«… om en fisker var så uheldig å møte et kvinnfolk på vei
til båten, var dette et dårlig tegn. Da måtte man snu og vende hjemover igjen,
krysse dørkarmen innomhus før man kunne starte turen på ny», er en av mange
myter knyttet til fangst på havet. Utrolig nok er fiskeryrket fortsatt fullt av
mannfolk som tydeligvis tror på sånt.
Britt Elin Johansen fra Mehamn er en av flere
kvinnelige fiskere som ar fortalt om seksuell
trakassering og mobbing om bord.
Det er kommet flere historier som har skapt bølger. En av
dem fra Susanne Mortensen, som i en kronikk på NRK Ytring fortalte om
hårreisende seksuell trakassering fra mannlige kolleger om bord i ulike
fiskefartøy. Det er så drøyt at det knapt er til å tro. Og det er altså ikke
enkelttilfeller, på en båt med spesielt ubehøvlet og tilbakestående mannskap.
Susanne Mortensen, som er utdannet innen fiskeryrket, har meldt fra. «Jeg er
flau over foreninger, rederier, lag, kolleger og alle andre som bare sitter på
gjerdet og ser på at jeg som kvinnelig fisker blir trakassert og mobbet på det
groveste», skriver Mortensen blant annet.
Man behøver ikke vite forskjellen på en sjark og ei skøyte for
å forstå at fiskerinæringen er håpløst akterutseilt sammenlignet med andre
mannsdominerte yrker. Der Forsvaret og Politiet gjennom de siste 20-25 årene
virkelig har satset på å endre holdninger og rekruttere kvinner, oppfører
altfor mange mannlige fiskere seg fortsatt som neandertalere i møte med
kvinnelige kolleger.
Vel nok er fiskeryrket hardt, og tonen kan være tøff. Men en
sånn unnskyldning holder ikke vann.
Og hva gjør Norges Fiskarlag med saken? Leder og
generalsekretær skriver kronikk om at «Slik kan vi rett og slett ikke ha det»,
og lover å rydde opp. Kjell Ingebrigtsen, med lang karriere i Fiskarlaget, de
siste åtte årene som leder, fossror i et forsøk på å virke ansvarlig. Men meldinger
om trakassering av kvinner i fiskeryrket er slett ikke av ny dato, eller en
overraskelse for ledelsen. Det er 30 år siden kvinnelige yrkesfiskere begynte å
varsle. Et enkelt søk viser blant annet at i 2014 sto en annen ung, kvinnelig yrkesfisker
fra Finnmark fram og ropte varsku om den samme sexsjikanen og trakasseringen.
Uten at Fiskarlaget, fiskebåtrederne, den enkelte skipper eller mannlige
kolleger, som alle har en ansvar for å slå ned på trakassering, har gjort
nevneverdig mye for at damer skal orke å fortsette i yrket.
I august la fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen
(H) fram en rapport og strategi for bedre likestilling i fiskeriene. Det er
satt av 1,5 millioner kroner for blant annet å rekruttere flere kvinner, og til
holdningsskapende arbeid mot trakassering. Rapporten imponerer ikke en av de få
kvinnelige yrkesfiskerne som faktisk finnes. Hun kaller den å slå inn åpne
dører. Statsråden har også påpekt at ingen politikere kan vedta å endre holdningene
til mannskapet om bord. Det har han selvfølgelig rett i. Hver enkelt har ansvar
for egen oppførsel, og rapporten kan derfor fort bli et velmenende slag i
lufta, hvis ikke politikere, og ikke minst fiskeriorganisasjonene, tar saken på
alvor.
Det kvinner i fiskeryrket
utsettes for er rystende. Det er så en får lyst til å ønske svart hav og evig
sjøsyke over alle menn som oppfører seg som beskrevet. De skjemmer ut ei hel
næring, og sender ryktet til bunns. Litt av en fangst …
