Menn, mat og makt

«Ved en middag er det ikke så viktig hva som står på bordet som hvem som sitter på stolene» mente den britiske forfatteren W.S. Gilbert (1836-1911). 

Det har han rett i. Ikke minst gjør de som ikke er invitert et poeng av det.

Nylig inviterte Sigbjørn Aanes (H), statsministerens statssekretær, 70 menn til bords. Ikke én kvinne sto på gjestelisten. Et godt, gammeldags (bokstavelig talt) herrelag med andre ord.

I en salig blanding av middelmådigheter, oppkomlinger og politisk og økonomisk elite samles herrene til lutefisklag for å fortelle røverhistorier, sies det. Det begynte som et vennelag, men har utviklet seg til en gjesteliste på rundt 70.

Nå er det selvfølgelig opp til hver enkelt hvem de vil invitere på middag; privat. Likevel er det ikke likegyldig hvem statsministerens nærmeste medarbeider sitter til bords med. Spesielt ikke så mange – og i Høyres Hus.

Å late som dette bare er en privat, festlig sammenkomst for å feire at det endelig er januar, blir bare pinlig. Så mange personlige venner har ikke engang en jovial en statssekretær fra Melbu. Og så morsomme er ikke røverhistoriene som fortelles at det er de som lokker.

Hensikten er selvfølgelig en annen enn bare å forsyne seg grovt av menyen. Det er på sånne middager man knytter kontakter og bygger nettverk.  Blir kjent med noen nye som det kan være nyttig å kjenne senere. 

Relasjonsbygging, heter det. Det er helt vanlig. Og matnyttig. Det skjer under middagen på enhver konferanse, og på andre møtesteder med spesielt inviterte.

Direkte flau smak i munnen gir det likevel når den samme verten i VG bortforklarer den enøyde skrivingen av invitasjoner med at «som en forlengelse av lutefisklaget, har jeg startet opp en ny tradisjon med hagefest hvor også kvinnelige kolleger, venninner og bekjente er med».

Seriøst? Hvitvin og blomster passer kanskje bedre for kvinner enn lutefisk og akevitt; sarte som de jo er, det svake kjønn.

En statssekretærs posisjon er spesiell, ikke minst i dagens regjering. Kvinneandelen blant statssekretærer og politiske rådgivere i den blåblå regjeringen er nemlig pinlig lav: 18 av 61 bare.

Hadde invitasjonen til lutefiskmiddagen også blitt sendt til kvinner, ville det kanskje vært flere. Det skader jo ikke at menn bygger nettverk der også dyktige kvinner er inkludert, hvis nå altså situasjonen skulle oppstå at man trenger en statssekretær eller fem i en fei.

Herrelag er ikke noe nytt; de finnes også i Bodø. «Gutteklubben grei» er en kjent størrelse for alle kvinner som har beveget seg i næringsliv og politikk. Det har damene plukket opp for flere tiår siden, og gjort noe med.

Det finnes utallige fora der kun kvinner deltar, fra lederkurs i næringslivet til kvinnepolitiske nettverk. For ikke å snakke om alle de uformelle møteplassene, de med få deltakere, de som ikke vises så godt og gjør så mye av seg.

Hageselskap? Særlig... 

"En salig blanding av middelmådigheter, oppkomlinger og elite"

Å tenke en tanke

«Det er viktig å ha alle tankene i hodet samtidig», mente tidligere SV-leder Kristin Halvorsen.  Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik skal ha uttalte at «i disse dagene har jeg følt jeg har måttet holde opptil flere tanker i hodet på én gang».

Det kan fort bli for mye å holde styr på, selv for en statsminister. 

Det er kanskje derfor tenketanker – eller tankesmier – gror fram som paddehatter. Anslagsvis er det mellom 2.000 og 5.000 tankesmier i verden, alt etter hvilken definisjon en velger. 

Norge har også sine; det er blitt mote. Et googlesøk viser at det finnes tenketanker for alt man kan tenke seg. Og litt til.

Begrepet «think tank», tenketank eller tankesmie på norsk, knyttes ofte til nye forslag til løsninger på samfunnsutfordringer, ifølge én definisjon. Tenketanken tar ofte utgangspunkt i en ideologi eller et verdisyn, og har som formål å formidle nye analyser og ideer som utvider rommet for den politiske debatten.

