Forskjell på hav og basseng

                              Foto: Redningsselskapet

«Fritid er det mest utfordrende ansvar et menneske kan tilbys», ifølge den engelske politikeren William Russel (1639-1683). Det er gode grunner til å minne om akkurat det.

Det er mange skjær i sjøen i ferietiden vi er inne i; bokstavelig talt. Etter at det var flatt hav i båtsalget i 2019, førte koronastengte grenser i 2020 og 2021 til at båtsalget gikk til himmels. Etterspørselen har vært større enn tilbudet, både når det gjelder nye og brukte båter, og det finnes nå rundt én million fritidsbåter i Norge. Nær sagt annenhver landkrabbe med norgesferie har funnet ut at ferie på sjøen kan være noe i mangel av reise til utlandet.

I år er grensene åpne igjen, men fortsatt vises det på drukningsstatistikken og nordmenn ikke er et så sjøvant folkeferd som vi tror. Ifølge statistikk fra Redningsselskapet pr. midten av juli har 41 mennesker druknet. Halvparten av drukningsulykkene i juli alene, skjedde fra fritidsbåter. Vi er altså mange sjømil unna nullvisjonen for ulykker til sjøs.

Det er flere grunner til de mange ulykkene. Fall fra båt eller brygge. Manglende redningsvest i fritidsbåter. At dette får tragiske utfall har også sammenheng med dårlige svømmeferdigheter. Tallet på omkomne kunne vært lavere, hvis bare folk lærte seg å svømme. Også i sjøen, og ikke bare i oppvarmede basseng. Ferdighetene er lite å skryte av. En ny undersøkelse viser at svømmeferdighetene til barn og voksne i Norge er svakere enn i nabolandene. Hele 21 prosent klarer ikke å svømme lenger enn 200 meter. 13 prosent sier de kan svømme, men klarer ikke 200 meter. Tre prosent kan ikke svømme i det hele tatt. Det er skremmende dårlig, tatt i betraktning av at Norge har verdens nest lengste kystlinje. Å unngå havet eller annet naturlig vann, er nesten umulig.

Én ting er å falle i et oppvarmet basseng. Noe helt annet er det å falle i sjøen, der kroppen får kuldesjokk i tillegg til sjokket med å falle. En forsker ved Nord universitet, førsteamanuensis Dagmar Dahl, advarer mot det hun mener er en alvorlig mangel ved svømmeopplæringen. Nesten alle drukningsulykker skjer utendørs. Og det er nettopp slike situasjoner Dahl mener norske skoleelever bør lære å håndtere. Hun får støtte fra Redningsselskapet, som påpeker at det er viktig å vite hvordan kroppen reagerer i kaldt vann.

I 2020 ble svømmeopplæringen i skolen endret, og ett av kravene er at elevene i tiende klasse skal lære livberging. Som jo er vel og bra, men det står ingenting i lærerplanen om at elevene skal øve på svømming i kaldt vann, noe som er merkelig all den tid nesten alle ulykkene skjer i nettopp det: kaldt vann. Redningsselskapet har kurs for barn og unge, som nettopp lar deltakerne oppleve hvordan det er å falle i havet. Prøveprosjektet fra Bergen skal bli nasjonalt. Også Norges Svømmeforbund støtter opplegget. Det er kanskje det mest livreddende undervisningen som gjennomføres i svømmeopplæringen.

For få kan svømme godt nok, og for mange drukner, spesielt i sommermånedene. Det er grunn god nok til at svømmeundervisningen oppgraderes, og at svømming i havet blir en del av opplegget. Redningsselskapet rekker ei livbøye til kommunene, alle bør si ja takk til tilbudet, sånn at så mange som mulig kan bli bedre forberedt. Hvis ikke, framstår dagens svømmeopplæring i skolen som et stort mageplask.

 

Barnas beste, eller voksnes behov?

Det er for tidlig å sende ettåringen i barne-
hage, mener flere fagfolk.                          

«Jeg tror at selv den beste mor aldri kan erstatte en god barnehage», er et sitat som tillegges journalist og programleder Eva Bratholm (1953 -). Det kan diskuteres.

I et intervju med VG nylig sier Malin Ali (28) at hun ikke trenger barnehageansatte for å oppdra barnet sitt. Småbarnsmoren har også skrevet en kronikk om temaet, der poenget er at hun møtes med vantro og kritikk fordi hun ønsker å være hjemme med barnet lenger enn det første året. Stikk motsatt av hva de fleste småbarnsforeldre gjør. Over 85 prosent av alle ettåringer går nå i barnehage.

