Generasjon "snøfnugg"

At julenissen faktisk ikke finnes, og at voksne dermed lyger

til alle barn uansett hva nissen sier, er det ingen som skriver

kronikk om.

«Om ti-femten år er trolig det sentrale Østlandet også snøfritt til jul. Da vil sannsynligvis også østlendinger innse at man påfører barn smerte og savn», uttaler professor Anne Kalvik.

Hvor mange barn som er påført smerte og savn fordi det snakkes om snø til jul, dokumenterer professoren ikke. Kanskje er det titusenvis langs kysten fra Lindesnes og oppover. Stakkars, stakkars traumatiserte barn!

"Generasjon snøfnugg" forbindes med unge mennesker som bukker under for den minste motstand, og som krenkes for ingenting. Heretter må godt voksne inkluderes, for det har vært en del merkelige utspill i adventstida. Som damen som i et innlegg i TA påpekte at nissen må slutte å spørre om det er noen snille barn her, fordi forventningspresset til dagens barn allerede er så stort. Intensjonen er god. Voksne bør tenke på sårbare barn, og alle barn er faktisk ikke snille hele tiden, hele året. Det behøver ikke nissen å minne dem på.    

At julenissen faktisk ikke finnes, og at voksne dermed lyver til alle barn uansett hva nissen sier, er det ingen som har skrevet kronikk om.

Et enda merkeligere utspill framsettes med akademisk tyngde, av en som kan titulere seg professor ved Universitetet i Stavanger. Anne Kalvik mener barn fra Vestlandet blir diskriminert fordi det alltid er snø i adventseriene på NRK TV, også årets. Hun viser til produksjoner som «Snøfall», «Jul i Blåfjell» på et snødekt Røros og «Jul i Svingen», fra en snødekt østlandsbygd. – På Vestlandet har vi stort sett ikke snø til jul. Det er naturlig, og ikke en følge av klimaendringer. I hele mitt liv har jeg aldri sett den realiteten vist på NRK-kalendere, hevder Kalvig i innlegget. 

Man skal ha veldig lang akademisk utdannelse for å klare å gjøre snøfattige vintre til en sak om diskriminering. Aner vi kimen til en doktoravhandling om at sangen «White Christmas» er rasistisk? Eller julesangen «Det lyser i stille grender»; hva med ungene som bort i byen?

Og hold dere fast i karmen på nissens reinsdyrslede: Kalvik hevder at barn blir preget av maset om hvit jul - Husk dessuten at vi ikke snakker om små minoriteter her, men store befolkningsrike områder langs kysten. Det er rart at alt dette skal defineres av østlendinger, og at det som blir vist er visse, snørike landskaper i innlandet i de østlige delene av Norge, sier professoren til NRK. Anne Kalvig mener dette bare føyer seg i rekken av hvordan Kyst-Norges del av nasjonal historie og kultur er underkommunisert både i freds- og krigstid.

At Kyst-Norges kultur og natur er underkommunisert kan vi være enige om. Men jul med eller uten snø i tv-serier for barn er ikke årsaken. Dessuten: Tenk hvor traumatiserte ungene ved fjorden i Saltdal eller på kysen av Finnmark blir hvis tv-seriene i adventstida er uten snø?

Jeg anbefaler professoren å prøve ei hvit jul, med eller uten snø. For å bidra til å minske smerten og savnet hos traumatiserte barn kan professoren forklare dem at når julenissens slede likevel kommer, tross snømangel, så skyldes det det grønne skiftet.

God jul!

Medaljens bakside

Kongolesiske Denis Mukwege løftet gruveindustrien

fram i lyset. Dermed forsvant kvinneskjebnene fra

offentligheten

«Kampen om oppmerksomheten er ikke for amatører», har flere enn journalist Sissel Benneche Osvold erfart. Det er godt demonstrert i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Hele verdens oppmerksomhet i noen timer. Så blir det stille.

Årets fredspris er godt mottatt, og vel fortjent. Nadia Murad klarte å flykte fra IS etter å ha vært hold som sexslave i flere år, og har fått verdens oppmerksomhet rettet mot jesidienes skjebne i Irak; ikke minst kvinnenes. Denis Mukweges kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i væpnede konflikter, og hans hjelp til voldtatte og torturerte kvinner i Kongo, har satt temaet på dagsorden.

Begge har holdt taler som har rørt og rystet. Reportasjer har fått oss til å gråte: kvinneskjebner så grusomme at vi i fredelige Norge knapt kan forstille oss hvordan det er mulig å overleve – og leve videre.
 
Så endelig; verdens øyne rettet mot kvinners grusomme opplevelser i land et annet sted. Og det er nettopp en av de positive sidene med Nobels fredspris, den skaper global oppmerksomhet. Gir tema og prisvinnerne et ekstra puff. Forhåpentlig vis varer oppmerksomheten lengre enn bare akkurat den dagen prisen deles ut, og så sannelig: Flere medier har hatt nyhetssaker også etter selve utdelingen. Det er langt fra alle år det skjer, men i år har det vært snakket og skrevet om... kobolt.

Det var Denis Mukwege selv som i sin nobeltale løftet gruveindustrien i Kongo opp av gruvegangene, og inn på podiet. Det var kanskje et smart trekk de timene verdens oppmerksomhet var rettet mot nettopp ham. Eller kanskje ikke. For i løpet av natt til tirsdag ble kvinneskjebnene skjøvet ned i mørket i stedet, fortrengt av det som står oss nærmest: mobiltelefonen. Seksuelle overgrep som våpen i krig har knapt vært nevnt.

Da er det lettere å engasjere seg i noe langt mer jordnært, bokstavelig talt. Kobolt finnes i alle smarttelefoner og i batteriene i elbiler, og er et etterspurt mineral verden over. I gruvene i Kongo, som er storleverandør av kobolt, er det voldelig barneslaveri og arbeidsforhold til å fortviles over. Det er selvfølgelig også en sak som fortjener vår oppmerksomhet, og Norge våknet øyeblikkelig - fra SV til Frp. Politikere skal virkelig ha seg frabedt at noen skitner til den rene samvittigheten til alle eierne av subsidierte elbiler, og smarttelefonene våre og barneslaveri i gruvegangene? Sånn kan vi ikke ha det.

