Fanden sørger for sine

Listen over "rådgivere" med millionlønn er altfor lang.

«Det er dumt vi ikke kan kjøpe ledere for det de er verdt, og etterpå selge dem for det de tror de er verdt», mente den amerikanske forleggeren Malcom Forbes (1919-1990).

Det hadde vært noe. Tenk hva ledere slipper unna med! Ja, sågar belønnes for.

I det offentlige er det en lang liste over folk i toppjobber som har sviktet, men som istedenfor å få sparken - slik de burde - plasseres i godt betalte jobber som «rådgivere». Ledere i staten omfattes av tjenestemannsloven, og kan ikke sparkes på samme måte som ledere ellers i samfunnet.

Ett eksempel er den tidligere direktøren i Nav, som etter kostnadssmell i milliardklassen, datatrøbbel og mangelfull oppfølging av arbeidssøkere, i praksis fikk sparken. Det vil si; han ble overført til en stilling som «spesialrådgiver» i Arbeids- og sosialdepartementet og skal utføre arbeidsoppgaver etter nærmere avtale». For det får han en lønn på rundt 1,3 millioner.

Han er i dyrt og dårlig selskap. Ifølge NRK sitter det nå mellom 70 og 80 «spesialrådgivere» i de ulike departementene. Til sammen koster de staten nær 80 millioner kroner i lønn i året.

Denne uka fikk vi et nytt eksempel på at hvis toppledere bare gjør jobben sin skikkelig dårlig, så venter millionlønn i andre enden. I februar i fjor gikk politimesteren i Hordaland av etter å ha sviktet fundamentalt i den såkalte «Monika-saken». Den er velkjent, takket være varsleren Robin Schaefer. En gjerningsmann er dømt.  Det er på tross av politimesteren i Hordaland. Ikke på grunn av.

En gransking av politimesterens rolle i saken konkluderte med «grov uforstand i tjenesten». Politimesteren ble selvfølgelig ikke arbeidsledig, det er kun all ære han har mistet. Han forsvant videre til Politidirektoratet som rådgiver, med politimesterlønn. Denne uka ble det kjent at den æreløse eks-politimesteren har fått en toppstilling i Interpol, som assisterende direktør må vite.

Etter Monika-saken burde politimesteren i Hordaland selvfølgelig fått sparken. Det vil si; ettersom politimestre utnevnes av Kongen i statsråd kan de ikke sparkes uten videre. Men i statsråd burde han fått avskjed på grått papir. Ikke i nåde.

For alle berørte i Monika-saken, inkludert ansatte ved politikammeret i Bergen, må det føles som en skikkelig ørefik og kraftig provokasjon å se lederen som sviktet fundamentalt klatre videre på karrierestigen. Det er demotiverende, og skaper forakt og oppgitthet.

For brukerne av Nav – de som ofte sitter nederst ved bordet, og som får utbetalinger som knapt rekker til det daglige brød – er direktørens tabbesorti med fortsatt millionlønn saken som gjør at de med tyngde kan si:  - Det er det vi alltid har visst. Fanden sørger for sine…

Hele verdens søppelkasse

Strandryddedagen i fjor, plast funnet på strendene i Kjerringøy.

«Du kan ikke krysse havet bare ved å stå og stirre på vannet», mente den kanadiske pedagogen og forfatteren Laurence J. Peter (1919 -1990). Vi kan heller ikke redde havet ved bare å stå og stirre på alt søppelet som flyter rundt. 

Havet; matfat og søppelkasse. Det som alltid har tatt imot alt menneskene kvitter seg med.  Som skjuler forliste skip og druknede mennesker. Der det dumpes industriavfall, stjålne biler og jernskrap. Der forurensning fra oppdrettsindustrien og kloakk fra milliarder av mennesker havner.
 
Og plast. Ikke minst. En av de store truslene mot marint liv og økosystemene i havet.  I fjor var Nordland best på Strandryddedagen, og plast var den desiderte miljøverstingen.

