En ubehagelig bivirkning

Den som ikke har brutt en eneste koronaregel, kan
kaste det første munnbindet.

«Det er ikke så lett å være menneske som folk tror», heter det i et svensk ordtak. Det har nok mange følt på gjennom de siste 15 månedene.

De aller fleste av oss gjør så godt vi kan. Vi holder meteren, unngår ansamlinger av folk, inviterer ikke flere enn det som er tillatt og har alltid munnbindet innen rekkevidde. Men så glipper det for noen, bevisst eller ubevisst. I tur og orden har kjente politikere lagt seg langflate, mens de har lovet bot og bedring. I oktober i fjor var det Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som ble fotografert uten munnbind på trikken. Han hadde glemt det i den andre jakken, men hold den pålagte meterens avstand. En annen passasjer sørget for at bildet havnet hos VG. I mars i år var det partiets nestleder, Bjørnar Skjæran, som ble avslørt som en av flere festdeltaker på et nachspiel i en hotellsuite i på den tiden helt nedstengte Bodø. Bare dager senere tok statsminister Erna Solberg oppmerksomheten. 60-årsfeiring på Geilo, med for mange samlet til middag, endte med et forelegg på 20.000 kroner for brudd på koronareglene.

Nå er nok en kjent politiker under politietterforskning. 17. mai var Siv Jensen på familieselskap hjemme hos moren. De var tretten, derav to barn og fem vaksinerte. Men i Oslo gjelder andre regler enn i resten av landet. Der kan det ikke være flere enn ti, uansett om noen av gjestene er vaksinert, og dermed beskyttet. Selvsagt beklager Jensen, og betaler boten, om hun får noen. Saken ble kjent fordi Jensens mor la ut et bilde av familieselskapet på sin facebookprofil. Da så én eller flere av «vennene» sitt snitt til å tipse TV 2, og sende bildet til Dagbladet: Der tok vi henne, endelig!

Jeg har ikke noe behov for å unnskylde verken Støre, Skjæran, Solberg eller Jensen. Toppolitikere har et særskilt ansvar for å følge de strenge reglene alle må følge; selvsagt har de det. Og like selvsagt kan vi andre forvente det samme av våre fremste tillitsvalgte. Det er med dem som med lensmannen. Han kan ikke kjøre i fylla. Presten kan ikke ha forhold på si’, statsforvalteren må følge de reglene det er hans jobb å påse at andre følger. Og så videre.

Likevel har jeg en snikende – men stadig sterkere - følelse av ubehag. Vi har sett det mange ganger i ANs innringerspalte: folk som klager på andre folk. Enten har noen gått for tett på Moloen, eller ei dame gikk inn i en butikk uten munnbind. Er det dette pandemien har gjort oss til? En gjeng sladrehanker og nidkjære tystere som bruker enhver anledning til å anmelde naboen, og som syns de har gjort en stor samfunnsinnsats når de kan henge ut nok en politiker i samfunnets digitale gapestokk? Som om koronareglene ikke er forvirrende, og kan misforstås, av alle.

For å tilpasse et kjent sitat fra Bibelen til vår tid: Den som aldri har brutt en koronaregel, kan kaste det første munnbindet.

  

En dårlig idé

  De som vil endre flaggloven begrunner det ofte
med at regnbueflagget skal heises.  Det er en
 dårlig idé.                                                          

«I politikken er det godes fiende ikke det onde, men det velmente», ifølge den danske forfatteren og professoren Gunnar Thorlund Jepsen (1933-2006). At kommunene skal få bestemme selv, høres alltid forlokkende ut. Men det er et tveegget sverd.

Vi er inne i måneden der flaggdagene står i kø. Det norske flagg er 200 år i år, og flaggloven fra 1933. På tide å revidere loven mener departementet, som har sendt et forslag med tre alternativer på høring. Første behandling av ny flagglov skjer i kommunal- og forvaltningskomiteen på Stortinget 25. mai.

