«Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot
litteraturen, mot den gruppen som har dette som sin hellige bok, og det er i
ytterste konsekvens vold mot den guden som millioner av mennesker tilber»,
skrev forsker og forfatter Jørgen Lorentzen i Aftenposten etter opptøyer i flere norske byer
i 2020. Nei, å rive i stykker Koranen er ikke vold. Det er derimot vold å gå
til angrep med steiner og det som enda farligere er.
Sandefjord sist helg. Voldelige motdemonstranter
måtte stanses med tåregass.
Nå har vi sett det igjen; voldelige motdemonstranter opptrer
som nyttige idioter for Sian – stopp islamiseringen av Norge. Senest i
Sandefjord sist helg. Og igjen tas det til ordet for at det skal være
straffbart å krenke religion, spesielt én.
- Å brenne Koranen er ikke ytring, og det er riktig av politiet å ikke
gi tillatelse. Det er hatkriminalitet, noe som er tydelig nedfelt i lovverket, sier
leder av bydelsutvalget i Bydel Stovner, Rashid Nawaz (Ap) til Dagsavisen. Det
skal være lov å si mening, men når man begynner å krenke enkeltmenneskets religion,
da er det hatkriminalitet, ifølge den samme politikeren. Også ordføreren i
Sandefjord vil ha «justeringer av ytringsfriheten» etter bråket der. Altså helt
på linje med Islamsk Råd Norge ønsker.
Det er ikke «hatkriminalitet» å rive ut sider i Bibelen
eller brenne Koranen. Ideer, religioner og andre «ismer» kan ikke krenkes. Å
brenne Koranen er en politisk markering, som svært mange tar avstand fra, men
som altså er lovlig. Man kan ikke drive vold mot en bok, enten det er hellige
skrifter eller Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Heller ikke mot en tenkt
gud, en idé eller en profet som døde for 1400 år siden. Hatkriminalitet er
angrep på enkeltmennesker. Det skal samfunnet slå ned på.
En symbolsk handling kan selvsagt være både provoserende,
sårende – og voldsom. Men å påstå at det er hatkriminalitet å brenne Koranen,
er en farlig tankegang. Det legitimerer reaksjonene mot lovlige demonstrasjoner
som vi har sett flere ganger nå, og oppmuntrer «antirasistene» til mer vold –
også mot politiet. Ytringsfriheten blir forsøkt innskrenket ved hjelp av vold,
noe som igjen er ødeleggende for demokratiet. At politikere lefler med tanken
om at fredelige – men provoserende – demonstrasjoner skal forbys, er første
steg på veien for å innføre blasfemiparagrafen igjen. Den ble fjernet i 2015.
Ny forskning viser at 49 prosent mener at det ikke bør være
lov å brenne religiøse symboler. Fire av ti aksepterer ikke nedsettende
ytringer om religion. Kan begrunnelsen være frykten for voldelige reaksjoner,
slik det har vært så mange av både i utlandet og Norge fra karikaturstriden i
2006 og fram til i dag? Og vi må vi spørre oss: Hvor ville vi ha vært som
samfunn hvis det var forbudt å kritisere religion – også på en sårende og provoserende
måte? Ingen kvinnelige prester og biskoper kanskje. Ingen aksept for homofile i
Den norske kirke.
Religion er også makt. Å kreve ytringsforbud er usminket
maktutøvelse. Ansvaret for at demonstrasjoner utarter må plasseres der det
hører hjemme: Hos dem som utøver volden.
