En tapt sak

Jernbanearbeidere i streik i Paris i mai i år. Den streiken får

publikum garantert med seg, i motsetning til streiken til

havnearbeiderne i Mosjøen.

«Her kjempes for et prinsipp, høyere enn Mount Everest», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i «Geografi og Kjærlighet», som ble utgitt i 1885. De må være sånn de føler det, de fem havnearbeiderne i Mosjøen. De er den harde kjerne i en årelang streik knapt noen har hørt om. De var 17 da streiken startet i 2014. Senere har noen havnesjauere fått andre jobber. Andre er pensjonert. Enkelte har falt fra.

Konflikten i Mosjøen er den lengste arbeidskonflikten i Norge etter andre verdenskrig, og trolig også norgeshistoriens lengste, ifølge Norsk Transportarbeiderforbund. Det var NRK Nordland som minnet meg på at streiken, som startet i mai 2014, faktisk fortsatt pågår. I det stille.

Kort fortalt: De gikk til streik for prinsippet om enerett til lossing og lasting på havna. For to år siden slo Høyesterett fast at havnearbeiderne ikke har enerett. Rettigheten de har hatt siden 1914, er i strid med EØS-avtalen.Transportarbeiderforbundet stanset utbetaling av streikebidrag for 18 måneder siden.

I prinsippet en tapt sak. Likevel gir de seg ikke, de fem i brakka i Mosjøen. De skal ha anerkjennelse for utholdenhet. Det er trolig også det eneste de får ut av streiken.

I vårt velorganiserte og striglede samfunn betyr en streik irritasjon og ubehageligheter for enkelte, og tapte inntekter for andre. Riktig nok var det tilløp til håndgemeng under hotellstreiken i 2016, da direktøren ville sjekke inn gjester på et hotell i streik. Men det ble med verbal småknuffing. Mange streikevakter tok like godt fri 17. mai. For galt å streike på en fridag, ikke sant?  Da regjeringen endret arbeidsmiljøloven -  som svekket norske arbeidstakeres rettigheter - nøyde fagforeningene seg med å skrive leserbrev og bære paroler i 1. maitoget.
 
Vi er ikke helt ukjente her til lands med regelrette slag mellom fagbevegelsen på den ene siden, og myndigheter og arbeidsgivere på den andre. Men vi må tilbake til første halvdel av forrige århundre. Slaget på Menstad i Telemark 8. juni 1931, mellom streikende arbeidere på den ene siden, og politistyrker og militæravdelinger på den andre, er blitt historisk. Konflikten var så betent at daværende sekretær i Arbeiderpartiet, senere statsminister Einar Gerhardsen, kalte streikebryterne for «skabbdyr».

Sammenlignet med den gang - og hvordan streik foregår i andre land, som for eksempel Frankrike - framstår norsk fagbevegelse som veldresserte pudler. I Frankrike er regelrette gateslag mellom streikende og politi ikke uvanlig. Det var bruduljer så sent som i mai i år. Tirsdag klarte demonstrerende bønder å stanse hele Tour de France. I Norge streikes det i fire år uten at andre enn de streikende selv merker det. Kulturforskjeller, for å si det mildt.
 
Trepartssamarbeidet sikrer husfreden. Her til lands setter man seg ned sammen, på tvers av interessemotsetningene, og blir enige. LO, NHO og staten styrer arbeidslivet - og arbeidstakerne - på en måte som gjør at alle snakker med innestemme. Hvis de i det hele tatt sier noe.

Omtrent som i et hyggelig kaffeslabberas, med andre ord.

 

Den største turistfella av alle

Hvor mange fastboende lofotinger eier egentlig de beste

rorbuene i Henningsvær?

«Turister er mennesker som bare blar i et fremmed land», mente den sveitsiske journalisten Guido Baumann (1926-1992). Det er presist beskrevet. For mange turister er et besøk i Norge et par timer på land i Bodø, et gløtt på naturen sett fra Hurtigruta, noe å dele i sosiale medier: Der har vi vært. Der var det vakkert.

