Ekteskapelige forpliktelser

Et ordførerkjede kan aldri bli like nøytralt som ei svart

dommerkappe.                                                  Illustrasjonsfoto

«Et lykkelig ekteskap er helt og holdent et spørsmål om tilfeldigheter», ifølge den britiske forfatteren Jane Austen (1775-1817). Selv om det ikke skal overdrives: Fra nyttår er det en ny type tilfeldigheter som kan spille inn allerede på bryllupsdagen.

En lang rekke nye lover og regler trer i kraft straks nyttårsrakettene er sendt til værs.  Fra 1. januar må landes ordførere forberede seg på nye oppgaver. Som å smi par i hymens lenker, en oppgave som fram til nå har vært forbeholdt Kirken, Human-Etisk Forbund og byfogd eller sorenskriver. I Bodø får ordfører, varaordfører og rådmann, pluss fire andre kommunalt ansatte «reserver», vigselsrett.  

Landets ordførere er ikke udelt begeistret for nyordningen, som til alt overmål er et resultat av kommunereformen. I jakten på nye oppgaver til sammenslåtte kommuner, kom regjeringen fram til at det å vie brudepar er en passende oppgave for skiftende kommunepolitikere med høyst ulik bakgrunn og forutsetninger.  Som kjent inngås det nye «ekteskap» i kommunepolitikken hvert fjerde år. Stortinget synes kanskje det kvalifiserer? «Skilsmisser» forekommer like hyppig; politikere går gjerne til sengs med fienden hvis det kan berge flertallet fire år til.

For par som skal gifte seg er det ikke nødvendigvis likegyldig hvem som står for den borgerlige vielsen.  Det har selvsagt ingenting å gjøre med de personlige egenskapene til den som tilfeldigvis står for seremonien. For å ta Bodø som eksempel. En ihuga Frp-er syns kanskje ikke spesielt mye om at en varaordfører fra Rødt er den som administrerer den store dagen, uansett hvor godt forberedt varaordføreren er, og hvor flott alt er pyntet og lagt til rette. Eller omvendt, noe som kan bli en realitet etter neste valg: En varaordfører Fra Frp kan virke som en rød klut på et brudepar med et helt motsatt politisk ståsted.

Kanskje blir det mulighet for selv å velge hvem som skal stå for seremonien. Kanskje ikke. I 2016 hadde Salten tingrett 117 vielser. Folk må trolig regne med at de må ta den som er «på vakt».

Det er den store svakheten med den nye ordningen. Nøytraliteten som automatisk følger med en dommerfullmektig i svart kappe, en som er et politisk ubeskrevet blad i offentligheten, har vært en styrke ved ordningen fram til nå. Det samme gjelder for dem som velger kirkelig vielse. De færreste prester er politisk aktive, og i det øyeblikket de står i fulle pontifikalier foran brudeparet representerer de noe helt annet enn seg selv. Et ordførerkjede kan aldri ha samme nøytraliserende virkning.

Det gikk ikke helt som planlagt for regjeringens kommunereform. Mange avslo frieriet, tross løfter om både medgift og støtte i gode og onde dager. Jan Tore Sanner (H) og regjeringen fikk flertall i Stortinget for tvangsekteskap for ti kommuner.

Å tvinge gjennom en dårligere ordning for folk som ønsker å gifte seg borgerlig, er likevel toppen av bryllupskaka.
 

Rødt kort - igjen

Idrettspresident Tom Tvedt og resten av ledelsen i NIF har nå

samme omdømme som en middels, russisk idrettsutøver.

«Hvis det tallet er elleve flasker vin, det vet jeg ikke, så var det det styret drakk. Så enkelt er det». Så lettvint forsøker idrettspresident Tom Tvedt å bortforklare nok ei alkoholregning. Denne gang for ei styresamling til den nette sum av 312.000 kroner. Det er med andre ord helt unødvendig å følge komiker Per Inge Torkelsens råd om å gi ungene ei flaske brennevin før idretten tar dem. Alkoholbruk lærer ungene ovenfra; fra idrettens fremste tillitsvalgte.

Etter at åpenhet om regnskapene til Norges idrettsforbund (NIF) ble tvunget igjennom ramler den ene vinflaska etter den andre ut av garderobeskapene. NIF står igjen med samme omdømme og tillit som en gjennomsnittlig russisk idrettsutøver.

Alkohol i rause mengder, middager og dyre flyreiser på fellesskapets regning. Denne uka kan mediene fortelle at NIF har brukt rundt ti millioner kroner på kommunikasjonsselskapet First House, blant annet for å få et ja til OL i Oslo i 2022. Det ble det heldigvis ikke noe av.  Statsråd Sylvi Listhaugs dobbeltrolle i spillet om OL er en sak for seg selv.