Det er i grunn det som er politikernes jobb; er det ikke derfor vi har partier?

De fleste tenkesmier skaper møteplasser og arrangerer ulike typer møter, seminarer og konferanser. Civita, Manifest Analyse og Res Publica er eksempler på norske tenketanker.

Både internasjonalt og nasjonalt spiller såkalte tenketanker en sentral politisk rolle. I Norge er det i første rekke Civita, «en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi», som har hatt suksess.

Ledet av tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet er analysene derfra blitt premissleverandører for den politiske debatten i Norge. Frokostmøtene er smekkfulle; av politisk interesserte fra alle leire.

Det kan ikke venstresiden sitte stille å se på. Tenketankene med uttalt forankring og ideologi på venstresiden har ikke på samme måte hatt suksess. De favner ikke bredt nok.

Etter valget i høst har også Arbeiderpartiet innsett at ledelse og partiapparat ikke kan tenke selv. I alle fall ikke fritt og kreativt nok. Sosialdemokratene har tapt valg på alle fronter. Nye tanker må tenkes; og hva gjør man da?

Etablerer tenketanken Agenda, der den søkkrike bergenseren Trond Mohn har spyttet inn millioner. Det samme har LO og Fagforbundet gjort. Styreleder er partiets kandidat til vervet som ordfører i Oslo.

Altså en tenketank med solide bånd til ett bestemt parti og til fagbevegelsen. Det blir sikkert tenkt tanker med en rød agenda; men blir det en suksess før valget i 2017?

Oppskriften på Civitas suksess er bredden og det frie ståstedet i forhold til partier og andre interesseorganisasjoner. Båndene er der selvfølgelig, men altså ikke strammere enn at Civita er blitt viktig – for alle partier. 

Noe annet kan det bli med Agenda, som med de sterke økonomiske bindingene åpenbart står i fare for å bli en tenketank som resirkulerer sosialdemokratisk tankegods mens den rir på fagbevegelsens kjepphester.

Tanken er nesten ikke til å holde ut…

«Står i fare for å bli en tenketank som resirkulerer sosialdemokratisk tankegods mens den rir på fagbevegelsens kjepphester».

Fordommenes farlige fordumming

«Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen», mente den finske forfatteren Veikko Koskenniemi (1885 – 1962).

Det er en dyster merkedag akkurat i dag. 19. juli 1937 ble konsentrasjonsleiren Buchenwald åpnet i Tyskland. Mellom juli 1937 og mai 1945 satt omtrent 250.000 mennesker fengslet i Buchenwald. Antall døde er omtrent 56.000 bare i denne leiren, ifølge oppslagsverk.

De første, organiserte forfølgelsen av sigøynere, eller romfolk som er fellesbetegnelsen i dag, startet allerede i 1498. Trolig ble så mange som 500.000 sigøynere drept i konsentrasjonsleire.

Norge har ingenting å være stolt av. I etterkrigstiden foregikk det sterilisering av norske tatere og taterjenter, utført ved norske sykehus og ved institusjoner i norsk psykiatri, under dekke av at disse menneskene var «åndssvake», «asosiale», eller «omstreifere».

I 1998 uttrykte regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.

Nå får det blotte nærvær av et femtitall fattige i et grustak i Oslo – og noen uheldige episoder med tiggerne i Bodø – såkalt pene mennesker til å miste all anstendighet. Også i Bodø jages tiggerne; igjen.

Fordommer og hat bobler opp til overflaten, og sosiale medier er blitt en offentlig kloakk for rasistisk grums og hets; som oftest framsatt av feiginger som ikke tør fortelle sitt fulle navn. Karakteristikkene norske myndigheter ga taterne etter krigen, er bare barnemat til sammenligning.

Bare dager før 22. juli skal markeres oppfordres det til vold, og terroristen hylles åpenlyst. Men med én forskjell: Muslimer er byttet ut med romfolk.

Nazistene kalte jøder og sigøynere «untermensch»; vi vet alle hva det førte til.

Før folkemordet i Rwanda i 1994 brukte hutuene radiostasjoner til kontinuerlig å pøse ut propaganda der tutsiene ble kalt kakerlakker og skadedyr. Det endte med at naboer, helt vanlige folk som før var venner, gikk løs på hverandre med macheter. Mellom 800.000 og én million ble drept i løpet av 100 dager.

