Sølv er seier

«Alt er så mye verdt som kjøperen betaler», mente den romerske forfatteren Publilius Syrus (1. århundre f.Kr.).

En sannhet med modifikasjoner. Knappet på en vare tvinger prisene til vers; uansett kvalitet. Det har bolighaiene tjent seg søkkrike på.

Bodø er en av landets mest attraktive kommuner, kunne AN fortelle i går. Ikke på grunn av arbeidsplasser og universitet, nytt bibliotek og konserthus, et aktivt kulturliv, fantastiske naturomgivelser og trivelige folk. Med andre ord alt det som skaper en by.

Nei da. Bodø er attraktiv fordi det lønner seg å investere i bolig. Boligprisene stiger og boliger selges ofte over takst. Ikke like mye som i Tromsø riktig nok, byen har fått «æren» av å være dyrest i landsdelen.

Bodø ble altså slått. Men det skal vi ikke gråte over. 

Det er en undersøkelse foretatt av analyseselskapet Eiendomsverdi AS som rangerer kommunene etter prisene på boliger. Bodø er slått av Oslo, Skedsmo, Bergen og altså Tromsø. 

Det er de opphetede budrundene som gir Tromsø full score, og som har ført til at Tromsø har landets største prisvekst hittil i 2014. Det får selvfølgelig eiendomsmeglerne lenger nord til å stråle, og det har aldri sluttet å forundre meg. 

Eiendomsmeglerne må være den eneste yrkesgruppen i verden som jubler hver gang prisen stiger på varen de selger.

For dem som ikke har fått en fot innenfor døra, er rangeringen av Bodø og Tromsø blant de «beste» i landet, dårlig nytt. 

Småbarnsfamiliene med studiegjeld, boliglån og relativt lavt på lønnsstigen – de som både Bodø og Tromsø trenger aller mest – er taperne i et boligmarked helt overlatt private utbyggere. Mens boligspekulantene gnir seg i hendene.

Politikerne har abdisert for et par-tre tiår siden, både sentralt og lokalt. Det finnes simpelthen ingen boligpolitikk. 

Da Willoch-regjeringen la til rette for vidtgående liberalisering av boligomsetningen på begynnelsen av 1980-tallet, var perioden med sosial boligomsetning og -bygging over. At skattepolitikken oppmuntrer til å eie i stedet for å leie, er med på å presse prisene opp. 

Da gjelder det å holde byggingen av nye boliger på et akkurat passe lavt nivå, slik at markedet ikke ødelegges og prisene faller. 

En nøye kalkulert «terrorbalanse», der private entreprenører bokstavelig talt sitter med nøkkelen til om folk skal få tak over hodet eller ikke. Markedskreftenes frie spill har fått bestemme utviklingen både i Bodø og Tromsø; er det rart ikke flere unge flytter hjem etter endt utdannelse? 

Tromsø tar altså gull i det høyst tvilsomme nordnorske mesterskapet om hvor det lønner seg å investere i bolig. Byen må gjerne trone på toppen av pallen. 

Det er nemlig ikke bestandig – og for alle – at sølv er nederlag.

"En kalkulert terrorbalanse der private sitter med nøkkelen"

Den nakne sannhet

«Klær skaper folk. Nakne mennesker har liten eller ingen innflytelse på samfunnet», mente Mark Twain (1835-1910).

Vi lever i en tid der nakne kropper, først og fremst kvinnelige sådanne, brukes og bys fram i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger. Kvinner bruker rått verdens eldste og billigste triks; nemlig å kle av seg. 

Musikkbransjen og popkulturen er et kapittel for seg selv. De største kvinnelige popstjernene selger seg selv, bokstavelig talt, med «puppeglipp», rumpedissing, avslørende «dans» og seksualiserte opptredener som gjør selve musikken til et svakt ekko. 

Kanskje for å ta oppmerksomheten fra låten, som er så dårlig og har en tekst så platt at den helst ikke bør høres?