Og hva sier så grasrota til hvordan NIF bruker offentlige tilskudd i hundremillionersklassen? Det murres i idrettskretsene. Den virkelige grasrota, de som steker vafler og selger lodd til inntekt for det lokale idrettslaget, spør syrlig hvor mange vafler det må stekes for å kompensere for de ti millionene First House har tjent på idretten. Faktisk.no har tatt spørsmålet på spøkefullt alvor, og regnet seg fram til at det må selges 500.000 vafler for å tjene inn det NIF har puttet i lomma på lobbybyrået. Vaffelstabelen ville blitt 3,5 kilometer høy, sånn rundt regnet.

Det illustrerer godt avstanden mellom idrettspampene og grasrota.

Så skulle en tro at en toppleder i Idretts-Norge – som et minimum av kvalifikasjoner - er i stand til selv å svare på spørsmål fra journalister. Men nei. Dagens idrettspresident har betalt 3000-4000 kroner for å få First House til å skrive svar for seg. 

Skal NIF ha mulighet til å vinne tilbake tilliten, må ledelsen skiftes ut. Møre og Romsdal idrettskrets har allerede fremmet krav om ekstraordinært idrettsting neste år, for å få nye tillitsvalgte med en helt annen holdning og kultur på plass. Idrettskretsene i Nordland, Troms og Finnmark bør gjøre det samme. Idrettspresident Tom Tvedt, som er valgt fram til 2019, er riktig nok satt til å rydde opp. Men så langt er det ingenting som tyder på at han er den rette til å lede laget. Hvis det er bedre nå enn det var før han ble valgt i 2015, sier det det meste om den forrige presidenten, styret og (u)kulturen.

Dette er tredje runde med innsyn i pengebruken til Norges Idrettsforbund. Hver gang er det delt ut røde kort. Med så mange straffereaksjoner ville enhver idrettsutøver - helt riktig og selvforskyldt - blitt utvist og utestengt. Permanent.

Det er ingen grunn til å skjerme idrettspampene mot det samme.

Dødsens alvor

Depresjon er en av årsakene til at mange velger å ta

sitt eget liv.                                                       Illustrasjonsfoto

«Et smil over midtgangen på bussen om morgenen kan forhindre et selvmord senere på dagen», mente den amerikanske erkebiskopen Fulton John Sheen (1895-1979). Ja, var det bare så enkelt.

Det er skremmende og opprørende, og et stort samfunnsproblem, men den nye statistikken er knapt nevnt i mediene. Ferske tall fra dødsårsaksregisteret fra Folkehelseinstituttet viser at antallet selvmord stiger, etter å ha ligget relativt stabilt i mange år. At 614 mennesker tok sitt eget liv i 2016 er det høyeste tallet på 20 år. Manger hundre flere er direkte berørt. I tillegg kommer alle skjulte selvmord, altså der det aldri kan fastslås med sikkerhet hvorfor bilen krysset over i feil kjørebane og frontkolliderte med en trailer.

Til sammenligning: Før døde like mange av selvmord som i trafikken. Nå er selvmord fem ganger vanligere.

Alle statistikker viser at det nytter å sette inn tiltak, hvis man ønsker endringer. Dødsulykkene i trafikker har gått dramatisk ned fordi det er satset på bedre veier og sikrere biler, farts- og promillegrenser, bilbeltebruk og kontroller.  Nullvisjonen har halvert antall drepte i trafikken i løpet av de siste ti årene.

På samme måte har systematisk innsats nesten utradert ulykker som tar barneliv, enten det skyldtes drukning, trafikk eller krybbedød. Vaksineprogram har sørget for nær null barnedødelighet av smittsomme sykdommer.

Selvmord har vært tabubelagt og forbundet med skam. Og er det dessverre fortsatt. De siste 30-40 årene har regelen vært at det ikke skal omtales, delvis av frykt for smitteeffekt.  I stedet har mediene brukt kreative omskrivninger når det har vært aktuelt. Det har vært en holdningsendring, og det er bra. Etter at nåværende assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, ga ut boka «Fra tabu til tema» i 2007 har ting endret seg. Selvmord omtales, men på en nøktern og varsom måte. Vi ser det også i dødsannonsene. Ikke sjelden brukes formuleringen «… valgte å gå ut av tiden».

Åpenheten fjerner tabuer og stigma. Det kan også hjelpe de som sitter igjen med sjokk, sorg og skyldfølelse for at de ikke skjønte, eller så, hva som kom.

Og hva gjør så samfunnet for å forebygge folkehelseproblemet selvmord? Handlingsplanen for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017 har til nå resultert i en veileder til kommunene, som kom to år for sent.  Bedre sent enn aldri. Og forebygging er viktig.

Men statsbudsjettet illustrerer mer enn noe annet at selvmord ikke er anerkjent som det store samfunnsproblemet det faktisk er. I 2016 ble det i statsbudsjettet tildelt 808 millioner kroner til særskilte tiltak for trafikksikring – og det er selvfølgelig bra - mens skarve 5,3 millioner ble satt av til den bokstavelig talt dødsviktige jobben å forebygge at folk tar sitt eget liv. Det til tross for at det altså hvert år dør fem ganger flere av selvmord enn av trafikkulykker.

Når kommer nullvisjonen for selvmord?