I motvind inn i framtida

«Hvis all utvikling var overlatt til ingeniørene, ville vi hatt perfekte parafinlamper, men ingen elektrisitet», ifølge Albert Einstein.

Trolig er det ingen ingeniører i fylkesrådet, for Sortland er nær ved å få «se lyset»:

Fylkesrådet anbefaler at det gis konsesjon for vindkraft, og det er bare et spørsmål om tid før vindmølleparken kneiser i Ånstadblåheia.

I «Regional plan – Klimautfordringene i Nordland» er en av hovedmålsettingene at Nordland fylkeskommune skal jobbe for å utnytte det potensialet som ligger i produksjon av ny fornybar energi og energieffektivisering,

Klimaplanen sier videre at det er en målsetting at av ny produksjon skal så mye som halvparten komme fra vindkraft.

Men vindkraft er et blindspor, og allerede nesten passé.

På konferansen «Kystens Energi» i Svolvær i februar, ble det ropt varsku mot den ensidige satsingen på vindkraft som den energiformen som skal berge klimaet.

Vindkraft er en blindvei som aldri kan bli noe annet enn et lite supplement til annen fornybar energi, ble det hevdet. Selv om Norge har blant verdens beste forutsetninger for vindkraft, er det både viktig og riktig at noen påpeker dette før vindmølleparkene blir like vanlig langs nordlandskysten som fiskehjeller og rorbuer.

Det er aldri feil å lære av andres erfaringer. Andre lands satsning på vindkraft viser at det kan satses klokere, på andre alternative energiformer.

BP har kunngjort at de slutter sin vindsatsing. Det er for dyrt og for lite effektivt.

Storbritannia har annonsert at deres vindkraftprogram vil bli redusert, muligens fjernes all støtte fordi det har bidratt til for mye ressursbruk på ineffektive løsninger.

California har også oppdaget at deres satsning gjennom mange år har vært en katastrofe.

Felles for alle er at det rett og slett er for dyrt – og gir for liten effekt – uansett hvilke parameter man måler etter. Men i Norge – og Nordland – skal det brukes enorme beløp i støtte til produksjon av denne typen fornybar energi.

Det til tross for at andre alternative energiformer vil gi mer igjen i form av flere kilowattimer og arbeidsplasser, og mindre arealbruk.

All vindkraftproduksjon vil ha konsekvenser for miljø, og kan være i konflikt med andre interesser.

Men vi må godta noen negative konsekvenser dersom vi ønsker produksjon av fornybar energi, mener fylkesråden for miljø.

Estetisk forurensning er en av dem.

I et fylke hvor det produseres mer ren og miljøvennlig vannkraft enn vi selv er i stand til å bruke, er vindmølleparker nå altså det nye store.

Ingen nevner ordet «monstermaster», eller «monstermøller»; det ordet har kanskje innbyggerne i Hardanger fått enerett på?

Vindkraft er et blindspor, og allerede nesten passé.

Mindretallets tyranni

«Trær er. Hver plass der det vokser et tre, er den riktige plassen for treet», ifølge forfatteren og oversetteren som skriver under pseudonymet Mari Osmundsen.

Men for enkelte er noen trær galt plassert. De nyplantede langs busstraseen, delvis gjennom byens største park Rensåsen, er foreslått hogget før de har fått slått rot. Det gir grobunn for voksende irritasjon over et lite mindretalls forsøk på å bestemme over alle oss andre.

Bakgrunnen for utspillet om å fjerne bjørketrærne, er hensynet til dem som har pollenallergi. Det er i og for seg sympatisk, og det er en kjensgjerning at antallet som plages av ulike typer allergier er sterkt økende.

Omkring én million nordmenn er mer eller mindre plaget av pollenallergi. Heldigvis er det store flertallet av disse mindre plaget; ikke mer enn at noen forholdsregler eller medisin i en kortere periode reduserer symptomene til et minimum.

For et par tiår siden ville de fleste av oss ha sett på ulike typer allergier som nettopp det: en forbigående plage.

Nå er også dette blitt et samfunnsproblem, godt hjulpet av Norges astma- og allergiforbund, som tjener både penger og innflytelse på å få så mange medlemmer som mulig.

