står på en lastebil, og skal kjøres bort», forteller forfatter og kunstner Johs. Røde. Født i Alta i 1936, og ett av øyevitnene til evakueringen av Finnmark.
Han kan fortsatt fortelle. Enn så lenge.

I dag markeres det at det er 70 år siden tvangsevakueringen av Finnmark, og frigjøringen av Øst-Finnmark under andre verdenskrig. Kongen deltar, sammen med andre fra det offisielle norske kostebinderiet. Og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov.

En fin anledning til å minne yngre generasjoner om at de øvrige allierte styrkene lot finnmarkingene i stikken, og at det var Den røde armé fra Russland som frigjorde Finnmark.

Deprimerende få kjenner i dag til dette. Og denne unike krigshistorien står i fare for kun å bli fortalt i Finnmark i framtiden, melder NRK Nordnytt. Det er ikke lenger et krav at elever i grunnskolen og videregående skole skal lære om den.

Når store hendelser utelates fra læreverk, som evakueringen i Troms og brenningen av Finnmark, så er det en fare for at det går i glemmeboken, påpekes det. Det vil kun bli lokalt at elevene får høre om dramatikken. Og de kan kanskje historien fra før.

Det er stor forskjell på hvordan Norge ble rammet under krigen. Folk i hele landet måtte lide, men det var noen som fikk det verre enn andre. Det er tross alt forskjell på å mangle ekte meierismør på maten, og det å måtte bo i huler en hel vinter. 

De som fikk det verst, var finnmarkingene. Den brente jords taktikk var nådeløs. Rundt 50.000 mennesker i Nord-Troms og Finnmark ble tvangsevakuert høsten 1944. Over 300 døde som en direkte følge av tvangsevakuering og overvintring. 

Krigsvinteren ble omtalt av kong Olav som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauden.

Men det er det altså ingen grunn til at skoleelever skal lære noe om, mener de som bestemmer i sånne saker. Og de bor garantert ikke i Nord-Norge.

Nord-Norges krigshistorie er underkommunisert, bagatellisert og oversett, og har slett ikke fått sin rettmessige plass i historiebøkene. Nå skal denne delen av andre verdenskrig viskes ut av skolebøkene også, mens elevene garantert fortsatt kommer til å få høre om hver eneste lille fjert «gutta på skauen» slapp i krigsårene.

All respekt til dem; bevares. Men det var faktisk i Nord-Norge krigen utspant seg, og der sivilbefolkningen led mest. Også i Bodø, som ble jevnet med jorden.

Tross alle festtaler om nordområdesatsing og bla- bla- bla, behandles landsdelen som en andrerangs, fjern koloni som kan tappes for ressurser. Bortsett fra det skal resten av Norge – og nye generasjoner – ha seg frabedt å høre mer enn nødvendig om  landsdelens historie. Som under grunnlovsjubileet. For å understreke det skikkelig, skal Finnmark og krigshandlingene ut av pensum.

Folkens, det er på tide å mobilisere

"Nord-Norge behandles som en andrerangs, fjern koloni".

Berusende velvilje

«Ungdom er beruselse uten vin», mente den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832).

Han kan umulig ha vært på en gjennomsnittlig studentsammenkomst, eller på syttenåringens hjemme-alene-fest. 

Forrige ukes store sak ble utløst av en kronikk av professor Torkel Brekke. Han hadde oppdager at også ungdommer på Vestkanten i Oslo drikker, og i kronikken «En råtten ungdomskultur (og dumme foreldre) påpekte han dette, for andre, åpenbare faktum. Det fikk mange bærumsforeldre til å sette champagneboblene i halsen, ikke minst fordi det hevdes at vestkantungdom er de som drikker mest av alle. 