Det er helt greit å reagere – og kritisere – enkeltpersoners oppførsel og handlinger; uansett hvilken etnisk gruppe de kommer fra.

Man er ikke rasist om man mener at Norge igjen skal innføre forbud mot tigging, selv om det kanskje ikke er noe godt forslag. Og det er fult ut legitimt å hevde at Norge, eller Bodø kommune, ikke kan løse romfolkets problemer alene. 

Det er en helt nødvendig politisk debatt. Og vi skal vokte oss vel for å henvise den til internetts mørkeste kroker.

Noe helt annet er det å demonisere og avhumanisere hele folkegrupper, og med hat og menneskeforakt piske opp en stemning som kan få fatale konsekvenser.

De hatske – de som nå kaller mennesker for søppel og som har glemt vår nære historie – har tydeligvis også glem hva vi fikk av Moder Teresa, Charlie Chaplin, Django Reinhardt, Elvis Presley og Eric Cantona.

Hvis de noen gang har visst det.

Nazistene kalte jødene «untermensch». Vi vet hvordan det gikk.

Funnet på historiens skraphaug

Da programmet for grunnlovsjubileet ble presentert nylig, vakte det oppsikt at kunstnere ønsker å trekke fram en del av Norges mørkeste historie. En «negerlandsby» skal gjenskapes på Frogner; er det rart mange blir beskjemmet?

Jubileumsutstillingen i 1914 skulle markere hundreårsjubileet for Norges grunnlov. Reisen fra bondesamfunn i 1814 til industrisamfunn hundre år senere ble vist med omfattende utstillinger av norsk kunst, idrett og friluftsliv.

Og en negerlandsby fra Kongo. Det var en vanlig attraksjon på den tiden, med et åttitalls afrikanere som skulle leve og bo på sitt naturlige vis innenfor en innhegning i Oslo.

De fleste postene på programmet i jubileet i 2014 hyller nasjonsbyggingen og fedrelandet. Vi slår oss selv på brystet, og uten tvil kommer svulstige ord og nasjonalromantikk til å prege jubileet.

Ja, det skulle ikke forbause meg om mange til og med lærer seg mer enn første vers av «Ja, vil elsker».

Hvis grunnlovsjubileet virkelig skal vise Norges utvikling, hører «negerlandsbyen» med. Den var et ektefødt barn av sin tid. Å fortie denne delen av vår historiske reise er like feil som å omskrive Torbjørn Egners sang om lille Hoa; som altså var en ekte hottentott. Den er fra 1950-tallet.

Sånn var vi da. Men vi er blitt bedre.

Eller er vi det? Da Nordlandsbanen ble innviet i 1962 slo Aftenposten opp på førstesiden: «Første tog til Bodø - neger var med». Også dette kan vi le av i dag, og registrere som en kuriositet fra den tid.

En mer flau smak i munnen gir episoden med daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland (Ap). Han fikk fortjent kjeft etter at han fleipet grovt med presidenten i det afrikanske landet Gabon. «Bongo fra Kongo» kalte Jagland president Omar Bongo, som var ventet på statsbesøk til Norge.

Det var så sent som i 2001; lenger var altså ikke selv en utenriksminister kommet.

Visst skal vi feire Norges grunnlov! Vi har all grunn til å være stolt av mennene på Eidsvoll, de bygde en grunnmur for en ny nasjon som var radikal for sin tid. Men også født i sin tid. Jøder og tatre var blant annet ikke gode nok for riket; som vi skammer oss over akkurat det i dag.

Norge har skampletter på sin historie, det er det ingen grunn til å tie om. Å omskrive historien for å pynte på bildet er en dårlig idé; nordmenns og Norges selvtilfredse og ofte navlebeskuende ego er stort nok fra før.

Nettopp i et jubileumsår - når vi skal sole oss i eidsvollmennenes glans og dyrke egen fortreffelighet - hører afrikanerne i «negerlandsbyen» og lille Hoa hjemme.

De bør faktisk være spesielt invitert.

Mange vil til og med lære seg mer enn første vers av «Ja, vil elsker»

Smått i stor skala

Da daværende statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale i 2001 proklamerte at «tiden for nye store vannkraftutbygginger i Norge er over», trakk naturvernene et lettelsens sukk.

Det var den svært omstridte utbyggingen av Saltfjellet/Svartisen som var foranledningen til Stoltenbergs utsagn. Derfor passet det Stoltenberg å demme opp for videre utbygging i beste sendetid, med en mer eller mindre bakfull nasjon som sannhetsvitner.

