Politikere og de andre

Hvorfor er et ingen som forlanger at Jan Eggum
skal gå av som gitarkamerat og visesanger?      

«Historien, sa Stephen, er et mareritt som jeg forsøker å våkne opp fra», skrev den irske forfatteren James Joyce (1882-1941). Det kunne like gjerne være sagt av Sverre Myrli (Ap). I kjølvannet av #metoo har skrekken for skandaler fått moralens voktere til å overgå seg selv i jakten på historier som kan hefte med en person.

Arbeiderpartiet har omsider funnet en ny kandidat til vervet om stortingspresident. Det ble ikke den mange forventet, nemlig Sverre Myrli, som ble valgt inn i presidentskapet i oktober. Årsaken er at Ap har funnet noe i Myrlis fortid som kan brukes mot ham. Blant andre småting, som å fortelle en grovis, at han for 25 år siden hadde et forhold til en annen AUF-er. Myrli var 26 år. Damen var 18. Det varte noen måneder, og kvinnen har aldri levert noe varsel, eller klaget. Likevel blir det nå altså brukt mot ham. Han er vraket som presidentkandidat, og fratatt plassen i presidentskapet.

Det er forståelig at Arbeiderpartiet er ekstremt nøye på hvem de foreslår til det viktige vervet, den forrige kandidatens miserable karriere som stortingspresident tatt i betraktning. Men der et frivillig forhold mellom to voksne mennesker kan legge en politikers karriere i grus, kan andre oppføre seg på samme måte uten at vi hører et pip. Et par tilfeller kan nevnes her, omtrent like gamle som Myrlis historie, fordi de er allment kjente og omtalt tidligere. Det er flere paralleller: Godt voksne menn, unge kvinner. Menn i posisjoner til å hjelpe de unge damene opp og fram. Unge kvinner som kan komme i et avhengighetsforhold, og som selvfølgelig kan føle seg presset til å være med på ting de egentlig ikke vil, fordi mennene er i posisjoner til å gjøre nær sagt hva som helst. At unge kvinner faktisk selv kan ønske et slikt forhold, er et ikke-tema.

Kaia Huuse (som etter min mening har stemme og talent som en middels nordnorsk amatørkorsanger ) fikk omsider platekontrakt. Høsten 1997 gikk Huuse i studio med 22 år eldre Jan Eggum som produsent. De ble samboere, og fikk barn sammen, før forholdet tok slutt i 2014. Nå er Eggums utkårede en 27 år yngre sykepleier. En annen gitarkamerat, Lillebjørn Nilsen, hadde tidlig på 1990-tallet et forhold til 27 år yngre, og svært ung, ungdomssekretær i AUF. I forbindelse med en annen politisk skandale, har Anne Larsen selv beskrevet dette som et fint forhold, og i en kronikk påpekt at i Norge finnes det to aldersgrenser: En juridisk seksuell lavalder, og en annen moralsk. Skal vi ta med Sissel Kyrkjebø og 25 år eldre Eddie Skoller i samme slengen?

Hvorfor er det ingen av dagens moralske hylekor som forlanger at Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen skal gå av som visesangere? Hvorfor blir de ikke tvunget til å trekke seg fra Gitarkameratene, og levere tilbake Spellemannsprisene?

En helt annen og blomstrende bransje er godt voksne, for ikke å si menn med lav markedsverdi, som henter purunge «thaibruder» og tar dem med til Bortgjømtgrenda i Nord-Norge. Mennene er i en overlegen maktposisjon. De rår over midler til å løfte den unge vakre – og kanskje hele hennes familie – ut av fattigdom. Mennene blir ikke fradømt all ære; tvert imot belønner og berømmer samfunnet dem fordi den unge kvinnen føder barn, noe som gjør at skolen i bygda opprettholdes. Så berges jobben til læreren også.

Jeg har ikke spesiell sans for godt voksne menn som er sammen med svært unge kvinner, uansett hvilken arena mennene opptrer på. Men jeg klarer ikke å slutte meg til hylekoret som har bestemt seg: Nå skal vi ta dem, politikerne altså. Uansett om det skjedde for 25 år siden. Er politikere en spesiell type mennesker, laget sånn at disse fritt kan settes i gapestokken og fratas all makt og ære, mens det å spille gitar gir moralsk fripass? Dobbeltmoral er som kjent bra. Mister man den ene, har man alltids den andre igjen.