Trøsten får være at selv om vestkantungdom i 9. og 10. klasse drikker mye, så drikker også de mindre enn før. Ungdom i dag drikker nemlig ikke mer enn tidligere. Tvert imot. Alle undersøkelser tilsier at dagens unge har mindre berusende liv enn de som var unge på 80- eller 90-tallet. For ikke å snakke om ungdomskulturen enda tidligere i forrige århundre; best å forbigå den i stillhet. 

På den tiden var det heller ikke så mange som brydde seg om seriøse undersøkelser om unge og rusmidler. Men i dag kartlegges alt. 

Å bli overrasket over at unge mennesker drikker vitner om et lite edruelig forhold til virkeligheten. Vi lever i et samfunn som er marinert i øl og vin, mer eller mindre. I de fleste sosiale sammenhenger er alkohol en selvsagt ting. På arbeidsplassen også, enten vi snakker lønningspils, vinlotteri eller årsfest. 

At gutter og jenter under atten også skaffer seg tilgang på alkohol – gjerne gjennom litt eldre langere – må man være struts for ikke å se. Det er bare å sjekke politiets helgelogg; hvor mange ungdomsfyllefester har de ikke stanset? 

Slett ikke alle unge drikker. Ikke alle voksne heller. Og alle foreldre tror det beste om sine barn, og håper at de står imot drikkepresset sånn at de ikke gjør noe de angrer på dagen etter, eller blir utnyttet og skadet mens de har vært (utilsiktet) kraftig beruset.

Kommer de gjennom ungdomsskolen uten å ha smakt en øl, møter en enda tøffere virkelighet dem som studenter. Det er gjort flere undersøkelser som viser at studentenes alkoholkonsum er høyere og mer fylleorientert enn tidligere. Tenk bare på fadderukene her i byen, der nykomlingene geleides fra den ene festen til den andre. 

Selvsagt behøver de ikke å drikke. Men svært mange gjør det. Så mange studenter drikker så mye og ofte at kampanjen «Lykkepromille» er lansert, også i Bodø. Smak på ordet. 

Kampanjen veileder studentene i hvor mange glass man bør drikke for å bli passe full i stedet for overstadig beruset. I og for seg et godt formål, men samtidig beviset på hvor akseptert alkohol er. Selv generalsekretær Marit Barene (!) i Det norske totalavholdsforbund ser ikke lenger feil i at folk drikker, selv om hun mener drikkepresset er for stort, ifølge AN. 

Hun tørster kanskje etter flere medlemmer?

"Kampanjen Lykkepromille er lansert. Smak på ordet".

Operasjon unnamanøver

«Våpen alene er ikke nok til å bevare freden – den må bevares av mennesker», mente John F. Kennedy. 

Endelig; nå regnes også kvinner som mennesker. Tirsdag vedtok Stortinget allmenn verneplikt, og Norge blir dermed det første land i Europa i moderne tid med verneplikt for både jenter og gutter. Det var ikke én dag for tidlig, og en logisk konsekvens av øvrig lovgivning. 

For mens kjønnsnøytral politikk er rådene på alle andre felt, har det vært hegnet om kvinners rett til frivillig å iføre seg kongens klær. Unge kvinner har hatt tilnærmet full mobilisering, og «Operasjon unnamanøver» er gjennomført med militær presisjon. Altfor få har meldt seg frivillig.    

Dagens kvinner vil ha alle rettigheter. Men ikke pliktene. Det har vært annerledes. I 1946, like etter at andre verdenskrig var avsluttet, meldte 600 kvinner seg frivillig til førstegangstjeneste. Topp motiverte ville de forsvare fedrelandet, men datidens kvinneorganisasjoner sa også den gang nei.  

Politikerne ble presset til å legge ned «kvinnehæren», og først i 1977 slapp kvinnene til igjen. Men tross uttalt politikk om å øke andelen kvinner i Forsvaret til 20 prosent innen 2020, er tallet i dag bare mellom åtte og ni prosent. 

Frivillighet fungerer altså ikke. Utviklingen har stått på stedet hvil. Bare et lite mindretall jenter i aktuell alder stiller frivillig på sesjon; det får guttene ta seg av.  

