Dagen derpå

I år har mange fått øynene opp for hvor brutal
russefeiringen er. Det kan ikke fortsette.         

«Det er hardt å være en taper, der hvor tapere er forbudt», synger Ole Paus på albumet «Garman» (1972). Altfor mange ungdommer kan skrive under på akkurat det.

Vårens «vakreste» eventyr er over, og 18. mai våknet mange ungdommer til en skikkelig dagen derpå. I dobbelt forstand. Hele russefeiringen har eskalert ut av enhver proporsjon. Heldigvis finnes det ikke tilsvarende i noe annet land. Det er en kynisk industri som håver inn penger på betalingsvillige tenåringer. Rådyre russebusser, der den beste kåres. Klær og annet stæsj som alle bare må ha. Hvert år kommer det nye russelåter med til dels sjokkerende innhold, og der den «beste» vinner. Allerede på ungdomsskolen betaler jenter med sex for å få «rulle» med guttene i den kuleste russebussen, ifølge Aftenposten.

I år er det kommet ny ammunisjon i kritikken av russefeiringen. Etter at modige Jonas Rys Sakrisvold sto fram og fortalte om hvordan han plutselig fikk melding om at han ble utestengt fra sin egen russebuss, uten noen nærmere begrunnelse, har flere andre ungdommer fortalt om den brutale prosessen som foregår – helt fra ungdomsskolen. Ungdommer blir frosset ut av det de trodde var vennegjengen. Jonas mistet alle venner og bekjente, måtte sitte alene i kantina på skolen, og hadde ingen å gå til. Det ble ingen russefeiring. Det er hjerteskjærende. Og uakseptabelt.

Vi kan ikke innføre kollektivt forbud mot russefeiring, så spørsmålet blir da: Er det ingen voksne hjemme? Å få ungdommer til å oppføre seg – og «ta ned» russefeiringen generelt - er ikke skolenes ansvar. Det er foreldrenes. I tillegg til å servere russefrokost og dele ut gratis kondomer, må foreldre slutte å sponse russebusser og dyre turer. De må kort og godt si nei, uansett hvor mange ganger de får høre «jammen, alle de andre …».

Nei, jeg tror ikke ungdommene er verre nå enn før. Og ja, feiring etter 13 års skolegang er dem vel unt. Men rammene og mulighetene har endret seg, og med et skuldertrekk har voksne sett på at russefeiringen har blitt lengre, dyrere, råere, fuktigere og farligere. Som russetur allerede før du har begynt på siste året. Miksen tusen ungdommer samlet i landet kalt Syden, gruppedynamikk, fri flyt av billig alkohol og langt hjemmefra, er en farlig cocktail. På alle måter.

Nå tar lederen for barn og unge i Viken til orde for at russebussene bør avskaffes, og russefeiringen flyttes til etter at vitnemålene er utdelt. Det er det eneste fornuftige, selvsagt. Men det er vanskelig å se for seg et nasjonalt forbud mot festing i mai. Eller russebusser, som i realiteten er rullende diskotek i 80 km/t med mer eller mindre fulle og usikrede ungdommer om bord. Heldigvis ser bruken av russebusser og -biler ut til å gå ned, ifølge Statens vegvesen. Likevel må voksne ta ansvar. – Utenforskap har blitt en for stor del av russetiden. Hvis vi voksne bare står og ser på, er vi med på å støtte det, sier ombud Bodil J. Houg til TV2. Nettopp.

Det går en rød tråd gjennom russefeiringene gjennom mange år: Voksne autoriteter har abdisert. Men det finnes en metode, i alle fall før avkommet kan slå i bordet med å være 18 og myndig: Mitt hus, mine regler. Så lenge du bor under mitt tak, og jeg betaler regningene, er det jeg som bestemmer. Pugging og pensum først, party etterpå. Punktum.

Det er upopulært, men sånn er det å være voksen. Det blir selvfølgelig et helsikes liv med krangling, slamring med dørene og furting på rommet i ukevis. Noe som for øvrig viser hvor lite voksen en 17-åring er.

 

 

Følg pengene....

Grete Faremo går av som leder i FN-systemet etter
tvilsom pengehåndtering.                                        

«Kampen om oppmerksomheten er ikke for amatører», skrev tidligere journalist og kommentator i Dagbladet, Sissel Benneche Osvold, i 2002. Det er heller ikke for amatører å unngå den.

For få dager siden kunne New York Times avsløre at tidligere justisminister for Ap, Grete Faremo, går av som toppsjef i FN-organet UNOPS etter overføring av millioner av dollar i lån til en britisk forretningsmann hun traff på fest i 2015. Pengene skulle brukes til å bygge lavkostboliger i seks land, men er til nå ikke bygget. Mannens datter mottok også noen millioner, for å skrive en sang. Faremo hevder at hun erkjenner sitt ansvar og går av. New York Times hevder på sin side, uten forbehold, at det var FNs generalsekretær som ga Faremo fyken. Uansett; en lite ærefull avgang for nok en nordmann i FN-systemet.

