Ikke helt samstemt

«En tjue sekunders visesang kan utrette mer enn åtte års politisk arbeid», ifølge tidligere statsråd og Ap-politiker Grete Faremo.

I morgen kommer en av de mest kjente – og av noen forhatte – kampsangene til å bli framført i forsamlingshus land og strand rundt. Riktig nok i noe haltende takt, og ikke helt samstemt. Også fagforeningsfolk og sosialdemokrater kan føle seg ubekvemme med den revolusjonære «Internasjonalen».

For noen år siden ble det kamp på Arbeiderpartiet landsmøte. Partiveteraner syntes det var ille at «Internasjonalen» ikke lenger skulle synges. Den har vært sunget så lenge arbeiderbevegelsen har eksistert, men passet ikke med landsmøtets «design», het det. Det nye sosialdemokratiet, med andre ord.

AUF-erne gjorde opprør mot partiledelsen, og satte i gang en spontan avsynging av «Opp alle jordens bundne trelle ...».  Nå er kampsangen på plass igjen.

Partienes sjel sitter i sangene, fastslår forsker Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning. Han overvar samtlige landsmøter foran stortingsvalget i 2009, og fant klare kulturforskjeller partiene imellom.

Mange forventer jazz, visesang eller etnisk musikk mellom talene på SVs landsmøter. Men også allsang av gamle arbeidersanger. Det er mye i partiene som forandrer seg, men allsangen gir fremdeles tydelig uttrykk for partiets verdier, identitet og opphav, mener forskeren.

Det synges i samtlige norske partier, med unntak av Fremskrittspartiet. Og det sier også litt om partikulturen. At det ikke synges i Frp forklares med medlemmenes bakgrunn og forankring. Andre partier har større tilhørighet i miljøer med sterk sangtradisjon. Til gjengjeld har Frp hatt både danseband og opera som kulturelle innslag.

Partiene i sentrum og på venstresiden synger mest, men også Høyre-folk stemmer i en gang iblant. I allsangen finnes spor etter Høyres konservative arv. Landsmøtet i 2005 ble innledet med «Ja, vi elsker» og avsluttet med «Gud signe vårt dyre fedreland».

Å bryte med sitt gamle image er ikke alltid like enkelt sier Saglie, og nevner et eksempel fra KrFs landsmøte i 2005. Da artisten Kine Ludvigsen og hennes rapperbror underholdt på et bryggetreff under landsmøtet, ble tilskuerne oppfordret til å vifte med armene i takt med musikken. I fremste rekke sto partiledelsen, ivrig viftende.

Det så ganske pussig ut på tv med en viftende Kjell Magne Bondevik i front.

Partiene på høyresiden har ikke spesielt mye til over for verken arbeiderbevegelsen eller 1. mai. Men egentlig burde «Internasjonalen» passe også Frp. Strofen «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned» er jo som skapt for partiet.

"... av skatter blir vi tynget ned" er jo som skapt for Fremskrittspartiet."

Mare Nostrum

«Likegyldigheten er den alvorligste av sjelens sykdommer», mente den franske teologen og forfatteren Francois Fénelon (1651- 1715). Vi trenger en påminning om det, når det nå går fulle fly i skytteltrafikk mellom Bodø og Mare Nostrum; også vårt hav: Middelhavet. Det foretrukne reisemålet for mange nå i vår- og sommersesongen.

I helga skjedde det igjen. En overfylt holk av en båt full av flyktninger kantret. Mandag druknet enda flere. Døde kropper flyter i Middelhavet; så mange som rundt 1850 har omkommet bare i år. 

Italia stanset operasjonen Mare Nostrum (latinsk for «vårt hav») i fjor høst. Søk- og redningsaksjonen berget over 150.000 mennesker fra den visse død. Italia gjorde sin plikt, og gjør det fortsatt, selv om det er EUs program Triton som nå skal sørge for at færre menneskeliv går tapt. 

Det motsatte har skjedd. Samtidig fortsetter den italienske kystvakta å plukke opp mennesker. 10.000 bare den siste uka. De klarer ikke å la være å hjelpe mennesker i nød, selv om hele apparatet er i ferd med å knele på grunn av den store tilstrømningen.

Knapt noe land i Europa kaster nå ut livbøyer til desperate mennesker på flukt fra sult, krig og terror. Og det er en lenge varslet katastrofe. Norske skip har reddet mange, fordi de tilfeldigvis var der. Rederiforbundet har i ett år vært klar til å sette inn båter, på noen dagers varsel.  

Det er flere måneder siden myndighetene i Norge ble bedt om å bidra, og nå har regjeringen endelig somlet seg til å gjøre noe. Ett, eneste skip. Kanskje ikke før i august. På Dagsrevyen forleden kunne statssekretæren fra Frp forteller at det ikke er bare bare å redde menneskeliv, man må finne rett type båt. Kronglete og byråkratiske regler er hva regjeringen skyver framfor seg som unnskyldning for ikke å gjøre noen ting.