Verneplikt for kvinner har med jevne mellomrom skapt verbale slag, også innad i ulike regjeringer. Og det har til tider vært direkte deprimerende å høre argumentasjonen som har vært brukt fra unge kvinner og kvinnelige likestillingspolitikere. Kvinner har kjempet en standhaftig kamp; det skal de ha. 

En av dem, fra et parti med slagordet «Gjør din plikt – krev din rett», presterte i en debatt å si at verneplikt for begge kjønn ikke egner seg fordi jentene er fysisk svakere enn guttene. Men det gjelder tydeligvis ikke jentene som i stadig økende antall har inntatt politi, brannvesen og andre «blålysetater».

I Stortinget forleden var det bare ett parti som stemte imot kjønnsnøytral verneplikt: Kristelig Folkeparti. Argumentet er – ironisk nok – likestilling. Verneplikt vil hindre kvinner å komme ut i lønnet arbeid, mente Knut Arild Hareide. 

Altså akkurat som unge menn. De har i alle år vært tvunget til å sette utdanning eller jobb på «vent» mens de har kravlet rundt i gjørma på rekruttskole på Setermoen eller Rena.  
Har jentene syntes spesielt synd på dem av den grunn? Nei.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er glad for at jeg slipper. Men i samme åndedrag må jeg like ærlig vedgå at det skyldes rene bekvemmelighetshensyn; kamuflasjemaling er tross alt ikke spesielt kledelig. Saklige argumenter finnes ikke.

Og det er jo ikke sånn at alle 18 år gamle jenter blir kommandert ut. Bare ca. ti prosent av dem som møter på sesjon blir tatt inn, totalt sett. 

Forsvaret har endret seg mye. Og må tilpasse og endre seg enda mer når Stortinget nå har gitt marsjordre og kvinnelige vernepliktige entrer militærleirene i 2016. De kan kanskje prøve med rosa cupcakes i messa?   

"Kamuflasjemaling er tross alt ikke spesielt kledelig"

En van(n)vittig tanke

«Man drikker av alle pytter når man ikke vet hvor kilden er», mente forfatter og redaktør Alf Larsen (1885-1967).

Vann. Det mest selvfølgelige av alt her i verden, i alle fall i vår del av den. Vi har det i overflod – bokstavelig talt. Vi kan irritere oss over at vannavgiften er for høy, men tar det som en selvfølge at det bare er å skru på springen og la det renne; over oss selv eller ut i ingenting. Bare ytterst sjelden må vi være varsomme med å vanne plenen.

Det de færreste i vår del av verden tenker på, er at vann kan bli en knapphetsressurs som selges på det private marked til ublu pris. Men vi bør kanskje tenke tanken helt ut.

Høyre og Frp åpnet så sent som i 2012 for å fjerne hjemfallsretten, som sikrer et framtidig statlig eierskap til norske vannkraftressurser som i dag er på private hender. Nå sitter de to partiene i regjering, og handler ut fra prinsippet om at staten ikke skal drive næringsvirksomhet. 

Salget er i gang; alt skal ut. Som Flytoget og Cermaq i Steigen. Det er industrimagnaters og private investorers våte drøm å få kjøpe de evigvarende vannressursene.

Det er noen år siden nå, men verdt å minne om: Bolivia opplevde store opprør på grunn av vannprivatisering. Den nasjonale hæren ble kalt inn mot protestene, tusen personer ble arrestert og én demonstrant drept.

Striden om vannprivatisering handler om en konflikt mellom to visjoner. Den ene hevder at vann er liv, og et felles gode. Den andre ser på vann som en vare, noe man kan selge.

Disse to visjonene kolliderte i Bolivia, og det skapte konfrontasjon.

