Hvis frykt styrer prinsippene

Sandefjord sist helg. Voldelige motdemonstranter
måtte stanses med tåregass.                               

«Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot litteraturen, mot den gruppen som har dette som sin hellige bok, og det er i ytterste konsekvens vold mot den guden som millioner av mennesker tilber», skrev forsker og forfatter Jørgen Lorentzen i Aftenposten etter opptøyer i flere norske byer i 2020. Nei, å rive i stykker Koranen er ikke vold. Det er derimot vold å gå til angrep med steiner og det som enda farligere er.

Nå har vi sett det igjen; voldelige motdemonstranter opptrer som nyttige idioter for Sian – stopp islamiseringen av Norge. Senest i Sandefjord sist helg. Og igjen tas det til ordet for at det skal være straffbart å krenke religion, spesielt én.  - Å brenne Koranen er ikke ytring, og det er riktig av politiet å ikke gi tillatelse. Det er hatkriminalitet, noe som er tydelig nedfelt i lovverket, sier leder av bydelsutvalget i Bydel Stovner, Rashid Nawaz (Ap) til Dagsavisen. Det skal være lov å si mening, men når man begynner å krenke enkeltmenneskets religion, da er det hatkriminalitet, ifølge den samme politikeren. Også ordføreren i Sandefjord vil ha «justeringer av ytringsfriheten» etter bråket der. Altså helt på linje med Islamsk Råd Norge ønsker.

Det er ikke «hatkriminalitet» å rive ut sider i Bibelen eller brenne Koranen. Ideer, religioner og andre «ismer» kan ikke krenkes. Å brenne Koranen er en politisk markering, som svært mange tar avstand fra, men som altså er lovlig. Man kan ikke drive vold mot en bok, enten det er hellige skrifter eller Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Heller ikke mot en tenkt gud, en idé eller en profet som døde for 1400 år siden. Hatkriminalitet er angrep på enkeltmennesker. Det skal samfunnet slå ned på.

En symbolsk handling kan selvsagt være både provoserende, sårende – og voldsom. Men å påstå at det er hatkriminalitet å brenne Koranen, er en farlig tankegang. Det legitimerer reaksjonene mot lovlige demonstrasjoner som vi har sett flere ganger nå, og oppmuntrer «antirasistene» til mer vold – også mot politiet. Ytringsfriheten blir forsøkt innskrenket ved hjelp av vold, noe som igjen er ødeleggende for demokratiet. At politikere lefler med tanken om at fredelige – men provoserende – demonstrasjoner skal forbys, er første steg på veien for å innføre blasfemiparagrafen igjen. Den ble fjernet i 2015.

Ny forskning viser at 49 prosent mener at det ikke bør være lov å brenne religiøse symboler. Fire av ti aksepterer ikke nedsettende ytringer om religion. Kan begrunnelsen være frykten for voldelige reaksjoner, slik det har vært så mange av både i utlandet og Norge fra karikaturstriden i 2006 og fram til i dag? Og vi må vi spørre oss: Hvor ville vi ha vært som samfunn hvis det var forbudt å kritisere religion – også på en sårende og provoserende måte? Ingen kvinnelige prester og biskoper kanskje. Ingen aksept for homofile i Den norske kirke.

Religion er også makt. Å kreve ytringsforbud er usminket maktutøvelse. Ansvaret for at demonstrasjoner utarter må plasseres der det hører hjemme: Hos dem som utøver volden.

Den store forskjellen

Aksjonistene brøt inn i gudstjenesten, på Kirkens
største høytidsdag.                                              

«Religion er det man gjør og ikke det man tror», ifølge den tysk-norske forfatteren og forlagsmannen Max Tau (1896-1976). Til fulle demonstrert denne påsken.

De skremmende opptøyene i flere svenske byer i påsken har rystet langt ut over Sveriges grenser. Politi og andre utrykningsetater er bevisst angrepet, og måtte skadeskutt trekke seg tilbake fra de såkalte «utsatte områdene». Bildene ligner en borgerkrig fra land langt utenfor Nordens grenser. Påskuddene for å gå amok var den danske høyreekstreme provokatøren Rasmus Paludans brenning av Koranen. Muslimer ble «krenket», sikkert noen av dem også på alvor, men det unnskylder ikke opptøyene. Paludan brukte sin ytringsfrihet, helt lovlig og med tillatelse. Med vold forsøker muslimer å innskrenke ytringsfriheten mens de roper Allahu Akbar; nok en gang. Dessverre lykkes de. 