Jo flere som kan defineres som allergikere, jo større tyngde bak krav om at samfunnet skal tilpasse seg dem. Selv blir jeg litt tett i nesen hvis det blir for mye støv eller hundehår, og kan av den grunn sikkert tas til inntekt for allergiforbundets sak.

Norges Astma- og allergiforbund har følgende strategi på nettsiden: «Det er helt nødvendig å legge et aktivt press på aktuelle myndigheter og fagorganer sentralt, regionalt og lokalt for å sikre strategiens oppfølging. Gjøres gjennom lobbyvirksomhet, faglige innspill og bruk av media – sentralt og lokalt». Ett av delmålene er å fjerne bruk av parfyme på offentlige steder. Det kommer de til å klare.

Jeg vet godt hva allergi er, og er slett ikke blind for at et fåtall har så store plager at de kan bli alvorlig syke. Jeg har selv én i min nærmeste familie hvis nøtteallergi var potensielt livstruende i oppveksten. Skulle jeg ha alliert meg med noen for å få presset igjennom et forbud mot nøtter i alle butikkene av den grunn? Forvente og forlange at 99 prosent av Norges befolkning skulle avstå fra nøtter til jul?

Den andre medisinerer seg når pollenallergien er på sitt verste; det går helt greit. Vi kan uansett ikke fjerne alt og alle, overalt, som gir plager eller ubehag for noen få.

Det er ikke vanskelig å ha sympati og medfølelse med folk med kroniske sykdommer, enten det gjelder allergier eller andre ting. Men hele halve verden kan ikke rette seg etter et bitte lite mindretall, hvis utslag ikke bare er en forbigående plage, men kan slå ut i alvorlig sykdom.

Noen ganger må vi kunne si: Sorry, sånn er det bare, livet er ikke rettferdig.

Pollen står ikke plantet i jorda. Pollen flyr gjennom lufta. Utspillet om at vi skal fjerne bjørketrærne er derfor meningsløst, og hjelper ikke pollenallergikerne det aller minste, med mindre hele Rensåsen legges under asfalt, alle hager i området forsvinner og det blir forbudt med blomster på balkongen.

Det er synd at de som vil allergikernes beste, ikke skjønner at de sager over den greina de sitter på ...

I stedet for å hjelpe, sager de over den greina de sitter på.

Verdensmestre - også i dobbeltmoral

Da Jimmy Carter drev valgkamp i USA i 1976 påpekte han at USA ikke kunne være verdens ledende våpeneksportør og verdens ledende freds- og demokratiforkjemper samtidig.

Men det kan altså Norge?

Mens vi markedsfører fredsnasjonen Norge – og bruker utdelingen av Nobels fredspris for det den er verdt for å selge nettopp dette i utlandet – er Norge stor internasjonalt, også på andre felter. Men det hører vi atskillig mindre om.

Norge er en våpeneksportør av dimensjoner. I fjor solgte Norge våpen og ammunisjon for omtrent 2,6 milliarder kroner. Den samlede verdien av eksporten av norsk forsvarsmateriell var på i overkant av 3,9 milliarder kroner.

 Det gjør Norge til en av verdens største våpeneksportører.

At fredsnasjonen Norge tjener stort på våpensalg, er bare ett av paradoksene i en nasjon som rir minst to hester samtidig.

 Vi skryter av vår giverglede til u-land, samtidig som vi selger våpen til nasjoner som bryter menneskerettighetene.

 Måler vi våpeneksporten som vi pleier å gjøre med bistand – nemlig i krone pr. innbygger – er vi fem ganger så stor som USA!

Norge investerer i selskaper som utnytter lokalbefolkningen og skader miljøet i u-land – bare 28 av hele 7.500 selskaper er ekskludert som investeringsobjekt for det norske pensjonsfondet.

De rødgrønne framstiller seg selv som klimaforkjempere, mens utslippene øker her hjemme.

 Og vi har en oljepolitikk som fører til allianser med de verste diktatorer og despoter.

Et lite knippe eksempler på et lite land som hevder seg internasjonalt på en rekke områder, som myndighetene helst ikke vil ha så mye oppmerksomhet rundt.

