En beklagelig utvikling

«Vår anger er ikke så mye en beklagelse over det vonde vi har gjort, som en frykt for dets følger», ifølge den franske tenkeren og forfatteren François de La Rochefoucauld (1613-1680).

Det har gått inflasjon i å si «jeg beklager». Knapt noe annet ord er mer brukt – og misbrukt – enn nettopp dette.

Et ukjent antall offentlige personer har beklaget; for alt fra storsamfunnets behandling av samene til at så mye gikk galt 22. juli i fjor. Politidirektøren har beklaget. Statsministeren har beklaget. Det samme har den tidligere justisministeren gjort.

Og de fleste av oss gjør det selv også: Legger oss flate. Sier unnskyld.

Men hvorfor er vi så opptatte av dette lille ordet – unnskyld?

Ifølge Jon Risdal, som i 2011 ga ut boka «Unnskyld!: Legge seg flat eller stå oppreist», dreier en unnskyldning seg om grunnleggende deler av livet. Å få en unnskyldning innebærer å bli sett og respektert.

I tillegg handler unnskyldningen om skam, skyld, løgn, bedrag og maktkamp.

I et intervju i A-magasinet forklarte Risdal at det å si at man er lei seg for at den andre er lei seg kalles en ikke-unnskyldnings-unnskyldning, og brukes ofte som klassisk hersketeknikk.

«Hvis du er så svak at du ikke tåler dette, beklager jeg». Slik latterliggjøres den andre og framstår som en skjør persillekvast.

For det er forskjell på en unnskyldning og en beklagelse. Å si unnskyld innebærer å ta på seg ansvar. Å beklage er bare en sympatierklæring med offeret, ifølge eksperten på retorikk.

Og det er vel nettopp denne følelsen de fleste av oss sitter igjen med, etter at ansvarlige har stått fram på rekke og rad og beklaget.

De beklager, men tar ikke på seg ansvaret.

I den andre enden av skalaen av mer eller mindre ektefølt innrømmelse og botsgang, finnes ordet tilgivelse. Tidligere var tilgivelse en sak mellom mennesket og Gud, og mange synes kanskje det høres litt gammeldags og fremmed ut å skulle si «tilgi meg».

Likevel er det å motta tilgivelse fortsatt viktig for oss, ifølge ny filosofisk forskning. I de siste tre-fire tiårene har tilgivelsesbegrepet fått stadig mindre med religion å gjøre.

Filosof Espen Gamlund definerer det slik: Tilgivelse er en moralsk måte å forholde seg til en krenkelse på, og betinger en gjensidig forventning om ansvarlighet.

Det sitter langt inne hos de fleste av oss å si «tilgi meg». Og vi kommer neppe til å oppleve en politiker eller embetsmann som uttaler «tilgi meg for at jeg sviktet».

I Norge beklager man heller ting offentlig ved å si at «man legger seg helt flat»; en gest så tom for innhold at den knapt koster.

Det er derfor de gjør det.

«Knapt noe annet ord er så mye brukt og misbrukt»