Samtidig, i en kirke i Skien 1. påskedag. Dåpsgudstjenesten ble avbrutt av at miljøaksjonister fra Extinction Rebellion gikk inn i kirken. Aksjonistene, som demonstrer for miljøsaken, var ikledd røde kjortler og hadde malt seg hvite i ansiktet. Ellen Hageman, som er prest, var en av aksjonistene. Hun bar på et kors som var «dekorert» med selvdøde dyr som var funnet i naturen, ifølge aksjonistene. Også det et bevisst forsøk på å provosere. Demonstrantene ble høflig, men bestemt, vist ut av kirka. Politiet ble tilkalt og demonstrantene fjernet.

Flere har reagert negativt på aksjonen fra miljøaktivistene. Det er å gå over en grense å invadere kirkerommet på kirkens største høytidsdag. Noen ble direkte skremt, og fryktet det var terrorister. At en prest i fullt ornat deltok, opprørte sikkert mange. Men ingen av aksjonistene kommer til å bli fysisk angrepet, selv om de har stått frem med navn og ansikt. Menigheten går ikke amok i frustrasjon over krenkelsen av kirkerommet. Formannen i menighetsrådet, eller biskopen, kommer ikke til å fordømme aksjonistene og påberope seg rett til hevnaksjoner, mobilisere en mobb og gå i gang med å rasere nabolaget i Skien med stein og brannbomber. Presten som deltok må nok ta en alvorlig samtale med sin overordnede. Aksjonistene får i verste fall ei bot for forstyrrelse av ro og orden. Og det er det.

Det obligatoriske og selvfølgelige: Nei, det gjelder ikke alle imamer og muslimer. Men det er i et nøtteskall forskjellen på en liberalt demokrati tuftet på kristne verdier, og muslimske parallellsamfunn bygd på klankulturer, ære og hevn. Og med et stort voldspotensial. Det nytter ikke med bortforklaringer om fattigdom og trangboddhet, utenforskap og islamofobi. Det svenske samfunnet har stått med åpne armer og pengesekk for dem som ville ta imot. Selv de på venstresiden som hånlo over utsagn om «svenske tilstander», ler ikke lenger.

At det tok så mange år, gråter nå svenskene over.

 

 

 

En dårlig idé

Å politisere 17. mai med ukrainske flagg i
barnetogene er en dårlig idé.                   

«Vift med alle flagg. Norge er i raudt, kvitt og blått. Verda er i fargar. Bare rasistane er i svart og kvitt. Vift med absolutt alle flagg», mener forfatter og journalist Frode Grytten. Og dermed er tonen i den årvisse debatten satt. Enten er du for fremmede flagg, eller så er du en usympatisk nasjonalist-rasist.

Ingen vår uten en debatt om hvilke flagg ungene skal veive med i 17. mai-togene. I år satt i gang av MDG-politiker Eivind Trældal, som ønsker seg Ukrainas blå og gule flagg i barnetoget. Han har sendt forslag om det til 17. mai-komiteen i Oslo, og oppfordrer til å markere støtte til Ukraina nettopp på 17. mai. Inspirasjonen kom etter at president Volodymyr Zelenskyj talte til Stortinget, der han roste Norges feiring av nasjonaldagen. Presidenten ønsker å arrangere barnetog i Kyiv når landet blir fritt igjen. Nettopp dette punktet i talen har rørt mange nordmenn.

Tanken om ukrainske flagg sammen med de norske, virker umiddelbart sympatisk. Ukraina har bred støtte og sympati, og det vil utvilsomt være en gest med stor symbolsk betydning for de mange tusen ukrainske flyktningene som nå befinner seg i Norge. Likevel må vi tenke oss om en gang til før det oppfordres til blå og gule flagg i barnetogene. 17. mai er først og fremst barnas dag; det er det vi er så stolte av, og som er unikt i en verden som ellers stort sett markerer nasjonaldagen med militærparader og generaler på tribunen.