Som om flyktningene bryr seg om hvilken båt som redder dem, bare den flyter. Lykkejegere, forfulgte eller flyktninger fra krig; alt det får komme etterpå.

Rundt 3500 mennesker druknet i Middelhavet i fjor. Det kommer til å bli mange flere i år. Ifølge FN befinner det seg rundt 200.000 mennesker i Libya som venter på mulighet til å legge fra land. 

Dette står Europa og ser på; et nederlag for alle nasjoner som regner seg som siviliserte samfunn. Det gråtes noen krokodilletårer, så tar vi ferie for å svømme i det samme Middelhavet, i visshet om at badevakten hanker oss inn hvis vi havner på dypt vann.

Samtidig får andre seile sin egen sjø: Det er høysesong, nå når våren er kommet, også for en annen type «chartertrafikk». 

"Som om flyktningene bryr seg om hvilken båt som redder dem, bare den flyter". 

Maktmennesker

«Dine mest misfornøyde kunder er din største kilde til læring», ifølge Bill Gates. Han er ikke alene om å ha gjort den erfaringen. Eller for å si det sånn: Noen har fått seg en kraftig lærepenge.

Sosiale medier har ført til at maktbalansen i samfunnet er dramatisk forskjøvet. Maktmennesker betyr i dag noe annet enn det de fleste av oss umiddelbart forbinder med ordet.

Aldri har forbrukerne hatt større makt enn i dag; Forbrukerombudet kan faktisk bare gå hjem å legge seg. Aksjoner har fått utgåtte sjokolademerker og tyggis tilbake i butikkhyllene. Andre har opplevd at en facebookside i løpet av få døgn har fått tusenvis av «likes», men med motsatt fortegn: Det oppfordres til boikott av varer eller tjenester.

Næringslivet skjelver i buksa av frykt for at nettopp deres bedrift skal bli utsatt for folkeaksjoner av denne typen. Enkelte har brent seg kraftig på å by folk opp til dans.

Da Freia ba oss om å dele gode øyeblikk gjennom knaggen #detnære, ble hele kampanjen kuppet av aktivister som er imot bruk av palmeolje. Kampanjen – satt i gang av en rosablogger med mange lesere men få faktakunnskaper – ble en katastrofe for Freia. «Et lite stykke regnskog» og «Å spise sjokolade som ikke ødelegger naturen» var to av tilbakemeldingene.

Seriøse forbrukerkampanjer på miljø- og etikkområdet de siste årene har ført til enorme positive endringer, helt uten politisk innblanding, påpeker Arild Hermstad i Fremtiden i våre hender. Ett eksempel er nettopp Grønn Hverdag og Regnskogfondets palmeoljekampanje, som har resultert i at bedrifter har redusert forbruket med to tredjedeler i løpet av et halvt år.

Et annet eksempel er kampanjen «Vreng kleskjedene», som presset store merkevareleverandører til å fortelle hvor klærne deres ble produsert. Kampanjen førte på kort tid til at giganter som H&M og Varner offentliggjorde leverandørlistene sine.

Det er så lett å trykke på «liker» når noen oppretter en facebookside med et budskap vi har sympati for. Uten å undersøke saken nærmere, eller ha kunnskap om hvem som står bak, bidrar vi til å presse fram holdningsendringer, drevet fram av både folkelig engasjement og flokkmentalitet.

   

Det er bare én hake ved denne typen kampanjer. De kan også være totalt ødeleggende.

Akkurat Melkesjokolade inneholder faktisk ikke palmeolje i det hele tatt. Og Freias bruk av palmeolje er basert på en bærekraftig produksjon. Man straffer altså en produsent som tar problematikken rundt palmeolje på alvor.

Så da kan vi «like» den likevel...?

"Maktmennesker betyr i dag noe annet enn det de fleste forbinder med ordet".

... og der "døde" musikken

«Å lære musikk ved å lese om det er som å elske pr. brev», ifølge Luciano Pavarotti (1935-2007).

«Vil du som artist, musiker eller band lære mer om synlighet og identitet på sosiale medier? Da kan du melde deg på seminaret «Synlighet og identitet for artister på sosiale medier». Det er Rytmisk Kompetansenettverk Nord som arrangerer», heter det blant annet i omtalen på nettsiden til Stormen bibliotek.

Jo da, sosiale medier er viktige, også for rockeartister og andre musikere, nær sagt uansett sjanger. Strømmetjenester har snudd opp ned på alt vi tidligere visste om formidling av musikk, og andre kulturelle uttrykk for den saks skyld. 

Likevel er det vanskelig å tenke seg at et to timers seminar på biblioteket skal gjøre noen forskjell. De fleste behersker dem allerede. Og det er absolutt uforutsigbart hva som «tar av» og blir en hit på YouTube, eller får tusenvis av delinger på Facebook. 