Nå er trenden at smått er godt. Småskalakraftverk bygges ut i stor skala, og knapt noen protesterer når det søkes om konsesjon for et lite kraftverk her, og et annet der.

At dette samlet betyr et anselig antall elver og fosser lagt i rør, er det knapt noen som reagerer på. Hvem bryr seg vel om ei lita sideelv i Beiarn eller Gildeskål?

Eller Sulitjelma, der det nå foreligger søknader om å få legge åtte vassdrag og fosser i rør.

Da Alta-utbyggingen i 1979 brakte Norge så nær en borgerkrig som nasjonen noensinne har vært i nyere tid – og politi ble satt inn mot demonstrantene som ville stanse kraftutbyggingen – var det en hel folkebevegelse i gang for å verne Alta- og Kautokeinovassdraget.

Demonstrantene tapte kampen; men vant likevel. Utbygging av vannkraft i stor skala har siden vært kontroversielt, til tross for at verden skriker etter ren energi.

Nordland fylkeskommune er opptatt av å videreutvikle fylket som en ledende produsent av fornybar og miljøvennlig energi. Fylkestinget vedtok enstemmig i februar 2012 «Regional plan om små vannkraftverk i Nordland». En av målsettingene i planen er utbygging av vannkraft tilsvarende 1,3 TWh innen år 2025.

Altakraft er blitt en uoffisiell måleenhet på hvor mye energi en kraftutbygging vil gi. Én altakraft er ca. 500 gigawatt. Nordland fylkeskommune har som mål å bygge ut over to Altakraftverk til sammen. Men altså stykkevis og delt.

Nordland er en stor eksportør av elektrisk kraft og ett av de fremste kraftfylkene i Norge. Vi trenger ikke mer kraft selv.

Naturvernforbundet sentralt har protestert mot utbyggingen som pågår; en protest NVE knapt ofrer en tanke. Fra Naturvernforbundet i Nordland, eller andre som høylytt burde engasjere seg i saken, hører vi knapt et pip.

Og det selv om to tredeler av de større vassdragene i Norge allerede er bygd ut, og sju av de ti høyeste fossene er lagt i rør.

I ly av den altoverskyggende klimatrusselen er klassisk naturvern på defensiven. Klimaendringene brukes som argument og påskudd for at kraftselskap og privatpersoner får ødelegger naturen rundt oss.

Kraftverk og vindmøller – som begge medfører stor estetisk forurensning og ødelagt norsk natur – er prisen vi betaler for at kraftselskapene skal kunne eksportere ren energi, som de selger dyrt i utlandet.

«La elva leve»? Det er helt tydelig at lenkegjengen fra Stilla er blitt pensjonister ...

"Klimaendringene brukes som argument og påskudd for å ødelegge naturen rundt oss"

Nordlendinger i spagat

«Vaner og manerer er aldri bare vaner og manerer. De er futteral for verdier, eller de er skjul for møll og rust», mente publisisten og biskop Eivind Berggrav (1884 – 1959).

Noen insisterer på å bruke de særeste dialektordene og gjør sitt beste for å leve opp til mytene om nordlendingen, og det genuint nordnorske.

Andre har sluttet å si «fesk», og har lagt seg til det mer urbane «fisk». Det er gjerne byfolkene; de som syns mølje er avskyelig og at Oluf er en bygdetulling. De som ikke går på kafé men på café, der de kjøper overpriset caffe latte.

De vil for alt i verden være urbane og trendy, og forsøker å viske ut sitt nordnorske opphav og identitet.

I 2004 erklærte popartisten, sosiologen og skribenten Kjetil Rolness fra Harstad at han ikke lenger ville være nordlending, og ville melde seg ut av «en befolkningsgruppe som har gjort selvparodi til et varemerke».

To år senere kom Morten Strøksnes med boka «Hva skjer i Nord-Norge?», der han hevder at nordlendingene i mange hundre år er blitt framstilt som «edle villmenn», og at de til en viss grad har tatt disse forestillingene til seg og gjort dem til sine, noe som hemmer utviklinga av det moderne Nord-Norge.

Mange prøver alt de kan å få fram at Nord-Norge er mer enn tørrfisk, midnattssol og bannskap. Og det er selvfølgelig Nordland og Nord-Norge – også.

