Generasjon "snøfnugg"

At julenissen faktisk ikke finnes, og at voksne dermed lyger

til alle barn uansett hva nissen sier, er det ingen som skriver

kronikk om.

«Om ti-femten år er trolig det sentrale Østlandet også snøfritt til jul. Da vil sannsynligvis også østlendinger innse at man påfører barn smerte og savn», uttaler professor Anne Kalvik.

Hvor mange barn som er påført smerte og savn fordi det snakkes om snø til jul, dokumenterer professoren ikke. Kanskje er det titusenvis langs kysten fra Lindesnes og oppover. Stakkars, stakkars traumatiserte barn!

"Generasjon snøfnugg" forbindes med unge mennesker som bukker under for den minste motstand, og som krenkes for ingenting. Heretter må godt voksne inkluderes, for det har vært en del merkelige utspill i adventstida. Som damen som i et innlegg i TA påpekte at nissen må slutte å spørre om det er noen snille barn her, fordi forventningspresset til dagens barn allerede er så stort. Intensjonen er god. Voksne bør tenke på sårbare barn, og alle barn er faktisk ikke snille hele tiden, hele året. Det behøver ikke nissen å minne dem på.    

At julenissen faktisk ikke finnes, og at voksne dermed lyver til alle barn uansett hva nissen sier, er det ingen som har skrevet kronikk om.

Et enda merkeligere utspill framsettes med akademisk tyngde, av en som kan titulere seg professor ved Universitetet i Stavanger. Anne Kalvik mener barn fra Vestlandet blir diskriminert fordi det alltid er snø i adventseriene på NRK TV, også årets. Hun viser til produksjoner som «Snøfall», «Jul i Blåfjell» på et snødekt Røros og «Jul i Svingen», fra en snødekt østlandsbygd. – På Vestlandet har vi stort sett ikke snø til jul. Det er naturlig, og ikke en følge av klimaendringer. I hele mitt liv har jeg aldri sett den realiteten vist på NRK-kalendere, hevder Kalvig i innlegget. 

Man skal ha veldig lang akademisk utdannelse for å klare å gjøre snøfattige vintre til en sak om diskriminering. Aner vi kimen til en doktoravhandling om at sangen «White Christmas» er rasistisk? Eller julesangen «Det lyser i stille grender»; hva med ungene som bort i byen?

Og hold dere fast i karmen på nissens reinsdyrslede: Kalvik hevder at barn blir preget av maset om hvit jul - Husk dessuten at vi ikke snakker om små minoriteter her, men store befolkningsrike områder langs kysten. Det er rart at alt dette skal defineres av østlendinger, og at det som blir vist er visse, snørike landskaper i innlandet i de østlige delene av Norge, sier professoren til NRK. Anne Kalvig mener dette bare føyer seg i rekken av hvordan Kyst-Norges del av nasjonal historie og kultur er underkommunisert både i freds- og krigstid.

At Kyst-Norges kultur og natur er underkommunisert kan vi være enige om. Men jul med eller uten snø i tv-serier for barn er ikke årsaken. Dessuten: Tenk hvor traumatiserte ungene ved fjorden i Saltdal eller på kysen av Finnmark blir hvis tv-seriene i adventstida er uten snø?

Jeg anbefaler professoren å prøve ei hvit jul, med eller uten snø. For å bidra til å minske smerten og savnet hos traumatiserte barn kan professoren forklare dem at når julenissens slede likevel kommer, tross snømangel, så skyldes det det grønne skiftet.

God jul!

Medaljens bakside

Kongolesiske Denis Mukwege løftet gruveindustrien

fram i lyset. Dermed forsvant kvinneskjebnene fra

offentligheten

«Kampen om oppmerksomheten er ikke for amatører», har flere enn journalist Sissel Benneche Osvold erfart. Det er godt demonstrert i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Hele verdens oppmerksomhet i noen timer. Så blir det stille.

Årets fredspris er godt mottatt, og vel fortjent. Nadia Murad klarte å flykte fra IS etter å ha vært hold som sexslave i flere år, og har fått verdens oppmerksomhet rettet mot jesidienes skjebne i Irak; ikke minst kvinnenes. Denis Mukweges kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i væpnede konflikter, og hans hjelp til voldtatte og torturerte kvinner i Kongo, har satt temaet på dagsorden.

Begge har holdt taler som har rørt og rystet. Reportasjer har fått oss til å gråte: kvinneskjebner så grusomme at vi i fredelige Norge knapt kan forstille oss hvordan det er mulig å overleve – og leve videre.
 
Så endelig; verdens øyne rettet mot kvinners grusomme opplevelser i land et annet sted. Og det er nettopp en av de positive sidene med Nobels fredspris, den skaper global oppmerksomhet. Gir tema og prisvinnerne et ekstra puff. Forhåpentlig vis varer oppmerksomheten lengre enn bare akkurat den dagen prisen deles ut, og så sannelig: Flere medier har hatt nyhetssaker også etter selve utdelingen. Det er langt fra alle år det skjer, men i år har det vært snakket og skrevet om... kobolt.

