Ved en korsvei

Knut Arild Hareide (KrF) vil ha Jonas Gahr Støre (Ap)

som statsminister. Det ville ikke velgerne.

«Det jeg beundrer mest hos en politiker, er at når han en gang har truffet en beslutning, er det ingen makt på jorden som kan få ham til å holde fast ved den», mente den svenske tegneren Torvald Gahlin (1910-2006). Just presis.

Forrig fredag gikk lederen i KrF, Knut Arild Hareide, på prekestolen for å forkynne budskapet om at han ikke lenger vil støtte en borgerlig regjering. Hareide vil ha partiets velsignelse, sånn at KrF kan skifte side. I Hareides nye «evangelium» er det Ap og Sp som skal være samarbeidspartnere. Det er ingen enkeltsak som har fått partilederen til å ombestemme seg. Det er Frp som plutselig – etter fem år med støtte fra nettopp KrF – er uaktuell som regjeringspartner. Det samme er SV.

Men det var altså fredag. Allerede tirsdag hørtes et desperat rop fra under sperregrensen sånn ut, uttalt til VG: SV vil være en naturlig samarbeidspartner i en regjering med Ap og Sp. Hareide kan også sitte i en regjering med Frp, det har han ikke noe prinsipielt imot. Altså tvert imot det Hareide sa i sitt eget tale fredag. Best å ri to hester, sånn at man har sitt på det tørre hvis landsmøtet 2. november sier nei til venstresvingen. Er det rart politikere og politikk får et stadig dårligere rykte?

Nå står partiet ved en korsvei, dypt splittet. Hareide må minst ha hjelp fra høyere makter for å overleve det kommende landsmøtet.

Ved forrige stortingsvalg ville ikke velgerne ha KrF. Velgerne ville heller ikke i stor nok grad ha Ap eller SV, eller Sp for den saks skyld, selv om sistnevnte gjorde et godt valg. Nå kan dagens regjering bli kastet, og landet kan få en vaklevoren mindretallsregjering brakt til makten av politisk spill. Ikke av velgerne.

Uansett om det blir ja eller nei til et historisk skifte i norsk politikk for KrF, er vi nå inne i den mest skamløse, og minst tiltalende, delen av norsk politikk: kjøp og salg av eget partis prinsipper og løfter. Alle er på tilbudssiden for å sikre seg KrFs støtte. Kameler svelges, godt smurt av mer oljepenger til alskens gode og mindre gode formål. Enten for å beholde makta, eller for å overta nøkkelen til statsministerkontoret for en ny statsminister fra Ap. Som velgerne altså ikke ville ha. Som KrF, gjorde Ap et historisk dårlig valg.

Spør folk hva som fører til politikerforakt, og mange vil svare ubetydelige småpartier som uten skam dolker gamle samarbeidspartnere i ryggen – og like gjerne selger seg til høyre som til venstre. Her er Venstre kroneksemplet. «En stemme på Venstre er en stemme mot Frp»; var det ikke det det het før siste valg? Men det var bare til Venstre hadde karet til seg statsrådstaburettene, og nå har mer innflytelse enn velgerne noensinne har tiltenkt partiet.

Eier de ikke respekt for velgerne?

De mange som faktisk stemte på dagens regjering, må oppleve situasjonen som absurd teater, og selve valget som en dårlig vits. Så er det da heller ingen som ler.