I dag kan det bare flagges med det norske, det samiske og kommune- og fylkesflagg på offentlige bygninger og institusjoner. Det finnes noen unntak. Etter dagens lov kan Bodø kommune heise Glimt-flagget når Eliteserien er vunnet, hvis spillerne deltar på et arrangement på rådhuset vel å merke. På FN-dagen kan også FN-flagget heises i forbindelse med arrangement. Ukontroversielt for de aller fleste. Likevel er Bodø kommune én av bare åtte kommuner som ønsker å fjerne dagens flagglov helt.

Det er kommet inn over 3000 høringssvar i forbindelse med ny flagglov. Over 2200 av disse vil videreføre dagens lov, med strenge regler for hva som kan vaie på offentlige bygg. Bare 57 høringsinstanser støtter at kommunene skal få adgang til å benytte andre flagg enn de offisielle i forbindelse med «arrangement, markering eller merkedag av allmenn interesse», som det heter i ett av alternativene. Flere nevner Pride spesielt, blant dem Lørenskog kommune, fordi kommunen ikke kunne flagge med regnbueflagget i fjor. Likevel påpeker kommunen at «flagging fra offentlige bygg blir oppfattet som en meningsytring, og en svært utvidet adgang til å flagge med andre typer flagg kan føre til en mer politisk flaggpraksis i kommunen. Dette kan oppleves som splittende for innbyggerne».

Pride og regnbueflagget nevnes spesielt av mange som ønsker mer fleksible regler. Da er det interessant å legge merke til at Landsforeningen for lesbiske og homofile (LHL) ønsker at dagens strenge lov skal videreføres, uten liberaliseringer. LHL viser til at loven om «regulering av flagging i 1933 hadde som formål å unngå politiske markeringer. Dette bør være et allmenngyldig og overordnet tidsuavhengig prinsipp som ikke skal kunne utfordres av enkeltpersoners eller organisasjoners egeninteresse». FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, som står for en radikal kjønnsideologi, vil derimot ha mer fleksible regler, men ønsker en presisering av hva som er en merkedag og av allmenn interesse.

Allerede her ser vi kimen til konflikt. For mens et stort flertall støtter homofiles rettigheter, er langt færre positive til radikal kjønnsideologi. Regnbueflagget er symbol for begge.

Stilles kommunene helt fritt til selv å bestemme hvilke flagg som skal heises, er det ikke vanskelig å tenke seg også andre konflikter, som er det motsatte av samlende, fordi en kommune er forpliktet til likebehandling. «Flertallet av dem som blir nektet å heise flagg, vil trolig føle seg diskriminert og urettferdig behandlet. Avisinnleggene kan bli mange og resultere i fraksjoner, fronter, forvirring og fremmedgjøring blant ulike grupper av lokalbefolkningen», heter det i en uttalelse. Det er heller ikke vanskelig å se for seg hvordan kommuner som velger ikke å flagge på rådhuset under Pride, blir møtt. De kommer til å bli stemplet som homovennlige eller transfobiske, alt ettersom. Politikere som sier nei til å gå i pridetog, det samme, slik vi har sett flere tilfeller tidligere. Da Stortingets presidentskap i 2019 - helt riktig - sa nei til å heise regnbueflagget på Stortinget, fikk presidentskapet høre det. Også fra stortingspolitikere.

Det er flott at regnbueflagget brukes og vises under Pride. Det kan vaie overalt ellers enn på rådhus og fylkeshus. Det norske flagg er samlende, og nøytralt i forhold til ulike politiske partier og interesseorganisasjoner. Slik bør det fortsatt være. I realiteten er det ett, uoffisielt flagg det er snakk om, og som noen presser på for å få heise: regnbueflagget. Å vise til andre grunner for å revidere loven, er å seile under falskt flagg.