I år 2000 fikk en økning i vannprisene i Cochabamba i Bolivia folk til å protestere mot det private vannselskapet eid av amerikanske Bechtel. Bechtel måtte stikke av med halen mellom beina og la igjen et krav om 25 millioner dollar i erstatning.

Konflikten i Cochabamba sto om to ting. Det ene var en ny lov som ga store konsesjoner til vannselskapene på bekostning av urfolk i området rundt Cochabamba. Det andre var at folk fikk en økning i vannutgiftene mellom 200 og 300 prosent.

Kommunen i Cochabamba fikk igjen kontroll over vannforsyningen, og var nødt til å gi det sivile samfunnet plass i styringen over vannet.

Det var Elizabeth Peredo som besøkte Norge i 2004 for å snakke om vannprivatisering på et seminar arrangert av Attac og Latin-Amerika-gruppene. Hun var ansvarlig for kvinner, arbeid og kultur i Fundación Solón i Bolivia, en organisasjon som blant annet jobber med vann og frihandel.

Peredo advarte nordmenn mot å la private ta over vannforsyningen. Så selv om hjemfallsretten ikke er på den politiske agendaen akkurat nå bør vi kanskje være føre var slik at rikdommen ikke renner ut mellom fingrene våre. 

Storm i et boliviansk vannglass og en van(n)vittig tanke? Egentlig ikke. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson sa en gang følgende: Man må gjerne privatisere, men selg ikke fjellet, skogen og vannet. For Norge er klokka fem på tolv: Oljesektoren er delvis privatisert. Det samme er de enorme verdiene i norske fossefall. Nå vil regjeringen også utrede privatisering av Statskog.

Og hvorfor skulle ikke private også tørste etter vannforsyningen?

"Føre var slik at rikdommen ikke renner ut mellom fingrene våre"

Negerkongens overmenn

«Når handelen var avsluttet, ble de innkjøpte negrene drevet inn i de såkalte slavekassene». Det skriver den danske forfatteren Thorkild Hansen (1927–1989) i boka «Slavenes kyst». Den kom ut i 1969, som den første av tre bøker som beskriver et særdeles mørkt kapittel i Danmarks historie: slavehandelen.

Thorkild Hansen ble ikke «arrestert» for å bruke ordet neger. Han fikk tvert imot Nordisk råds litteraturpris i 1971 for de dokumentariske verkene. Han skriver om negre gjennom alle tre. Negerkonger også.

En av dem er kong Juni, som ledet et blodig slaveopprør på den danske koloniøya St. Jan i Vestindia i 1733. Opprøret ble slått ned av danskene. Det ble kong Junis bane. 

Kong Juni var en ekte negerkonge før han ble solgt som slave til danskene.

Samtidig som jeg leser om negre i alle mulige slags sammenhenger – ikke på noen måte nedsettende, men brukt som betegnelse på folkegrupper som holdt til i Afrika – dukker debatten om Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe opp nok en gang.

SVT skal klippe bort scenen der Pippi skrøner om at pappen er negerkonge på en sydhavsøy. Den svenske statskanalen fjerner forresten flere scener som noen mener kan oppfattes som «støtende» eller rasistiske. Også NRK skal vise en klippet versjon.

Når statskanaler sensurerer åndsverk, så går tankene unektelig til tidligere Sovjetunionen, som sensurerte så det holdt. Gud skulle for eksempel bort fra all litteratur.

Torbjørn Egners lille Hoa, som altså var en ekte hottentott, ble utvist fra norsk litteratur i 2006. Det er ukjent om Kaptein Sorte Bill fortsatt herjer på de sju hav.Samtidig ble Astrid Lindgrens negerkonge omdøpt til sydhavskonge. Agatha Christies krimroman «Ti små negerbarn», som ble utgitt i 1939, fikk i siste norske utgave tittelen «Og dermed var det ingen».

Det finnes i det hele tatt mange «brysomme» negre også i norsk litteratur, helt opp til moderne tid. 