Småbarnsmoren er ikke den første som setter spørsmålstegn ved om det er en god ting at ettåringer leveres i barnehage, og har en «arbeidsdag» som faktisk er lengre enn foreldrenes. Ett- og toåringer bør være mer med mor om mindre i barnehage, ifølge psykolog og SV-nestor Torild Skard. Hun har fordypet seg i barneforskning, og er ikke i tvil om at det er skadelig for de minste å være så mye borte fra sine mødre de to første leveårene. Hun mener morsrollen er blitt systematisk nedvurdert, og at Ap og SV må ta sin del av ansvaret for at de er blitt sånn.

På 1970-tallet kjempet Torild Skard sammen med en annen feminist, overlege Gro Nylander, for barnehagene. Nå har også Nylander tatt til orde for at utviklingen har vært helt feil, og anbefaler at starten i barnehage utsettes så lenge som mulig. Altså så lenge økonomien tillater det. – Vi må kunne diskutere ettåringene uten å bli beskyldt for å ville «at mor skal og bør være hjemme nærmest til førskolealder», skriver Nylander i Dagsavisen. Ande fagfolk mener det er uforsvarlig å sende ettåringer i barnehagen, og at barnehagene skader de minste barnas utvikling.

Dette er ingen kritikk av barnehagene, eller de som jobber der. De gjør en strålende jobb, og de aller fleste ungene trives og har det bra. Men det er altså mange med solid faglig bakgrunn som påpeker at det kanskje ikke er så lurt at de aller minste tilbringer mange timer der hver dag. Likevel blir det aldri noen skikkelig politisk debatt om saken. Bortsett fra KrF, som har kontantstøtte og valgfrihet for småbarnsforeldre som en av sine fanesaker, er det et ikke-tema. Arbeiderpartiet har programfestet å fjerne kontantstøtten, og det er mange argumenter som taler for, blant annet integrering. Senterpartiet vil beholde den, og som i så mange andre saker der de to partiene er på kollisjonskurs, skal saken utredes.

Men det blir altså aldri noen overordnet, prinsipiell debatt om ettåringer og barnehage. Slik samfunnet fungerer i dag – ut fra de voksnes behov, ikke barnas – ser det ut som nærmest umulig å reversere. Kanskje fordi hele samfunnsstrukturen vil bryte sammen, hvis de som advarer blir tatt på alvor. På makronivå er Norge avhengig av at så mange som mulig er i jobb. På mikronivå er den enkelte husholdning i stor grad avhengig av to inntekter for å få økonomien til å gå rundt. Dermed er alle fanget i en runddans som det er vanskelig å komme ut av. Å utvide foreldrepermisjonen til to år, vil bli enormt dyrt. I tillegg skal det finnes folk som kan gjøre jobben i permisjonstiden.

Mens det store flertallet småbarnsforeldre leverer babyen tidlig om morgenen, og fortsetter dagen med søkkdårlig samvittighet, fortsetter hverdagene i gamle spor. Å ville være hjemme med en ettåring, stemples som reaksjonært, konservativt og brudd på «arbeidslinja». Det er ingen vilje til å tenke nytt. Egentlig er det mangel på evne og vilje til å tenke nytt, som er konservativt.

 

Damer på kroken

Tross varsler om trakassering i fiskebåtene, er 
det mange damer som har bruker ordningen  
med  prøvefiske.                                           

«Hvordan skal jeg kunne vite det, når jeg aldri har prøvd», sier superjenta Pippi Langstrømpe i boka Pippi går om bord, skrevet av Astrid Lindgren (1907-2002). Heldigvis finnes det jenter også i virkeligheten med samme pågangsmot.

Det skapte høye bølger i fjor høst da fisker Susanne Mortensen skrev en kronikk om seksuell trakassering og mobbing fra mannlige kollegaer på fiskebåten. Hun var ikke den første som varslet; flere har forsøkt i 30 år. Det ble stor oppmerksomhet om temaet. Ledelsen i Norges Fiskarlag og fiskebåtrederne fossrodde med «sånn kan vi ikke ha det» etter at temaet ble løftet fram. Likevel valgte Fiskarlaget et styre helt uten kvinner i november i fjor, selv om det forelå forslag på en kvinne. I februar i år ble Fiskarlaget bedt om å utvide styret med to kvinner, men det grepet vil ikke Fiskarlaget ta, ifølge Fiskeribladet. Signalene til kvinner som kan tenke seg fiskeryrket, er ikke til å ta feil av.