For ett av regjeringspartiene, Nato-motstanderen SV, er det ikke bare en og annen kamel som svelges.

Det er en hel karavane.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen* (Ap) i Forsvarsdepartementet ser derimot lyst på situasjonen, og mener at våpenindustrien kan redde Norge når oljen tar slutt, ifølge Dagsavisen. Han er umåtelig imponert over våpenindustrien.

Norge er allerede verdens sjette største våpeneksportør, og død og fordervelse kan i framtiden bli Norges nye svarte gull, mener altså statssekretæren.

Så sant som det er sagt: En statssekretær kan prisen på alt, men ikke verdien av noe.

Den norske stat eier de største våpenbedriftene i Norge, Nammo og Kongsberg Gruppen. Så mens staten slipper dyre bomber med den ene hånden, tar de inn igjen utgiftene med den andre.

«Troen på at en kort og avgjørende krig er mulig, må være en av de eldste og farligste illusjonene som menneskene har», sa den irske forfatteren Robert Wilson Lynd.

Den illusjonen bruker norske myndigheter til å rettferdiggjøre krigføringen i Afghanistan og Libya – og den skaffer krigsprofitt til våpeneksportøren Norge.

Det bør ikke komme som en bombe på noen.

 "En statssekretær kan prisen på alt, men ikke verdien av noe".

*Roger Ingebrigtsen trakk seg som statssekretær i november 2012.

En sørgelig historie

 «Vi levde med hua i handa

men hadde så sterk ei tru ...».

Hvor mange ganger har vi ikke hørt eller sunget «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff i løpet av de siste dagene?

Julesalmen som er blitt vår framfor noen annen; og på en måte de færrest tenker over.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fikk i november overlevert de første innspillene fra Nordområdeutvalget. Under kapitlet «Industriklynger og verdikjeder» påpekes det at nordnorsk industri og næringsliv ikke er kapitalsterkt.

Landsdelen savner miljøer som kan gjøre strategiske, langsiktige investeringer i teknologiutvikling. De virkemidlene som er etablert har ofte for kort tidshorisont, har for høyt krav til avkastning tidlig, har for lav risikovilje og er i sin form mer bedriftsøkonomiske enn strategiske.

Og hva foreslår Nordområdeutvalget? At det bør etableres et fond som kan brukes til utvikling og internasjonalisering for nordnorsk industri, herunder fornybar og bioteknologi.

Det er vel og bra. Men fortsatt må altså landsdelen som er søkkrik på naturressurser hjelpes; få ei statsfinansiert krykke å støtte seg på.

Samtidig renner verdiene av våre egne naturressurser ut, og havner i lomma på eiere som sitter helt andre steder enn i nord, og som bruker verdiene som er skapt her, til investeringer andre steder.

Vannkraftverdier for ca. 6 milliarder kroner er forsvunnet ut av Nordland. Det har skjedd på knapt ett år.

Fra over 100 små familieselskap innenfor lakseoppdrett i fylket har vi nå en situasjon der det meste blir kontrollert av noen få multinasjonale selskap – med skipsreder og skatteflyktning John Fredriksen som verdens (og Nordlands) største!

Lakseprisene er «all time high». Det er formuene til laksebaronene også. For å nevne bare et par eksempler.

Er det rart nordnorsk næringsliv og industri – og dermed også alle vi andre – blir stående med lua i hånda og må be «han stat» om almisser?

Vi er blitt leilendinger igjen. Med noen få hederlige unntak tappes landsdelen for verdier. Enten vi snakker om fiskekvoter, mineraler, oppdrett, kraft, eller olje og gass, så er det almisser som legges igjen i nord.

Noen få skattekroner til vertskommunene. Lønna til de ansatte naturligvis, og en og annen sponsing av gode formål.

Omtrent som de gamle væreierne og handelshusene langs kysten på 1800-tallet.

Det heter bare noe annet i våre dager.

Mange – både kommuner og private – har sett seg tvunget til å selge arvesølvet; det var neppe denne moderne armoda Trygve Hoff hadde i tankene da han skrev salmen på midten av 1980-tallet?