Det er velmenende tanker bak en klippet versjon av Pippi. Men uansett hvordan vi snur og vender på det: sensur. Offisielt kalles det revidering. Det er også tukling med et åndsverk, når tekster omskrives, eller filmer klippes, ut fra vår tids normer for hva som er korrekt.

Og det er en omskriving av historien. Hver bok, og hver tekst i en barnesang, er et tidsdokument. Det var sånn vi tenkte og snakket i forrige århundre. Det er ingen grunn til å gjøre oss bedre enn vi var.

De nevnte forfatterne ville neppe ha skrevet neger i dag. Men det gjorde de altså den gang. Det er nesten umulig å tenke seg at Thorkild Hansens trebindsverk, hvis det skal utgis på nytt, skal omskrives for å fjerne de utallige gangene ordet  er brukt.

Men barnebøker og titler «revideres» villig vekk, ut fra en politisk definisjon av hva som i dag er gangbart.

Hottentott var for øvrig betegnelsen på en folkegruppe helt sør i Afrika, i området Kapp det gode håp og Namibia. Jeg tror ærlig talt ikke at de bryr seg.

"Kong Juni var en ekte negerkonge før han ble solgt som slave" 

Friksjonsfritt

«En diplomat er en som kan be deg dra til helvete på en sånn måte at du begynner å glede deg til turen», er et sitat med ukjent opphav. 

Vi kan trygt slå det fast: Den østerrikske dramatikeren og forfatteren Peter Handke er ingen diplomat. Og vi har vel knapt opplevd noe lignende her på parnasset: Vinneren av Den internasjonale Ibsenprisen 2014 sto på podiet og ba en samlet kulturfiff om å dra til helvete.

Det er all grunn til å diskutere tildelingen av prisen til akkurat denne forfatteren, men jeg kan ikke noe for det: Det er befriende, ja bent ut sagt oppløftende, å se en kunstner lage furore på denne måten.

Endelig én som ikke logrer for dem som deler ut anerkjennelse og penger, i dette tilfellet 2,5 millioner kroner. En holdning norske kunstnere og kulturarbeidere, er sørgelig fri for. Unntaket er Kråkesøv, som i 2010 høflig og lavmælt sa nei takk til penger fra Statoil.

Når provoserte en nordnorsk kulturpersonlighet makta sist?

Det sikkert en smule urettferdig, men er det skrevet en protestvise med sting siden Halvdan Sivertsen kom med «F16, F16 æ bli så førrbanna ...» i 1979? Jo da, jeg vet det er utgitt  samle-cd-er med ulike artister mot oljeboring i Lofoten.

De har ikke skapt en eneste krusning på Vestfjorden.

Fra etablerte artister har det kommet mye om livet og døden, havet og kjærligheten. Helt friksjonsfritt. Varme, vakre og vare viser; ikke noe galt i det. I og for seg.

Også Bodøs største navn, Halvdan Sivertsen, har skrevet sånn. Blant annet om at han møtte en maler på vakre Kjerringøy. Som altså er hans venn, Karl Erik Harr. Som har brukt Sivertsen som modell for Jesus på altertavla i Lakselv kirke.

Karl Erik Harr er landsdelens bestselgende bildekunstner. Hva har så han å si sin samtid?

Hans utstilling i 2011 inneholdt 25 bilder av den samme fjelltoppen, Strandåtinden på Kjerringøy. Vel nok kan en fjelltopp endre uttrykk etter årstid og vær. Men det får vel være måte på å repetere seg selv, og gå på tomgang.

At Harr selger så det griner forteller minst én ting: At landet er smekkfullt av nordlendinger med hjemlengsel, som betaler godt for å ha bølgeskvulp og nordnorske fjelltopper på veggen.

De to offentlig finansierte teatrene da, de må vel speile vår tid og gå i klinsj med «makta»? 