Samme høst la også tidligere fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) fram en rapport og strategi for å bedre likestillingen i fiskeriene. Det ble satt av 1,5 millioner kroner for blant annet å rekruttere kvinnelige fiskere, og til holdningsskapende arbeid. Nåværende fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap) har fulgt opp i år, og delt ut over to millioner kroner til likestillingsarbeid. Og kampen mot trakassering av kvinner om bord i fiskebåter, fortsetter. I fjor ble også organisasjonen «Hun Fisker» opprettet av varsleren Susanne Mortensen, og andre kvinnelige fiskere. Formålet er å være veiledende og støttende for kvinnelige fiskere.

Det kan ha gitt resultater, for aldri før har så mange unge kvinner meldt sin interesse for prøvefiske som i år, ifølge en pressemelding fra departementet. På landsbasis er det bare rundt tre prosent kvinnelige fiskere. I sommerens ordning med ungdomsfiske er kjønnsbalansen en helt annen. Så lang er 163 av 466 påmeldte jenter mellom 12 og 25 år. Nordland har 60 unge som prøver seg som fiskere. 19 av dem er kvinner, viser oversikten fra Fiskeridirektoratet. De er som Pippi Langstrømpe: Dette har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert jeg kan klare.

Det er selvfølgelig langt fra sikkert at alle unge kvinner som prøver seg denne sommeren, velger å bli yrkesfisker. Hvordan de blir mottatt på de ulike fartøyene, vil være medvirkende. Og det er ikke svart hav, næringen sett under ett. Antallet som har fiske som hovedyrke økte med 25 personer i fjor, og det var kvinnelige fiskere som sto for økningen. De er ikke veldig mange, totalt sett, men de er unge, under 30 år. Og det går framover: Kvinnelige fartøyeiere i svangerskapspermisjon fikk i 2020 rett til leieskipper mens kvinnen har permisjon. Det hadde de ikke før. Tenk det!

Fiskeryrket hardt, og tonen kan være tøff. Men Fiskarlaget, fiskebåtrederne, den enkelte skipper og mannlige kolleger kan bidra til at de som har valgt yrket ikke forlater det, og at de som prøver seg i sommer blir i båten. Når næringen har fått så mange damer på kroken, gjelder det å dra fangsten i land.

Når to sekunder er nok

Det er et stort paradoks at det er ulovlig å bruke mobil
mens skjermen på dashbordet i bakgrunnen kan brukes.

«En sjåfør er den farligste delen av en bil» ifølge den franske skuespilleren Léon Champion (1905-1992). Han har rett. Tross stadig sikrere biler er dødsulykkene i trafikken altfor høye. Nullvisjonen er langt unna.

Mellom 60 og 70 mennesker er drept i trafikken hittil i år, mot 24 på samme tid i fjor. Hvor mange som er skadet for livet, vet vi ikke. Tallene er så urovekkende høye at det er holdt krisemøte om mulige tiltak. Ifølge Trygg Trafikk er en av årsakene til de høye tallene at hver tredje dødsulykke skyldes at sjåføren ikke følger godt nok med på kjøringen. Trygg Trafikk ville allerede i 2016 ha forbud mot all skjermbruk i bil som ikke kan styres via rattet.

Og det er et stort paradoks. Mens du kan få 7450 kroner i bot for å bruke en håndholdt mobil, er nye biler utstyrt med store skjermer med en rekke funksjoner, som å se video eller synge karaoke. Ja, noen idioter ser faktisk film mens de kjører. Og trenden er tydelig. Skjermene blir større og mer omfattende, de fysiske knappene stadig færre. Displayene krever mer oppmerksomhet, også hvis noe med selve kjøringen skal justeres. Disse skjermene er testet opp mot eldre bilmodeller. I en bil fra 2005 brukte sjåføren 306 meter på å utføre noen få handlinger. I en toppmoderne bil tar dette nærmere 1,4 kilometer. Tallene er oppsiktsvekkende, og konklusjonen knusende: Det var faktisk mye tryggere før.

