Myter modne for møllposen

Hadia Tajik oser av selvstendighet, feminin
selvsikkerhet, styrke og vilje til makt.          

«Jeg hadde skjønt det om anklagen kom fra en konservativ pakistansk mann», skriver Hadia Tajik i sin kontante reaksjon på kritikken av bildet på det mest omtalte bokomslaget i nyere tid. Og forlaget gnir seg i hendene; oppmerksomheten om ei bok skrevet av en toppolitiker har neppe vært større.

Hurlumheien ble startet av fakultetsdirektør Karoline Holmboe Høibo ved Universitetet i Stavanger. I en kronikk går Høibo til frontalangrep på bildet på omslaget på boka «Frihet. En personlig og politisk historie». Vel nok er mange overrasket over hvordan en toppolitiker som Hadia Tajik har valgt å iscenesette seg selv, milevis unna et kjedelig politikerportrett. Men kritikken bommer, på de aller fleste punkter. Bildet oser av selvstendighet, feminin selvsikkerhet, styrke og vilje til makt. Altså alt en toppolitiker trenger. Om det er smart av en politiker fra Ap å profilere seg på denne måten, er en annen sak.

Arbeiderpartiets nestleder har selv feid kritikken av banen. Men damer, det er et par ting i den heftige debatten etterpå vi må snakke mer om. Debatten er kjedelig forutsigbar. Det første er at fakultetsdirektør Høibo – som har tatt seg friheten å kritisere en annen kvinne -  nær sagt selvfølgelig blir møtt med det berømte sitatet fa Madeleine Albright: «Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner». Vel nok kan det i mange sammenhenger være både taktisk lurt og nødvendig at kvinner bygger nettverk for å komme seg opp og fram. Men derfra til å unnlate å kritisere andre kvinner – bare fordi de er kvinner – er et drøyt stykke. Skal kvinner ha fripass? Og hvis en kvinnelig anmelder faktisk leser boka så skal hun avstå fra en dårlig anmeldelse, fordi … kvinne?  Kvinner må pakke vekk denne holdningen. Hvis det er noe å kritisere en annen kvinne for, så skulle det bare mangle.

Det andre som er kjedelig forutsigbart, er påstanden om at en mann aldri ville blitt kritisert for hvordan han er kledd, eller ser ut på håret. Det er en seiglivet myte, som burde vært lagt i møllposen for lenge siden. Altfor mange kvinner bruker myten for å ikle seg offerrollen. Det finnes flust av eksempler på at menns klesdrakt og utseende kommenteres og kritiseres. Mange husker fortsatt avdøde Jørgen Kosmos lyse sommerdress på bildet fra Nato-møtet i 1994. Jonas Gahr Støres rutete flanellsskjorte er behørig kommentert. Det samme gjelder Jan Bøhlers hettegensere og caps og Abid Rajas hårsveis og fargerike jakker. Tidligere stortingspresident Olemic Thommessen fikk store oppslag i avisene da han stilte i en prangende, eksklusiv folkedrakt fra 1700-tallet da han åpnet Stortinget i 2013. For å nevne noen få eksempler.

Det kan uten tvil være tøft for kvinner å være på topp i politikk og næringsliv. Men måten kvinner ofte debatterer på, gjør meg ille til mote. Så kan vi være enige om å legge sutring om at «kvinne er kvinne verst» og «det opplever aldri menn» i skuffen for godt, og heller konsentrere oss om sak? Det kler debatten mye bedre.

Et hardtslående argument

Det er ikke synd på vodelige menn som må   
  bære fotlenke.                                                

«Den best bevarte hemmeligheten vi har», heter det i en rapport om bruk av omvendt voldsalarm. Det er slående hvor sakte det går framover. For det er litt sent for kvinnen å trykke på voldsalarmen hun må bære når mannen står på døra, ikke sant?

Menn kan idømmes elektronisk fotlenke som varsler politiet hvis en som har besøksforbud nærmer seg en bestemt adresse. Ordningen ble innført i 2013. På alle disse årene er det lagt ned påstand om omvendt voldsalarm totalt 67 ganger, og politiet har fått medhold i retten 34 ganger, ifølge VG. Hittil i 2020 er det lagt ned påstand om omvendt voldsalarm i 34 saker, sammenlignet med 17 saker i 2019. Domstolene har gitt politiet medhold i 14 av disse. Alle sakene er ikke ferdigbehandlet.