Hålogaland Teater har tradisjon for å gå inn i samtiden og ta temperaturen på samfunnet. «Det e her æ høre tel» (1973), ble et vendepunkt i nordnorsk og norsk teater. Nå går det mest i «Trollmannen fra Oz» og «Jeppe på Bjerget».

Nordland Teater spiller også kjente klassikere, som «En sporvogn til begjær» og «Den gamle mannen og havet». Og en musikalsk hyllest til Halvdan Sivertsen. Og en våre unge, dyktige forfattere gjør suksess med bøker om mobbing.

Helt politisk korrekt. Helt uangripelig. Og helt uten en eneste kontrovers.

Faktisk syns jeg flere av våre etablerte kunstnere og kulturarbeidere, de med gjennomslagskraft, oftere bør be kulturfiffen og «makta» om å dra et visst sted.

Så mye som det er å ta tak i, er det nærmest et kunststykke å unngå det.

"Endelig én som ikke logrer for dem som deler ut anerkjennelse og penger"

Kampen om kjøkkenbenken

«Husarbeid er noe en kvinne gjør uten at noen legger merke til det, med mindre hun ikke har gjort det», mente den amerikanske humoristen Evan Esar (1899-1995).

Mange kan skrive under på det. Også politikerne – de som har hatt som mantra at kvinner ikke skal stå ved kjøkkenbenken – har oppdaget at klesvasken ikke forsvinner av seg selv.

På venstresiden har det i mange år vært opplest og vedtatt at kvinner skal ut i arbeidslivet. Norge har verdens høyeste andel av kvinner i lønnet arbeid, og samfunnet trenger dem. De som har valgt annerledes – for eksempel deltid eller å være hjemmeværende i noen år – har ikke stått spesielt høyt i kurs hos feministene.

Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen mener Frp og Høyre varsler en politisk linje som vil bidra til å føre norske vinner mange steg tilbake mot kjøkkenbenken. Og der skal de altså ikke være. Også SVs Inga Marte Thorkildsen mener regjeringen driver en politikk som fører kvinner tilbake til kjøkkenet. Kontantstøtten og kutt i pappapermen, samtidig som barnehagene blir dyrere, sørger for det.

Underforstått: Kvinner skal ikke være hjemme og passe egne barn og vaske gulv. De skal ut å tjene penger. Sånn at de kan ha råd til å betale noen for å komme hjem og ta husarbeidet for dem.

Derfor er det noe nesten ironisk og småmorsomt at en kvinnelig SV-politiker nå vil ha den gode, gamle husmorvikaren tilbake. De forsvant på 80-tallet, men nå vil sterke krefter i SV vekke ordningen til live igjen. En av dem er Hanne Ihler Toldnes fra Nord-Trøndelag.  – Det er ingen tvil om at det er et behov. Vi får tilbakemeldinger fra fortvilte foreldre som blir satt i vanskelige situasjoner om det oppstår noe akutt, sier hun.

Familievikar er det noen som foretrekker å kalle dem. Det gir ikke assosiasjoner til noe så trivielt som husarbeid.

Husmorvikaren vekker nostalgiske minner hos mange. Ordningen kom etter krigen og skulle hjelpe familier i krisesituasjoner, for eksempel hvis mor var syk eller lå på fødeklinikken. Nå er denne staute yrkesgruppen, som både vasket opp, laget mat og passet barn hvis det var nødvendig, så godt som utradert fra det norske samfunnet. Ordningen hadde sitt høydepunkt midt på 1960-tallet, da omkring 50.000 familier fikk hjelp hvert år.

Etter hvert som det ble færre heltidshusmødre, og sosiale ordninger som barnehager og pappapermisjon ble bygd ut, forsvant husmorvikarene.

Ytterst få kommuner har i dag ordninger med husmorvikarer. Personlig hjelp gis gjennom hjemmetjenesten, og da i første rekke til eldre og innbyggere med særlige behov. At det er et behov for gode, gammeldagse husmorvikarer er lett å skjønne.