Så nå skal saken opp i Stortinget, og norske elbilforhandlere forsikrer at de vil stille høye etiske krav til underleverandørene, og alt det er jo vel og bra.

Men hvor ble det av kvinnene? De som både indirekte og direkte var hovedpersonene, og selve begrunnelsen, for fredsprisen; de voldtatte, torturerte og lemlestede? De forsvant i iveren etter å hvitvaske vår egen samvittighet.

Du kan jo alltids ta fram smarttelefonen og vipse noen hundrelapper til hjelpeorganisasjonene som heldigvis ikke glemmer dem.     

Ribbe med bismak

Noen sa det så godt: Nordmenn vet prisen på ribbe, men ikke

verdien av god mat.

«Folk kjøper hva som helst så lenge det bare er én til hver kunde», ifølge den amerikanske forfatteren Sinclair Lewis (1885-1951).

Godt demonstrert i disse dagene, der dumping av priser på mat faktisk kan føre til rasjonering av surkål og julepølser. Det har hendt tidligere år. Folk hamstret ribbe og pepperkaker som gale, som om jula faktisk varer helt til påske.

Den årlige priskrigen på julemat er i gang.  Én kjede startet med å dumpe prisen på 30 typiske julevarer som surkål, edamerost, klementiner, kålrot og kanel. De andre kjedene fulgte på, raskere enn kundene klarer å si «Tre nøtter til Askepott».

Det er ikke uvanlig at de store kjedene har tilbud på sesongens varer. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har prisen på julepølser hos en av kjedene vært nede på 1995-nivå, rundt 6,25 kroner pr. kilo. Juleribbe har vært solgt billigere enn hundefôr. Og er blitt brukt til det.

Det er ikke bare griseprodusentene som tidligere år har protestert, og som føler at alt arbeidet de legger ned i matproduksjon gjøres om til uetisk fråtsing. Også kjøpmenn, og mange kunder, mener dumpingen er usmakelig. Kommunikasjonssjefen i en av de største kjedene sier til VG at han vil unngå det han kaller «uverdige priser». Det fører bare til kaos i butikkene der folk hamstrer og butikkene går tomme for tilbudsvarer. Det er på en måte begrenset hvor mye surkål en husstand trenger, minner han om. Mon det.

På kort sikt vinner forbrukerne, og jeg unner alle med trange budsjetter at de har råd til rikelig med julemat. Men på lenger sikt blir kundene likevel taperne. Produsentene får det de skal ha for maten, mens kjedene selger lokkevarene med tap. Men det tar de igjen gjennom resten av året, med litt høyere priser på alle varene vi trenger hver eneste dag. En småbarnsfamilie trenger ikke ti pakker surkål og julepølser i kilovis, men rimelig melk og brød gjennom hele året.

Slik folk oppfører seg i matbutikkene, skulle en tro Norge er et land med stor fattigdom, sult og matmangel. Tvert imot kaster vi tonnevis av mat hvert år, det er et stort moralsk problem. Det er heller ikke sånn at de fleste av oss knapt får lønningen til å strekke til det daglige brød. Mens 60 prosent av utgiftene i en gjennomsnittlig arbeiderfamilie i 1906 gikk til mat, alkohol og tobakk er andelen sunket til om lag 15 prosent på slutten av 1990-tallet, ifølge SSB. Forholdet er omtrent det samme i dag. Ikke fordi dagligvareprisene generelt sett er så vanvittig lave, men fordi lønns- og velstandsøkningen har vært så vanvittig høy.

Nordmenn er hysterisk opptatt av pris, og kjører gjerne flere kilometer for å kjøpe en vare som er på tilbud et helt annet sted. At de da både forurenser og bruker bensin er uvesentlig, så lenge en tier er spart på toalettpapir. At priskrigen mellom kjedene også kan føre til dårligere utvalg og kvalitet, er underordnet.

Noen sa det så godt, jeg husker ikke hvem: Nordmenn kjenner prisen på billig ribbe, men ikke verdien av god mat.

Den farlige historieløsheten

Aldri har kunnskap om 2. verdenskrig og jødeforfølgelsene vært

viktigere enn nå. Bildet er fra Auschwitz.

"Den som glemmer historien må leve den om igjen" står det på en brakkevegg i Auschwitz. Det farligste av alt, er å bli historieløs.

Regjeringen har satt i gang et storstilt oppussingsprosjekt i norsk skole som går under navnet «Fagfornyelsen». Det betyr at mye av dagens undervisningsstoff skal skjæres bort for at elevene skal få mer tid til å gå i dybden på de ulike skolefagene. Elevene skal lære samisk historie – som er vel og bra, og nødvendig – men det skal ikke stå noen spesifikt om 2. verdenskrig og jødeforfølgelsene.

Det gjør det ikke i gjeldende lærerplan heller, det har det ikke gjort siden 1997.  Men det burde det. På samme måte som samiske perspektiver vil få mye plass, må også andre store historiske begivenheter, som har betydning for vår samtid og framtid, løftes spesielt fram

Aldri har kunnskap om 2. verdenskrig og jødeforfølgelsen vært viktigere enn nå. Antisemittismen øker igjen over hele Europa – og i resten av verden. I fjor ble det løsnet skudd mot synagogen i København. Det samme har skjedd i Oslo, og nå foreslås det permanente barrierer for å beskytte dem som bruker synagogen. I USA ble 11 jøder nylig drept i sin egen synagoge. Den jødiske organisasjonen i Umeå i Midt-Sverige måtte legge ned på grunn av gjentatte trusler fra nazister. Det har vært en kraftig økning i antisemittiske handlinger i Frankrike, hele 69 prosent.

I 2017 la Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fram en rapport som viser at det finnes stereotypiske forestillinger om jøder i det norske samfunnet, men at disse er mindre utbredt nå enn i 2011. Det er selvfølgelig bra. Men også i Norge marsjerer nynazistene i gatene igjen, og i rapporten ble det vist til at to av tre jøder opplever at de tidvis må skjule sin religiøse identitet. 

Når jøder ikke tør bære kipa offentlig, bør det være en vekker for oss alle.
 
Med Europas både nye og eldre historie som bakteppe blir det mer enn forunderlig – ja beint ut sagt uforståelig – at 2. verdenskrig og holocaust ikke løftes fram og vies særlig oppmerksomhet i den nye læreplanen for barne- og ungdomsskolen. Tanken med planene er nemlig at de skal være «relevante for framtida».
 
