Skolesekken, spaserstokken og pengesekken

Det hjelper lite med flotte bygg hvis grunnmuren forvitrer.

«Mer penger fører ikke automatisk til bedre kvalitet», skrev den tidligere nestlederen i SV, Bård Vegar Solhjell, i en kronikk for et par år siden. Han var lei maset om mer penger til kultur. Overraskende, ettersom Solhjell var statsråd i den rødgrønne regjeringen, som i perioden 2005-2013 gjennomførte Kulturløftet I og II. Én prosent av statsbudsjettet til kulturformål, var målet. Milliarder ble brukt.

Vi har den kulturelle skolesekken for ungene, og den kulturelle spaserstokken for eldre. Nå er på tide med en grundig diskusjon om den kulturelle pengesekken for alle midt imellom. Arbeiderpartiet lover nemlig nok et kulturløft, hvis de vinner valget til høsten. Penger til kultur er bra, enten det er snakk om tunge institusjoner, eller enkeltkunstnere som er helt avhengig av stipend. Men like viktig er det å se på hvordan pengene brukes.

Enger-utvalgets rapport fra 2013 gransket effekten av Ap, Sp og SVs satsing på kultur. Den slo fast at den kulturelle grunnmuren - bibliotek, kulturskoler, museer, kor, korps og frivillige aktiviteter - var taperne. Begivenhetskultur som festivaler og ulike spel, var vinnerne.  På toppen kom Statistisk sentralbyrås statistikk som viste at det var nedgang i nordmenns kulturbruk, særlig hos unge. To år senere, i 2015, kom Riksrevisjonens rapport. Den slo fast at den kraftige økningen i bevilgningene til kultur i perioden 2005-2014 i beskjeden grad kom publikum til gode. Det var heller ikke økt tilstrømning av publikum til de seks sentrale institusjonene som ble gransket.  

Men vi har fått rådyre kulturhus, nær sagt land og strand rundt. Så store investeringer fører automatisk til høye billett- og leiepriser.  Stormen har udiskutabelt løftet Bodø som by. Biblioteket er en perle, til gratis bruk for hvem som helst. Konserthuset gir musikalske opplevelser i verdensklasse – for dem som har råd. Den siste billetten jeg kjøpte kostet 525 kroner. For et ungt par som trenger barnevakt koster et besøk i konserthuset fort et par tusenlapper. Det sier seg selv at det er de «utvalgte» - fiffen, de pengesterke og de som er så heldige å få sponsorbilletter fra arbeidsgiveren - som har råd til å benytte seg av tilbudene. Et økonomisk og kulturelt klasseskille, som dagens røde posisjon i bystyret ikke kan være bekjent av.
Graderte leiepriser til tross: Nå diskuteres prisene også blant artister og arrangører som skal leie lokale og scene. Bare de som nesten er garantert fullt hus, tar sjansen. Tunge aktører som Nordland Musikkfestuke og Bodø Jazz Open vurderer å leie billigere lokaler andre steder, og gjør det delvis allerede. Bjørn Sundquist valgte å reise forbi Bodø med sin forestilling. Bodø kommune – som alt i alt bruker 80 millioner i året på Stormen - er helt uten alternativer for grunnmuren i kulturlivet: amatørene i kor og korps, nystartede band eller teatergrupper. Tilbudet er en nedslitt gymsal – eller Stormen.

Det hjelper lite med flotte bygg hvis grunnmuren forvitrer.