 

En maskulin utfordring

Gutter og menn topper alle de dårlige                    
 statistikkene.                                                           

«Du får manus utdelt allerede på fødeklinikken. Alt avhenger av om du får rosa eller lyseblått teppe», ifølge LOs Ingunn Yssen. Og det er de som får blått teppe, som er taperne. 

19. november er Mannsdagen. En dag som markeres hvert år også i Norge, men med et beskjedent antall arrangementer og oppmerksomhet. Kvinner har forsøkt å latterliggjøre dagen - er det synd på menn liksom, de som voldtar og tjener mye mer enn oss damer, ha ha. Og det er sant: Drittsekker kommer i alle fasonger og farger. Og kjønn. 

Kvinner har fått positiv særbehandling helt siden den første likestillingsloven ble vedtatt i 1978. Det var både riktig og nødvendig den gang. Men over 40 år senere er bildet forandret. Sakte har det grodd fram en erkjennelse av at noe er blitt urovekkende skjevt. Gutter og menn toppe alle de dårlige statistikkene, med god margin. Flest gutter dropper ut av skolen, og er for lengst forbigått av jenter både når det gjelder karakterer og høyere utdanning. Menn leder selvmordsstatistikken suverent, og langt flere menn enn kvinner er ufrivillig single og barnløse. Og har de fått barn taper de i barnefordelingssaker fordi retten automatisk går ut fra at mødene er best for barna. For å nevne noen felt der menn mer eller mindre er plassert på historiens skraphaug. 

Så bekymringsfull er utviklingen at det er flere som forsker på hvorfor det er blitt slik. I 2019 avga Stoltenberg-utvalget sin innstilling med tiltak mot uheldige kjønnsforskjeller i skolen. Likestillingssentret KUN arbeider med flere prosjekter som er særlig relevant for menn, blant annet når det gjelder forebygging av selvmord. Kilden kjønnsforskning har også sett på menns situasjon. Og i Hurdalsplattformen sier Støre/Vedum-regjeringen at det skal nedsett et nytt mannsutvalg for å undersøke menns likestillingsutfordringer. 

Mannsutvalget kan jo begynne med å se på staten selv, for eksempel likestillingsloven. I juni 2017 ble en ny likestillings- og diskrimineringslov vedtatt i Stortinget. Omtrent uten offentlig debatt. En kjønnsnøytral lov var målet, men sånn ble det ikke. «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn», heter det i § 1 i den reviderte loven. I samme paragraf, litt lenger ned: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Verdens største selvmotsigelse, med andre ord. 

Eller utvalget kan se på praksisen til Nav. Av til sammen 18 saker om barnebortføring der en forelder i Norge måtte betale barnebidrag, var alle menn. Mødre, der menn stakk av med ungen til utlandet, slapp det samme. Nav forskjellsbehandler gjennomført på grunn av kjønn. Menn er taperne; også i disse sakene. 

Legg så til at det er fritt fram å snakke nedsettende om gutter og menn. Gutter mobbes mest, og ofte i det stille, viser forskning. «Menn som pusher femti» eller «gamle gubber» er en mye brukt hersketeknikk spesielt fra yngre kvinner, som i stedet for å manne seg opp til å ta debatten, driver direkte mobbing. Tenk deg om det var motsatt, og menn sa det samme om kvinner, og hvilket ramaskrik det ville blitt. Menn derimot, må finne seg i det. Det også.

Sviket mot de sykeste

Tirsdag gikk en psykisk syk mann til angrep på
tilfeldige mennesker i Oslo. Han ble skutt av   
 politiet.                                                              

«Falsk trygghet er tross alt bedre enn ingen trygghet», mener bedriftsrådgiver Øistein Rosen. Egentlig ikke.

Så har det skjedd igjen. En alvorlig psykisk syk mann går til angrep med kniv – for andre gang. Heldigvis ble angrepet på tilfeldige mennesker avverget. Men til en høy pris. En som åpenbart trengte beskyttelse mot seg selv døde av skudd avfyrt av en politibetjent som nå ligger knivstukket på sykehus.

Først av alt: De aller fleste psykisk syke er ikke farlige. Likevel må det påpekes at hendelsen i Oslo tirsdag ikke er noe enkeltstående tilfelle. I løpet av de siste fem årene er 55 – femtifem -  mennesker drept av personer med alvorlige psykiske problemer, viser en gjennomgang av drapssaker Adresseavisen nylig har gjort. Det er et uhyggelig høyt tall, som forteller at en dom om tvunget psykisk helsevern gir samfunnet en falsk trygghet. I det siste tilfellet, var den avdøde ute på permisjon fra nettopp psykiatrien.