Relevant for framtida? Uten å ha med seg historien? – Kommer ikke holocaust inn på læreplanen, vil det heller ikke bli grundig nok behandlet i lærebøkene, sier forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Eivind Krohn. Han viser blant annet til nye CNN-undersøkelser om kunnskapsnivået blant europeere om holocaust. Her kommer det fram at rundt en tredjedel har liten eller ingen kjennskap til jødeutryddelsene, og han viser til ordene til Harvard-professor George Santayana: «De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den». Nettopp.

Det er lørdag i dag; sabbat for noen. Det er å håpe at ungdommene i det minste lærer hva det betyr.   

Vår aller største kapital

Ungdom er Nordlands aller største kapital. Så hvordan får dem

til å bli - eller flytte hjem?

«Det ska sannelig mykje folk tel her i Nord-Norge førr å opprætthoilde ei sånn stabil frafløtting», ifølge vår alles kjære Arthur Arntzen. Han har sine ord i behold. Sakte, men sikkert tappes Nord-Norge for sin aller største ressurs: ungdommen.

Tross offentlig finansierte tilflyttingsprosjekt, dyre kampanjer og kreative tiltak i enkeltkommuner: Nordland blør innbyggere. SSBs tall er ingen munter lesning. Små kommuner i distriktet sliter verst – i år som tidligere. Nordland mistet totalt 96 innbyggere bare i løpet av tredje kvartal i år. I utgangspunktet hører ikke det ut som så mange, noen unge som kanskje har reist bort for å studere, men dette er en sammenhengende trend over langt tid. Det har fylket ikke har råd til.

Det blir færre nordlendinger - og befolkningen blir eldre. Også her ligger Nordland dårlig an. Aldersgruppen 60–79 år er ventet å øke med 15 prosent fra 2018 til 2034, mens antallet over 80 år vil øke med hele 70 prosent. Og enda verre: De aller yngste blir det færre av, ifølge framskriving av SSBs statistikk.
Det hjelper altså ikke at vi som har passert 60 holder oss i ro her vi er, og ikke flytter permanent sørover eller enda lenger vekk. Pensjonister kan ikke erstatte de produktive, yrkesaktive folkene som er i full jobb, og som får barn.

Så nytter det med rådyre prosjekt og fancy kampanjer, som Tilflytterprosjektet i regi av fylkeskommunen, «Bodø i Vinden», og mer lokale «Kom heim»-kampanjer? Nei, konkluderer Distriktssenteret i Steinkjer. Gjennom kartleggingen senteret har gjort ser de også at mange kommuner lokker med det samme, og satser på de samme. De vil gjerne få hjem de som har flyttet ut, og helst småbarnsfamilier. Og bruker nærhet til flott natur som det viktigste lokkemiddelet.

Men flott natur kan hele Distrikts-Norge lokke med, så hva skal da til for å stanse forgubbing og fraflytting? Variert jobbtilbud, der folk kan få brukt utdannelsen sin, påpekes det. Men Nordland mangler arbeidskraft; likevel vil altfor få flytte hjem, eller hit. Sentraliseringen lar seg neppe stanse. Byer og større tettsteder har sin egen tyngdekraft, det vises også på statistikken. Folk vil bo der det bor andre, og helst jevnaldrende folk. Og det er tross alt bedre at de unge som alle frir til flytter fra Beiarn til Bodø enn fra Beiarn til Bergen. Og gledelig er det selvfølgelig at «Bodø i vinden» har ei liste med 200 navn på folk som i alle fall sier at de har lyst til å flytte til byen.

Å satse på andre grupper enn småbarnsforeldre, som folk over 45 og innvandrer, er ett forslag. Men det sistnevnte har Nordland fylkeskommune allerede prøvd i mange år gjennom Tilflytterprosjektet, uten at det har hjulpet nevneverdig på de negative tallene. Også innvandrerne flytter nemlig etter hvert, viser det seg.

Vi er uansett nødt til å knekke koden, for unge er vår aller største kapital. Hvis ikke ender hele Nordland opp som verdens lengste gamlehjem.

Det absolutte lavmål

Eivind Trædal og Lan Marie Berg har en gladnyhet å fortelle.

Det straffer seg.

«Det er bedre å tie stille og bli mistenkt for å være en idiot, enn å åpne munnen og utelate enhver tvil», mente den amerikanske presidenten Abraham Lincoln (1809- 1865).

Nylig har vi fått demonstrert at idiotene i nettavisenes kommentarfelt – de med intelligens på neandertalernivå – ikke har fått med seg Lincolns gode råd. Rasistene og bunnfallet blant oss har vist sitt sanne ansikt. Det er ikke vakkert.

«Herregud, formerer hun seg og? Stakkars Norge.» Slik lyder en av mange reaksjoner på nyheten om at Lan Marie Nguyen Berg og Eivind Trædal, venter barn. Begge aktive politikere i Miljøpartiet De Grønne, og bilistenes fremste hatobjekt. En gladnyhet; et ungt par som gjør nettopp det alle etterlyser for å stanse nedadgående fødselstall.

Men hva skjer? Bermen, samfunnets absolutte bunnfall, går amok i kommentarfeltene. Det spys ut trusler, eder og galle på lavmål. «Først klager de på at det er for mange mennesker på jorden og så lager de en til...». «hun r dum potet klimaforandring er bs håper allah ikke lar hun beholde baby» (Sic!), «Jeg skammer meg over mine tanker, når jeg leser denne nyheten her» og «Endelig blir denne autisten borte fra politikken en stund» er noen av «lykkeønskningene». Flere meldinger er så grove at de ikke kan gjentas. Mange unnslår seg heller ikke for å kommentere det ufødte barnet direkte; for en avskyelig gjeng.

Det kom hundrevis av meldinger i ulike kommentarfelt, og i ulike medier. Dessverre altfor mage av dem egnet til å bli kvalm av. Så ille var det at Dagbladet så seg nødt til å fjerne sin sak fra Facebook. Titalls er ekskludert fra kommentarfeltene.

