Sør for Syden

«Hvis du tror du er for liten til å gjøre en forskjell, prøv å sove med en mygg i rommet», minner Dalai Lama oss om. Vi trenger sånne påminnelser iblant. Spesielt når virkeligheten blir for overveldende, verdens elendighet blir påtrengende nær og maktesløsheten truer med å ta overhånd. Da er det lett å gi opp.

Sør for Syden er et uttrykk brukt av hjelpeorganisasjoner når de prøver å fange vår oppmerksomhet om katastrofene lenger borte enn dit de fleste av oss reiser på ferie. 

Vi fikk en sånn påminnelse denne uka, da Leger Uten Grenser satte søkelys på de ti glemte humanitære katastrofene i verden. De som bare unntaksvis når nyhetsbildet her hjemme; de som i det stille tar tusenvis av liv. 

Tuberkulosen sniker seg innpå folk, tv-bilder av det er ikke dramatiske nok. Hundrevis av nyfødte døde spedbarn i Pakistan hver dag når ikke førstesidene. De dør hver for seg, og i det stille. 20 millioner utrygge aborter hvert år vil helst holdes skjult av både de som utfører dem, og de som utsettes for dem. 600.000 døde av malaria i året; så hva er nytt? Jordskjelvet på Haiti overskygges av et nytt stort skjelv, sist i Nepal. Ebola utkonkurrerer tuberkulose og malaria. 

Samtidig som nye katastrofer avløser gamle, konkurrerer også hjelpeorganisasjonene om vår oppmerksomhet. Røde Kors vil ha oss til å tenke mer på flyktningene fra Syria. Norsk Folkehjelp vil vi skal ta ansvar for katastrofen i Middelhavet. Care Norge har spesielt fokus på kvinners situasjon, og ber oss starte vår egen innsamling. Kirkens Nødhjelp, som fikk rekordresultat under fjorårets tv-aksjon, vil gjerne motta mer for å kunne gi rent vann til flere. Flyktninghjelpen ber om penger til millioner av mennesker på flukt. Redd Barna trenger også vår hjelp og støtte til dem som lettest når inn til folks hjerter: barna.

Leger Uten Grenser har rett i det: Det er en klar sammenheng mellom oppmerksomhet i mediene, og hjelpen som kommer. Paradokset er at jo flere katastrofer og bilder av syke spedbarn i Afrika, jo større blir følelsen av maktesløshet hos dem som ser på.  Det kommer nye katastrofer hele tiden, og mye nærmere enn sør for Syden.

Det er bra at organisasjoner vil hjelpe, og har funnet sin «nisje». Men det er så mange. Vi klarer ikke å ta alle innover oss. Metningspunktet nås. 

Og det er da det farlige skjer: Vi blir ikke ufølsomme, men overmannes av maktesløshet, som kan føre til likegyldighet. Straks vi har bestemt oss for å støtte ett prosjekt, rammer en ny katastrofe et annet sted. Listen er uendelig, oppgavene nærmest uoverkommelige og resultatene ofte uoversiktlige og noen ganger udokumenterbare. 

Det er da vi skal tenke på myggen til Dalai Lama. 

"Tuberkulosen sniker seg innpå folk, tv-bilder av det er ikke dramatiske nok"

Dagene som kommer

«Historien, sa Stephen, er et mareritt som jeg forsøker å våkne opp fra», skrev den irske forfatteren James Joyce (1882-1941).

Det er mange som har kjent på den følelsen. Denne uka har vært fylt med historier om 22. juli 2011. Det var ikke et mareritt vi kan våkne opp fra.  Igjen er vi minnet om terrorhandlingen som tok livet av 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. 

Minnesenteret er åpnet, minnesmerker bekranset, unge mennesker har igjen fortalt sine historier. I sommer tar AUF Utøya i bruk igjen. 

I forbindelse med 75-årsmarkeringen for bombingen av Narvik i 1940, er det andre som har fått minner fram i lyset. Vi var to som snakket med en 90 år gammel dame en dag i mai. Hun var 15 da allierte styrker bombet hjembygda Bjerkvik sønder og sammen. Selv måtte hun rømme til skogs sammen med søsken og foreldre. 