 

 

 

 

Et forståelig opprør

Dette møter dem som går gjennom Småbåthavna og 
mot sentrum av Bodø: dystert, kaldt, avvisende og   
   uvennlig.                                                                      

«Selv om arkitektene naturligvis er best på å tegne hus, er alle kvalifisert til å snakke om
dem», skrev arkitekt og arkitekturkritiker Gaute Brochmann i en kronikk i 2016 med tittelen «Den store arkitektbløffen». Kronikken tar et kraftig oppgjør med arkitektstandens nedlatende holdning til alle former for smaksdebatt. Når alle analyser, all kartlegging og alle tekniske hensyn er ivaretatt, da er det spørsmålet om stygt eller pent man står igjen med. Før eller siden kommer man alltid til et punkt som utelukkende handler om hva som er finest, mener Brochmann.

Den kommer med jevne mellomrom; diskusjonen om stygt og pent i arkitekturen. Og hvem som skal ha lov til å mene noe om saken. I 2016 dukket Arkitekturopprøret Norge opp på Facebook, og har spesielt det siste året fått nye aktualitet med over 20.000 medlemmer. Det er en liten revolusjon i sosial medier. Det er ikke ornamentikk eller 1800-tallsbygg arkitekturopprørerne etterspør. Det kreves bl.a. en menneskelig målestokk, hus som passer i størrelse og høyde, hus som respekterer stedet og passer til eksisterende hus i type og størrelse. De er lei av glatte, blanke fasader, naken betong, elementbyggeri, kantet omriss, bygg som i målestokk eller form vanvører husrekken, kvartalet eller strøket. Og initiativtakerne er lei av en arkitektonisk elite som med sin organisasjonsmakt undertrykker tradisjonell estetikk. På facebooksiden kan medlemmene legge ut bilder av bygg de mener er stygge. Også Bodøs siste tilskudd i sentrum, «The Storm Residence», har havnet der.

Det er ikke bare i Norge at folk protesterer. I Sverige har bevegelsen vokst jevnt og trutt siden 2014, og det har fått politiske følger. Flere svenske kommuner har gjort vedtak om at de vil ha mer tradisjonell arkitektur, ifølge Aftenposten. Noen lar til og med innbyggerne få avgjøre hvordan fasadene skal se ut. Det er tross alt de som skal bruke byrommene, som altfor ofte brutaliseres av glatte, upersonlige overflater. Byrådslederen i Oslo, Raymond Johansen, har kastet seg inn i debatten og mener at folk med rette etterlyser et mer klassisk formspråk i det som bygges. Nå starter byrådet i Oslo arbeidet med en veileder for fargebruk i hovedstaden for å bryte opp det siste tiårets grå monotoni. Også MDGs Håkon Møller har tatt til orde for å sette mer farge på Bodø, og viser til at det stilles krav til et planlagt prosjekt om at hvitt og grått skal unngås.

Det er interessant å registrer hvordan «arkitekteliten» har møtt det stadig større engasjementet mot modernismen, som bannlyser alle former for ornamentikk. I den grad arkitekter kaster seg inn i debatten, er det med en nedlatende og ovenfra og ned-holdning. Som presidenten i Norske arkitekters landsforbund (NAL), Gisle Løkken, som i en kronikk i Aftenposten mener at opprøret representerer «en mur av vrangforestillinger og fordommer om arkitektur». I en debatt i Dagsnytt 18 presterte fagsjefen i NAL, Camilla Moneta, å si at opprøret «appellerer til reptilhjernen».

Virkelig? Det er da udiskutabelt de som bor i byen som hver dag må ta inn over seg estetiske misfostre som utstråler kulde og fiendtlighet. En undersøkelse publisert på forskning.no viser også dette. Utformingen av steder påvirker vår følelse av velvære. - Vi vet fra tidligere forskning at estetikk og omgivelser ikke bare handler om folks meninger. Omgivelsene påvirker folks lykkefølelse, og positive følelser om omgivelsene er knyttet til høyere livskvalitet, uttaler forsker Kostas Mouratidis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Studien konkluderer med at folk flest ikke trives med moderne arkitektur.

De fleste av oss er ikke arkitekter. Men de fleste av oss har øyne i holdet, og merker at manglende estetikk påvirker våre liv. For arkitektur påvirker oss alle. Arkitektur invaderer det offentlige fellesrom. Når bygget står der, får vi det midt i fleisen.

Det gjør skikkelig vondt.