Statens vegvesen er klar over problemet, og har tatt det opp på internasjonalt nivå. Jo flere faktorer som distraherer sjåføren, jo større fare er det for ulykker. Øynene vår og konsentrasjonen blir trukket mot store skjermer med fancy animasjoner, enten vi vil det eller ikke. Og når vi i tillegg må berøre skjermen for å aktivere ulike funksjoner sier det seg selv at sjåføren blir uoppmerksom. Alle ulykkene skyldes selvfølgelig ikke skjermbruk under kjøring. For høy fart, ruskjøring, førerfeil eller dårlige veier er andre faktorer som spiller inn. I dag foreligger det ingen dokumentasjon på at informasjonsskjermene har medvirket til ulykkene, men det forskers. At skjermbruk, enten det er mobil eller display, kan være årsak til en del av ulykkene, behøver man ikke å være rakettforsker for å tro på.

Bilbransjen ha sikkert bruke enorme beløp på å utvikle berøringsskjermene. Enda mer penger må brukes hvis berøring skal byttes ut med talekommandoer, som opplagt er sikrere i trafikken, fordi begge hendene kan være på rattet og blikket der det skal være: på veien. En 17 år gammel Volvo knuser altså dagen moderne biler med berøringsskjermer. Her er en annen Volvo-historie: I 1959 oppfant Volvo trepunkts setebelte, som har reddet et ukjent antall liv på veiene. Lisensen ga Volvo gratis til alle andre bilfabrikanter, slik at de også kunne levere biler med livreddende sikkerhetsbelter. Hvilken bilfabrikk setter utviklingen i revers, tar utfordringen med å få fjernet de potensielt farlige skjermene, og går tilbake til «gamle dager»?

Det er fellesferie, og stor trafikk på til dels dårlige veier. Kjør forsiktig.

 

En gledelig utvikling

Flere velger yrkesfag, og det er bra. 

«De fleste mennesker lar sjansen gå fra seg fordi den er kledd i kjeledress og ligner veldig på arbeid», mente den amerikanske oppfinneren og vitenskapsmannen Thomas Alva Edison (1847-1931). Det ser ut til å ha snudd.

I forrige uke ble det kjent hvor ungdommene får pass på videregående utdanning. Det er gledelige tall for Nordland. Hele ni av ti fikk tilbud om plass på førstevalget. Og like viktig: Hele 61 prosent søkte seg til yrkesfag, ifølge en pressemelding fra Nordland fylkeskommune. Bedre kan det ikke bli.

«Vi leker polakker», svarte ungene da en tømrer fortalte om et sommerkurs bedriften hans hold for barn. Ungene fikk utdelt verktøy, hjelmer og hansker. Så fort barna hadde fått utstyret på seg begynte de å snakke kaudervelsk til hverandre. Det var rådgiver i LO, Jonas Balas, som gjenfortalte historien i en kronikk i VG i 2018. «Som samfunn har vi dessverre utviklet et enøyd syn på hva som er kunnskap og hva som er meningsfylt arbeid. Forført av fortellinger om «kunnskapssamfunnet» har vi i lengre tid vektet teoretisk kunnskap mye høyere enn praktisk utførerkompetanse, så mye at vi har klart å gjøre selv de praktisk-estetiske fagene i skolen teoretiske», skrev han.

Det er utviklingen gjennom de siste 10-15 årene i et nøtteskall. Vi har vært der at samfunn- og næringsliv har trodd de kan leie inn utlendinger når de trengte dem, og sparke dem nå de ikke trenger dem lenger. To år med pandemi og stengte grenser har fått til å innse at samfunnssikkerhet handler om langt mer enn energi, tilgang på viktige medisiner og matforsyning. Håndverkere, helsepersonell og andre yrkesgrupper som tidligere krysset grensen for å jobbe under til dels uakseptable forhold, kommer ikke tilbake like mange som før pandemien. De er for få, arbeidsledigheten er lav og det er skrikende mangel på folk over hele fjøla. Ikke minst i praktiske yrker.