Da det var trygt å vende tilbake, var alt ødelagt og brent. På nabogården hadde noen dødd.  Far i familien gikk inn i restene av fjøset, slapp løs dyra som ikke var skadet, hentet en slegge eller hammer og slo i hjel resten av buskapen.

Så forlot familien gården igjen, og søkte tilflukt i ei helt tom veivesenbrakke et godt stykke unna Bjerkvik. Det tok tid før de kunne vende tilbake til gården for godt.

Og hva har dette med Utøya å gjøre; nok en krigshistorie blant så mange andre? Da den gamle damen fortalte om de dramatiske maidagene i 1940, ble hun spurt: - Men hva gjorde dere etterpå for å komme dere videre i livet?  

- Vi snakket aldri om det, svarte 90-åringen, og la uoppfordret til:

- Jeg har så mange ganger tenkt på ungdommene på Utøya, de som overlevde. De får jo aldri komme seg videre i livet. Hele tiden blir de minnet om det grusomme, de får aldri ro sånn at det kan legge seg rur på sårene. Den blir revet av hele tiden.

Riktig nok var det ikke flust med psykologer og krisepsykiatere i Bjerkvik i 1940; sistnevnte yrkestittel var ikke oppfunnet engang. Men aldri snakke om det? I dag ville et kobbel av eksperter og spesialister nærmest insistert på at ungeflokken og foreldrene måtte prate om de traumatiske opplevelsene, ellers ville de aldri komme over det.  Men det gjorde de. Alle sammen. Og de klarte seg bra.

Og man kan jo saktens lure: Var folk født på begynnelsen av 1900-tallet laget av et helt annet stoff en oss?

«Et sår trenger ro for å leges. For hvert lille pirk, tar det lengre tid. Det øker sjansen for at såret blir et evigvarende arr. Det er slik jeg føler det i dag, fire år etter at jeg løp for livet på Utøya», skriver en av de overlevende i Dagbladet denne uka. Hun vil slippe å høre eller lese mer om terroristen.

Aldri, aldri glemme!  Men det er kanskje på tide å la sårene få gro nå.

"Riktig nok var det ikke flust med psykologer og krisepsykiatere i Bjerkvik i 1940, men aldri snakke om det?"

Friksjonsfritt

«Daglig forlater folk kirken og vender tilbake til Gud», mente den amerikanske komikere Lenny Bruce (1925-1966).

Det kjenner Den norske kirke på, nå mer enn tidligere. Betydelig færre blir døpt og konfirmert, medlemstallet synker og historiske bånd brytes: Nylig vedtok Misjonssambandet å danne sitt eget trossamfunn.

Det er kanskje derfor de seks kandidatene til å bli ny biskop i Sør-Hålogaland har presentert seg som de har gjort i Avisa Nordland. Andre har påpekt det lite demokratiske i at alle seks har samme syn i spørsmålet om likekjønnede ekteskap. Men det er mer som er påfallende.

For en utenforstående – en som ser Kirken fra sidelinja – er følgende påfallende: At noen av kandidatene ikke nevner Gud i det hele tatt.  Ord om evangeliet, synd, frelse og løftene om evig liv er tonet ned, eller helt fraværende.

I tillegg: Bispekandidatene er slående like i sine presentasjoner; så runde i formuleringene at det ikke kan vekke noen. Alle kan trygt sove videre.

Altså; er det ikke sånn at den som tar mål av seg til å bli Vårherres «vaktmester» i Sør-Hålogaland vedstår seg hele begrunnelsen for kirkens eksistens?

Eller er det redselen for å støte noen fra seg som får bispekandidatene til å presentere seg som om de stiler mot å bli leder i borettslaget, eller frimerkeklubben?

Det nevnes skaperverket, det skal tas vare på. Tankene går til olje og hav. Det er relativt ukontroversielt, selv om en og annen Frp-er har meldt seg ut i protest. 

Men ingen av kandidatene sier noe om hva de mener om f.eks. abortloven, og kvinner som tar abort. Det har vel også med skaperverket å gjøre?

Men det er kanskje for risikabelt å flagge motstand mot abortloven; altfor mange kunne komme til å bli rasende.

Alt i alt en kirke som er blitt så rund i kantene at de som meldte seg ut i protest på 1970-tallet glatt kan melde seg inn igjen.