Det dumpes over åtte millioner tonn søppel i verdenshavene hvert år, ifølge FNs miljøprogram. Plast er ett av de virkelig store miljøproblemene. Det tar naturen 450 år å bryte ned en plastflaske. En plastbleie tar 200 år, mens en plastpose kan holde seg flytende i 10-20 år. For første gang er det funnet plast i magen på en norsk torsk, kunne NTB fortelle i august.

Tar vi inn over oss det store forurensningsproblemet plast er, til tross for innsamling og gjenvinning, blir kanskje den latterliggjorte og utskjelte plastposeavgiften ikke så dum likevel.  Regjeringen gikk likevel bort fra den under budsjettforhandlingene i fjor. Det burde regjeringen ikke ha gjort. Ikke av hensyn til statsbudsjettet, men av hensyn til naturen.

Avgift på plastposer har vært en stor suksess i andre land. I franske butikker er det slutt på plastbæreposer, og forbud mot plastbestikk og fat. Det finnes alternativer: engangsbestikk av biologisk nedbrytbart materiale. En av verdens største produsenter av ørepinner  - som ender i havet i enorme mengder - har også besluttet å gå bort fra bruk av plast.

Naturvernforbundet ser ingen ende på plastforsøplingen av havet, og naturen for øvrig. De vil straffe dem som tar i bruk plast som ikke brytes ned, og belønne forbrukerne for å resirkulere.  En enstemmig energi- og miljøkomité på Stortinget krever at regjeringen legger fram et forslag om å forby mikroplast i kroppspleieprodukter. Plasten vi ikke ser, med andre ord.

Det går knapt en dag uten at sentrale politikere bruker honnørordene «det grønnes skiftet». Det er ikke mye å ta bølgen for. Plast er i hovedsak laget av fossilt råstoff - olje - og det finnes altså alternativer. Forbud mot plast som ikke er laget av nedbrytbart materiale har derfor dobbel effekt: mindre oljeforbruk og mindre forurensning.

Altså både i pose og sekk.  Men politikerne vil ikke ta i det.

Plastposeavgift og ørepinner? En dråpe i havet, selvfølgelig. Men hver dråpe gjør tross alt havet større.

Det rasles med lenkene

Landet Nordkalotten, en fin tanke  å leke med.

«Der det er mye forstand og visdom, er det også mye misnøye», mente teologen og reformatoren Marin Luther (1483- 1546). Da må det være ekstremt mye forstand blant nordmenn generelt, og nordlendinger spesielt.

Forleden ble det offentliggjort en undersøkelse som viser at broderfolket i øst, nord-svenskene, er like misfornøyde som nordlendingene, og nå rasles med lenkene. Ifølge Västerbottens-Kuriren ville 41 prosent av innbyggerne i Västerbotten, Norrbotten, Västernorrland og Jämtland – de fire nordligste fylkene i Sverige – stemme for et selvstendig Norrland om det var folkeavstemning i dag. 39 prosent ville stemt mot, mens 19 prosent havnet i kategorien vet ikke.

Årsakene er så familiære, så kjente og velbrukte i enhver misnøyediskusjon, at nordlendingene glatt kunne ha svart det samme. Den absolutt største grunnen til at nord-svenskene vil løsrive seg, er for å kunne bestemme over, og beholde inntektene, fra naturressursene. «Vi klarer oss selv! Det er vi som sitter på tilgangen til naturherlighetene», er et typisk svar.

I tillegg nærer mange nord-svensker den samme mistenksomheten mot Stockholm, som nordlendingene mot Oslo. «Stockholmerne styrer for mye for oss i nord, og de tenker bare på seg selv», er ett av utsagnene flertallet sier seg enig. Hørt det før?