Det går nesten ikke ei uke uten at vi opplyses om at en eller annen kjendis, politiker eller idrettsstjerne «har latt seg avbilde» under dekke av et aktverdig formål. Det være seg for kreftsaken, mot pels, i solidaritet med undertrykte eller for å vise avsky for et regime. Eller uten noen annen grunn enn å få oppmerksomhet fordi karrieren går litt trått.

Og mediene går på; hver gang. Da det kvinnelige rolaget ved det engelske universitetet Warwick kastet klærne for kreftsaken tidligere i år, ble det en stor sak også i de norske tabloidene. Med bilder selvfølgelig.

Politikerne er også på banen. Senterungdommen var vel først ute, i 2012, med kalender med erotiske bilder av lettkledde kvinnelige politikere. En av dem var daværende leder Sandra Borch, som etterpå klaget over at hun fikk uønsket seksuell oppmerksomhet. 

Kalenderen skulle vise at det er gøy på landet. Men det ble ikke spesielt gøy, verken for partiet eller kvinnene. Kalenderen for 2015 er mye tøffere. Der presenterer kvinnene, blant dem Eirill Teigstad fra Bodø, som alt annet enn halvnakne sexobjekt som menn kan ha det moro med i høyet.

Vi lever i et gjennomseksualisert samfunn. En ubrytelig symbiose mellom media og motebransje har gitt oss en hverdag med hysterisk kroppsfokus; nåde den som veier et halvt kilo for mye. Sosiale medier forsterker presset. Guttene slipper heller ikke unna.

Likevel lar dagens unge kvinner seg bruke til nye «stunt», og legg merke til dette: Det er de unge, veltrente, slanke og lytefrie kvinnene som (i hovedsak) stiller sin kropp til disposisjon. Etterpå klager de over «stalkere», og at de ikke blir tatt seriøst. 

De lever åpenbart i den villfarelse at et kjønnsnøytralt samfunn betyr det samme som at vi er kjønnsløse. Det er vi ikke.

Og hvem husker egentlig hvorfor de kastet klærne? 

Sannheten er at effekten med nakenkalendere og ditto reportasjer i aviser og blader er oppbrukt for lenge siden. Faktisk allerede et par år etter at filmen «Kalenderpikene» kom i 2003. Den bygger på en sann historie om middelaldrende kvinner i Yorkshire som kastet (nesten) alle klærne til inntekt for en god sak.  
Dagens nakenstunt tjener bare én sak: oppmerksomhet til kvinnen på bildet. 

Og da er det jo greit å ha et fikenblad i form av et godt formål å skjule seg bak.

"Kvinner bruker rått verdens eldste og billigste triks; nemlig å kle av seg". 

En passende straff

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing. For det er akkurat det samme som skjer når du blir kjent. Du støtes ut av samfunnet. Alt forandrer seg», ifølge Morten Harket.

Nei, herr popidol. Det er ikke det samme. Langt der ifra.

Siste uke har vært preget av engasjementet mot mobbing. Med den rystende historien om Odin (13) som tok sitt liv på grunn av mobbing som bakteppe, har det vært mobilisert landet rundt. 14-åringen Villemo Hatland tok initiativ til fakkeltog. Mange har fortalt om opplevelser med mobbing. 

Det er ikke så rart. Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. 

Hvorfor er vi ikke kommet lenger? I årevis har det vært gjennomført antimobbekampanjer. Det er brukt millioner av kroner på aksjoner som skal lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke.

Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer, problemet i skolegården. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Og dette bør svi aller mest: Ingen hjalp Odin, selv om han sa ifra. 

Når vi nå vet at antimobbekampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år? 

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Det er bare når det settes inn virkemidler mot dem som har det største ansvaret, og det er de voksne, at det kan bli en bedre hverdag for barna. 

At det kan gå ut over en lærer eller en rektor skal vi gi blaffen i. Det er barnet det gjelder.

Derfor skal vi også tenke nøye over om det er riktig at det er offeret som til slutt må bytte skole. Som 14-årige Villemo. 