Det kreves ingenting. Det er helt friksjonsfritt, og uten utfordringer.

Det står for så vidt i stil med en statsfinansiert institusjon som ikke krever annet av sine medlemmer enn at noen bar dem til dåpen da de var for små til å protestere.

Kanskje tilfeldig, men denne uka er den avtroppende biskopen ute blant annet i sosiale medier og avviser at Kirken har mistet troen, og nå bare er opptatt av kulturell og sosial korrekthet, og ikke av evangeliet. Biskopen kaller det «upresise elendighetsbeskrivelser av Den norske kirke», og virker nærmest litt snurt.

Men slik bispekandidatene framstår har kritikerne helt rett: Alle seks er skreddersydde for å passe som hånd i hanske med det politisk korrekte.

De snakker ikke om Den hellige ånd. Men med tidsånden.

"Bør man ikke forvente mer av dem som tar mål av seg til å bli Vårherres "vaktmester" ?

Folkefiender

«Det ville vært fint om de fattige fikk halvparten av pengene som blir brukt til å studere dem», ifølge den amerikanske spaltisten William E. Vaughan (1915-1977).

Noe har studert fattige og hjemløse og funnet løsningen på problemet: Nei, det er ikke det du kanskje håper og tror.

«Fiendtlig arkitektur» kalles fenomenet, når offentlig steder blir utstyrt med hinder, slik at det ikke skal være mulig å oppholde seg der. Det brer om seg, og er spesielt utformet for å hindre at fattige, narkomane, uteliggere, tiggere ja, kort sagt alle som oppfattes som kviser på velferdsstatens velpleide rumpe, skal kunne sove i parken. Påmonterte armlener midt på benken gjør det umulig å legge seg nedpå litt.

Benkene i Rådhusparken midt i Sandvika har fått armlener som er skrudd fast midt på. Hensikten er å hindre overnattingsgjester, skriver Budstikka. Nå skal benkene på Oslo S utstyres på samme måte. I høst monteres det bøyler på benkene for å få folk til å slutte å sove i avgangshallen.

I Norge er vi heldigvis ikke kommet like langt som i resten av verden når det gjelder å holde uønskede elementer ­ borte.  Men vi kommer etter.  Det er tidkrevende og dårlig publisitet å jage uteliggere som ikke gjør noe annet galt enn å sove på en benk, eller i et portrom. Derfor gjøres det mer subtilt.

Det klassiske eksempelet på fiendtlig arkitektur er altså en benk som har armlener plassert midt på. Andre ganger er det aggressive tiltak som pigger på bakken, eller sprinkler som spruter vann. Men det kan også være ting som ser helt uskyldige ut, som for eksempel en tung blomsterkrukke på et sted der folk har sovet tidligere.

Det er ofte noe du og jeg ikke legger merke til. De eneste som oppfatter beskjeden, er de som ikke er ønsket, påpeker den svenske kulturredaktøren Fredrik Edin. Til Vårt Land forteller han at hans interesse ble vekket da togstasjonen i Malmö fikk nye benker i 2010. Benkene var laget i metall, og skrådde akkurat så mange grader at det ikke var mulig for hjemløse å sove der. 

Men det var flere som ble rammet. Eldre hadde problemer med å holde seg oppe, og barn som ikke nådde ned med føttene skled rett av. Etter kort tid, og en anmeldelse til diskrimineringsombudet, ble benkene rettet opp.

Når vi gjør det umulig for uteliggere å hvile sin trøtte kropp på et busstopp, gjør vi det også vanskeligere for de gamle, de svake og den gravide kvinnen som er litt svimmel. Ved å gjøre byen mindre imøtekommende for menneskekroppen, gjør vi den mindre imøtekommende for alle mennesker, skriver en av Londons uteliggere i The Guardian.

Ingen grunn til å forvente barmhjertighet med de hjemløse. Men rop fra ens egen bestemor når kanskje fram.

"Alle som oppfattes som kviser på samfunnets velpleide rumpe skal hindres i å sove i parken"

Når det regner på...

«Hvis du vil selge noe, så si til en kvinne at det er en god handel, og til en mann at det er fradragsberettiget», mente den amerikanske forfatteren Earl Wilson (1907-1987).

