Mer enn bare en jobb

Hjemmekontor har fått folk til å tenke seg om. 
 Trives de i den jobben de har?                            

«Desillusjonerte, unge mennesker er en trussel mot oss alle», mener lederutvikler og
forfatter Torgeir Flatjord. Det er blitt flere av dem i løpet av pandemien.

Takket være pandemien, nedstengninger og hjemmekontor, har mange tenkt seg om. De har oppdaget fordelen med å slippe tidkrevende arbeidsreiser, og har hatt tid til å reflektere over hvorfor de har den jobben de har. Om de virkelig trives. Om jobben er meningsfull og samfunnsnyttig. Mange har konkludert med at livet handler om mer enn å ha ei lønn å leve av. Den store jobbskiftebølgen har for lengst kommet til USA, og har fått sitt eget navn: «The Great Resignation». En undersøkelse blant 5000 personer i Europa viser at ansatte i Tyskland hadde flest pandemi-relaterte oppsigelser. 6,0 % av arbeiderne forlot jobben frivillig. Dette ble fulgt av Storbritannia med 4,7 %, Nederland med 2,9 %, og Frankrike med 2,3 %.

Undersøkelser viser at det er de yngste arbeidstakerne som er villig til å skifte beite. Altså mennesker som så vidt har begynt på karrieren. Noe skyldes at arbeidsmarkedet skriker etter folk, og at det derfor er relativt enkelt å finne ny jobb, men det forklarer ikke alt. Unge voksne blir frustrerte fordi de ikke finner samsvar mellom sin lange utdannelse og den jobben de trodde skulle bli drømmejobben. En master på universitetet var likevel ikke nøkkelen til et lykkelig arbeidsliv. Det ble ikke slik stillingsannonsen ga inntrykk av. De blir desillusjonert. Så kan man saktens si at unge ikke har et realistisk syn på hva det vil si å være voksen og i jobb. Det blir et lite sjokk når det viser seg at det å være voksen er hardt arbeid. Og at det er flest hverdager.

Arbeidsgivere har opplagt en utfordring. Millenniumsgenerasjonen, det vil si de som er født før og rundt årtusenskiftet, og som ganske nylig ble ferdig med utdannelsen og fikk seg jobb, har andre krav til arbeidslivet enn de tidligere generasjonene. De ønsker at jobben skal være mer enn bare inntekt. Jobben må ha betydning – og mening. Helst være med på å redde miljøet og forbedre menneskeheten. Være noe større enn bare lønna hver måned, påpeker firma som har som tar godt betalt for å lære bedrifter at de må ha et «purpose», «et why» og medarbeidere som sier «wow». Det er ingen grunn til at bedrifter skal sette svadageneratoren på full speed. Likevel må dagens arbeidsgivere ta inn over seg at de konkurrerer om unge, flinke folk som ikke nødvendigvis jubler av lykke bare de blir tilbudt en hvilken som helst jobb. Med andre ord: Det holder ikke å vise til vakker natur og nordlys når næringslivet i Nordland skal finne kompetente folk til de altfor mange ledige jobbene.

Den kjente «Ellinors vise» fra 1970-tallet av Klaus Hagerup der det heter at «… det skal være like fint å jobbe som å danse» har fått ny aktualitet hos nye generasjoner. Næringslivet må lære seg melodien.

 

En stille revolusjon

  Foreningen FRI var på Slottsplassen for å        
gratulere da Annette Trettebergstuen (Ap)      
        ble statsråd.                                                           

«Demokrati vil si å styre gjennom diskusjon der den optimale effekt oppnås ved at man får folk til å slutte å snakke», mente den britiske politikeren Clement Attlee (1883-1967). Det gjelder også i dag.

Debatten om kjønn er særdeles betent. Det ble oppstyr da Nesodden Sp i forrige uke inviterte til et seminar med tittelen «Et webinar om kjønn, med bakkekontakt». Ett lokallag trakk seg i protest. Og presset for å avlyse hele seansen var massiv. Årsak? Innlederne, blant dem Jenny Klinge (Sp), mener det kun finnes to kjønn. Avisa Klassekampen har også fått gjennomgå, for å slipp til stemmer som peker på uheldige konsekvenser av loven om selvvalgt juridisk kjønn. Redaktøren beskyldes for å bidra til offentlig hets og hat mot transpersoner.

Det er altså der vi er. Bare den ene siden av en vanskelig sak skal komme til orde: de som støtter radikal kjønnsideologi. Det har vært holdningen de siste årene. Jeg finner knapt spor av en bred, offentlig debatt om loven om skifte av juridisk kjønn før den ble vedtatt i 2016: Hvem som helst kan sende inn et skjema, og omdefinere sitt eget kjønn, helt uten krav om fysiske endringer. Loven har vidtrekkende konsekvenser, blant annet for idrett, garderober, krisesentre, forskning og statistikk som kan fortelle noe om kvinner og menn.