Da nyheten ble kjent, var det kanskje flere enn undertegnede som ble overrasket. Hva? Har Norge flere i toppsjiktet i FN enn Mona Juul i Sikkerhetsrådet? UNO… hva for noe? FNs kontor for prosjekttjenester, viser det seg. Selv om jeg nok følger mer med på nyheter enn gjennomsnittet, er organisasjonen ny for meg, selv om hovedkontoret ligger i København. En helt annen liga enn WHO og UNESCO, som er godt innarbeidet i offentligheten og manges bevissthet. Og når fikk Faremo den jobben, egentlig? I 2014, viser det seg. Det fikk ikke mer oppmerksomhet enn at noen få aviser publiserte en notis sendt ut av NTB.

Etter det har det vært dørgende stille om en person som er godt kjent i norsk offentlighet. Med søkeverktøy jeg har til rådighet, finner jeg ingen saker om at Faremo var aktuell for jobben, hvem som drev lobbyvirksomhet for henne eller begrunnelsen for utnevnelsen. I årene etter 2014 – og fram til nyheten om at hun går av sprakk - er Faremo eller UNOPS knapt nevnt i mediene. Én gladsak i fagtidsskriftet Fri fagbevegelse i 2018. Én sak i Bistandsaktuelt 20. april i år om at UNOPS er under gransking, som ingen nyhetsmedier fanget opp. Det samme bekreftes i NTBs bildearkiv. Motiver fra to begivenheter, i april i år da et nytt hovedkvarter ble åpnet og september 2019, da det var kongelig besøk hos UNOPS. Begge av typen der det innkalles til pressekonferanse for å presentere en gladnyhet.

Og det er ganske merkelig. Mediene holder oss informert om enhver kjent nordmann som slipper en fjert i utlandet, men her går altså noen fullstendig under radaren. I årevis. Usedvanlig godt jobbet av Faremo og UNOPS; bevisst eller ikke. Usedvanlig dårlig jobbet av mediene. Norge har i mange år vært den største bidragsyteren til FN per innbygger; det bevilges milliarder til ulike program. Et kritisk blikk og oppmerksomhet rundt hva de brukes til, bør være en selvfølge.

«Følg pengene» er en av grunnreglene i journalistikken. Det slår sjelden feil. 

Når gammelt møter nytt

Kjønnsnøytralt, for dem som føler seg mest  
hjemme i sånne plagg.                                   

De vekker stadig debatt; bunadene som så mange skal lufte 17. mai. De strenge reglene for hva som er «riktig» å bruke til bunaden utfordres, og «bunadspolitiet» har nok å gjøre. Tidligere har vi sett sterke reaksjoner på bunader som broderes i lavkostland – og selges til en langt rimeligere pris enn det Husfliden tar. I 2016 fikk en spesialsydd hijab til bunad mange til å snuble i stakken av ren forskrekkelse og indignasjon. Overraskende for mange, fikk bruk av hijab støtte fra selveste «bunadspolitiet». At bunader ikke er til å spøke med understrekes av at det finnes et eget institutt, Norsk Institutt for Bunad og Folkedrakt, som tar seg av det historiske. Bunad- og folkedraktrådet (BFR), et statlig oppnevnt råd, er rådgivende organ for det nasjonale bunad- og folkedraktarbeidet.

Men gamle tradisjoner utfordres. Embla Bunader i Stavanger har designet en kjønnsnøytral bunad til de som vil ha en unisex versjon – helt i tråd med tidsånden. – Reaksjonene har vært nesten udelt positive. Mange har sendt melding og takket oss. Og da er vi glade for at vi laget denne bunaden, sier daglig leder Marianne Lambersøy til NRK. – Selv om vi jobber med noe historisk, må bunaden kunne tilpasses moderne mennesker sier Camilla Rossing, som er leder for Norsk Institutt for Bunad og Folkedrakt. Hun mener at den kjønnsnøytrale bunaden kan kalles en bunad, hvis folk bruker den som en bunad.

Men det er ikke alle enige i. Den kjønnsnøytrale varianten er en festdrakt, ikke en bunad mener Hilde Øya, som er daglig leder i Heimen Husflid. For å kalle det en bunad, må det være historikk rundt drakten. Lederen for Norsk Institutt for Bunad og Folkedrakt mener derimot det er trist hvis bunaden ikke er inkluderende nok. – Skal vi bruke bunaden på 17. mai, som symboliserer demokrati, må det være et inkluderende plagg, sier hun og fortsetter: – Det er så trist hvis vi sier at bunaden skal være på en bestemt måte, og at mennesker med en annen kjønnsforståelse eller hudfarge ikke kan bruke bunaden som de vil, mener Rossing.

Den kjønnsnøytrale bunaden er selvsagt også politikk, et uttrykk for inkludering også av dem som ikke trives i kvinne- eller herrebunad. Bunad er identitet, beskrevet som en visuell dialekt. Og bunaden har alltid vært brukt politisk, helt fra Hulda Garborg på begynnelsen av 1900-tallet introduserte bunaden som en del av en motkultur og bygging av nasjonalfølelse, i EU-kampene, i aksjoner mot «monstermaster» og i Bunadsgeriljaens demonstrasjoner utenfor Stortinget i protest mot nedlegging av fødestuer.

Om den nye kjønnsnøytrale skal hete bunad eller festdrakt, er en opplagt sak for «bunadspolitiet».  Det vi kan regne med er at uansett hvor i verden minst fire nordmenn er samlet 17. mai, har minst én av dem med seg bunaden i kofferten.