På åtte år ble kulturbudsjettet fordoblet under den rødgrønne regjeringen, da Kulturløftet I-III ble gjennomført. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har fått mer eller bedre kultur; snarere tvert imot. Stadig mer av kulturmidlene bindes opp i kulturbyråkrati og kulturbygg, som fantastiske Stormen.

Både Enger-utvalget (2013) og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at virkningen av kulturmilliardene har slått feil på to områder: På landsbasis viser statistikken at publikum fortsetter å svikte tradisjonelle kulturuttrykk. Og kunstnere som forsøker å leve av det de skaper, har fått dårligere kår.

At det arrangeres slike kurs for nettopp musikere, sier også noe om at dagens kulturarbeidere (de i byråkratiet vel å merke) er vokst opp i en tradisjon der man tror at alt kan plasseres i ei A4-mappe i et arkivskap på ett eller annet offentlig kontor. Og at det finnes en budsjettpost for alt. 

Rock City i Namsos, som ble åpnet i 2011, skulle være et kompetanse- og ressurssenter for musikere. Oppslutningen har vært heller laber. Senteret har mottatt seks millioner offentlige kroner årlig siden åpningen, og får nå kunstig åndedrett gjennom enda flere offentlige millioner.

Penger til kultur er et ubetinget gode, enten vi snakker bildekunst, musikk, teater, bøker eller film. Hvis de kommer utøverne til gode. Et romslig rammeverk rundt kunstnerisk utfoldelse er både nødvendig og ønskelig. 

Men det er noe inni meg som protesterer intenst når musikk – og musikere – plasseres i ei byråkratisk og teoretisk verktøykasse, eller brukes som virkemiddel i politikerbestemt distriktspolitikk.

Kreativitet kan ikke vedtas på Stortinget.

Med mindre noen har en drøm å bli verdens beste twitterpoet på 140 tegn, er det ikke et to timers kurs som fikser karrieren.

Hvor ble det av sex, drugs and rock and roll?

"En tradisjon der man tror at alt kan plasseres i ei A4-mappe i et arkivskap på ett eller annet offentlig kontor"

 

Av hensyn til sannheten

«Sannheten blir trodd, bare den forstås», ifølge den britiske dikter, maler og grafiker William Blake (1757- 1827).

Når så mange ikke slår seg til ro med de offentlige konklusjonene, er det nettopp fordi de er vanskelig å forstå. Og derfor kanskje feil.

I dag er det 25 år siden tv- bildene brant seg fast i hukommelsen vår. Natt til 7. april 1990 ble det påsatt branner om bord på «Scandinavian Star» underveis fra Oslo til Frederikshavn. Det var 383 passasjer og 99 besetningsmedlemmer om bord på skipet. 159 mennesker omkom, hvorav 136 norske.

Saken har vært holdt varm. En privat gruppe har arbeidet med å skaffe nye bevis helt siden 1990. Det er flere påstander om at omstendighetene rundt brannen ble mangelfullt etterforsket, slik at de egentlige brannårsaker ikke er kommet fram. 

Og at skylden ble lagt på uskyldige. Som den danske trailersjåføren Erik Mørk Andersen. Han døde på lugaren på «Scandinavian Star», men fikk likevel skylden for mordbrannen.

I april 2013 besluttet danske myndigheter å utrede saken på nytt ut fra nye opplysninger. I fjor bestemte politimesteren i Oslo at deler av etterforskning skal tas opp på nytt. Og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har besluttet at det skal reises forslag om parlamentarisk gransking av myndighetenes håndtering av brannkatastrofen.

Vi har sett det flere ganger tidligere. Både etter «Utvik Senior»- forliset i 1978, «Western»- forliset utenfor helgelandskysten i 1981 og etter Widerøe-ulykken i Mehamn i 1982. Pårørende slår seg ikke alltid til ro med den offisielle forklaringen. De vil ha sannheten fram, eller det de mener er sannheten. De godtar ikke granskningskommisjonenes konklusjoner. 

Til slutt blir presset så stort at myndighetene må gi etter.

Det er selvfølgelig ikke noe poeng å sette ned nye kommisjoner med det mål å komme fram til nye konklusjoner som er i tråd med folkesnakk eller løselige ryker og teorier. Ingen ønsker det.

Men det er et poeng å sette ned nye kommisjoner som skal komme fram til sannheten, uansett konklusjon, hvis det er reist seriøse innvendinger.

Av mange grunner: Av hensyn til etterlatte som vil ha skikkelige svar, og som så kan sette punktum og gå videre i livet. Av hensyn til de omkomne som skal ha et ettermæle de fortjener; enten de er omkommet med båt eller fly. Av hensyn til sjøfolk og flygere som kanskje ferdes tryggere i farkoster som er konstruert med lærdom fra tidligere ulykker. Og av hensyn til alle oss andre.

En ny granskning gir ikke nødvendigvis et annet svar. Men det vet vi ikke før den faktisk er gjennomført.

"Pårørende slår seg ikke alltid til ro med den offisielle forklaringen".