Det er andre tall som underbygger at noe er alvorlig galt med det psykiske helsevernet. Politidirektoratet har slått alarm om at flere psykisk syke vil begå grove voldshandlinger i framtiden, og at flere drap kunne ha vært unngått. Bare fra 2016 til 2020 har antallet bevæpnede politioppdrag knyttet til psykiatri økt fra 1266 til 2599. Oppdrag der våpen altså har vært nødvendig. I tillegg kommer 48.000 psykiatrioppdrag uten våpen.

Etter en lovendring i 2017 ble terskelen for tvangsinnleggelse av alvorlig syke hevet. Det har gjort samfunnet mer utrygt, mener blant annet politiet. Statistikken forteller at det stemmer. Alle som har hatt en alvorlig psykisk syk i nærheten, vet at de syke selv ofte ikke skjønner at de er nettopp det: syke. Dermed nekter de å samtykke til innleggelse. Loven skal evalueres, sier regjeringen, som fikk en lignende sak fra Kongsberg i fanget samme dag den tiltrådte. I mange tilfeller kan tvang nettopp være god omsorg, påpeker fagfolk. 

Det er opplest og vedtatt politikk at flere psykisk syke skal behandles poliklinisk. Mens det i 1998 var over 6.000 sengeplasser i psykiatrien, er døgnplassene systematisk bygget ned til omtrent halvparten. Samtidig er antallet som dømmes til psykisk helsevern markant økt, noe som presser ut andre pasienter. Døgnoppholdene er på under én uke i snitt. Så overlates pasientene mer eller mindre til seg selv og medisinene sine. «Svingdørspolitikk», der syke kommer raskt ut - og raskt inn igjen.

I tillegg er kvaliteten i psykiatrien blitt dårligere, når det gjelder de aller sykeste pasientene.  Kvaliteten på sykehus måles etter hvor få som blir tvangsinnlagt, og hvor kort tid de er innlagt. Det er helt gale parameter, sier rettspsykiater Randi Rosenqvist til NRK Nyheter. Hun vet hva hun snakker om, og var den som anbefalte at knivmannen skulle dømmes til tvungen psykisk helsevern etter knivstikkingen i 2019. Som om pasienter som er potensielt livsfarlige for seg selv og andre kan telles og måles på samme måte som kneoperasjoner.

Samfunnet svikter både de alvorlig syke og oss andre. For selv om pasientens rett til å bestemme over eget liv skal respekteres, så går det en grense et sted. Ikke minst for de sykes egen del. De må hindres fra å havne i situasjoner der de kan ødelegge sitt eget liv. Og andres.

At dette skjer gang på gang er – unnskyld uttrykket – helt psykt.

Ikke helt etter programemt

Konserten til Kari Bremnes i Stormen ble        
 utsolgt på kort tid. Andre sliter.                         
                    

«Mennesker venner seg til ting de bruker, mens ting de ikke bruker, vil forbli fremmede», ifølge forfatter og professor Jon Bing (1944-2014). Og nye vaner tilegner vi oss raskt.

Samfunnet har fungert tilnærmet normalt etter at Norge gjenåpnet, men det har langt fra vært normale tilstander. Etter nær to år med generelle restriksjoner, har mange lagt seg til nye vaner. Det merkes. I flere fylker svikter passasjerene kollektivtrafikken. Det meldes om så stor nedgang at det blir kutt i tilbudet, hvis ikke regjeringen forlenger ordningen med kompensasjon for tapte billettinntekter. Det har flere årsaker, blant annet at mange fortsatt velger hjemmekontor noen dager i uka, frykt for overfylte busser med passasjerer uten munnbind og at flere kjører elbil. Nordland har foreløpig ikke meldt om kutt i kollektivtilbudet.

Netthandelen har gått til himmels, og det er ingenting som tyder på at den vil dale til nivået før pandemien igjen. Andelen av befolkningen mellom 16 og 79 år som sier de har handlet på nett de siste tre månedene, har økt med 11 prosent sammenlignet med samme periode i 2020. Det er de godt voksne over 55 år som har oppdaget hvor bekvemt det er å handle hjemmefra, og få varer levert på døra eller i postkassen. Netthandling var ikke alle godt voksne fortrolige med før pandemien. Nå har de fått nye vaner.