At kvinner elsker å shoppe er opplest og vedtatt. Så innarbeidet er myten at man enkelte steder henvises til nærmeste kjøpesenter når byens attraksjoner etterspørres. Men myten om kvinner og handling bør revideres.

Faktum er at svært mange kvinner slett ikke trives med å handle. Mer enn hver fjerde kvinne i en stor britisk undersøkelse gjennomført for noen år siden, sier at de rett og slett hater å gå i butikkene på jakt etter nye klær. Og 47 prosent av de spurte, nesten annenhver kvinne, svarer at de ser på det å kjøpe klær som en rutineoppgave som må gjøres.

Å handle er tidkrevende og kostbart, mener en stor del av de 1685 kvinnene som deltok i undersøkelsen.

For å holde oss i Storbritannia, og kanskje ikke altfor seriøs forskning, men likevel: I 2006 brukte britiske kvinner i gjennomsnitt åtte år av sitt liv på shopping. I 2010 var tallet gått ned til fem år.

Det bør bekymre bransjen, vi andre kan glede oss over en stigende bevissthet blant kvinner om at handling ikke er selve meningen med livet. Det har bare virket slik gjennom et par tiår.

Undersøkelsen i England må være gjort en fin sommerdag. For det er bare sånn det er: Når det regner på sommergjestene drypper det også på butikkene. I stedet for å traske gatelangs i regnvåte bygater når man først er på feriebesøk – og været slett ikke innbyr til uteaktiviteter – trekker folk inn under tak. Kjøpesentrene har reddet mang en feriedag for turister med søkkvåte unger på slep.

Ikke akkurat like morsomt som badeland eller flymuseet, men i mangel av stillongs, paraply og støvler.Og når man først er der så handler man selvfølgelig stillongs, paraply og støvler – og litt til.

I fjor var den anslåtte sommerhandelen på 91,5 milliarder. I år anslår Virke handelen til 100 milliarder. Sommerhandelen er spesielt viktig for turiststeder og Distrikts-Norge. Om en ser på kommuner som Moskenes i Lofoten står sommersalget disse to månedene for en tredel av årsomsetningen.

Den omsetningen gjør at de kan holde liv i butikkene resten av året, ifølge fagsjefen i hovedorganisasjonen Virke.

Men hvis det altså stemmer at mange kvinner slett ikke liker å handle, i alle faller er det færre enn mytene sier, så kan man jo lure på hvem som foreslår å ta en tur på butikken, eller nærmeste kjøpesenter.  Og hvem som egentlig legger igjen pengene.

"Når det regner på sommergjestene drypper det på butikkene"

Klasseforskjell

«Godt navn er mer verdt enn stor rikdom», står det et sted i Bibelen. Har man begge deler, blir til og med det umulige mulig. Vever, vakker, hvit og velstående slår alt.

Gunhild Stordalens livstruende sykdom - som hun heldigvis nå er frisk av - er behørig omtalt i alle landets medier.  De aller fleste har fått med seg at hun ikke har valgt å klippe sitt lange, blonde hår, men at hun mistet det under stamcellebehandlingen. Gunhild Stordalen dro til Nederland og betalte selv regningen for å bli frisk.  

Forleden kunne TV2 fortelle at nå får alle norske pasienter med den samme livstruende sykdommen stamcellebehandling i Norge – gratis. Det er mye takket være nettopp Gunhild Stordalen, som har presset på for å få behandlingen raskere på plass, ifølge overlege Øyvind Midtvedt ved Rikshospitalet.

Ære være Gunhild Stordalen for at hun bruker sin kjendisstatus og posisjon til å påvirke i riktig retning. Vi skal være ubetinget glade for at alle med den alvorlige sykdommen nå får behandling. Også de som ikke har penger til å betale med. En dårlig skjebne er byttet ut med nytt håp.

Men det er utvilsomt et tankekors at det måtte en rik og vakker superkjendis til. Er det sånn det skal fungere i helsevesenet?

Det er målbar klasseforskjell når det gjelder helse. Folkehelserapporten - som ble lagt fram i 2014 - viser at selv om helsen til det norske folk jevnt over er bra, så vokser det fram et helsemessig klasseskille. 

Folk med utdanning har bedre helse enn de som faller ut av skolen. De som bor på vestkanten i Oslo er friskere og lever lenger enn de på østkanten, for å nevne et par eksempler. Og de helsemessige ulikhetene øker.