Det var Denis Mukwege selv som i sin nobeltale løftet gruveindustrien i Kongo opp av gruvegangene, og inn på podiet. Det var kanskje et smart trekk de timene verdens oppmerksomhet var rettet mot nettopp ham. Eller kanskje ikke. For i løpet av natt til tirsdag ble kvinneskjebnene skjøvet ned i mørket i stedet, fortrengt av det som står oss nærmest: mobiltelefonen. Seksuelle overgrep som våpen i krig har knapt vært nevnt.

Da er det lettere å engasjere seg i noe langt mer jordnært, bokstavelig talt. Kobolt finnes i alle smarttelefoner og i batteriene i elbiler, og er et etterspurt mineral verden over. I gruvene i Kongo, som er storleverandør av kobolt, er det voldelig barneslaveri og arbeidsforhold til å fortviles over. Det er selvfølgelig også en sak som fortjener vår oppmerksomhet, og Norge våknet øyeblikkelig - fra SV til Frp. Politikere skal virkelig ha seg frabedt at noen skitner til den rene samvittigheten til alle eierne av subsidierte elbiler, og smarttelefonene våre og barneslaveri i gruvegangene? Sånn kan vi ikke ha det.

Så nå skal saken opp i Stortinget, og norske elbilforhandlere forsikrer at de vil stille høye etiske krav til underleverandørene, og alt det er jo vel og bra.

Men hvor ble det av kvinnene? De som både indirekte og direkte var hovedpersonene, og selve begrunnelsen, for fredsprisen; de voldtatte, torturerte og lemlestede? De forsvant i iveren etter å hvitvaske vår egen samvittighet.

Du kan jo alltids ta fram smarttelefonen og vipse noen hundrelapper til hjelpeorganisasjonene som heldigvis ikke glemmer dem.     

Ribbe med bismak

Noen sa det så godt: Nordmenn vet prisen på ribbe, men ikke

verdien av god mat.

«Folk kjøper hva som helst så lenge det bare er én til hver kunde», ifølge den amerikanske forfatteren Sinclair Lewis (1885-1951).

Godt demonstrert i disse dagene, der dumping av priser på mat faktisk kan føre til rasjonering av surkål og julepølser. Det har hendt tidligere år. Folk hamstret ribbe og pepperkaker som gale, som om jula faktisk varer helt til påske.

Den årlige priskrigen på julemat er i gang.  Én kjede startet med å dumpe prisen på 30 typiske julevarer som surkål, edamerost, klementiner, kålrot og kanel. De andre kjedene fulgte på, raskere enn kundene klarer å si «Tre nøtter til Askepott».

Det er ikke uvanlig at de store kjedene har tilbud på sesongens varer. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har prisen på julepølser hos en av kjedene vært nede på 1995-nivå, rundt 6,25 kroner pr. kilo. Juleribbe har vært solgt billigere enn hundefôr. Og er blitt brukt til det.

Det er ikke bare griseprodusentene som tidligere år har protestert, og som føler at alt arbeidet de legger ned i matproduksjon gjøres om til uetisk fråtsing. Også kjøpmenn, og mange kunder, mener dumpingen er usmakelig. Kommunikasjonssjefen i en av de største kjedene sier til VG at han vil unngå det han kaller «uverdige priser». Det fører bare til kaos i butikkene der folk hamstrer og butikkene går tomme for tilbudsvarer. Det er på en måte begrenset hvor mye surkål en husstand trenger, minner han om. Mon det.

På kort sikt vinner forbrukerne, og jeg unner alle med trange budsjetter at de har råd til rikelig med julemat. Men på lenger sikt blir kundene likevel taperne. Produsentene får det de skal ha for maten, mens kjedene selger lokkevarene med tap. Men det tar de igjen gjennom resten av året, med litt høyere priser på alle varene vi trenger hver eneste dag. En småbarnsfamilie trenger ikke ti pakker surkål og julepølser i kilovis, men rimelig melk og brød gjennom hele året.

Slik folk oppfører seg i matbutikkene, skulle en tro Norge er et land med stor fattigdom, sult og matmangel. Tvert imot kaster vi tonnevis av mat hvert år, det er et stort moralsk problem. Det er heller ikke sånn at de fleste av oss knapt får lønningen til å strekke til det daglige brød. Mens 60 prosent av utgiftene i en gjennomsnittlig arbeiderfamilie i 1906 gikk til mat, alkohol og tobakk er andelen sunket til om lag 15 prosent på slutten av 1990-tallet, ifølge SSB. Forholdet er omtrent det samme i dag. Ikke fordi dagligvareprisene generelt sett er så vanvittig lave, men fordi lønns- og velstandsøkningen har vært så vanvittig høy.

Nordmenn er hysterisk opptatt av pris, og kjører gjerne flere kilometer for å kjøpe en vare som er på tilbud et helt annet sted. At de da både forurenser og bruker bensin er uvesentlig, så lenge en tier er spart på toalettpapir. At priskrigen mellom kjedene også kan føre til dårligere utvalg og kvalitet, er underordnet.

Noen sa det så godt, jeg husker ikke hvem: Nordmenn kjenner prisen på billig ribbe, men ikke verdien av god mat.