Også kulturlivet merker at folk har vært nødt til å holde seg hjemme så lenge. Konsertprogrammet er tettpakket av artister som ivrer etter å stå på scenen igjen. Det er flest studenter og yngre som omfavner utelivet igjen. Og mens noen konserter, som appellerer til dette publikumet, selges ut på få minutter er det andre som sliter med billettsalget. Det er en stor utfordring å selge billetter over hele landet, melder styrelederen i Nemaa, en bransjeorganisasjon for artistmanagere og bookingagenter i Norge. Norske Konsertarrangører melder om det samme. Sammenlignet med høsten før pandemien, er nedgangen på 30-35 prosent i en del av konsertmarkedet. Teatrene frykter også at det blir vanskelig å få publikum tilbake, etter nedstengning og en nær åtte uker lang teaterstreik på toppen. Folk har funnet på noe annet å gjøre i mellomtiden.

Det er altså ikke bare bare å få samfunnet tilbake til normalen. Nye vaner gir nye utfordringer for både næringsliv og kulturliv. Selv i regioner der det er praktisk talt null smitte for tiden, er samfunnet endret til å være mer innadvendt. Det er i hovedsak godt voksne som ikke er like utadvendte som før. Det er denne aldersgruppen som i stor grad bærer klassiske konserter, litteraturfestivaler og teaterforestillinger på sine skuldre. Dørstokkmila er blitt for lang. Ubehaget med tette folkemengder uten munnbind for stort. Nye vaner er like vanskelig å vende som gamle.  

Koronapandemien har langtidsvirkninger, langt utover de fysiske som mange som har vært syke kjenner på. Heller ikke det har samfunnet hatt beredskap for.  

En ubehagelig bivirkning

Å påføre barn og unge sykdom med vilje er
ingen god idé.                                              

«Det heter den sunne fornuft fordi den ikke smitter», mente den tyske forfatteren Otto Ludwig (1813-1865).

Han har rett – og dette må gjentas. Nå er det korona foreldre vil påføre sine barn. I Gloppen er kommuneoverlegen kjent med at det planlegges smittefester for barn og unge, ifølge NRK. Unger ned i barnehagealder skal påføres smitte. Tanken bak er i og for seg grei: Barn blir sjelden alvorlig syke av covid-19, og er barnet først smittet opparbeider kroppen immunitet. Men den ubehagelige bivirkningen av smittefestene, er at unger og ungdommer kan være syke uten at de engang merker det. De kan bringe smitten videre, til foreldre for eksempel, som selv om de er vaksinerte, kan viruset med seg på arbeidsplassen. Så har vi det gående igjen. I Gloppen har smitten eksplodert, noe som kan føre til smittestengte skoler, barnehager og helsetjenester.

Dette skjer altså samtidig som smitten stiger urovekkende i flere norske kommuner, som Tromsø og Trondheim. I Tromsø er kapasiteten på UNN sprengt, og operasjoner må utsettes. Strenge tiltak innføres; det er nesten «rykk tilbake til start». I Nordland er to døde av korona i løpet av vel ei uke, og Nordlandssykehuset har gått til gul beredskap. Trondheim vurderes strenge tiltak. Verdens helseorganisasjon (WHO) er dypt bekymret over den urovekkende økningen i koronasmitte i Europa, med de konsekvensene det kan få for antallet som blir alvorlig syke, og kapasiteten i helsevesenet.

Samtidig sier en professor i immunologi ved Cambridge-universitetet at smittefester for unge kan bli et fenomen helsemyndighetene må regne med. Folk vil invitere til fester slik at unge ikke risikerer å bli syke når de blir eldre. Men ettersom vaksine nå er godkjent også i Norge for barn og unge mellom 12 og 15 år, er det strengt tatt ingen grunn til å invitere til smittefester. Det er bare å ta vaksinen. Vaksinen fikser ikke alt. Men den hjelper på.