Hva feiler det egentlig folk? Én ting er å være uenig i miljøpolitikken MDG og byråd Lan Marie Nguyen Berg gjennomfører i Oslo, med velsignelsen fra et flertall i bystyret. Der kan sikkert mye diskuteres, og det gjøres også. Men spesielt Lan er som en rød klut på mange. En blanding av rasisme – Lan er halvt vietnamesisk – og motstand mot at det blir vanskeligere og dyrere å kjøre bil i sentrale Oslo, fjerner alle hemninger.

Blander du elementene kvinne, som ikke har «kronisk norsk» utseende og litt kontroversiell politikk, har du en molotovcocktail som tydeligvis legitimerer alle mulige former for ytring, påpeker en kommunikasjonsrådgiver, og han har helt rett. Bare spør Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik eller varaordføreren i Oslo, Kamzy Gunaratnam, som skal lede neste års 17. maikomité. Kvinne, etnisitet og posisjon og…. pang! Mobben går berserk.

Uenig i nevnte damers politikk?  Helt greit. Men som før sagt, i et språk mobben forstår: Ta den jævla rasismen din og kryp tilbake til rottereiret du kommer fra, din impotente, feige, anonyme fan.  Og du, din forsmådde, misunnelige, frustrerte drittkjerring fra indre Enfold: Eier du ikke skam? Og vit at kryp som dere, det spiser damer som Hadia, Kamzy og Lan Marie til frokost.

Jeg skal personlig servere.

Grønn fanatisme

Vi trenger næringsstoffene fra kjøtt, fisk, melk og egg. Så ligg

unna biffen min, veganere!



«Jeg er ikke vegetarianer fordi jeg er glad i dyr. Jeg er vegetarianer fordi jeg hater planter», sier den amerikanske forfatteren og humoristen A. Withney Brown. Ifølge vitenskapen kan jo planter og trær kjenne smerte. Så det rimer.

Godt hjulpet av kjendiser som hevder at det er umoralsk og usunt å spise kjøtt, blir de som bare spiser grønt mer og mer aggressive og fanatiske i sin overbevisning om at deres egne matvaner er det eneste høyverdige. Det «grønne skiftet» gir seg både humoristiske og ekstreme utslag. Folk i Norsk Vegansamfunn vil gå løs på barnesangen «Kua mi jeg takker deg»; fordi vi ikke får melk, vi tar den.

Kjøttetende folk er moralsk underlegne, dyr som føres til slaktebenken er offer, mener andre. Nylig satte halve Danmark hakkebøffen i vranghalsen da det danske Veganerpartiet sammenlignet pedofili med det å spise kjøtt – og holdt fast ved det også etter massiv kritikk. - Vi møter ofte holdningen om at hvis en person har lyst til å spise kjøtt, så skal ikke vi blande oss inn i det. Men moral er ikke subjektivt, og både pedofili og kjøttspising er umoralsk, sier medstifter av partiet Michael Monberg til danske BT.

For en hån mot unger som faktisk er ofre for pedofili. Og for et forrykt bilde av både dyr og mennesker.

Veganere unnslår seg heller ikke for å gå fysisk til verks. Da Eidsvoll museums bygdetun skulle gjennomføre sin årlige slakting av griser for noen uker siden, gikk gruppa «Direct Action Everywhere» til aksjon. Den skal gå «direkte inn i situasjoner der det begås urett mot en svakere part», som det heter. To liv skulle reddes: grisenes.

Det som skulle være en rolig og familievennlig begivenhet for bygdetunets venner, eskalerte da demonstranter aksjonerte mot slaktingen av grisene, noe som endte med beskyldninger om vold, og at politiet ble tilkalt. Avdelingsdirektør for Eidsvoll museum, Trine Grønn (!) Iversen, er overrasket over hvor stor aksjonistgruppen var.

Det hører med til historien at grisene var alet opp på gården, men kun én hensikt: slakting. Et godt liv til gris å være – de slapp å bli fraktet til nærmeste slakteri - og ingenting ulovlig foregikk på bygdetunet.

Greit nok at vi bør spise mindre kjøtt, og mer grønt, også av hensyn til miljøet. De som sverger utelukkende til det siste, må gjerne det for min del, elsker du brokkoli og fake burger, så vær så god.

Men ligg unna koteletten min. Vi trenger næringsstoffene vi får fra melk, egg, kjøtt og fisk. En veganer ville simpelthen dødd av mangelsykdom hvis han levde for hundre år siden, ifølge en professor med greie på sånt. Vitaminpiller og kosttilskudd fikser ikke alt.

Neste gang noen ser stygt på deg og biffen din, så påpek at oksen ble drept for at den ikke skal spise opp maten til veganerne.

Helt umoralske og hjerteløse er kjøtteterne tross alt ikke.     

I en egen vektklasse

For mange er overvektige. Så da flytter vi bare skalaen slik at

ikke så mange er overvektige likevel?

«Gud, hvis du ikke kan gjøre meg tynn, kan du da ikke gjøre mine venner tykke?», er et sitat med ukjent opphav. Et særdeles dårlig gjennomtenkt ønske.

Fedme er et folkehelseproblem. Statistikk viser at sju av ti nordmenn er overvektige. Det har store negative konsekvenser, både for den enkelte og for samfunnet. Noen kommer med kreative løsninger, om ikke annet, når vektige tiltak som monner mangler.

En av dem er Steinar Krokstad, dr.med. ved HUNT-senteret ved NTNU. Der steller de med helsevitenskap, enkelt sagt. Jeg skal ikke påstå at han er en lettvekter i faget, men man kan jo undres. Siden det i dag er så mange som er overvektige er det den nye normalen, så det spørs om vi ikke må endre standarden, mener han. - Man sier jo ofte at det som er gjennomsnittlig er normalt, men når det som er normalt har endret seg såpass mye, så er vi i en spesiell situasjon, uttaler Krokstad til NRK.

Dette er en helt ubegripelig logikk. For mange er overvektige, og da flytter vi bare skalaen sånn at ikke så mange er overvektige likevel, mens mange med normal kroppsvekt plutselig syns at de må legge på seg sånn at de ikke befinner seg i den magre og altfor tynne enden av den nye, reviderte BMI-skalaen? Og hvordan hjelper dette folk som av helsemessige grunner absolutt bør slanke seg noen kilo?

