«Jeg tror at selv den beste mor aldri kan erstatte en god
barnehage», er et sitat som tillegges journalist og programleder Eva Bratholm
(1953 -). Det kan diskuteres.
Det er for tidlig å sende ettåringen i barne-
hage, mener flere fagfolk.
I et intervju med VG nylig sier Malin Ali (28) at hun ikke
trenger barnehageansatte for å oppdra barnet sitt. Småbarnsmoren har også
skrevet en kronikk om temaet, der poenget er at hun møtes med vantro og kritikk
fordi hun ønsker å være hjemme med barnet lenger enn det første året. Stikk
motsatt av hva de fleste småbarnsforeldre gjør. Over 85 prosent av alle
ettåringer går nå i barnehage.
Småbarnsmoren er ikke den første som setter spørsmålstegn
ved om det er en god ting at ettåringer leveres i barnehage, og har en
«arbeidsdag» som faktisk er lengre enn foreldrenes. Ett- og toåringer bør være
mer med mor om mindre i barnehage, ifølge psykolog og SV-nestor Torild Skard.
Hun har fordypet seg i barneforskning, og er ikke i tvil om at det er skadelig
for de minste å være så mye borte fra sine mødre de to første leveårene. Hun
mener morsrollen er blitt systematisk nedvurdert, og at Ap og SV må ta sin del
av ansvaret for at de er blitt sånn.
På 1970-tallet kjempet Torild Skard sammen med en annen
feminist, overlege Gro Nylander, for barnehagene. Nå har også Nylander tatt til
orde for at utviklingen har vært helt feil, og anbefaler at starten i barnehage
utsettes så lenge som mulig. Altså så lenge økonomien tillater det. – Vi må
kunne diskutere ettåringene uten å bli beskyldt for å ville «at mor skal og bør
være hjemme nærmest til førskolealder», skriver Nylander i Dagsavisen. Ande
fagfolk mener det er uforsvarlig å sende ettåringer i barnehagen, og at
barnehagene skader de minste barnas utvikling.
Dette er ingen kritikk av barnehagene, eller de som jobber
der. De gjør en strålende jobb, og de aller fleste ungene trives og har det
bra. Men det er altså mange med solid faglig bakgrunn som påpeker at det
kanskje ikke er så lurt at de aller minste tilbringer mange timer der hver dag.
Likevel blir det aldri noen skikkelig politisk debatt om saken. Bortsett fra
KrF, som har kontantstøtte og valgfrihet for småbarnsforeldre som en av sine
fanesaker, er det et ikke-tema. Arbeiderpartiet har programfestet å fjerne
kontantstøtten, og det er mange argumenter som taler for, blant annet
integrering. Senterpartiet vil beholde den, og som i så mange andre saker der
de to partiene er på kollisjonskurs, skal saken utredes.
Men det blir altså aldri noen overordnet, prinsipiell debatt
om ettåringer og barnehage. Slik samfunnet fungerer i dag – ut fra de voksnes behov,
ikke barnas – ser det ut som nærmest umulig å reversere. Kanskje fordi hele
samfunnsstrukturen vil bryte sammen, hvis de som advarer blir tatt på alvor. På
makronivå er Norge avhengig av at så mange som mulig er i jobb. På mikronivå er
den enkelte husholdning i stor grad avhengig av to inntekter for å få økonomien
til å gå rundt. Dermed er alle fanget i en runddans som det er vanskelig å
komme ut av. Å utvide foreldrepermisjonen til to år, vil bli enormt dyrt. I
tillegg skal det finnes folk som kan gjøre jobben i permisjonstiden.
Mens det store flertallet småbarnsforeldre leverer babyen tidlig
om morgenen, og fortsetter dagen med søkkdårlig samvittighet, fortsetter hverdagene
i gamle spor. Å ville være hjemme med en ettåring, stemples som reaksjonært, konservativt
og brudd på «arbeidslinja». Det er ingen vilje til å tenke nytt. Egentlig er
det mangel på evne og vilje til å tenke nytt, som er konservativt.
