«I jula blir mange kirkegjengere fornærmet over at presten
ikke husker dem fra forrige jul», er et sitat som tillegges den danske
filmskaperen Holger Thomasen. Vi er inne i den måneden nå; hvor også
ikke-troende trekker til ulike arrangement for å få julestemning. Travlest er
det julaften. 
De vil ha kirkelig begravelse, men ingen prest.
Har de glemt hva en kirke faktisk er?
Mens vi venter på den årlige «krigen om jula», foregår det
en annen diskusjon. Hvorfor er begravelse i kirkene bare forbeholdt troende, og
de som ellers ikke har noe imot noen gudsord med på ferden? Debatten startet med at forfatter Agnes
Ravatn etterlyste verdige, livssynsåpne seremonirom på bygda. Begravelse fra en
kirke er ok, bare man kan slippe presten. Altså litt som en brannstasjon uten
brannmenn, en politistasjon uten politi. «Den kristne begravelsen er og blir en
gudstjeneste. Forkynningen av Jesus overskygger iblant avskjeden med den som
ligger der og er død», mener Ravatn. Venstre-leder Guri Melby har fulgt opp med
å ville åpne eldre kirker for livssynsåpne begravelser: De vil ikke ha Den
norske kirke, eller religion, men det vakre kirkerommet vil de gjerne ha.
Hvordan stadig flere ser på Den norske kirke, ble formulert
av Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) for et par år siden. I en artikkel
i Vårt Land tok hun til orde for at Kirken bør være sekulær. Hun er selv
ateist, og argumenterer for en sekulær og liberal kirke som er åpen for alle,
uansett bibelsyn. Sekulær, som altså betyr verdslig eller ikke-kirkelig. En
«ikke-kirkelig-kirke», med andre ord. Snodige greier.
Kirker brukes til litt av hvert. Men det er stor forskjell
på at kirker brukes til konserter og kulturarrangement uten kristent innhold,
og at det skal foregå ikke-kristelige begravelser i de samme kirkene. En
begravelse er en grunnleggende seremoni i den kristne troen, en situasjon hvor
eksistensielle spørsmål om liv og død kommer i fokus. I slike situasjoner er
det viktig å ha respekt for det hellige kirkerommet, minner Vårt Land om. At en
kirke faktisk ikke er som et hvilket som helst samfunnshus - og at religion er
selve begrunnelsen for dens eksistens og alle milliardene over statsbudsjettet
- er det visst mange som har glemt. Det kan skyldes at Den norske kirke mer og
mer framstår som et politisk parti, og ikke et trosfellesskap. Det smitter, og
det er kanskje derfor noen mener de kan kreve kirkerommet, men ikke dets
innhold.
Tros- og livssynsfrihet er en menneskerett. Og i
Distrikts-Norge er livssynsnøytrale, vakre seremonirom mangelvare. En nitrist
gymsal gir ikke samme verdige ramme rundt en begravelse som et vakkert
kirkerom. Det er storsamfunnets oppgave å sørge for at alle tro- og troløse har
samme tilbud, ikke Kirkens oppgave å late som om kirken ikke er et gudshus. Det
vil være like mye hykling som det rituelle kirkebesøket julaften.
Ikke det at Den norske kirke noensinne spør dem som tråkker
inn i våpenhuset om de er troende eller ikke. Alle er velkommen. Men også «Gjør
døren høy og porten vid» bør ha en grense et sted.