Landet Nordkalotten er en tanke å leke med. Spede forsøk på å ildne til løsrivelse har vært gjort, også i Norge. Halvt i spøk, likevel med en undertone av alvor. Separatistbevegelsen Barents Liberation Army (BLA) så dagens lys under kulturfestivalen Barents Spetakkel i 2013. «Barents Liberation Army ser det som sin skjebnebestemte oppgave å lede Barents ut av undertrykkelsen. Som antikolonial bevegelse tilbyr BLA folk frihet og lykke gjennom opplysning og handling», heter det på nettsiden til en av initiativtakerne.

Noen løsrivelse ble det aldri. Derimot trussel om politianmeldelse for å ha tagget BLAs logo på en husvegg i Kirkenes.

Det finnes også en offentlig facebookgruppe med navnet «Nord-Norsk (Sic!) front for løsrivelse, som med en dramatisk plakat oppfordrer folk til å verve seg. «Nord-Norsk Front For Løsrivelse er en militsorganisasjon som kjemper for frigjørelse av våre tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark. Vårt endelige mål er å frigjøre oss fra tyranniet vi lever under styrt fra ondskapens bordell, Oslo. Fortsett kampen du stolte Nordlending», heter det i presentasjonen.

Gruppen har 309 medlemmer. Altså en heller beskjeden separatistbevegelse, selv til et grisgrendt Nord-Norge å være.

Nå er det slett ikke sikkert at det ville ha blitt flertall for løsrivelse av Nord-Sverige, om det ble alvor. Men debatten har nådd fram også i nasjonale medier. Resultatet viser at det er en utbredt misnøye med situasjonen i dag, påpekes det fra Novus, som gjennomførte undersøkelsen.

Noen som våger en tilsvarende undersøkelse i Nord-Norge?

Fremmed fugl

Dagrun Eriksen, har ingen tilknytning til Nordland.

«Skryt ikke av lånte fjær», heter det i et dansk ordtak. Det er der Nordland KrF er nå.

Æsop, som er opphavsmann til mange fabler, skapte uttrykket «pynte seg med lånte fjær».  Det stammer fra hans fabel om ei kråke som, sprekkeferdig av stolthet over sin egen betydning, pyntet seg med påfuglfjær, for deretter å blande seg med påfuglene. Sørgelig nok for kråka ble den raskt avslørt.

Det kommer Nordland KrF også til å bli, hvis altså nominasjonskomiteens forslag til førsteplass på lista til stortingsvalget neste høst blir vedtatt. Ikke det at nestlederen i KrF, Dagrun Eriksen, er ei kråke – langt der ifra – men sprekkeferdig av stolthet er nok den tidligere forsmådde politikeren: Endelig vil noen vil ha henne på topp.

For Nordland KrF er nominasjonskomiteens forslag det absolutte nederlag. Et parti som tar mål av seg til å få ett mandat på Stortinget, klarer altså ikke å stille kandidat fra eget fylke. Hva gjør nominasjonskomiteen da? Jo, henter en «søring» i håp om at det skal frelse Nordland KrF fra nye fire år i skyggenes dal.

«Nordland er tømt for kristne», var én syrlig kommentar på sosiale medier da nominasjonen ble kjent. En annen påpekte at Bibelbeltet er kraftig utvidet.

Nordland KrF har ikke hatt noen på Stortinget de to siste periodene, og selvfølgelig er det et mål også for dette partiet å gjøre et godt valg neste høst. Ikke minst fordi KrF kommer til å havne i vippeposisjon også i 2017, og derfor høyst sannsynlig blir en del av neste regjering. Uansett om den blir blå eller rød. 

Nettopp derfor er det ikke likegyldig hvem som havner på Nordlandsbenken.

Men hvem er det så nominasjonskomiteen foreslår skal tale Nordlands sak?  Ei som verken har røtter i nord, eller har bodd i Nordland. Og som ikke kommer til å gjøre det heller. Ei som kommer fra et fylke med så korte avstander at man nesten kan kaste stein fra det ene fylkeshuset til det andre.  En kandidat som ikke vet hva de to største byene i Nordland heter, avslørt i «Politisk kvarter», og som må lese seg opp på det meste.