Derfor er det utelukkende positivt at «mastersyka» nå ser ut til å være på retur. Ja visst trenger vi akademikere. Men kanskje ikke så mange. På 15 år ble antallet som tok høyere akademisk utdanning nesten doblet, fra 7000 til 13000. Men en mastergrad kan ikke åpne en tett kloakk, bygge et nytt hus, montere et elektrisk anlegg eller lage mat til et helt sykehjem. En undersøkelse viser at bare 56 prosent av masterkandidatene får en jobb som faktisk krever mastergrad. Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser også at færre med yrkesfag faller utenfor arbeidsmarkedet, enn dem som tar studieforberedende. Det er altså all grunn til å dempe presset for å få flest mulig studenter til å ta teoretisk utdannelse, og heller oppmuntre og legge til rette for at så mange unge som mulig tenker at yrkesutdanning kan være en vei å gå. Samfunnet trenger dem; mer enn noen gang.

Åndssnobberi kalles det, når så mange som mulig skal presses gjennom ei akademisk kvern som verken samfunnet eller studentene egentlig etterspør. Resultatet er ungdommer som er gode nok, men som ikke passer i et akademisk utdanningsløp, og overkvalifiserte akademikere med høy studiegjeld og mastergrad i ett eller annet ingen har bruk for. Hvis de i det hele tatt får jobb.

Det har omsider gått opp for mange at det ikke kan leies polakker eller svensker til alt.

For døve ører

Sunn fornuft har aldri skadet noen.               

«Det er alltid en dum ting å gi råd, men å gi gode råd er helt fatalt», mente den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900). Spesielt skal man ikke forsøke å gi unge kvinner råd. Det ender nesten alltid med at den som forsøker seg, får en kraftig smekk på fingrene.

Etter at politiet i Sogn skrev en sommerhilsen på Facebook til innbyggerne med tittelen «Det er sommer og festivaltid», har reaksjonene kommet. Politiet skriver om overgrep, og oppfordrer ungdommene til å være forsiktige med hvor mye de drikker, for ikke å havne i situasjoner som kan føre til vonde opplevelser. Det har fått unge kvinner til å frese.  Blant dem influencer Christina Fraas. «… jenter må gjemme seg, legge beslag på egen frihet og passe seg for overgriperne», sier hun til TV2.

Vi har hørt det før. Advokat Brynjar Meling var så uheldig at han i «Dagsnytt 18» for noen år siden ba jenter og kvinner ta ansvar for hvem de går på nachspiel med. Han ble latterliggjort og nedsablet av feminister, som skal ha seg frabedt at noen påpeker at noen valg kvinner gjør, er skikkelig dårlige. Det nærmest insisteres på at kvinner skal rave hjem alene midt på natta, uansett hvilken risiko de utsetter seg for, og de skal i hvert fall ikke ha god råd. Spesielt ikke fra menn. Et forslag om å lære jenter i ungdomsskolen selvforsvar er å skyve ansvaret for overgrep over på jentene selv, mente lederne i to av ungdomspartiene. Begge var unge kvinner.

Det er ikke å skyve ansvaret over på jentene. Det er å forebygge. Føre-var-prinsippet, som ellers er anerkjent i alle andre sammenhenger, er gangbart også her. Sunn fornuft har heller aldri skadet noen.

Seksuelle overgrep blant ungdommer på fest skjer altfor ofte, viser en studie. Derfor er den arrogante reaksjonen fra unge kvinner rett og slett dum. Noen situasjoner er det lurt å styre unna. Som for eksempel å ta imot dop eller dra på nach med en fyr du ble kjent med for to timer siden. Overført til andre sammenhenger: Ifølge veitrafikkloven har biler stoppeplikt for fotgjengere i gangfelt. Ingen av oss sier av den grunn at ungene bare skal løpe framfor bussen mens de vifter med veitrafikkloven, og tror at den beskytter dem. Vi lærer dem tvert imot at de skal se seg både til høyre og venstre før de krysser gata. Men når det gjelder jenter og seksuelle overgrep, er det som å banne i kirka å påpeke at det kan være lurt å styre unna visse situasjoner.  

I en ideell verden burde kvinner kunne gå trygt, uansett når og hvor, og i hvilken som helst tilstand. Men å tviholde på sin juridiske og moralske rett til å gjøre hva som helst, hvor som helst, kan koste dyrt. Også unge kvinner og menn må forholde seg til livets harde realiteter, og de er som følger: Det er mange drittsekker der ute. De blir ikke borte uansett hvor mange holdningskampanjer eller diskusjoner det er i «Dagsnytt 18».

Det er som kjent for sent å tegne forsikring når huset har brent ned.