Det satses på turisme, ikke minst i Nord-Norge. Nær sagt hver enste lille vik skal ha sitt eget rorbuanlegg, i byene skyter hotellene i været, nordlys og mørketid skal berge vintersesongen, sommersesonger går av seg selv, gårdsturisme skal redde Bygde-Norge og turistfiske skal holde kysten i live. Større og flere cruiseskip er målet. Det er ei vekstnæring. Og antallet turister øker.

Det er vel og bra; vi deler gjerne alt det flotte Norge har å by på. Men de mest populære turistmålene, som Lofoten, har problemer med en stadig voksende turiststrøm. Andre turistmål med en sverm av besøkende i løpet av få timer eller uker i sommersesongen, merker det samme. Både natur og lokalsamfunn slites ned. Infrastrukturen er mangelfull, eller helt fraværende. Over 280.000 turister besøkte Lofoten i 2016, ifølge SSB. Fastboende føler seg nærmest som gjester i egen hage, når flokker med tyskere, japanere, amerikanere og stadig flere kinesere toger forbi, før de igjen skal videre til nye reisemål, og nye opplevelser. 

Det er ikke bare i Norge at turistene kan være en utfordring. I land lenger sør – som tusenvis av nordmenn reiser til hvert år – har de fastboende fått nok. For 10 til 20 år siden ble turisme for mange land sett på som veien ut av fattigdom, siden turisme genererer inntekter. Men nå går aktivister på den spanske ferieøya Mallorca til protestaksjon mot masseturisme. På flyplassen blir turistene møtte med plakater med teksten «turisme dreper Mallorca». Tidligere denne sommeren var det også protestaksjoner på Ibiza og i Barcelona. Lokale myndigheter på Balearene har prøvd å ta grep ved å innføre turistskatter, og i april annonserte de et forbud mot korttidsleie av leiligheter i Palma. Lokalbefolkningen skvises ut.

Førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger og turismeforsker, Åsa Grahn, sier at masseturisme fører til et overforbruk av lokale ressurser. For ikke bare naturressursene forvitrer, men også kulturen ødelegges av flommen av turister. Hun tenker først og fremst på Spania: - En ting jeg synes er vanvittig tragisk, er at europeere og skandinaver kjøper opp boliger i byene, og setter sitt eget preg på det. I tillegg tar dagligvareforretningene inn masse utenlandske produkter, for å blidgjøre turistene, sier Grahn.  

Vi er ikke der. Ikke ennå. Skjønt; hvor mange av de beste rorbuene i Henningsvær eies egentlig av bofaste lofotinger? I iveren etter vekst er faren der for at også de mest populære norske reisemålene snubler inn i den største turistfella av dem alle: for mange turister.  

 

Lykkelandet

Norge er på trivselstoppen i nok en undersøkelse. Der har

Norge tronet lenge. 

«Fremskritt, hva er det? At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei, fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt er menneskets trivsel», ment Knut Hamsun. Mange nordmenn opp gjennom tiden må ha hørt på Hamsun. For Norge er på trivselstoppen. Igjen.

Norge er ikke bare et veldig rikt land, med stort sett godt forsørgede innbyggere. Det Norge har gjort for å konvertere rikdom til trivsel for innbyggerne sine de senere årene, er bemerkelsesverdig, mener BCG-partner.

Byrået har i årevis målt hvordan rikdom blir brukt til å forbedre trivselen («well-being») innad i hvert enkelt land. Ut fra 152 land troner Norge på topp – igjen. Vi har «eid» topp-posisjonen helt siden 2009, og det er en utvikling som imponerer BCG-partner Joao Hrotko, som også er en av forfatterne av rapporten. – Norge har konsekvent vært det landet som har tronet på toppen av SEDA-rangeringen. Den sterke prestasjonen med å ta rikdom og konvertere den til trivsel er bemerkelsesverdig og særdeles meningsfull, sier han i en kommentar.

Norges rikdom til trivsel-koeffisient er på 1.18, noe som er langt over det globale gjennomsnittet.