I sin velmente og sympatiske holdning til ukrainere i Norge har voksne en tendens til å glemme at i barnetogene kommer det også til å gå russiske barn. Noen av dem har foreldre som tar avstand fra Russlands brutale invasjon. Andre har foreldre som støtter Putin. Hvordan tror dere de russiske ungene vil ha det 17. mai, hvis togene er fylt av ukrainske flagg? Unger - som er helt uskyldige i Russlands politikk, og foreldrenes politiske meninger - kommer til å føle seg uønsket og uglesett. Det er en invitasjon til mobbing og sjikane, noe vi vet at russiske barn utsettes for i skolegården. Unger kan være nådeløse. Det kan tenkes andre situasjoner, med barn fra andre land enn Russland og Ukraina, der en flaggmarkering i barnetogene er en invitasjon til utfrysing av noen unger. Dit skal vi ikke.

Uansett hva bakgrunnen for forslaget om ukrainske flagg er, kommer det til å bli oppfattet som en politisk markering av alle voksne. Og noen unger. Det er ingen lov som forbyr andre lands flagg 17. mai. Men det er uklokt å oppfordre til det, for hvor skal grensen setts? Hvilke andre saker eller land kan det tenkes at noen ønsker å markere 17. mai? Palestinernes sak, som mange sympatiserer med? Og hvordan vil jødiske barn føle seg da?

Det er en svært dårlig idé å politisere ungenes dag på denne måten. Å flagge sympati og politiske standpunkter kan voksne gjøre et annet sted, og en annen dag.

Langt ut på viddene

Det står ingen steder at urfolk skal få mildere
 straff enn andre. Det er å gjøre samene en    
 bjørnetjeneste.                                              

«Jeg knuser et speil og får sju åres ulykke. Advokaten min mener han skal få redusert det til fem», har den amerikanske humoristen og forfatteren Stephen Wright (1955 -) sagt. Noen advokater klarer det faktisk.

To samer i to ulike saker fikk kortere straff for fyllekjøring og råkjøring enn aktor ba om, kunne NRK fortell forleden. Dommeren i Finnmark viste til folkeretten og regler om urfolk da han begrunnet hvorfor de to reineierne skulle få kortere inndragning av førerkortet. Mannen i tenårene holdt 144 km/t i 80-sonen. Mannen i 50-årene innrømmer promillekjøring i Karasjok. Forsvareren er forberedt på at dommene vil vekke oppsikt. Nå vurderer politiet anke. Det bør politiet gjøre.

For argumentasjonen holder ikke vann. «Retten mener videre at hensynet bak urfolksrettigheter taler for at tap av førerrett, i en kritisk situasjon for siktedes reindrift, bør settes lavere enn minstenivå», heter det i dommen mot promillekjøreren. Men akkurat det gjelder for alle som mister førerkortet. En bonde kan rett nok sikkert få fôret dyra på båsen, men får ikke pløyd åkeren eller hentet kraftfôr. En sjåfør i hvilken som helst bransje kan ikke ta i bruk sykkel eller trillebår for å gjøre jobben sin. At begge tiltalte trenger førerkort for å ta vare på reinsdyra, burde de strengt tatt ha tenk på før. Som alle andre.

Rusreformen er stadig til debatt – og kritikk. De to nevnte sakene aktualiserer igjen en drøfting av straffen også for alkoholrelaterte lovbrudd. Senterpartiets stortingsrepresentant fra Nordland, Siv Mossleth, frontet i fjor en ganske radikal reform, et forslag som fikk mange til å heve øyebrynet: Sjåfører som er tatt for promillekjøring må få mulighet til å fortsette å kjøre bil hvis det monteres alkolås i bilen, fordi konsekvensene for folk i distriktene er mye mer alvorlig enn for folk i byer med kollektivtrafikk. Jeg var en av dem som nærmest på refleks reagerte med at nå er begeret fullt fra den kanten. Som om det liksom skal være forskjell på om folk kjører i fylla i distriktet eller i byen. Like farlig både for seg selv og andre er det jo uansett, ikke sant?

Men det var før jeg fikk tenkt meg om. For det viser seg at MA-Rusfri trafikk har jobbet lenge for å få dette igjennom. Og allerede i 2010 og 2012 anbefalte to ulike arbeidsgrupper, nedsatt av to ulike departement og bredt sammensatt av ulike faginstanser, pilotprosjekt med alkolås som alternativ til tap av førerkort for promillekjøring. I flere land i Europa har lignende ordninger vært en realitet lenge, i Sverige helt siden 2008, og med stor suksess. Erfaringene er at det er en vinn-vinn-situasjon. Det vil det være også for samer.