I det stille sniker radikal kjønnsideologi seg inn i samfunnet. Ett eksempel er ny barnelov. Da utvalget la fram sin innstilling i fjor diskutert utvalget å bytte ut «mor» med «fødeforelder». Det ble ikke noe av, fordi «… utvalget ikke har hatt kapasitet til å foreta en fullstendig lovrevisjon som fjerner ordene «mor», «far» og «medmor» fra lovteksten, …» (s.121). Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) var med sin radikale kjønnsideologi én av flere aktører som ga innspill til utvalget. Av hensyn til «menn» som føder barn, selvfølgelig. I etterkant har en muligheten for så dyptgripende endring av samfunnets strukturer og kvinners stilling, knapt vært nevnt i den offentlige debatten. 

Et annet eksempel: Rett før nyttår sendte Respons analyse ut en undersøkelse på vegne av Helsedirektoratet. De obligatoriske spørsmålene innledningsvis ble presentert slik: «Inntil kjønnsstatistikken i SSB (Statistisk sentralbyrå) oppdateres med mer enn to kjønn, er også vi nødt til å forholde oss til to kjønn …»

At så store endringer i det stille omformer samfunnet, har sammenheng med strategien transaktivistene bevisst bruker. Den står konkret i lobbymanualen til IGLYO, den internasjonale homo- og transungdommens strategidokument, der Norge nevnes spesielt: Gå direkte til ungdomspolitikere, som igjen tar saken til moderpartiet. Det anbefales å unngå å diskutere endringer offentlig, fordi det kan føre til motstand. Og hold «mediedekningen på et minimum for å unngå dette problemet». Strategien har lyktes ekstremt godt i Norge.

I dag er det jevngodt med sosialt og - i noen tilfeller yrkesmessig - selvmord å påpeke det åpenbare: Det finnes bare to kjønn. Bare kvinner kan føde barn. Og bare menn kan få protastakreft. At noen subjektivt føler seg som noe annet enn kjønnet de er født med, endrer ikke det biologiske faktumet. Og det er også strategien til deler av transbevegelsen: Straks noen stiller spørsmål ved den radikale kjønnsideologien og konsekvensene av denne, stemples de som transfobe transhatere og det som verre er. Effekten er at mange kvier seg for å engasjerer seg i debatten. 

Kultur- og likestillingsminister Annette Trettebergstuen, som selv er lesbisk, var knapt kommet inn i regjeringskontorene før hun proklamerte at arbeidet med å utrede et tredje kjønn skal settes i gang. Ap fremmet forslag om dette i fjor, men ble da nedstemt i Stortinget. Når partiet nå er i regjering, kan det bli vedtatt, om ikke Senterpartiet setter seg absolutt på bakbeina. Det kan godt hende det er riktig med et tredje kjønn, for dem som definere seg som noe annet enn kvinne eller mann. Kanskje ikke, fordi det får konsekvenser på så mange felt, også for dem som ikke tviler på egen kjønnsidentitet.

Viktigst er det at ikke også en slik endring skjer i det stille, og i ly av regnbueflagget, slik aktivistene ønsker.

Rykk tilbake til start

Aksjoner mot kraftutbygging i 2000.            
  Demonstranter sperret veien inn til Beiarn. 
Nå kan det bli ny kamp om kraftutbygging.

«Så lenge kampen står om det enkelte vassdrag, kan det alltids mobiliseres så mange argumenter og så mye politisk press at utbyggingssynet seirer», uttalte landsfaderen Einar Gerhardsen (1897-1987) på 1960-tallet. Han mente det var nødvendig med en samlet og bindene plan for vannkraftutbyggingen for å unngå at Norges enestående natur ble spist opp bit for bit.

Gjennom flere omganger fra 1973 til 2009 har Stortinget vedtatt helt eller delvis vern av vassdrag slik at det ikke er mulig å bygge kraftverk. 394 vassdrag er i dag helt eller delvis vernet. Ett av disse er Vefsna, som det var stor strid rundt fordi potensialet for kraftproduksjon er stort.

21 år etter at daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) annonserte at tiden for nye, store kraftutbygginger i Norge er over, kommer det nesten ut av det blå: Det kan bli flertall på Stortinget for å bygge ut enkelte av de vernede vassdragene. I fjor stemte kun Frp og Sp for et forslag om å åpne for kraftutbygging. Nå sier Høyre det samme. Fra Stortingets talerstol tok Høyres Nikolai Astrup i forrige uke til orde for en «skånsom utbygging» i enkelte vassdrag. Partiets energipolitiske talsmann, Bård Ludvig Thorheim, byr raust på en vernet lakseelv i eget hjemfylke, og mener at Vefsna kan bygges ut. Skånsomt selvfølgelig; som om ny teknologi betyr uberørt natur og bare et bittelite usynlig sugerør inn i vassdraget.