Det går altså framover. Flere bruker muligheten til å straffe den som faktisk har utøvd vold i nære relasjoner. Men det går sakte; det virker som enkelte politidistrikt ikke har skjønt poenget. Og det avhenger dessverre av hvor kvinnen bor. Tall som VG presenterer forteller om store regionale forskjeller. Nordland kommer helt i bunnsjiktet, sammen med Møre og Romsdal og Troms politidistrikt. Påtalemyndigheten i Nordland har bedt om omvendt voldsalarm bare én gang etter at ordningen ble innført, og fikk det innvilget i retten. En annen sak ble avslått. Den er anket.

Det er naturligvis langt flere tilfeller i politidistrikt med tett befolkning. Likevel er det en tankevekker at det bare er ett tilfelle i Nordland på sju år ettersom antallet voldelige menn – for det er i hovedsak menn - er noenlunde jevnt fordelt i befolkningen. En skikkelig blåveis for dem som har opplevd alvorlig vold i nære relasjoner, og som selv må bære ansvaret for å forhindre nye voldsepisoder. 

Den nye rapporten, som er finansiert av Justisdepartementet, slår fast at omvendt voldsalarm er effektiv. I de 35 sakene hvor en voldsutøver er idømt elektronisk fotlenke, har politiet ikke registret et eneste tilfelle av brudd på besøksforbud. Kvinnene kan altså føle seg mye tryggere, og slipper i tillegg å bære byrden med selv å være den som varsler politiet om en voldelig eksmann skulle stå på døra. Da kan det være for sent. Og i altfor mange tilfeller med katastrofalt utfall.

Både påtalemyndighet og domstolene må bruke denne muligheten oftere enn til nå, slik både Riksadvokaten og Politidirektoratet har bedt om. Det er ikke synd på dømte voldsmenn med besøksforbud som må bære fotlenke. Det er ingen tilleggsstraff, slik enkelte synes å mene. Det er et forebyggende tiltak, for å sikre liv og helse til den som utsettes for volden. Derimot er det synd på kvinnene - som gjentatte ganger er banket gule og blå, og som lever i konstant redsel – og som opplever at samfunnet ikke bruker de midlene som faktisk finnes for å hindre nye voldsepisoder. Og mulige drap, i verste fall.

Effekten av at menn selv må bære byrden for sine voldelige handlinger er altså udiskutabel. Et hardtslående argument som ikke kan overses, med andre ord.

Et gedigent mageplask

Plast i havet er et enormt problem. Det blir
ikke mindre plast av å boikotte TV-aksjonen.

«Han er ein mann med idear. Synd at alle er så jævlig dårlige», ifølge forfatter Ragnar Hovland. Jeg skal ikke påstå at stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) var først ute, og dro andre med seg. Men faktum er at minst halvparten av de 32 kommuner som boikotter årets TV-aksjon, er styrt av ordførere fra Sp.

Det blir ingen bøssebærere på døra i år, men søndag er den store TV-aksjonsdagen som vanlig. Miljøorganisasjonen Verdens naturfond (WWF) får inntektene, som skal gå til å bekjempe plastsøppel i havet. Det har fått både bønder, jegere, hvalfangere og fiskere til å rase.

Blant kommunene som nekter å delta med kommunal aksjonskomité, som ellers er vanlig, er Moskenes og Beiarn. Allerede i januar uttrykte Norsk Småkvalfangerlag en unison boikott mot årets TV-aksjon. I Moskenes var hele formannskapet enig i at de ikke vil bidra i aksjonen på grunn av WWFs «mangeårige kamp mot hvalfangst». Det er et stort mageplask. Ikke minst fordi nettopp hval, fisk og andre sjødyr – som nettopp er kystbefolkningens livsgrunnlag - er de som lider mest av den enorme plastforurensningen i havet. Dernest fordi formannskapet i Moskenes må ha levd under en kondemnert hvalskute i flere tiår. WWF i Norge har ikke blandet seg inn i diskusjonen om norsk hvalfangst siden 1980- eller 90-tallet. WWF International ga allerede i 2001 sin støtte til begrenset og kontrollert hvalfangst.