Men det er ikke bare hver enkeltes helse som varierer. Sykdommer behandles også ulikt i helsevesenet. Det finnes et hierarki av funksjonshemminger og sykdommer der noen har betydelig mer anseelse og prestisje enn andre. Forskning gjennomført av bl.a. professor Dag Album ved UiO viser at hjerteinfarkt og ulike former for kreft ligger i toppen av hierarkiet, mens psykiske lidelser, skrumplever og muskelsykdommer ligger på bunn.

Så hva skjer med kronisk syke med muskelsykdommer når de ikke har en Gunhild Stordalen til å presse på for mer forskning og det nyeste innen behandling? De fortsetter å være kronisk syke, og nederst på rangstigen. 

Og hva hjelper det om politikerne prioriterer f.eks. psykiatri og rus, når det finnes et stilltiende hierarki i helsevesenet som gjør at disse pasientgruppene ikke får samme oppmerksomhet og velvillige innstilling som rike kjendiser?

Synd at ikke alle kvinner med fibromyalgi er slanke, vakre  og rike. 

 "Hvit, vever, vakker og velstående slår alt"

Fred er ei det beste...

«En kjenner ikke seg selv før en har kranglet med naboen», heter det i et norsk ordtak.

Da er det mange som kommer til å få veldig god selvinnsikt. For 1. juli trådte nye byggeforskrifter i kraft. Garasjer, gjerder, redskapsboder og hva ellers naboene måtte finne på, trenger ikke byggetillatelse.

En enklere hverdag kaller regjeringen det. Neppe. Ikke i Norge.

For nordmenn er krangling med naboen nærmest en folkesport, og nå er det høysesong for de virkelig store nabokranglene. Og verre skal det bli.

Det er vel ingen land i verden der naboer krangler like mye som i Norge. Det som i utgangspunktet er en tilsynelatende bagatell utarter ikke sjelden til direkte håndgemeng, selvtekt med motorsag, skremmeskudd med hagle og påfølgende politiutrykning for å roe gemyttene.

I 2013 kranglet nordmenn med naboen for 70 millioner kroner, fordelt på 4.000 saker. Tallet er beregnet ut fra forsikringsselskapenes rettshjelp. 

Hvert år mottar Forliksrådet 2.000 til 3.000 saker der naboer krangler om oppsetting av gjerder, trær nær boliggrensen, tilbygg som skjermer for utsikt eller hekker som er for høye. 

Et eksempel, hentet fra et sted lenger sør i landet: En mann innleverte følgende klage: Naboens flaggstang, som står plassert 50 meter fra tomtegrensa, flagger inn over klagerens eiendom.

Eller hva med denne, hentet fra Bergens-traktene, der seks skruer og en plankebit til slutt kostet minst 800.000 kroner og red rettssystemet som en mare med utallige saker helt fra 1992 og fram til 2007. Til og med Høyesteretts kjæremålsutvalg måtte bruke tid på saken.

Eksemplene er noen år gamle, men illustrerer godt hvor iherdige nordmenn er når det gjelder å få rett. Ett til: En amanuensis kranglet med naboen sin, en professor. Bakgrunnen for den pikante feiden var en radioantenne professoren hadde skrudd på veggen i rekkehuset for å kunne ta inn utenlandsk fjernsyn. Naboen likte svært dårlig at en antenne i form av en to meter høy stang var festet med seks skruer i det han mente var hans yttervegg. Tross det ene nederlaget etter det andre ble saken holdt levende i rettsapparatet.

Det hører med til historien at selv om antennen ble skrudd ned og naboen flyttet, ga ikke naboen seg. Ikke så lenge det var den minste mulighet for å ta rotta på en professor.

Den som har vett, han gir seg, heter det. Men ikke mellom naboer. Da kan altså ei flaggstang være nok. For ikke å snakke om hvis det kommer en helt ny garasje som tar noe av utsikten eller sola. Og mens advokatene kan gni seg i hendene, må konfliktråd og forliksråd nå belage seg på saksbunker høye som, ja, nettopp: naboens trær.

Man får nemlig akkurat så mye fred som naboen vil. Søk dekning!

"For nordmenn er krangling med naboen nærmest en folkesport"