Det er flere faktorer som teller: Inntekt, økonomisk stabilitet, sysselsetting, helse, utdanning, infrastruktur, likhet i inntekt og utdannelsesnivå og samfunnet generelt, som for eksempel likestilling mellom kjønnene, og hvor trygt landet er å bo i. Styring av landet (hvor effektiv regjeringen er, stabilitet, frihet) teller også, og miljø.

I år topper Norge rangeringen sammen med Sveits, med Island, Luxembourg og Danmark på de neste plassene, men himmelen er ikke helt rosenrød. Sammenlignet med våre nordiske naboer presterer Norge bedre i de fleste kategoriene, men ligger på etterskudd innen infrastruktur og miljø. At Norge ligger på etterskudd i infrastruktur, trenger vi ingen internasjonal undersøkelse for å fastslå. Det er bare å kjøre gjennom tunnelene i Sørfold.

Måler man opp mot både Norden og EU har det vært en sterk positiv utvikling innen utdanning og samfunnet generelt, men Norge sakker noe etter når det gjelder lønn. Lønnsnivået i Norge utvikler seg også saktere, men sett i det store globale bildet er det kanskje ikke så mye å være misfornøyd over. I stedet bør vi løfte blikket ut over egen navle og glede oss over at flere land har klatret kraftig på rangeringen i år, som Kina, Colombia og Marokko. Innbyggerne i disse landene trenger nok lønnsøkning mer enn de fleste nordmenn.

Norge scorer på topp, eller nesten helt på topp, i alle internasjonale målinger av denne typen. I fjor ble Norge kåret til verdens lykkeligste land i World Happiness Report. Det skulle man ikke tro når men ser undersøkelser om hvor deprimerte nordmenn er, hvor mye det klages over alt mulig i «Åpen linje», og hvor lite som skal til før mediene renner over av indignerte «offer» for ett eller annet.

Det burde strengt tatt være forbudt å klage i Norge. Bortsett fra over været da.

 

Flasketuten peker på...

"Lykkepromille". Smak på ordet.

«Ungdom er beruselse uten vin», mente den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Og selv om unge drikker mindre enn før – mens eldre til gjengjeld drikker mer - kan han umulig ha vært på en gjennomsnittlig studentfest.

Vi er inne i årstiden da nordmenn drikker mest, bare jula kan konkurrere i konsum. Sosiale medier oversvømmes av feriebilder med vinglass i solnedgang. Det skal grilles, og det skal drikkes grillvin eller sommerøl. På godværsdager er uterestauranten fulle; i alle betydninger av ordet. Ferien i Syden med lett tilgang på billig alkohol, eller dårlig vær på hytta med vinkartongen innen rekkevidde, bidrar til et samlet inntak av alkohol som kan få Blå Kors til å se rødt.

Nesten ukentlig serverer mediene oss saker om hvor sunt vin er. Og det er – sant nok – vitenskapelig dokumentert at rødvin i beskjedne mengder minsker faren for hjerte- og karsykdommer. For en tid tilbake mottok jeg personlig to oppfordringer. Den ene var gladmeldingen om at økologisk rødvin nå er å få kjøpt, og at jeg derfor kan bidra til et bedre miljø. Den andre tilfløt redaksjonen: Et stoff som finnes naturlig i rødvin, forsinker aldringsprosessen. På mus, vel å merke.

Et aldri så lite søk på nettet lærer oss at rødvin styrker helsen, reduserer risikoen for leddgikt, gir bedre hukommelse (spesielt hos kvinner) samt altså at vi kan se yngre ut og leve lenger. Bare for å nevne noe.

Noen tviholder rundt stetten, og påstår at økt alkoholkonsum ikke har negative sider. Det trenges det minst to glass rødvin for å svelge. Tallenes tørre tale kan gi noen hver en skikkelig blåmandag: Redusert arbeidskapasitet, sykefravær og helseutgifter på grunn av alkoholmisbruk ble for noen år siden estimert til mellom 18 og 19,6 milliarder kroner i året. Trygdeutgifter på grunn av alkoholmisbruk er ikke medregnet. Heller ikke menneskelige kostnader.