Det er omtrent som vi skulle si, at i denne 30-sonen er det så mange som blir tatt for å kjøre for fort, så vi hever like godt fartsgrensen til 60, så blir det færre som kjører for fort.

Helt håpløst.

Vi snakker ikke om trivselsvekt og frodige former her og der. Og det er mulig en ny BMI-skala får sterkt overvektige til å føle seg bedre, hvis de defineres som innenfor normalvekt. De blir ikke slankere og sprekere av den grunn. Den generelle folkehelsa blir heller ikke bedre av at man pynter på virkeligheten med å sette kreative tabeller på menyen.

Så i stedet for å sukre pillen med ny vektskala og slankeoperasjoner på unger helt ned i 13-årsalderen, hvorfor ikke heller si det som det er, og be folk ta ansvar for egen helse? Overvekt kan være genetisk betinget, noen legger lettere på seg enn andre. I andre tilfeller kan traumer fra barndommen være årsaken til overspising, og påfølgende fedme.

Men i de fleste tilfellene er årsaken at vi spiser feil mat, og for mye mat, og at vi beveger oss for lite. Så enkelt er det faktisk. Og så vanskelig.

Myndighetene har virkemidler å ta i bruk, hvis politikerne vil. Da målet var færre røykere, ble røykeloven vedtatt. Enda høyere avgifter på sukker og usunn mat, momsfritak for frukt og grønt, mer fysisk aktivitet og sunne måltider i skolen, forbud mot plassering av godteri og brus nær kassakøen i butikkene, for å nevne noe, er tiltak som kan gi folk sunne vaner fra tidlig alder.

Det er bare å sette i gang. Det burde ikke koste politikerne en kalori…

 

 

Tre brødre

Tre statsråder har nå bedt om gransking av hvordan overgrepet

 mot de tre brødrene kunne skje. Avsløringen av overgrepene må

få konsekvenser.

«I politikken kan alt utnyttes. Det som ikke kan brukes, kan misbrukes», ifølge den polske forretningskvinnen Helena Rubinstein (1870-1965). Det som må være det største offentlige overgrepet i nyere tid, bekrefter det.

De fleste har fått med seg VGs avsløring om de tre brødrene i Tolga, som uten at de var klar over det feilaktig var blitt stemplet som psykisk utviklingshemmede, og satt under personlig og økonomisk vergemål. Det tjente Tolga kommune penger på. Men det slutter ikke der. Onsdag kunne VG fortelle at et konsulentselskap, som har flere norske kommuner som kunder, lokker med «fantastiske muligheter» for statlige overføringer dersom flere innbyggere registreres som psykisk utviklingshemmede.

VG har tidligere avdekket at antallet som blir rapportert inn av kommunene, har økt med 3000 personer de siste ti årene. Man skulle nesten tro det skyldes noe smittsomt. Statlige myndigheter har ikke kontrollert grunnlaget på ti år. Skandalen er komplett.

Det er all grunn til å tro at flere kommuner har benyttet seg av den lukrative ordningen – altså begått grove overgrep mot mennesker med økonomisk vinning som mål. Og det må være lov å spørre: Hvor i helsike ble det av de anstendige politikerne og ansatte? Og hvor har kontrollmyndighetene vært de siste ti årene? På bærtur?

Systemet er lagt opp sånn at jo flere psykisk utviklingshemmede, jo mer penger til kommunen. Det er frie midler, tenkt for å dekke økte utgifter til folk med spesielle behov, men pengene kan brukes til hva som helst. For å spe på trange kommunebudsjetter stempler kommunen egne innbyggere som «evneveike» - og et liv er kanskje ødelagt for alltid. Eier de ikke anstendighet?
 
Stykkpris, folkens. Smak på ordet. Den betegnelsen gjelder i sykehusene også. Driften finansieres halvt med rammevilkår, og halvt pr. behandlet pasient. Noen pasienter er mer lønnsomme enn andre, og det er en kamp om pasientene sykehusene tjener mest på. Og selv om det finnes en forskrift om hvordan det skal prioriteres, er det stykkprisen som i praksis avgjør. Kronikere, rus og psykiatri nedprioriteres.

Stortinget har bedt helseministeren dempe stykkprispresset i sykehusene. Men i statsbudsjettet for 2019 sier regjeringen nei. Pasienter skal fortsatt være lønnsomme. Og pengene skal fortsatt styre.

Jeg har ikke løsningen, men det må finnes bedre og mer anstendige måter for å finansiere Helse-Norge. Et system som er basert på tillit, og som samtidig inviterer til juks, blir misbrukt. Uansett. Bestandig. Prisen betaler de som stemples og fratas retten til å bestemme over egne liv, og pasienter som skyves bak i køen. Det holder ikke med en unnskyldning fra ordføreren i Tolga, eller forsøk på et ja men, det gjelder ikke alle kommuner. Det er simpelthen ikke godt nok.
 
At overgrepet mot de tre brødrene i Tolga i det hele tatt kunne skje, er faktisk helt... sykt.

 
 

 

Gutter er gutter

Det er en dårlig idé å se bort fra de biologiske forskjellene

mellom gutter og jenter. 

«Gutter vokser ikke jevnt. De flytter seg oppover i små rykk, som viseren på klokken på en jernbanestasjon», påpekte den engelske journalisten Cyril Vernon Connolly (1903-1974). Det er ikke bare fysisk dette skjer. Det er bare å ta en tripp ned Memory Lane til egen skoletid, så vet de fleste av oss at jevnaldrende gutter var utrolig barnslig og umodne sammenlignet med jentene. Det jevner seg ut på sikt. Men ikke alle forskjellene.

Vi har visst lenge at gutter er taperne i skolesystemet. Guttene får dårligere karakterer, langt færre gutter enn jenter tar høyere utdanning, det er flest gutter som dropper ut av videregående og gutter er kraftig overrepresentert med ADHD-diagnoser, spesialundervisning og blant dem som ikke får karakterer fra grunnskolen.

Dette forplanter seg videre, med manglende utdanning og ditto muligheter til jobb. «Livets harde skole» er ofte ikke nok i dagens samfunn. Det er alvorlig, og gir utslag senere på mange av de negative statistikkene. Derfor er det på høy tid at guttenes situasjon vies oppmerksomhet. Det er ikke en dag for tidlig, heller flere år for sent.

Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger har gjennomført et større prosjekt, og kort sagt er konklusjonen at gode lærere får gode resultater. Ingen bombe der, altså. Mer overraskende er holdningen til professor Sigrun K. Ertesvåg, som har ledet undersøkelsen. Til forskning.no uttaler hun følgende: - Det er ingen tvil om at jentene gjør det bedre enn guttene i nesten alle fag og at det er mer problematferd blant guttene. Men vi må rette blikket et annet sted enn på kjønn for å gjøre noe med forskjellene i skolen. Kjønn får vi ikke gjort noe med, påpeker forskeren.

Ja ha? Rette blikket et annet sted? Så biologiske forskjeller mellom gutter og jenter – som beviselig er der - skal vi bare se bort fra? Og hvordan skal det hjelpe guttene? Ja visst kan måten det kommuniseres på i klasserommet også komme guttene til gode. Dyktige lærere gagner alle. Men det er altså bare én faktor.

Det er heldigvis andre som erkjenner kjønnsforskjellene som noe som må regnes med. Direktøren for Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, leder et utvalg som skal finne ut hvorfor så mange gutter snubler i skolen. Hun er oppgitt over dem som avfeier kjønnsforskjellene med at det vil jevne seg ut etter hvert som ungene blir eldre. Det vil de ikke.  - Veldig mange av kjønnsforskjellene vi ser senere i livet kan spores tilbake til de store forskjellene i skolen, sier hun til VG.

Mange unger er ikke skolemodne når de er seks år. Det gjelder selvfølgelig jenter også, men også her er guttene i flertall. En mer fleksibel skolestart diskuteres nå, og det kan være en god idé, ikke minst for guttene.

Det som er en dårlig idé, er å rette blikket et annet sted, slik professoren foreslår. Å se bort fra at det faktisk finnes biologiske forskjeller mellom gutter og jenter, slik kjønnsforskningen har en tendens til å gjøre, hjelper ingen. Aller minst guttene. 

Ved en korsvei

Knut Arild Hareide (KrF) vil ha Jonas Gahr Støre (Ap)

som statsminister. Det ville ikke velgerne.

«Det jeg beundrer mest hos en politiker, er at når han en gang har truffet en beslutning, er det ingen makt på jorden som kan få ham til å holde fast ved den», mente den svenske tegneren Torvald Gahlin (1910-2006). Just presis.

Forrig fredag gikk lederen i KrF, Knut Arild Hareide, på prekestolen for å forkynne budskapet om at han ikke lenger vil støtte en borgerlig regjering. Hareide vil ha partiets velsignelse, sånn at KrF kan skifte side. I Hareides nye «evangelium» er det Ap og Sp som skal være samarbeidspartnere. Det er ingen enkeltsak som har fått partilederen til å ombestemme seg. Det er Frp som plutselig – etter fem år med støtte fra nettopp KrF – er uaktuell som regjeringspartner. Det samme er SV.

Men det var altså fredag. Allerede tirsdag hørtes et desperat rop fra under sperregrensen sånn ut, uttalt til VG: SV vil være en naturlig samarbeidspartner i en regjering med Ap og Sp. Hareide kan også sitte i en regjering med Frp, det har han ikke noe prinsipielt imot. Altså tvert imot det Hareide sa i sitt eget tale fredag. Best å ri to hester, sånn at man har sitt på det tørre hvis landsmøtet 2. november sier nei til venstresvingen. Er det rart politikere og politikk får et stadig dårligere rykte?

Nå står partiet ved en korsvei, dypt splittet. Hareide må minst ha hjelp fra høyere makter for å overleve det kommende landsmøtet.

Ved forrige stortingsvalg ville ikke velgerne ha KrF. Velgerne ville heller ikke i stor nok grad ha Ap eller SV, eller Sp for den saks skyld, selv om sistnevnte gjorde et godt valg. Nå kan dagens regjering bli kastet, og landet kan få en vaklevoren mindretallsregjering brakt til makten av politisk spill. Ikke av velgerne.

Uansett om det blir ja eller nei til et historisk skifte i norsk politikk for KrF, er vi nå inne i den mest skamløse, og minst tiltalende, delen av norsk politikk: kjøp og salg av eget partis prinsipper og løfter. Alle er på tilbudssiden for å sikre seg KrFs støtte. Kameler svelges, godt smurt av mer oljepenger til alskens gode og mindre gode formål. Enten for å beholde makta, eller for å overta nøkkelen til statsministerkontoret for en ny statsminister fra Ap. Som velgerne altså ikke ville ha. Som KrF, gjorde Ap et historisk dårlig valg.

Spør folk hva som fører til politikerforakt, og mange vil svare ubetydelige småpartier som uten skam dolker gamle samarbeidspartnere i ryggen – og like gjerne selger seg til høyre som til venstre. Her er Venstre kroneksemplet. «En stemme på Venstre er en stemme mot Frp»; var det ikke det det het før siste valg? Men det var bare til Venstre hadde karet til seg statsrådstaburettene, og nå har mer innflytelse enn velgerne noensinne har tiltenkt partiet.

Eier de ikke respekt for velgerne?

De mange som faktisk stemte på dagens regjering, må oppleve situasjonen som absurd teater, og selve valget som en dårlig vits. Så er det da heller ingen som ler.

Hva ville Coco Chanel ha sagt?

Fra kleskjeden Zaras høstkolleksjon. Kvinnen har skaut

og andre  hodeplagg som dekker håret helt. De fleste

modellene er vestlige av utsende.

                                                                      Foto: Skjermdump

«Moten har gjort mer skade enn revolusjonene», ifølge den franske forfatteren Victor Hugo (1802-1885). Han kan ta feil, selv om han også har rett. Tenk bare på hva lengden på skjørtekanten har hatt å si for kvinnefrigjøringen!

Det er en slags revolusjon på gang i moteverdenen, det er kanskje der enhver revolusjon egentlig begynner? Mange store motehus har lansert sine kolleksjoner med hijaber og vide klær med lange ermer som skjuler nesten all hud. På moteshowet Oslo Runway i august dukket den første modellen med hijab opp på catwalken. Motekjedene sikter seg inn på det enorme muslimske markedet,

Kvinner som bærer hijab må gjerne får pynte seg for min del. Selvmotsigelsen er likevel slående. Når hijab i diskrete og ofte mørke farger – som altså skal hindre at menns begjær vekkes – byttes ut med fargesprakende, elegante og pyntede hijaber tiltrekker de seg mer oppmerksomhet enn håret i seg selv. Også fra menn.