Dette er ikke noe nytt fenomen. Det finnes lukkede grupper i sosiale medier der foreldre søker etter smitteringer. De ønsker å påføre sine barn sykdommer som meslinger, røde hunder og vannkopper. Vaksinemotstanderes egoistiske innsats for å holde liv i potensielt dødelige barnesykdommer har vi altså også i Norge. Foreldre som unnlater å vaksinere – og som selv kanskje er vaksinert på alle bauger og kanter - skjønner ikke hva de leker med. WHO hadde håpet å utrydde meslinger for godt innen 2015. På verdensbasis døde 140.000 mennesker av sykdommen i 2018. I perioden 1999- 2018 ble det rapportert om til sammen 127 dødsfall på grunn av meslinger i EU- og EØS-land. Utbruddet var så stort at Folkehelseinstituttet advarte mot å ta uvaksinerte barn med på ferie til en rekke land. Over 20.000 ble smittet i Europa bare i 2017.

Nå har flere land påbudt vaksine for innbyggere for å få bukt med pandemien, enten for enkelte yrkesgrupper, som helsepersonell, eller hele befolkningen over en viss alder. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) slo i vår også fast at obligatorisk vaksinering er «nødvendig i et demokratisk samfunn». Ingen stat har rett til å tvangsvaksinere befolkningen, men sanksjoner kan settes inn. Overført til Norge: Regjeringen har mulighet til å påby vaksine i spesiell tilfeller, men det er ikke aktuell politikk. Vaksinering skal være frivillig. Men når smittede nå igjen dør på sykehus og helseinstitusjoner, blant annet fordi uvaksinert helsepersonell kan ha brakt viruset med seg, er det på tide å flytte uvaksinerte til andre jobber enn direkte kontakt med pasienter. Litt som med røykerne. Ditt valg å røyke, men da får du gjøre det et annet sted.

Når vi tenker på hvor mange millioner som er reddet fra alvorlig sykdom eller den sikre død på grunn av vaksinering, er det direkte tragisk at noen tror de kan fikse pandemien selv. Hele pandemihåndteringen kan settes i spill fordi noen heller vil ha smittefester. De bidrar til at pandemien tar siste stikk …

Katastrofe for dyrevelferden

Det er ikke bare i fjøs og driftsbygninger dyr
  vanskjøttes.                                                    

«Et skritt tilbake er et skritt i riktig retning, dersom man er på feil vei», er et sitat som tillegges tidligere Høyre-statsminister Jan. P. Syse (1930-1997). All reversering er altså ikke bakstreversk.

Noe er alvorlig galt i Mattilsynet, mener fortvilte forskere på innsiden. De vet om dyr som lider, men må lukke øynene. Mattilsynet – som skal kontrollere dyrevelferden i Norge, pluss mye annet - er et tilsyn som ikke drar på tilsyn. Det som skjer er katastrofalt for dyrene.  – Folk aner ikke hvor lite kontroll vi har, sier veterinær og tillitsvalgt Britt Helene Villand Lindheim til NRK. Nå kan ikke de verste dyreholdene prioriteres lenger.  – Vi må prioritere mellom de verste, og de aller verste, sier veterinæren. Årsaken er stadige «ostehøvelkutt» i etaten, som har ført til mangel på ressurser. Fra januar til april ble det gjennomført 781 tilsyn med fokus på dyrevelferd. I samme periode i 2019 var tallet 3074. Det sier det meste.

Samtidig, i alle landets kommuner: Dyrevernnemndene er grupper med vanlige folk uten fagkompetanse, men med svært god peiling på dyr. Før brukte Mattilsynet dem til å sjekke bekymringsmeldinger fra publikum, primært om kjæledyrs velferd. To personer fra nemndene kjørte rundt og banket på dørene, mens Mattilsynet konsentrerte seg om de aller verste sakene. Hundrevis av dyr fikk det bedre på grunn av nemndene. Men i 2020 kom det en ny instruks fra Mattilsynet, om at nemndene ikke har myndighet til å gjennomføre selvstendige inspeksjoner, eller til å fatte enkeltvedtak. Konkret betyr dette nedprioritering også av kjæledyr, som dyrevernnemndene tidligere har hatt oppsyn med.

Det virker beint ut sagt merkelig at nemndene ikke lenger får gjøre sin del av jobben, all den tid Mattilsynet åpenbart ikke er i stand til å gjøre sin. Å si nei takk til hjelp fra dyrevenner med i overkant god kunnskap om dyrevelferd, minner om en annen sak. Som nå reverseres. Med Sykepleierforbundet i spissen, ble hjelpepleierne skviset ut av sykehus og andre helseinstitusjoner på 1990-tallet. Helseforetakene gikk til masseoppsigelser av hjelpepleiere. De ble erstattet av innleide sykepleiere, til en mye høyere kostnad. Resultatet ble at sykepleiere, spesielt innen eldreomsorgen, har vært nødt til å bruke mye av arbeidstiden sin på helt andre oppgaver enn det de er utdannet for. Som vasking, rydding og sammenlegging av klær. En ressursbruk helt bak mål, spesielt siden det er skrikende mangel på sykepleiere.

