Bør kveles i fødselen

Hva er det store skillet mellom babyer i uke 23 og uke 22,
 som tilsier at de 22 ukers gamle babyene ikke skal ha noe  
  som helst rettsvern? Spør SV-velger. Nettopp.                       

«Etikk er ikke noe annet enn ærbødighet for livet», ifølge teologen og filosofen Albert Schweitzer (1875-1965). Den ærbødigheten vil enkelte på venstresiden kaste på dynga.

Fire av fem partier på rødgrønn side vil utvide grensen for selvbestemt abort. Lengst går Rødt og Sosialistisk Venstreparti, som vil sette grensen til uke 22. Altså uka før kvinnen kan føde et friskt og levedyktig barn. Mest oppsikt, og de kraftigste negative reaksjonene, har SVs landsmøtevedtak fått. Naturlig nok, i og med at SV kan bli en del av regjeringen etter høstens valg. Etter vedtaket har minst 70 meldt seg ut av partiet, 20 har meldt seg inn, opplyser SV til NRK.

La det være helt klart: Selvbestemt abort inntil uke 12 i svangerskapet er en riktig og viktig rettighet for kvinner. Loven er til og med velsignet av bispekollegiet i Den norske kirke, som for et par år siden uttalte at «et samfunn med legal abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Og ingen tar abort for moro skyld. Det er en stor belastning, og større jo lenger ut i svangerskapet kvinnen er kommet. Kvinner som ønsker abort etter 12. uke må møte i nemnd, som vurderer om kriteriene loven setter, er til stede. Som f.eks. at fosteret ikke er levedyktig eller at det er fare for mors liv. Nemnd oppleves som en ekstra belastning for kvinner i en vanskelig situasjon påpekes det, og bør fjernes, mener også Miljøpartiet de Grønne, Arbeiderpartiet og Venstre, men disse setter grensen ved uke 18. Dermed fjernes de eneste som kan tale det ufødte barnets sak, selv om fosteret skal ha sterkere rettsvern jo lenger ut i svangerskapet kvinnen er. Får SV det som partiet vil, kan en kvinne helt på egen hånd bestemme seg for abort på et foster som kan være levedyktig et par uka etter. Hva potensielle fedre måtte mene om saken, er likegyldig for SV. Og mange feminister.

Jeg har ikke hørt noen fra SVs ledelse forsvare det ufødte barnets rettigheter. Argumentasjonen for selvbestemt abort fram til uke 22 går omtrent sånn: De fleste søknadene blir uansett innvilget, behandlingen i nemnd er symbolsk og kvinnene er fullt ut i stand til å ta avgjørelsen selv. Det er tross alt få senaborter, og dessuten kan kvinnene få samtaler med kvalifisert personell. Hvis de vil.

SVs nestleder, Kirsti Bergstø, forsøkte onsdag å dempe stormen. I et innlegg på nrk.no, skriver hun at SV vil fjerne nemndene, og fortsetter: «SV har ikke vedtatt selvbestemmelse til uke 22, men at dagens yttergrense for lovlig abort, som gjelder levedyktighet, forblir uendret, men det er kvinnen selv som får avgjøre om en abort skal gjennomføres». Hæ? Forsøket på bortforklaring er dødfødt. For når nemndene er fjernet, og kvinnene selv skal bestemme, er ikke det nettopp selvbestemt abort? Det må mint én studiesirkel og to kollokviegrupper til for å skjønne forskjellen.

Svært mange, om ikke alle, som har sett et bilde at et foster i uke 22, og har satt seg inn i hvor utviklet det er, reager. I uke 23 setter helsevesenet inn alt av ressurser for å redde barna som fødes for tidlig. Ja visst finnes det aktverdige og moralsk forsvarlige grunner også for senaborter, de som dagens lov nevner. De abortene som innvilges mellom 18. og 22. uke, oppfyller disse kriteriene. Blir det selvbestemt abort til uke 22, kan vi regne med at også helt friske fostre aldri får se dagens lys. Det vil si; det får de. En stund. Til de slutter å puste av seg selv. Det kan ta en time.

Man behøver ikke å være religiøs mørkemann, KrF-medlem eller ei reaksjonær gammel kjerring for å steile. Svært mange har reagert negativt, langt inn på venstresiden. Jordmorforbundet advarer om at flere helsearbeidere vil reagere med å bruke reservasjonsretten. I kronikken «Det feministiske tabuet» i Klassekampen kommer sosialisten, feministen og tidligere SV-politiker Ida Rydeng med en kraftig advarsel mot å vedta selvbestemt abort fram til uke 22, og avslutter slik: «… ikke stem for en utvidelse av abortgrensa før dere er villige til å stå sammen med sykepleiere som skal holde barna med selskap mens de dør». SV-veteran Kjellbjørg Lunde er skuffet over eget parti, og mener samfunnet må ta ansvar, og at dette ikke må overlates til kvinnene. Lege, feminist og forkjemper for abortloven av 1978, Gro Nylander, spør i VG hvilke fagpersoner som har vært rådgivere for SV og Rødt, når de vil ha selvbestemt abort fram til uke 22. «Det er nok nå, stopp ved 18 uker», er hennes budskap. For å nevne noen.

Det er jo heller ikke sånn at det er noe folkekrav om å endre dagens abortlov, som på en hensiktsmessig måte balanserer ulike hensyn i etisk svært vanskelige spørsmål. Riktig nok har kvinnebevegelsen gått med paroler i 8. marstog med krav om fjerning av nemndene, men det er ikke noe grasrotopprør og bunadsgerilja foran Stortinget som krever det samme, eller massive demonstrasjoner for selvbestemt abort til 22. uke. Tvert imot viser kritikken en sunn reksjon på et altfor radikalt forslag.

I noen saker må samfunnet trekke etiske og moralske grenser, også om det går ut over kvinners rett til å bestemme selv. Dette er en sånn sak. Heldigvis skjønner de fleste at vedtaket i SV er misforstått feminisme – og ikke liv laga.