En stille revolusjon

  Foreningen FRI var på Slottsplassen for å        
gratulere da Annette Trettebergstuen (Ap)      
        ble statsråd.                                                           

«Demokrati vil si å styre gjennom diskusjon der den optimale effekt oppnås ved at man får folk til å slutte å snakke», mente den britiske politikeren Clement Attlee (1883-1967). Det gjelder også i dag.

Debatten om kjønn er særdeles betent. Det ble oppstyr da Nesodden Sp i forrige uke inviterte til et seminar med tittelen «Et webinar om kjønn, med bakkekontakt». Ett lokallag trakk seg i protest. Og presset for å avlyse hele seansen var massiv. Årsak? Innlederne, blant dem Jenny Klinge (Sp), mener det kun finnes to kjønn. Avisa Klassekampen har også fått gjennomgå, for å slipp til stemmer som peker på uheldige konsekvenser av loven om selvvalgt juridisk kjønn. Redaktøren beskyldes for å bidra til offentlig hets og hat mot transpersoner.

Det er altså der vi er. Bare den ene siden av en vanskelig sak skal komme til orde: de som støtter radikal kjønnsideologi. Det har vært holdningen de siste årene. Jeg finner knapt spor av en bred, offentlig debatt om loven om skifte av juridisk kjønn før den ble vedtatt i 2016: Hvem som helst kan sende inn et skjema, og omdefinere sitt eget kjønn, helt uten krav om fysiske endringer. Loven har vidtrekkende konsekvenser, blant annet for idrett, garderober, krisesentre, forskning og statistikk som kan fortelle noe om kvinner og menn.

I det stille sniker radikal kjønnsideologi seg inn i samfunnet. Ett eksempel er ny barnelov. Da utvalget la fram sin innstilling i fjor diskutert utvalget å bytte ut «mor» med «fødeforelder». Det ble ikke noe av, fordi «… utvalget ikke har hatt kapasitet til å foreta en fullstendig lovrevisjon som fjerner ordene «mor», «far» og «medmor» fra lovteksten, …» (s.121). Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) var med sin radikale kjønnsideologi én av flere aktører som ga innspill til utvalget. Av hensyn til «menn» som føder barn, selvfølgelig. I etterkant har en muligheten for så dyptgripende endring av samfunnets strukturer og kvinners stilling, knapt vært nevnt i den offentlige debatten. 

Et annet eksempel: Rett før nyttår sendte Respons analyse ut en undersøkelse på vegne av Helsedirektoratet. De obligatoriske spørsmålene innledningsvis ble presentert slik: «Inntil kjønnsstatistikken i SSB (Statistisk sentralbyrå) oppdateres med mer enn to kjønn, er også vi nødt til å forholde oss til to kjønn …»

At så store endringer i det stille omformer samfunnet, har sammenheng med strategien transaktivistene bevisst bruker. Den står konkret i lobbymanualen til IGLYO, den internasjonale homo- og transungdommens strategidokument, der Norge nevnes spesielt: Gå direkte til ungdomspolitikere, som igjen tar saken til moderpartiet. Det anbefales å unngå å diskutere endringer offentlig, fordi det kan føre til motstand. Og hold «mediedekningen på et minimum for å unngå dette problemet». Strategien har lyktes ekstremt godt i Norge.

I dag er det jevngodt med sosialt og - i noen tilfeller yrkesmessig - selvmord å påpeke det åpenbare: Det finnes bare to kjønn. Bare kvinner kan føde barn. Og bare menn kan få protastakreft. At noen subjektivt føler seg som noe annet enn kjønnet de er født med, endrer ikke det biologiske faktumet. Og det er også strategien til deler av transbevegelsen: Straks noen stiller spørsmål ved den radikale kjønnsideologien og konsekvensene av denne, stemples de som transfobe transhatere og det som verre er. Effekten er at mange kvier seg for å engasjerer seg i debatten. 

Kultur- og likestillingsminister Annette Trettebergstuen, som selv er lesbisk, var knapt kommet inn i regjeringskontorene før hun proklamerte at arbeidet med å utrede et tredje kjønn skal settes i gang. Ap fremmet forslag om dette i fjor, men ble da nedstemt i Stortinget. Når partiet nå er i regjering, kan det bli vedtatt, om ikke Senterpartiet setter seg absolutt på bakbeina. Det kan godt hende det er riktig med et tredje kjønn, for dem som definere seg som noe annet enn kvinne eller mann. Kanskje ikke, fordi det får konsekvenser på så mange felt, også for dem som ikke tviler på egen kjønnsidentitet.

Viktigst er det at ikke også en slik endring skjer i det stille, og i ly av regnbueflagget, slik aktivistene ønsker.