I Beiarn og flere innlandskommuner er man mer jordnær i sin begrunnelse for boikott. Nærmere bestemt har de begge beina godt plassert i eget sauefjøs og utmarksbeite, som AN har påpekt tidligere. Blant annet kjemper WWF for rovdyrene i norsk natur. Senterpartiet er som kjent imot ulv. Det er et helt legitimt standpunkt, men det er altså ikke WWF som bestemmer norsk rovdyrpolitikk. Det er det Stortinget som gjør. Det var faktisk Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum som fremmet forslaget – og stemte for – rovdyrforliket i 2011. At Sp mener at forliket ikke er fulgt godt nok opp, er greit nok. Men det blir altså ikke færre rovdyr i Norge av at TV-aksjonen boikottes. Det blir bare mindre penger til å gjøre noe med det enorme problemet i Sørøst-Asia, der en tredjedel av alt plastsøppel i havet kommer fra. Og som til sjuende og sist blir alle sjønasjoners problem. Vi husker alle bildene av den strandede hvalen i Bergen, med magen full av plast.

Det er bare helt håpløst at så mange kommuner faktisk fatter vedtak om ikke å delta i årets aksjon, ut fra snevre særinteresser. Det må være mulig å løfte blikket. I så mange andre sammenhenger har vi holdningen at vi støtter ikke alt, men velger likevel å bidra. Vi stemmer på et politisk parti, selv om vi er enige i bare halvparten av programmet. Vi støtter det gode arbeidet til Kirkens Bymisjon, selv om vi ikke er troende kristne eller medlem av Kirken. Vi anerkjenner Knut Hamsuns geniale forfatterskap, selv om vi ikke støtter hans lefling med Hitler og nazismen. Og så videre.

Det er selvsagt frivillig å gi penger til årets TV-aksjon. Også for politikere. Men i det øyeblikket ordføreren har tatt saken opp i formannskapet eller kommunestyret, og fått flertall for å boikotte TV-aksjonen, er den tradisjonsrike dugnaden gjort om til partipolitikk. TV-aksjonen har vært arrangert siden 1974. Det har aldri skjedd tidligere.

Noen sier at det WWF kan få til bare er en dråpe i havet. Til det er bare å si at hver eneste dråpe, gjør havet større.

Prisen på en tjeneste

Noen vet prisen på alt, men ikke verdien av
noe, som for eksempel av de unge
hjelper de gamle i familien.

«Mest dyrebare er alltid de tingene som ikke har noen pris», ifølge den tyske forfatteren Luise Rinser (1911-2002). Men noen skal alltid sette en prislapp på alt.

Det ble nylig publisert en sak på forskning.no som har vakt en del oppsikt, negativ sådan. Fra før av har vi New Public Management, der alt i offentlig sektor har tellekanter og rapporteringsplikt. Nå påpekes det at New Home Management, hvor vi skal leke at familien er en bedrift som sender faktura til hverandre, kan være en god idé.

Hvis for eksempel ungdommen i familien hjelper en av foreldrene med data og internett, kan det regnes om i kroner og øre. En ny undersøkelsen, gjennomført av et britisk selskap med det fancy navnet Prolifics Testing, viser at tenåringer kan gå glipp av mange titalls tusen kroner i året fordi de hjelper foreldre eller besteforeldre uten å ta betalt for det. I gjennomsnitt bruker ungdommer i alderen 13 til 18 år 32 timer i året på gi opphavet hjelp og råd med sosiale medier. Skulle foreldregenerasjonen fått hjelp av profesjonelle, ville det kostet 193 kroner timen. Årlig pris? 6100 kroner. I tillegg gir ungdommene hjelp med e-post, opplasting av bilder, bruk av Word og enda mer. Alt i alt går tenåringene glipp av rundt 50.000 kroner årlig. Det sies ikke direkte, men underforstått kan de som trenger datahjelp vente seg følgende fra barnebarn eller barn: «50.000 kroner ble det. Vil du ha kvittering?»

Det er så mye som er galt med denne saken – og undersøkelsen – at man i det hele tatt kan lure på hvorfor den ble gjennomført.  Skal det settes prislapp på alle mellommenneskelige forhold, både i og utenfor familien, ender vi med et samfunn blottet for limet som holder oss sammen. Hjelp med å flytte møbler eller skifte dekk på bilen? Det blir sikkert tusen kroner hvis profesjonelle måtte leies. Noen timer samme med en venn som har behov for å snakke seg gjennom en trasig opplevelse? Det blir ikke billig; psykologer tar seg klekkelig betalt. Handling av nødvendige matvarer, hvis vær og føre er sånn at bestemor ikke kan gå selv? Budtjenesten tar ganske sikkert noen hundrelapper for hver tur.