Så kommer noen og ødelegger alt. En halvtime på NRK i beste sendetid – der Nordlys’ journalist og kommentator Egon Holstad er farlig nær å framstå som en parodi på seg selv (og dermed også alle nordlendinger) – er nok til å legge flere millioner og års omdømmebygging i grus.

Bedre blir det ikke når fiskeren fra Helgeland, som nylig ble reddet etter sju timer på et skjær, får følgende blomsterhilsen fra sin sønn: «Du e seigliva, din gamle hestkuk».

Hilsningen gikk land og strand rundt, og også den bekreftet alle «søringers» fordommer og myter om nordlendinger, og landsdelen.

Men er det myter? Er det ikke sånn nordlendingene er; egentlig?

Vi lever i en landsdel som er i endring og utvikling, men som er i ferd med å forskreve seg i sin iver etter både å dyrke og markedsføre det genuint nordnorske, samtidig som det er maktpåliggende – og viktig og riktig i mange sammenhenger – å oppdatere bildet av nordlendingen og Nord-Norge.

Nord-Norge er Oluf i Rallkattlia, og den moderne byborgeren med høy akademisk utdannelse. Mørketid og midnattssol. Sjarken side om side med offshoreteknologi på høyt nivå. Tørrfisk på naustveggen og sjømateksport som slår alle rekorder. 

Kafeer med tradisjonell nordnorsk mat og restauranter i toppklasse vegg i vegg.

Bygdetullinger i annenhver vik, og intellektuelle som hevder seg i samfunnsdebatten. Færre gode enn dårlige somre.

Få kulturhus, men et kulturliv på toppnivå. Ramsalt bannskap og den fineste, nordnorske poesi. Langt mellom husene, og byer som har alt.

Dette er alt vi er. Uansett hva vi prøver å bli.

"Ramsalt bannskap og den fineste poesi lever side om side".

En beklagelig utvikling

«Vår anger er ikke så mye en beklagelse over det vonde vi har gjort, som en frykt for dets følger», ifølge den franske tenkeren og forfatteren François de La Rochefoucauld (1613-1680).

Det har gått inflasjon i å si «jeg beklager». Knapt noe annet ord er mer brukt – og misbrukt – enn nettopp dette.

Et ukjent antall offentlige personer har beklaget; for alt fra storsamfunnets behandling av samene til at så mye gikk galt 22. juli i fjor. Politidirektøren har beklaget. Statsministeren har beklaget. Det samme har den tidligere justisministeren gjort.

Og de fleste av oss gjør det selv også: Legger oss flate. Sier unnskyld.

Men hvorfor er vi så opptatte av dette lille ordet – unnskyld?

Ifølge Jon Risdal, som i 2011 ga ut boka «Unnskyld!: Legge seg flat eller stå oppreist», dreier en unnskyldning seg om grunnleggende deler av livet. Å få en unnskyldning innebærer å bli sett og respektert.

I tillegg handler unnskyldningen om skam, skyld, løgn, bedrag og maktkamp.

I et intervju i A-magasinet forklarte Risdal at det å si at man er lei seg for at den andre er lei seg kalles en ikke-unnskyldnings-unnskyldning, og brukes ofte som klassisk hersketeknikk.

«Hvis du er så svak at du ikke tåler dette, beklager jeg». Slik latterliggjøres den andre og framstår som en skjør persillekvast.

For det er forskjell på en unnskyldning og en beklagelse. Å si unnskyld innebærer å ta på seg ansvar. Å beklage er bare en sympatierklæring med offeret, ifølge eksperten på retorikk.

Og det er vel nettopp denne følelsen de fleste av oss sitter igjen med, etter at ansvarlige har stått fram på rekke og rad og beklaget.

De beklager, men tar ikke på seg ansvaret.

I den andre enden av skalaen av mer eller mindre ektefølt innrømmelse og botsgang, finnes ordet tilgivelse. Tidligere var tilgivelse en sak mellom mennesket og Gud, og mange synes kanskje det høres litt gammeldags og fremmed ut å skulle si «tilgi meg».

Likevel er det å motta tilgivelse fortsatt viktig for oss, ifølge ny filosofisk forskning. I de siste tre-fire tiårene har tilgivelsesbegrepet fått stadig mindre med religion å gjøre.