Om noen skulle være villig til å selge tilbake, så klarer ikke engang kommune og fylkeskommune å reise kapital nok til å kjøpe.

Det er som kjent dyrt å være fattig.

«Vi er blitt leilendinger igjen, det heter bare noe annet i dag.

Som en rød klut

Heller ikke Frp-ere hadde kunnet gå av med tidligpensjon hvis

 det ikke var for fagbevegelsen.

Det er velkjent at Carl I. Hagen brukte 1. mai til våronn, hvis han da ikke nesten provokativt stilte seg opp som taler i Spikersuppa på arbeiderbevegelsens festdag. Som takk for innsatsen er han blitt bombardert med rå egg og råtne tomater.

For et par år siden foreslo ungdommen i Fremskrittspartiet å avskaffe 1. mai som fridag, siden folk flest likevel er mer opptatt av å klippe plenen enn å gå i tog og tenke over hva 1. mai egentlig handler om.

FpU vil at folk skal få fri 8. mai, slik at nordmenn som gir blaffen i arbeiderkamp, heller kan klippe plenen mens de gir blaffen i at Norge ble et fritt land på denne dagen i 1945.

Frp er ikke alene om å ville 1. mai til livs. Nå slutter både Bodø og Nordland Unge Høyre seg til kravet. Og så dårlig som oppslutningen har vært de siste årene er det flere som pusser båt eller raker i hagen enn som deltar i demonstrasjonstoget.

Det gir høyresiden rikelig med ammunisjon; det er rett og slett ikke lenger grunnlag for å gi såkalte arbeidere fri for å demonstrere, mener mange. Det er kun noen få som benytter seg av denne muligheten. Hvorfor i all verden skal disse ha fri fra jobb?

Riktig pinlig har det vært flere ganger i Bodø, med et glissent demonstrasjonstog der ikke en eneste fagforeningsfane har vært å se. Det har vært et par røde flagg, som noen parti- og fagforeningstopper pliktskyldig har forsøkt å holde høyt hevet.

Men stadig færre føler seg bekvemme under røde flagg med hammer og sigd.

Og det er ikke så rart. I takt med at samfunnet har forandret seg har også LO-medlemmene endret seg. Sånn omtrent 150.000 LO-medlemmer stemmer Frp eller andre borgerlige parti, en kime til betydelig hodepine for LO-ledelsen på Youngstorget.

De tette båndene mellom LO og Arbeiderpartiet, ikke minst i form av et betydelig antall LO-kroner til Aps valgkamp, er bokstavelig talt som en rød klut. Det får holde mener stadig flere; takke seg til å marsjere under røde faner og flagg i tillegg.

Da kan det være på sin plass å se seg over skulderen. Heller ikke Frp-ere hadde hatt sykelønn og mulighet til å gå av med pensjon 62 år gamle hvis det ikke var for nettopp LO og 1. mai. LO minner selv om det på sine nettsider, nå dagen for dagen.

Historien om maidagen er en historie om en stor del av folket som mobiliserte for å forandre landet. Og som klarte det!

At alle voksne har stemmerett i stortingsvalg kom ikke av seg selv. Det er en grunn til at vanlige folk tjener nok til husleie, mat og klær. Noen tok kampen for gratis skolegang og sykehustjenester fra det offentlige.

Det er det 1. mai skal minne oss om.

Når de tradisjonelle arbeiderkravene ikke lenger frister folk (hvor ble det forresten av parolen mot sosial dumping?), finner også arbeiderbevegelsen nye slagord som kan samle. Helt politisk korrekt vil klimapolitikk og internasjonal solidaritet stå sentralt under årets 1. mai-feiring. «Felles klode – felles ansvar» er slagordet for årets markering, og innsamlingsaksjonen går til Norsk Folkehjelps prosjekter i Sudan.

Og selv om Frp iherdig protesterer mot klimaendringene, har vel heller ikke Frp-ere noe imot de fattige i Sudan?

"Heller ikke Frp-ere hadde hatt sykelønn og mulighet til å gå av med pensjon 62 år gamle hvis det ikke var for nettopp LO og 1. mai."