Denne uka var det VG som viet oppmerksomhet til hijab og mote. Avisa intervjuet blant andre Salsabil Saaliti (24), som sammen med «Skam»- skuespiller Iman Meskini har etablert et eget klesmerke som skal favne alle, uansett religion og etnisitet. Hijaben er selvfølgelig på plass. Saaliti sitter i styret for foreningen Norges Unge Muslimer, og applauderer at dekkende hodeplagg er å se på catwalken. Hun håper dette kan bidra til en normalisering av kvinner som bærer hijab. Det kan bidra til at det blir mindre «vi og dem», men mer «oss», mener hun.

For ordens skyld: Vi skal respektere kvinners rett til å bære hijab, vel å merke hvis det er frivillig. Men mange tvinges. Ingen skal trakasseres fordi de bruker dette kvinneundertrykkende plagget. Det er meningen bak hijaben, og tvangen millioner av kvinner opplever over hele verden, som er problemet.

Det er strålende at unge, muslimske kvinner starter sin egen bedrift. Men normalisere hijab? Nei, det skal vi ikke. Hijab er og blir et symbol på en erkekonservativ, mannsdominert religion med et forkvaklet syn på kvinner. Hijab skal normaliseres like lite som det skal normaliseres at vi ser jenter i fire-fem-årsalderen med hijab i gatene her i byen. Burkini på skolejenter, og kjønnsdelt svømmeundervisning, som stadig flere skoler innfører, skal heller ikke normaliseres. Det er også helt absurd at vestlige ikke-muslimske kvinner tar i bruk hijab bare fordi det er «fashion». Derfor er det gledelig at generalsekretær Dana Manouchehri i organisasjonen LIM (likestilling, integrering og mangfold), og andre muslimske kvinner, protesterer, og har store betenkeligheter. Mens ikke-muslimske kvinner er så godt som tause.

Nå forsøkes det altså å gjøre hijab, skaut og «anstendige» klær til mote. Motehuset Chanel kom i 2015 med sin egen kolleksjon. Husets grunnlegger, Coco Chanel (1883- 1973) kappet selv skjørtelengden, innførte bukser og frigjorde kvinner fra korsett og klær som hindret kvinners bevegelsesfrihet.

Hva ville Coco Chanel ha sagt i dag?

Da himmelen nesten falt ned

Ronald Reagan og Margaret Thatcher avverget en

miljøkatastrofe. Hvem skal redde kloden nå?

«Istedenfor å undertegne et internasjonalt forbud bør vi få amerikanerne til å bruke hatt og solkrem», mente Donald Hodel, som var USAs energiminister i perioden 1982-85.  Ozonhullet over Antarktis var et faktum. Freon var synderen. Perspektivene skrekkelige: Millioner kom til å dø av hudkreft, hvis ikke noe ble gjort.

Nok en FN-dag denne uka, forbigått i stillhet. 16. september var Internasjonal dag for bevaring av ozonlaget. Folk yngre enn 30 år sier kanskje ozon… what? En potensiell miljøkatastrofe ble hindret fordi alle nasjoner i verden samlet seg og løste et problem som truet kloden.

En kort og helt uvitenskapelig repetisjon: På midten av 20-tallet utviklet en kjemiker en gass til bruk i kjøleskap og aircondition-anlegg. Den kunne brukes til mye mer enn det, fra spraybokser med deodorant og insektmiddel, til stolputer og romraketter. Miljøkonsekvensen ble først oppdaget av forskere i Antarktis på 1980-tallet: Det var hull i ozonlaget, og det ble større og større. Ozonlaget beskytter Jorden mot de livsfarlige UV-strålene. Det var en potensiell katastrofe.

Forskerne som tidlig oppdaget sammenhengen, jobbet i ekstrem motvind. Ikke minst fra den kjemiske industrien i USA, som produserte nettopp freon, ifølge en dokumentar på NRK nylig. Alvoret begynt likevel å gå opp for verdens ledere, inkludert president Ronald Reagan, som selv hadde hatt hudkreft på nesen. Reagan trosset motstanden mot regulering hos egen energiminister og i Senatet, og ga i 1985 klarsignal for at USA kunne spille en aktiv rolle for å løse problemet. I 1987 kom den første forpliktende avtalen om å redusere bruken av freon – Montreal-protokollen – som omfattet alle vestlige land. Englands første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher, som selv var utdannet kjemiker, skjønte også alvoret. Hun la en vitenskapelig dimensjon inn i politikken. «Jernkvinnen» troppet opp i FN i 1990, og advarte over 100 land om konsekvensene. Det virket. Alle verdens land sluttet seg til avtalen.

En lang historie kort: Forbruket av ozonreduserende stoffer er redusert dramatisk, hullet i ozonlaget blir mindre og mindre og forskere regner med at det vil være helt lukket i 2050.

En konservativ B-skuespiller uten spesielt miljøengasjement, og en markedsliberalistisk baronesse som ville privatisere alt på bekostning fellesskapet, klarte altså å løse datidens store miljøutfordring. Ikke helt alene selvfølgelig. Men det hadde aldri blitt noen verdensomspennende avtale uten dem.

Nå er det drivhuseffekten som truer. I Det hvite hus sitter en uberegnelig noksagt, som fjerner alle reguleringer av klimagassutslipp som tidligere presidenter har innført. England er i ferd med å forlate alle bindende avtaler med EU, og sjefen for FNs miljøprogram flyr så mye at han alene neste sørger for at klimautslippene holder seg stabile.

Så hvem skal redde jordkloden nå?

På rett spor

Nordland må være tydelig til stede når Nord-Norge-banen

er tema. Ellers risikerer fylket å bli parkert på et sidespor.

Bildet er fra Fauske stasjon.

«Jeg har funnet ut at den enste sikre måten å rekke toget på, er å komme for sent til det forrige», mente den engelske journalisten Gilbert Keith Chesterton (1874-1936). Toget går nå. Nordland må ikke bli stående igjen på perrongen.