Men det er litt kinkig: Skal venstresiden kjempe for en tjeneste, der kvinner (i hovedsak) skal utføre en jobb som er så til de grader nedvurdert av den samme venstresiden? Nord-Trøndelag SV vil ha med seg resten av partiet på politisk rehabilitering av husmorvikaren, og har sendt saken til Stortinget.

Tipper det blir oppvask på kammerset.

"Husmoren, nedvurdert og utskjelt, kan bli politisk rehabilitert"

Kraften i et komma

«En bitte liten prikk som er overlegen min vilje», skrev Jonas Gahr Støre på forlagsbloggen da boka «I bevegelse» ble utgitt.

Han falt nesten for fristelsen til å sette utropstegn. Men sto imot.

Nesten ingenting annet skaper så stort engasjement som en real, norsk språkdebatt. Kampen for eller imot nynorsk er en egen avart. Enda varmere går det for seg hvis noen tråkker på nordmenns subjunksjoner (jeg vet ikke hva det er, jeg fant det i ei ordbok). 

Spesielt hvis det er en utlending.

I en kronikk i VG i forrige uke – skrevet av den finske feministen, forsker og bloggeren Sanna Sarromaa – fikk nordmenn sitt pass påskrevet. I en språklig uangripelig tekst lurer skribenten på hva nordmenn har lært på skolen i 13 år; i alle fall ikke språk. 

Spesielt kritisk er hun til lærere, journalister og folk i jobber der det å uttrykke seg skriftlig er en nødvendighet.

Det har selvsagt ikke gått upåaktet hen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener den finske forskeren er arrogant. Dyslektikere og fulle sjøfolk føler seg tråkket på. Utdanningsforbundet mener Sarromaa setter offentlig ansatte i et dårlig lys, og ber ordføreren på Lillehammer om å kneble henne.

Ikke overraskende var det kommafeil i uttalelsen fra Utdanningsforbundet. Det er sikkert skrivefeil i denne kommentaren også.

Sarromaa har helt rett. Og det har sin forklaring. I flere tiår har det vært god språkpolitikk i skolen å la ungene skrive akkurat hvordan de vil. Å bruke fantasien har vært viktigst.

Jeg har selv forsøkt meg med en forsiktig rødpenn ved å påpeke at «ikke» skrives med to k-er, men fikk kontant tilbakemelding: Frøken sier at det ikke gjør noe om det er feil. Så da så.

I voksen alder sliter mange fortsatt med de dårlige vanene de fikk lov å lære seg i grunnskolen. Det er disse som nå sender brev til foreldrene, eller skriver i avisene, og som ikke vet forskjell på skrivemåten for Nord-Norge og nordnorsk.

I tillegg gjør Språkrådet hva det kan for å ødelegge nordmenns språkkunnskaper. Typisk nok mener direktøren, Arnfinn Muruvik Vonen, at den finske forskeren er for streng. Han representerer statens fagorgan i språkspørsmål, som i årevis har fulgt følgende politikk: Kan ikke journalister forskjellen på når det er korrekt å bruke statsråd og minister? Sett en strek over regelen; bruk begrepene som det måtte passe. Han eller ham? Pytt sann, samme det vel. Jaså, mange sliter med å skrive tunnel rett? Vi gjør det rett og slett valgfritt om det skal brukes to n-er eller to l-er.

Finnes det ord igjen som ikke har valgfri skrivemåte? For utlendinger, som sliter med å lære seg norsk skriftlig, må det være et mareritt.

Dårlig språk kan bety liv eller død. Ikke om du spiser lamme lår i stedet for lammelår kanskje, men følgende eksempel er velbrukt:

«Heng ham, ikke vent til jeg kommer» betyr unektelig noe helt annet enn «Heng ham ikke, vent til jeg kommer». Fortsatt noen som mener at det ikke er så nøye?

"Nordmenn skal ha seg frabedt å bli tråkket på subjunksjonen"