Filosof Espen Gamlund definerer det slik: Tilgivelse er en moralsk måte å forholde seg til en krenkelse på, og betinger en gjensidig forventning om ansvarlighet.

Det sitter langt inne hos de fleste av oss å si «tilgi meg». Og vi kommer neppe til å oppleve en politiker eller embetsmann som uttaler «tilgi meg for at jeg sviktet».

I Norge beklager man heller ting offentlig ved å si at «man legger seg helt flat»; en gest så tom for innhold at den knapt koster.

Det er derfor de gjør det.

«Knapt noe annet ord er så mye brukt og misbrukt»

Russisk rulett på norsk

Det er den dystre statistikken vi får hver måned: Hvor mange døde – eller ble alvorlig skadet?

Heldigvis omkom ingen* på veiene i Nordland i oktober. Men det var én dødsulykke i september, og til sammen har fem mennesker mistet livet på veiene i Nordland hittil i år.

Det er kanskje en dyster, men grei, påminning i forbindelse med helgetrafikken?

Forleden ble det også presentert en annen tankevekkende statistikk. Vi vet det egentlig fra før, men likevel:

I årene 2001- 2002 undersøkte Folkehelseinstituttet blodprøver fra trafikkdrepte bil- og motorsykkelførere, med tanke på forekomst av rusmidler under ulykken. Av de sjåførene som døde i ulykker med bare ett kjøretøy involvert, hadde ca. 65 prosent ett eller flere rusmidler i kroppen da ulykken skjedde. 

Undersøkelsen viser helt klart at dødsulykker i trafikken ofte skyldes påvirkede sjåfører. I tillegg vet vi at Vegvesenet sier at rundt 50 prosent av trafikkulykkene skyldes for høy fart, og at unge menn er overrepresentert.

Så hvorfor er det ingen som tar fatt i de virkelige problemene?

Også i denne saken har den offentlige debatten en lei tendens til å styre utenom de faktiske årsakene, og heller konsentrere seg om enkelttiltak som skal begrense virkningene. Det er enklere å kreve flere midtdelere enn å ta debatten om de virkelige problemene: Fyllekjøring og råkjøring.

Ja, midtdelere redder liv. Men de forhindrer ikke at ulykkene skjer. De begrenser konsekvensene fordi møteulykker unngås, og hindrer at sjåførene tar livet av flere enn seg selv og eventuelle passasjerer.

Midtdelere er vel og bra, det kommer visstnok noen meter langs innkjøringen til Bodø også. Det er bare én ubehagelig hake ved fokus på, og kravene om, flere meter midtdelere:

99 prosent av norske veier kommer aldri til å få det.

I fjor ble det bygget 10 kilometer med nye midtdelere på eksisterende veier. I 2010 skal fattige ni kilometer fullføres. Det betyr at de aller fleste av oss er nødt til å kjøre på veier der ingen fysiske hindre gjør ferden tryggere – i all overskuelig framtid.

Vi kommer ikke til å få midtdelere på det meste av veiene i Salten. Vi skal være sjeleglade hvis vi får asfalt. Men det vi er helt sikre på, er at vi kommer til å møte fyllekjørere og råkjørere. På vei hjem fra hytte denne helgen møter du etter all sannsynlighet flere som burde ha vært fratatt førerkort og bilnøkler.

Holdningskampanjer er ikke nok. Nye riksvei 17 var bare et par dager gammel da den første mistet førerkortet på grunn av høy fart.

Hvorfor er det ingen som fronter kravet om alkolås på alle biler? Jeg har heller ikke registrert noen folkeaksjon for fartssperrer. Det er ingen offentlig debatt om å innføre høyere aldersgrense for unge menn som ønsker førerkort.

Hvorfor ikke? Fordi ingen blir populære eller sanker stemmer på saker som begrenser den enkeltes frihet til å sette andres liv i fare?

Denne helga, som andre dager, tvinges vi ut på veiene uten å ane hvem vi risikerer å møte. Det er samfunnets stilltiende aksept av russisk rulett.

Vi får prise oss lykkelig hvis det ikke er vår tur denne gangen.

«Hvorfor er det ingen folkeaksjon for fartssperrer?»

* 24 mennesker mistet livet på veiene i Nord-Norge i 2013. Ni personer mistet livet i utforkjøringer, mens åtte døde i møteulykker. På landsbasis omkom 191 mennesker  i trafikken i 2013.