For noen år siden ble kampanjen «Lykkepromille» lansert, også i Bodø. Smak på ordet.

Kampanjen veileder studentene i hvor mange glass man bør drikke for å bli passe full i stedet for overstadig beruset. Appen «Lykkerus» er lansert. I og for seg et godt formål, men samtidig beviset på hvor akseptert alkohol er. Frp vil gjøre alkohol enda lettere tilgjengelig. KrF vil drikkepresset på jobb til livs. Partiene imellom sier ingenting; hvem vil vel gjøre seg upopulær hos velgerne ved å skru til kranene, eller fjerne taxfree-salget?

Selv generalsekretær i Det Norske Totalavholdsselskap som det het den gang, Marit Barene (!), så ikke noe galt i at folk drikker, selv om hun mener drikkepresset er for stort. Hun tørster kanskje etter flere medlemmer i DNT Edru Livsstil?

Alkoholvanene har endret seg. Nå mener Folkehelseinstituttet det er grunn til bekymring over eldres drikkekultur. Tidlig pensjonsalder og god økonomi gjør at "seniorene" drikker mer, spesielt vin. 

Det er på ingen måte meningen å gi noen dårlig samvittighet over et glass vin, eller sommerfølelsen en iskald utepils gir. Men uten et mer edruelig forhold til alkoholens positive sider vil trolig følgende gravskrift bli mer vanlig enn mediene, politikerne og helsevesenet liker å tenke på:

Her hviler alkoholikeren med de fine blodårene ...

 

Åndssnobberi

Samfunnet trenger flere reale snekkere, og færre over-

utdannede akademikere.

«Vi leker polakker», svarte ungene da en tømrer fortalte om et sommerkurs bedriften hans hold for barn. Ungene fikk utdelt verktøy, hjelmer og hansker. Så fort barna hadde fått utstyret på seg begynte de å snakke kaudervelsk til hverandre.

Det er rådgiver i LO, Jonas Balas, som gjenforteller historien om hvordan unger leker snekkere. I en kronikk i VG nylig setter Balas søkelys på at mange unge føler at det ikke er bruk for dem. Det skyldes at samfunnet ikke gjør bruk av dem, er Balas’ poeng. Han mener vi må diskutere at vi har fått jobber som nærmest er å regne som «no go areas» for en del norsk ungdom. Årsakene er mange og sammensatte. Noe av det handler om sosial dumping og lavlønnskonkurranse. Jakten på billigst mulig arbeidskraft har bidratt til en formidabel rekrutteringskrise blant annet i bygghåndverksfagene. De kalles gjerne «polakklinjer».

At det er blitt slik, skyldes ikke bare fri flyt av arbeidskraft over grensene. Det skyldes også noen tyngre, kulturelle prosesser som har rullet og gått en stund, lenge før EUs østutvidelse var et faktum. Fagforeningsveteranen Eldar Myhre var inne på noe vesentlig da han påpekte at Norge er blitt så rikt på melk at vi tror vi kan klare oss uten ku. Som samfunn har vi dessverre utviklet et enøyd syn på hva som er kunnskap og hva som er meningsfylt arbeid. Forført av fortellinger om «kunnskapssamfunnet» har vi i lengre tid vektet teoretisk kunnskap mye høyere enn praktisk utførerkompetanse, så mye at vi har klart å gjøre selv de praktisk-estetiske fagene i skolen teoretiske, skriver Jonas Balas.

Han treffer spikeren på hodet. Tenkt bare på «mastersjuka» som har ridd samfunnet i et par tiår nå. For et par år siden gikk det en heftig debatt om at arbeidslivet får for mange med feil kompetanse og for høy utdanning. «Kunnskapssamfunnet er den nye olja", er hamret inn i oss. Akademisk kunnskap, vel å merke. Og selv om det har vært snakket høyt og lenge om å løfte yrkesfagene, og flere heldigvis velger det, er gapet mellom etterspørsel og tilbud altfor stort.