For det skal jo være likhet for loven, og vi gjør ikke forskjell på grunn av etnisitet, ikke sant? Dommen som favoriserer én gruppe med henvisning til urfolks rettigheter kan ikke ha tenkt igjennom hvilken bjørnetjeneste dette er. Samer må tåle mer enn nok fra før. Dommen er en invitasjon til økt hetsing og forakt; noe alle burde være interessert i å unngå. For det står ingen steder i ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter at samer skal straffes mildere for fylle- og råkjøring enn andre.

 Å praktisere en sånn forskjellsbehandling, er faktisk langt ut på viddene.

 

Menenskejegerne

Kvinner på flukt er sårbare. Det vet noen menn
  å utnytte.                                                           

«Dette er jomfruelig mark for horehus», har den italiensk-amerikanske gangsteren Al «Scareface» Capone (1899-1947) uttalt. Fortsatt ser menn muligheten til å utnytte sårbare kvinner.

Krigen i Ukraina har jaget millioner på flukt, i hovedsak kvinner og barn. Mange av dem har kommet til Norge, og i første omgang plassert på flyktningmottak. Det vet menn å utnytte. Faren for at sårbare, fortvilte kvinner i et fremmed land plukkes opp av menneskehandlere med onde hensikter, er høyst reell.

Og det ikke bare mafiaen i USA på 1930-tallet som opptrer sånn. Det skjer her og nå. Kvinnelige ukrainske flyktninger i Kvinesdal må beskyttes mot innpåslitne menn som kommer langveisfra. Politiet skal nå patruljere på kvelds- og nattetid. - Det kommer mannfolk helt fra Østlandet som vil ha kontakt med damene her. De ønsker rett og slett å utnytte sårbare, traumatiserte mennesker. Det er skremmende, sier mottaksleder Liv Ellen Omdal. I løpet av de siste dagene er det innlosjert om lag 90 ukrainske flyktninger i Kvinesdal. Av disse er det rundt 60 kvinner, og mange barn. Nå slår mottaket – og bygda – ring rundt flyktningene, melder NTB.

Kvinner deltar ikke alltid direkte på slagmarken, men blir likevel brukt som våpen i krig. Det er et godt dokumentert fenomen; fra alle kriger, til alle tider og over hele verden. Mange plukkes opp og blir tvunget til prostitusjon. Andre voldtas av fienden, et våpen som brukes helt bevisst. Det kan ha store sosiale konsekvenser for både den enkelte som voldtas, en hel by eller til og med en hel nasjon. Etter andre verdenskrig gjennomførte sovjetiske soldater massevoldtekter i det senere Øst-Tyskland i en sånn skala at det skapte et traume i hele den østtyske nasjonen, ifølge den amerikanske historikeren Norman Naimark. I Bosnia ble voldtekt brukt som våpen på en måte som skiller seg ut i moderne historie. Soldater ville straffe og fornærme bosnjakene for å hindre at de kom tilbake. Voldtekt av de bosnjakiske kvinnene var et virkningsfull måte å gjøre dette på. I borgerkrigen i Kongo viser tall at 400.000 kvinner ble voldtatt i måneden. Det tilsvarer 48 voldtekter – hver time!

Men vi er ikke i krig. Norge skal tvert imot være en trygg havn for dem som bombes vekk fra eget hjem og land. I denne situasjonen ser altså menn sitt snitt til å oppsøke kvinnelige flyktninger, i så stort monn at politiet må patruljere for å holde dem unna. Det er ingen grunn til å tro at mennene har gode hensikter. Derimot er det all grunn til å tro at mennene vil utnytte kvinnene seksuelt, eller kapre dem til prostitusjon. Også ved grenseovergangene i Polen ser menn sitt snitt. «For overgripere og menneskehandlere er ikke krigen i Ukraina en tragedie, men en mulighet», skriver FNs generalsekretær António Guterres på Twitter.

Det fødes en drittsekk hvert sekund, heter det. Norge har dessverre fått sin del.