Nå tas det grep. I Bodø gjennomføres det et prosjekt der man rendyrker sykepleiere til sykepleierfaglige oppgaver. At en sykepleier kan si «nei jeg kan ikke vaske gulvet, for jeg må dele ut medisiner, og det kan ingen andre gjøre», har blant annet ført til mindre behov for innleide sykepleiere. På den annen side, må det ansettes eller leies inn assistenter og folk til renhold. Altså noe som minner om jobben de tidligere hjelpepleierne gjorde. Prosjektet er så vellykket at det har vakt nasjonal interesse.

Så mens Mattilsynet åpenbart ikke er i stand til å gjøre jobben sin, er personer med stor kunnskap om, og erfaring med, kjæledyr skviset ut av dyrevelferden. Hvem taper på det? Dyrene.

Som sagt: Ett skritt tilbake er et skritt i riktig retning hvis …

Barns lek med døden

Den sørkoreanske serien "Squid Game" har
fått skylden for hvordan barn leker.              

«Barndommen er det riket der ingen dør», mente den amerikanske forfatteren Edna St. Vincent Millay (1892-1950). Det kommer an på hvordan man ser det.

«Squid Game» er en sørkoreansk tv-serie, som er blitt enormt populær. Kort sagt handler det om mennesker i desperat pengenød som blir invitert til å delta i et spill med livet som innsats.  Det konkurreres i kjente, enkle barneleker, og den som vinner kan håve inn store pengesummer. De som taper, blir skutt og dør. På Netflix har serien en aldersgrense på 16 år, men i hjemlandet har den 19-års aldersgrense.

Med aldersgrense på 16 år i Norge skulle en tro småunger ikke har fått med seg serien. Men den har nådd barneskolen, og også barnehagen, melder NRK. Barna i Gvarv læringsverkstedet barnehage leker «rødt og grønt lys». En lek de har lekt mange ganger før, lenge før serien «Squid Game» kom på tv. Men denne gangen har leken utviklet seg til det mer voldelige, og det tilskrives serien.  – De ble «drept» hvis de ikke gikk videre i leken, forteller styrer i Gvarv læringsverksted barnehage, Liv Fossheim. Barna mener dette er en harmløs lek. Likevel foreslås det nå at voksne skal være ute og veilede barna i leken. Det er ingen god idé.

Voksene får altså lettere panikk over at unger blir «drept» under lek, og sender tekstmeldinger til foreldrene. Men lenge før tv-en kom til Norge var det å «dø» en del av selve leken. Tenk på cowboy og indianer, med henholdsvis knallpistol og pil og bue. Det var om å gjøre å «drepe» flest mulig av fienden, som måtte legge seg ned og spille død hvis de ble truffet. Barneleker og sang som «Bro, bro brille» er ikke akkurat for sarte voksne. «Fare, fare, krigsmann, døden skal du lide»…,  og den som fanges havner i den sorte gryte. Kokt, der altså. Jentene hadde sine måter å leke «død». For eksempel tok den onde stemor livet av jenter ved at de måtte spise et forgiftet eple. Og så «døde» de. Og måtte ligge der «død» til prinsen kom.

Det finnes utallige eksempler på barneleker som har nettopp døden som en del av spillet, men som har ingenting å gjøre med den sørkoreanske tv-serien. Og som ikke ble oppfunnet etter at tv-en kom til landet. Det er noe panikkartet over en reaksjon der fagfolk anbefaler at ungene skal veiledes i leken. Barn leker voldsomme leker, det har de gjort til alle tider. Det er en måte å bearbeide voldsomme inntrykk på. Forsøk på å forby det, eller «veiledning» av leken, fører bare til at ungene stikker seg vekk for å gjøre forbudte og skumle ting. Jo mer forbudt, jo mer spennende.

Bare i tilfeller der voksne observerer direkte voldelig lek -  på ordentlig altså - og lek som kan være direkte farlig, er det greit å gripe inn. Ellers har ungene rett på privatliv de også. Leken er en av de sonene ungene skal få ha i fred, så langt som mulig. Derfor bør bekymrede voksne besinne seg mens leken ennå er god.