Akademiseringen av yrker som tidligere var mer praktisk rettet i undervisningen, som sykepleier og journalistikk, har bekymret mange. Det har vært statlig politikk helt siden 2005, da Universitets- og høgskoleloven havnet i det samme lovverket, og har vært diskutert enda lengre. Villet politikk, med andre ord. Nå må unge ta en bachelor - minst - nesten uansett hva de ønsker å utdanne seg til. Universitet og høgskoler jubler selvfølgelig. De er interessert i flest mulig studenter.

Åndssnobberi kalles det, der så mange som mulig skal presses gjennom ei akademisk kvern som verken samfunnet eller studentene egentlig etterspør. Resultatet er en skrikende mangel på håndverkere, ungdommer som er gode nok, men som ikke passer i et akademisk utdanningsløp, og overkvalifiserte akademikere med høy studiegjeld og mastergrad i ett eller annet ingen har bruk for.

Og et samfunn der vi tror at det kan leies en polakk til alt.

Pølser, øl og hornmusikk

I korpsene er alle med, ingen henvises til benken. På bildet

Saltvern skolekorps.

«Korps passer rett og slett for alle», utbasunerer direktøren for Nordland Musikkfestuke. Han skjønner hvor viktig korpsbevegelsen er for rekruttering til musikklivet. Falske toner i utakt kan være en lidelse å høre på, men det er en start, og 17. mai blir aldri det samme uten.  

I morgen, 5. juli 2018, er det 100 år siden Norges Musikkorps Forbund (NMF) ble stiftet. Det markeres blant annet med at hele 2018 er utpekt til Musikkorpsenes år. NM i musikkorps er nettopp arrangert, med ikke mindre enn 115 korps. Andre arrangementer står i kø. Og hvem skulle trodd det? NMF er en av landets største kulturorganisasjoner, med over 58.000 medlemmer. Organisasjonen samler både skolekorps, brassband, janitsjarkorps og drilltropper. Profesjonelle korps, som Forsvarets Musikkorps Nord-Norge i Harstad, er også med.

Der det i andre barne- og ungdomsorganisasjoner tidvis høres unoter, som at unger blir plassert på benken og ikke får spille, går NMF framfor med et godt eksempel: I skolekorpsene settes ingen på benken. Ingen er for umusikalske, eller så fri for takt i kroppen, at de ikke får bli aspirant. I det minste får den mest håpløse et triangel å plinge på. Med er de uansett.

Til gjengjeld lærer de i det minste navnene på notene i skalaen. Et godt grunnlag for videre musikkinteresse for noen. Nyttig kunnskap å ta med seg videre i livet er det uansett.

Direktøren for Nordland Musikkfestuke, som vanligvis promoterer musikere av ypperste klasse, valgt på øverste hylle, er ikke i tvil om viktigheten av korps. - De gir et unikt tilbud til barn og unge hvor man treffes på tvers av alder for å lære et instrument og for å musisere sammen. Korps passer rett og slett for alle, sier André Wallann Larsen til Bodø Nu. Nå gir Musikkfestuka og tre av samarbeidspartnerne en gave på kr 20.000 kroner til korps i Salten. Alle korps kan søke. – Mange korps har slitt med rekrutteringen, samtidig som det er ressurskrevende å drive et korps. Vi trenger skolekorpsene både 17. mai og alle andre dager i året, og håper at dette kan være et lite bidrag, sier Larsen.

Det lyder som musikk i mange amatørers ører.

Andre kan ikke fordra korpsmusikk, eller «øl, pølser og hornmusikk», som det av og til kalles av dem som får frysninger av korps. Irritasjonen bobler over når de vekkes en tidlig 17. mai av det lokale skolekorpsets ikke altfor velspilte «Gammel jegermarsj». Falske toner og dårlig rytme skjærer i ørene.

Tenk da på at det kanskje går en Ole Edvard Antonsen eller ei Tine Thing Helseth blant de småfrysende og trøtte ungene. Mange musikere, i alle ulike sjangere, begynte nettopp der: i skolekorpset. Surmaget kritikk skal korpsene bare blåse en lang marsj i.