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være at en annen skole takler mobberen bedre. Og det berger kanskje et barn. Som Odin. 

Mobberne er også barn; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger vi ikke trenger.

Mobberne vet hva de gjør, selv om de nok ikke overskuer konsekvensene. Enten det er fjortisjentene som driver utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. 

Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø, når alt annet er prøvd, kan være riset bak speilet. Det eneste kraftfulle virkemiddelet norsk skole har til rådighet. En passende straff. Loven gir muligheter i dag for å flytte mobberen. Tanken støttes av kunnskapsministeren, men brukes svært sjeldent. 

I stedet blir offeret ofret; nok en gang.

Nei, det er ikke mobberne vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at de fikk holde på så lenge.

"At det kan gå ut over en lærer eller en rektor skal vi gi blaffen i".

Sett Willy fri*

Verden har igjen vært vitne til nok et komplett idiotisk millionprosjekt; så bort i hampen at det bare kan komme fra USA. Jeg tenker på spekkhoggeren Keiko - Hollywood-stjerne fra filmen «Free Willy» - som torsdag formiddag bokstavelig talt landet med et brak på Island. 

Spekkhoggeren er endelig hjemme i de islandske fjorder igjen uttaler entusiastene, og ingen har spurt Keiko om hva han synes om å bli tvangsfløyet i ni timer fra ett bur til et annet.

Hvalen Keiko ble verdensberømt gjennom hovedrollen i filmen «Free Willy» i 1993. Filmen handler om en gutt som hjelper en hval til å flykte fra et akvarium. Riktig søt var filmen, jeg så den selv.

Keiko - som ble fanget av en fisker i islandske farvann - har levd i fangenskap siden 1979. I fire år har «Free Willy-Keiko Foundation» arbeidet for at spekkhoggeren skal komme «hjem». Til dags dato er det brukt svimlende 100 millioner kroner på å få spekkhoggeren tilbake til Island. Flyturen mellom Oregon og Island alene koster 16 millioner kroner.

- Endelig skal han få snakke med sine egne og få oppleve andre sjødyr, fisk og fugler i et sunt miljø i Klettesvik, uttaler sjefen for treningen av Keiko, og avslører en barnslig naturnaivisme som ikke står noe tilbake for naivismen ungene som så filmen la for dagen. 

De var i alderen seks til ti-elleve år, de fleste av dem.

Keiko er altså fortsatt i bur, og nei: Jeg tror ikke Keiko kommer til å treffe igjen hvalmammaen sin, selv om mammaen godt kan leve til hun er minst 50 år.

Entusiastene håper Keiko en dag kan slippes fri, og imens gnir den islandske turistnæringen seg i nevene. Som den tradisjonsrike hvalfangernasjonen Island er, vet islendingene selvsagt godt at det er en utopi at Keiko noensinne skal klare seg selv etter 18 år i fangenskap. Og siden Keiko utmerket godt kan leve 10-20 år til - i fangenskap vel å merke - blir det nok store turistpenger å tjene.

Takke meg til hvalsafari i Tysfjord, der flokker med spekkhoggere kan beskues i full frihet og i sitt naturlige miljø.

Og hvor er egentlig Greenpeace når vi trenger dem? Bildene som ble lagt ut på Internett torsdag formiddag viser et seks meter langt og fem tonn tungt dyr plassert i en trang vanntank, inne i et digert transportfly. 

Er det der en hval skal være? Bildene kan få selv den mest garvede hvalfanger til å krympe seg av medlidenhet med hvalen.

- Keiko burde ha vært kappet opp i biter, stappet ned i en kjøttkvern og sendt til Sudan som nødhjelp, uttaler den islandske fiskeren som i sin tid fanget Keiko. Hvalen ville gitt kjøtt til minst 60.000 kjøttkaker som kunne mettet utrolig mange munner i vår sultne verden, sier han til Aftenposten, og får støtte av både Steinar Bastesen og meg.

Kan noen sende meg sausen...?

(*Kommentaren sto på trykk i Nordlands Framtid i 1998).