Sånn kan vi fortsette i det uendelige. At familiemedlemmer hjelper hverandre med nær sagt hva det skulle være, er en selvfølge. Og hva hvis vi snur resonnementet på hodet: Hva har tenåringen, som bokstavelig talt er født med en smarttelefon mellom hendene, og derfor er atskillig flinkere med data og sosiale medier enn den eldste i familien, kostet mamma og pappa i oppveksten? Hvor mange tusen kroner «skylder» poden i hus, mat, strøm, klesvask og omsorg gjennom 18 år?  Jeg tipper det blir ungdommen som blir skyldig penger. Hvis altså alt skal regnes om i kroner og øre.

Det er en verdi i seg selv at vi hjelper hverandre, både i og utenfor familien. Dessverre er dagens samfunn gjennomsyret av folk som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.

 

En dårlig idé

Ungdommene må først bli tørr bak ørene, så  
 kan de stemme ut de som er "seksti, satt og 
  søkkrike".                                                        

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1896-1972).  Nå vil også landsmøtet i KrF se om dette lar seg endre, og ønsker stemmerett for 16-åringer. Det er ingen god idé.

Det er gjort forsøk for å se om ungdom under atten er i stand til å tenke på noe annet enn seg selv og sitt eget lille univers, som stort sett dreier seg om pubertetsproblemer, skolebekymring og vennegjengen. Det er de. Noen av dem. Ofte engasjeres de i enkeltsaker, som klimaopprøret. Med inspirasjon fra Greta Thunberg, som selv var 15 da hun startet opprøret, og som er løftet opp og hyllet som en popstjerne og guru, skulket ungdommene og gikk til klimastreik over hele landet. Jeg heier på engasjementet.

Men stemmerett for 16- åringer ved lokalvalg? Det er forsøkt tidligere. Som eneste kommune i Nordland, fikk 16- og 17-åringer i Tysfjord stemme under kommunevalget både i 2011 og 2015. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) la i 2012 fram en rapport som konkluderer med at ungdom som fikk stemme, er mer interessert i politikk, mer engasjert i lokalpolitiske spørsmål – og har mer tillit til politikere og lokaldemokratiet – enn landsgjennomsnittet.

Ungdommene i Tysfjord ble både formant og undervist før valget i 2011. Høy oppmerksomhet, og at det er spennende i seg selv å være utvalgt, burde fått nær hundre prosent til urnene. Men sånn gikk det ikke. Av 61 ungdommer leverte bare 36 stemmeseddelen. En valgdeltakelse på 59 prosent lå langt under valgdeltakelsen i kommunen for øvrig. Og kanskje enda mer overraskende: I landet som helhet var 48 prosent av ungdommene imot stemmerett for 16-åringer, viser rapporten fra LNU.

Det er primært partiene som vaker rundt sperregrensen, som Venstre og KrF, som ivrer for å senke stemmerettsalderen. De fisker etter de unge, og det kommer de til å gjøre med populistiske løfter av typen penger til ny skateboardpark og vekk med fraværsgrensen i videregående. Men partiene har en større utfordring, som ligger rett foran nesen deres. Å få dem som faktisk har stemmerett til å bruke den. For eksempel stemte bare vel halvparten av menn under 35 år med bare grunnskole ved valget i 2017. Få dem opp av sofaen, og Stortinget hadde kanskje sett helt annerledes ut.

Stemmerettsalderen bør definitivt følge myndighetsalderen, med dens rettigheter og plikter. De som stemmer bør selv være valgbare, og gamle nok til å stilles til ansvar. Vi skal oppfordre de unge til å engasjere seg, og heie på deres idealisme, engasjement og pågangsmot. De bør melde seg inn i ett av de mange ungdomspartiene, få en plass i Bodø ungdomsråd, eller i Ungdommens fylkesting. Eller i en interesseorganisasjon. Skaffe seg erfaring. Modnes. Få oversikt over det politiske landskapet og mer kunnskap om de mange kompliserte sakene ethvert folkevalgt organ må ta stilling til.

Nå får jeg selvsagt alle under 18 og KrF på nakken, men 16-åringer er fortsatt barn. Til og med «sårbare barn», når det passer sånn. Kort sagt, og med fare for å høres nedlatende ut: De må bli tørre bak ørene først. Så kan de stemme ut de som er «seksti, satt og søkkrik».

Det ser jeg fram til.