Hva Arbeiderpartiet mener, er et ikke enkelt å bli klok på. Uttalelsene spriker. Men verken fagstatsråden eller statsministeren sier tvert nei. Døra holdes på gløtt, og alle bruker nå flomfare som en mulig grunn til regulering. Våtere og villere klima gir oftere flom. Men i stedet for å bygge flomsikring kan elvene reguleres, så blir problemet med flom løst, og vi kan produsere mer kraft samtidig. Genialt, ikke sant? Statsminister Jonas Gahr Støre sa i Stortingets spørretime onsdag, ifølge NTB, at det jo ikke er snakk om å legge fossefall i rør. Det er snakk om å utnytte vannpotensialet som ligger der.

Norge kommer til å trenge mer strøm enn det vi produserer i dag. Ikke minst fordi alt som kan gå på strøm, skal elektrifiseres. Flomfare - som er blitt et helt nytt argument for å regulere vassdrag - gir også økt press på vassdragene. Og ett sted på jo strømmen komme fra, og det skal bare simpelt flertall til på Stortinget for at vernede vassdrag ikke er vernet lenger. Arbeiderpartiet blir tungen på vektskåla. Lander Ap på utbygging av enkelte vernede vassdrag, er det en kortslutning.

Det store paradokset er at for at Norge skal bli mer «grønt», skal det samme landet bli mindre grønt i form av vindmølleparker som raserer natur og fugleliv, og elver som ikke er så viktige likevel. Norge har ni av verdens 20 høyeste fosser. Bare to av dem renner fritt i dag. 70 prosent av de største vassdragene er berørt av kraftutbygging.

Under de store kampene på 1960 og 1970-tallet om vern eller vannkraft, ble «kraftsosialist» et skjellsord. Det kan det fort bli igjen.

Med beina i fryseren og hodet på kokeplata

Avtroppende sentralbanksjef Øystein Olsen.

«Statistikk er den vitenskap som sier at hvis man har ett bein i fryseboksen og et annet på kokeplaten, så har man det i gjennomsnitt ganske skjønt», er et sitat med ukjent opphav. Logikken bak misbrukes nær sagt ukentlig.

På kvelden 1. nyttårsdag ringte det på. Utenfor sto en ung dame, pluss/minus 17 år, med en søppelsekk full av tomflasker ved siden av seg. – Hei, jeg samler inn penger sånn at bestevenninnen min skal få betalt tannlegeregningen. Har du noen tomflasker jeg kan få, og som jeg kan pante?

Jeg hentet det jeg hadde av tomgods, og ga det til jenta. Tomme brusflasker og ølbokser for kanskje en femtilapp.    

Kontrasten ble derfor stor da sentralbanksjef Øystein Olsen ble intervjuet i Dagsrevyen dagen etter. Til tross for økte renter, skyhøye strømregninger for folk og næringsliv i Sør-Norge, økte egenandeler for helsehjelp og medisiner, matvarepriser som kommer til å stige, dyrere bensin og diesel og generelt høy inflasjon mener han at vi skal se lyst på framtiden. Folk flest har råd til strømregningene, uttalte den avtroppende sentralbanksjefen til NRK. I gjennomsnitt har husholdningene gjennom pandemien spart mye, og bankinnskuddene har økt kraftig. I gjennomsnitt, altså.

Sentralbanksjefen vet selvfølgelig utmerket godt at et gjennomsnitt forteller bare halve sannheten, enten vi snakker temperatur eller økonomi. Olsen snakker som om det ikke finnes folk som sliter med regningene – fordi gjennomsnittet. Denne måten å presentere tall på brukes hver gang det skal pyntes litt på statistikk som ellers ville ha fortalt noe som er lite hyggelig, og som myndighetene helst vil ha liten oppmerksomhet rundt. I gjennomsnitt tjener for eksempel en vanlig lønnsmottaker rundt 500.000 kroner i året. Det forteller langt fra alt. Menge tjener mye mindre. Andre mye mer. At hver nordmann brukte i snitt 20.000 kroner på julehandelen i år, forteller ingenting om hvor mange som ikke hadde råd til verken gaver eller julemat.

En ny undersøkelse om konsekvensene av pandemien fra mars 2020 og fram til nå forteller også at over 600.000 nordmenn er bekymret for økonomien. Samtidig har nordmenn i snitt 5,5 månedslønner tilgjengelig for å dekke uforutsette utgifter. Gjennomsnittlig har altså nordmenn opptil flere månedslønner å ta av når den sjokkstore strømregningen for desember kommer. Folk med millioninntekt og vel så det har selvfølgelig lagt til side; det har tross alt vært omtrent reisestopp for feriereiser til utlandet og nedstengte høyfjellshotell.

Man kan lure på om statsminister Støre og finansminister Vedum tenker på samme måte som sentralbanksjefen. – Det er ikke noen bedre virkelige verden-tilbakemeldinger enn å høre på de i stortingsgruppen, uttaler statsministeren til VG. Folk som altså bor gratis i Stortingets pendlerboliger, men strømmen betalt og gunstige fordeler på alle bauger og kanter.

Privilegerte politikere, som er helt uten jording. I snitt …