Ideen om å binde Nord-Norge sammen med resten av landet med jernbane stammer fra slutten av 1800-tallet, og var i store deler av det 20. århundre en viktig sak i politikken, og et krav fra Nord-Norge. Da Nordlandsbanen ble åpnet i 1962 var det et uttalt politisk mål at banen skulle videreføres nordover fra Fauske til Narvik, og så videre til Tromsø. Prosjektet kom aldri lenger enn til planleggingsstadiet.

Men nå er saken på rett spor; endelig! Utredningen fra Jernbanedirektoratet skal være klar innen utgangen av 2019. Framdriftsplanen er at Nord-Norge-banen skal omtales i neste Nasjonal Transportplan (2023-2033). I den forbindelse ble det arrangert en innspillkonferanse i Narvik forleden. Det kom ikke fram oppsiktsvekkende nyheter; at Nord-Norge-banen blir svindyr vet de fleste fra før. At den kommer til å betale seg i form av transport av gods som i dag går med forurensende trailere på til dels elendige veier, er åpenbart. Passasjergrunnlaget er uinteressant i denne sammenhengen.

Verken NHO Nordland eller Nordland fylkeskommune deltok i Narvik. Heller ikke Ofoten næringsforening. Og mens både Ofoten og Sør-Troms regionråd var der, glimret Salten regionråd med sitt fravær. Det tolkes i avisa Nordlys som om interessen for Nord-Norge-banen er lik null i Nordland.

Nordland kan bli parkert på et sidespor, og blir stående igjen på perrongen når toget går. Det går nå. Nordland har all mulig interesse av at Nordlandsbanen forlenges videre fra Fauske, til knutepunktet Ofotbanen, der skinnene ligger klare videre ut i Europa. Ved neste mulighet til innspill, på Fauske 2. oktober, må Nordland på banen i det som er tidenes største miljøprosjekt nord for Saltfjellet.

Troms har forstått det. Strekningen Fauske-Narvik er for så vidt av minst interesse for vår nabo i nord. Det er Narvik-Tromsø, med et mulig sidespor til Harstad, som naturligvis er Troms’ fremste prioritet. Er ikke politikere og næringsliv i Nordland tydelig i en så viktig sak kan vi risikere at Fauske forblir en endestasjon i tiår framover, og at halve Nordland dermed havner i bakevja, mens transport av gods og folk bokstavelig talt går på skinner lenger nord.

For det er ingen automatikk i at en forlengelse av Nordlandsbanen blir første steg på en Nord-Norge-bane. Når milliardene skal prioriteres kan det like gjerne være Tromsø-Narvik som kommer først, ikke minst fordi en da kan investere i en topp moderne elektrisk jernbane, mens Nordlandsbanen sliter med dieseldrevne tog og gammel skinnegang.

Dette er også en sak Nord-Norge må stå samlet om. Manglende entusiasme og engasjement fra ett av fylkene kan nemlig være nok til at det blir full togstopp.

Farse med bismak

Altfor mange tror at steika fødes ferdig innpakket

i frysedisken på butikken.

«Om du ikkje kan sjå maten din i augo, skal du ikkje eta den heller», mener forfatter og NRK-journalist Linda Eide. Hun refererer riktig nok til smalahove – en rett for spesielt interesserte – men også smalahove kommer fra ålreite dyr: sauene.

Onsdag hadde programmet «Folkeopplysningen» premiere på NRK. Tre kjendiser var invitert til å være med. De skulle slakte sin egen hovedrett: lam. Programleder Andreas Wahl forteller til nrk.no at de tre kjendisene regnes som oppegående, og glade i kjøtt. Slakting, spising og opptak gikk fint. Men i etterkant fikk den som slaktet lammet kalde føtter, og trakk seg. NRK prøvde på nytt med tre andre kjendiser. Men det samme skjedde. I et brev forteller de at de var redde for å framstå som «slemme, dumme eller i beste fall hyklerske». NRK måtte sende en sladdet versjon.

Man kan lure på hvilken verden kjendisene lever i, når forskriftsmessig slakting av en sau blir for sterk kost.

Forbindelsen mellom mat og mennesker – også kalt næringskjeden – ble borte sammen med det gamle bondesamfunnet. Det er en fundamental feighet i kulturen vår når det kommer til kjøtt og slakting, påpeker en professor i sosialantropologi. Mange foretrekker å tro at lammesteika fødes ferdig innpakket i kjøledisken på butikken.  

Ja visst vil mange betakke seg for å slakte kjæledyrkaninen, for deretter å lage ragu. Kopplammet vi personlig matet fram til slaktevekt skånes for fårikålgryta, i alle fall denne sesongen. Spedgrisen vi ble kjent med får leve lenge nok til at den blir en skikkelig stuegris, men så er det også slutt.

Men det er altså dyr vi har et personlig forhold til, som om det skulle være husets hund eller katt. De står i en særstilling.

At kjendisene trakk seg, forteller også at dyr har fått en helt spesiell stilling i samfunnet. Loven om dyrevelferd verner både pattedyr og padder. Men loven er ikke bra nok, mener Dyrevernalliansen, som jobber for at den blir revidert og forbedret. I regjering har Frp sørget for en prøveordning med dyrepoliti i tre fylker, målet er at ordningen skal bli landsdekkende.

Det er bra at bevisstheten rundt dyrs vel og vel er blitt sterkere. Dyr skal ikke lide. Vanskjøtsel skal straffes. Men forsvarlig slakting av sau kommer ikke inn under denne kategorien.

Vi lever i et land der det finnes et jaktgevær i nær sagt annethvert hus, og nesten en halv million nordmenn står oppført i Jegerregisteret. I like mange hus er fryseboksene fulle av kjøtt fra elg, hjort, gås og rype, egenhendig skutt og partert. Lenger nord deltar til og med ungene i barnehagen på reinslakting. De lærer altså hvor maten kommer fra. Og godt er det.

Det er altså ganske vanlig å skyte, partere og spise. De som trakk seg fra programmet må derfor være noen skikkelige reddharer. Mulige reaksjoner - fra hvem? Og hvilke? At noen som jevnlig frekventerer nettsteder for fundamentalistiske vegetarianere skal daske dem i fjeset med et vissent salatblad?

For en farse…