En studie verdt

Tiggere i Bodø i 2006. Personene på bildet er ikke knyttet
til den aktuelle saken.

«Stol aldri på en forsker!». Det er ikke jeg som sier det, men én som selv er forsker. Professor i rettsvitenskap ved Handelshøgskolen Universitetet i Stavanger, Benn Folkvord, skrev for en tid tilbake følgende i Aftenbladet: «Ingenting er sikkert. Derfor er skråsikre forskere omtrent like tillitvekkende som sprøytenarkomane som vil låne penger».

Forskning er igjen i søkelyset. Etter NRK Brennpunkts grundige dokumentar om kriminalitet i tilknytning til rumenske tiggere i Bergen – som avslører bakmenn, prostitusjon, kriminalitet, dopsalg og store penger - er forskning om samme tema kommet i et lite flatterende lys. For noen år siden, da diskusjonen om tigging gikk høyt, kom det flere rapporter som frikjente tiggermiljøene. De har ikke bakmenn, eller var kriminelle, var konklusjonene.

En av disse rapportene sto forskningsstiftelsen Fafo for i 2015. «Når fattigdom møter rikdom» frikjente i all hovedsak tiggermiljøene, selv om forskerne ikke utelukket at enkeltpersoner kunne være kriminelle. Derfor er det oppsiktsvekkende når Filer nyheter nå kan fortelle at forskerne ikke engang spurte tiggerne direkte om de var kriminelle, eller hadde bakmenn. Oppsiktsvekkende, fordi påstander om dette var den direkte årsaken til debatten om tigging, og for rapporten.

Om de hadde fått et ærlig svar – hvis de altså hadde spurt – er en annen sak

«Forskning viser» er trumfkortet i nesten enhver diskusjon, mens det i urovekkende mange tilfeller viser seg at «enda nyere forskning» viser at det forrige forskningsresultat var feil. Er det noe vi har lært, så er det at forskning ikke er til å stole på. Forskning brukes – og misbrukes – nær sagt daglig. I politiske diskusjoner vises det til forskningsresultater som støtter ens eget standpunkt.

Passer ikke alle konklusjonene, legges gjerne resten av forskningsprosjektet i en skuff.

Å diskutere mot forskningsresultater er ikke lett, verken for politikere eller oss vanlige folk. Det er ikke hvem som helst gitt å gå i rette med akademikere som slår i bordet med den nyeste rapporten. Noen har bedre forutsetninger enn andre. Det Norske Videnskaps-Akademi ble så lei av å bli kalt klimabøller når de kritiserte bastante konklusjoner om klimaendringene, at Akademiet opprettet sitt eget klima- og ressursutvalg i 2009.  

Vår blinde tiltro til forskningsresultater styrer nær sagt alt, også politiske beslutninger med til dels store konsekvenser for samfunnet og enkeltmennesker. Heldigvis ikke alltid alvorligere enn at kaffeimportørene taper omsetning når «forskning viser» at fem kopper kaffe om dagen kan føre til psykose. Det var i 2011. Selvfølgelig: «Nyere forskning viser»… noe helt annet.

Nå har forskere tatt grundig feil om tiggermiljøene. Og gjort en særdeles slett jobb. Det er nærliggende å tro at resultatene som ulike undersøkelser presenterte som sannheter for et par-tre år siden, var politisk motivert.

Sjelden eller aldri hører vi en forsker si: Jeg tok feil. Hvor ofte forskere faktisk tar feil, er en studie verdt i seg selv.

Spill for galleriet

Mer pengespill, mer demokrati,liksom...?

«Den som ikke kan ri to hester samtidig, bør ikke søke seg til sirkus – eller til politikken», mente den britiske politikeren James Callaghan (1912-2005). Som kjent kommer den som rir to hester før eller siden til å forskreve seg.

I 2007 ble det forbudt med spilleautomater i Norge. Det var Stoltenberg-regjeringen, med daværende kulturminister Trond Giske i spissen, som innførte forbudet. Hensikten var å hindre at folk spiller seg fra gård og grunn. Forbudet fikk merkbare konsekvenser for idrettslag og veldedige foreninger, som hadde store deler av sin inntekt nettopp fra pengespill.

Men det ble unntak fra forbudet; og ikke uten grunn. Politiske partier tjener nemlig fortsatt store penger på bingo. Bingoautomatene skal liksom være «snillere» enn andre pengespillautomater, ble det sagt den gang. Hvilket er det reneste tøv.  Unntaket fra forbudet ble sågar forsøkt forklart med at bingoautomatene fremmer demokratiet, fordi partilagene får penger til å drive mer valgkamp.  

Det må være det desidert dårligste forsøket på bortforklaring hørt på lenge. En bortforklaring man må være politiker for å forstå. Mer pengespill, mer demokrati, liksom?

Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Venstre og Senterpartiet tjener store penger på spilleautomater, viser en gjennomgang Filter Nyheter nylig har gjort. Tall fra Lotteritilsynet viser at partiene til sammen har fått inn 18 millioner kroner i løpet av de siste tre årene. Frp og Ap er spillekongene i det norske, politiske landskapet. Men også Venstre og Senterpartiet har en betydelig andel av sine inntekter fra bingohallene. Frp troner øverst på lista, med over 6,9 millioner kroner. Arbeiderpartiet har mottatt over 5,8 millioner. Inntektene er fordelt på partiets lokallag, som har separate avtaler med såkalte bingoentreprenører.

SV, Rødt og KrF har prisverdig takket nei til inntekter fra pengespill.

Det blir stadig flere spilleavhengige, ifølge Blå Kors. Tidligere utgjorde de spilleavhengige 30 prosent av totalen. Nå nærmer tallet seg 50 prosent ved Blå Kors Poliklinikk Oslo. Det er ikke bingoen til de politiske partiene som er hovedårsaken til den sterke økningen, det skal sies. Utenlandske nettspill som poker og kasino frister mange over evne. Millioner spilles bort.

Sammenlignet med det er pengespill under overoppsyn av Lotteritilsynet langt å foretrekke. Likevel er det direkte umoralsk at politiske partier tjener penger på andres mulige elendighet; uansett om det er lovlig. At en viss del av omsetningen går til veldedige organisasjoner, er avlat. Politisk bekymringen over økt spilleavhengighet kan ikke oppfattes som annet enn spill for galleriet, så lenge partiene selv tjener penger på spillegalskap.

Venstresiden har mer enn én gang kritisert at høyresiden tar imot pengestøtte fra «rike onkler».  Heller en rik onkel som har råd til å betale, enn penger fra folk som ikke har noen å tape.

Pengepusherne

Som ellers: Brukerne straffes, mens langere og bakmenn går fri.

«Å kjøpe på kreditt er omtrent som å drikke. Rusen innfinner seg øyeblikkelig og gir deg en saftig tripp. Tømmermennene kommer dagen etterpå», mente den amerikanske psykologen Joyce Brothers (1928 -). Mange kjenner på tømmermennene. Ved utgangen av 2016 hadde nordmenn rundt 90 milliarder kroner i forbrukslån og kredittkortgjeld. Til vanvittig høye renter.

Det er innmari lett for dem som har stødig økonomi å gi gode råd til alle andre om ikke å ta opp forbrukslån. Men noen ganger er kjappe lån eneste utvei – selv om man vet at regninga kommer en vakker dag. Noen tar opp lån og havner i luksusfella. Andre søker om dyre forbrukslån fordi de er i ei skikkelig økonomisk klemme, og ikke ser noen annen utvei.

Det skal også godt gjøres å stå imot fristelsen til raske penger. Det har nærmest gått inflasjon i å kaste kredittkort og lån etter folk; også dem som ikke har pengebok til å bære forpliktelsene. Markedsføringen er aggressiv. Da jeg åpnet eposten min en morgen i forrige uke lå det ikke mindre enn sju tilbud om lån inntil 500.00 kroner. Et enkelt klikk, ingen sikkerhet, rett inn på konto. Nordic Finanse, Clickfinans, Pengi - og hva de nå het alle sammen – er fristende nær når pengeknipa er størst.

Hadde jeg vært desperat og dreven, kunne jeg sikkert fått innfridd lån hos flere av dem. Til ågerrenter.

Det hadde faktisk vært mulig, for i dag finnes det ikke noe gjeldsregister som gir samlet oversikt over skyld og gjeld. Nå foreslår regjeringen å innføre en ny lov om gjeldsinformasjon, som skal gjøre at bankene skal kunne få oversikt over hvor mye forbruksgjeld en person har fra før. Tre ulike tiltak foreslås for å begrense veksten i forbrukslån; men det er ikke nok.

Det forlydes at i finansbransjen smilte man lettet da tiltakene ble kjent tirsdag. Utlånshaiene - som i mange tilfeller jobber i selskap som eies av de tradisjonelle bankene - kan fortsette å pushe penger på folk. Markedsføringen kan fortsette nesten som før, mener Forbrukerrådet. Finansdirektøren i Forbrukerrådet har også et godt poeng når han påpeker det håpløst gammeldagse i at sosiale medier er unntatt de nye forskriftene. Google for eksempel, er en kanal som brukes mye for nettopp å drive aggressiv markedsføring. Et forslag om forbud mot å koble kredittkort mot fordels- og lojalitetsprogrammer, som var ute på høring, er forsvunnet underveis. Rentetak er heller ikke aktuelt.

Altså ikke ulikt andre samfunnsområder: Brukerne straffes, mens pusherne går fri.

For mange går det greit å betjene lånene, det er ikke de vi skal bekymre oss over. Men inkassosaker fra forbrukslån og kredittkort har økt med 30 prosent på ett år. Og det er de mellom 18 og 25 som står for den største veksten.

Altfor mange unge går i gjeldsfella, og oppdager for sent at utlånshaienes tilsynelatende gode råd er særdeles dyre…