En kandidat som ble vraket av Vest-Agder KrF før valget i 2013, og som forsøkte et comeback på Stortinget via sitt nye hjemfylke, Akershus, nå i vår. Men som ikke nådde opp der heller. 

Så når førstevalget ble et sviende nederlag, og andrevalget gikk rett vest, da nøyer nestlederen i KrF seg med tredje beste: nordlendingene.

Uansett hvilke kvaliteter nestlederen i KrF måtte ha, og uansett parti: En toppkandidat med røtter og bosted et helt annet sted i landet kan aldri bli noe annet enn en fremmed; en «gjøkunge» plassert i noen andres reir.

Som kjent går det ille med reirets øvrige beboere.

 

Med hodet i sanden

All verdens design-burkinier kan ikke skjule bakgrunnen.

«Jeg skulle ønske dere kunne møte solen og vinden med mer av deres hud og mindre av deres klær», skrev den libanesiske kunstneren, filosofen og poeten Kahlil Gibran (1883-1931). I Vesten er han mest kjent for boka «Profeten» fra 1923, der hovedpersonen, profeten Almustafa, i et poetisk språk taler om hvordan vi skal være fullverdige mennesker.

Sitatet går rett inn i dagens debatt om burkini, det heldekkende badeantrekket som bare tillater sol og vind i ansiktet, og på hender og føtter.  For dem som tolker Koranen konservativt, er det absolutt forbudt – haram – at kvinner i det hele tatt befinner seg på samme badestrand eller svømmehall som menn. Uansett hva de har på seg.

Tidligere i sommer var det heftig debatt om bruk av burkini i svømmeundervisningen på barneskoler. Grovt sagt: De som er for mener de taler barnas beste. De som er imot, beskyldes for å sende barna i den visse drukningsdød.

Ni europeiske land kan snart ha forbud mot burka og niqab, ifølge Aftenposten. Frankrike har det allerede. Burkini er forbudt i rundt 30 Sør-Franske byer, mens Cannes har opphevet sitt.  Her hjemme ønsker Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, som selv er muslim, å forby hijab i barneskolen. At små barn skal ha noe behov for å dekke til egen skjønnhet – for ikke å virke attraktive for menn – har hun ingen forståelse for. Ikke jeg heller.  

En logisk konsekvens av dette vil være å forby burkini i skolebassengene. Enhetsskolen, dere vet. Burkini på jentunger fremmer ikke integrering. Tvert imot.

Regler for påkledning i skoler og andre offentlige institusjoner er én ting. Langt vanskeligere blir det når staten griper direkte inn i voksne folks individuelle frihet, som hvordan kvinner skal gå kledd på badestranda.

Klespoliti, som i Frankrike, minner farlig stygt om land som Saudi-Arabia, der «moralpolitiet» passer på at ikke en hårlokk synes når en kvinne viser seg på gata. I Europa vil myndighetene kle av kvinnene. Vel å merke bare de muslimske.  

Jeg liker ikke burkinien, eller rettere sagt: de sterke religiøse og kulturelle signalene den sender. Også klær er en ytring. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Det er å stikke hodet i sanden å tro at et forbud vil løse noe som helst. Det vil snarere virke mot sin hensikt.

Det vi kan gjøre, er å gi klart uttrykk for hva vi synes om at ikke alle får gå kledd som de vil. Derfor blir det tilnærmet absurd når ikke-muslimske kvinner, som attpåtil kaller seg feminister, ikler seg hijab eller burkini for å feire at muslimske damer endelig får lov til å gå på stranda. At noen helt frivillig ikler seg burkini, og er bekvemme med det, endrer ikke hovedbildet.

Selv om tanken om er god gjør de seg selv, uten å ville det, til nyttige idioter for stokk konservative religiøse menn. De som til alle tider har forsøkt å kontrollere kvinner.

All verdens design-burkinier kan ikke skjule akkurat det.