Helt konge...



Tråden som holder samfunnets lappeteppe sammen.

«Når kongen sukker, sukker mange med», ifølge William Shakespeare. Vi nærmer oss dagen, da kongens nyttårstale samler nordmenn foran tv-skjermen. Etter talen, og før nyttårskalkunen, en skål for konge, fedreland og takk for det gamle.

Det er et nasjonalt ritual; også blant mange innbitte republikanere. Hø, hø sier de, litt flaue, og skynder seg å legge til at når det nå engang er monarki i Norge, så kunne det vært verre, svenskekongen for eksempel…

At statsministerens tale 1. nyttårsdag følges av mange, er ikke spesielt merkverdig. Statsministeren har tross alt makt til å styre landet. Signaler om hva som skal prioriteres, og hva som er viktig kommende år, løftes gjerne fram i nyttårstalen.  Fjorårets nyttårstale fra statsminister Erna Solberg avfødte til og med nyordet i 2016: hverdagsintegrering. Så det er langt fra likegyldig hva statsministeren framfører mens hun ser det norske folk i øynene.

Men hva skal vi egentlig med H.M. Kongens nyttårstale? Er den ikke en seremoniell levning fra fortiden? Et tomt ritual? Ettersom kongen ikke har noen reel makt, skulle man tro at også hans ord er betydningsløse.Men slik er det ikke. Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe, påpeker Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB).

Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de har viktige sosiale oppgaver i samfunnet.

Kongens nyttårstale har en lang tradisjon. Allerede kong Haakon 7. holdt nyttårstale i kringkastingen, og hilste sitt folk ved inngangen til et nytt år. Etter hvert som kronprins Olav vokste til, fikk også han denne oppgaven. Han holdt sin første nyttårstale i radio i 1935. Andre verdenskrigs påkjenning var stor på kong Haakon, og fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene.

I kong Olavs regjeringstid var det han alene som hadde oppgaven. Han gjorde også talene mer personlige i form og tema. Fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Ved kong Olavs sykdom måtte daværende kronprins Harald i ilden, og da han som konge ble syk, ble det kronprins Haakon som fikk oppgaven.

Det er et stort paradoks, og siden det er den tiden på året hvor det settes opp lister over mest og flest: Aldri før på 2000-tallet har færre sett statsministerens nyttårstale som i fjor. Talen hadde «kun» 768.000 seere.  Man må tilbake på 1990-tallet for å finne dårligere oppslutning, viser tall fra mediebyrået Carat. Seertallene var også langt lavere enn gjennomsnittet for 2000-tallet. I snitt har nesten én million seere fulgt den tv-sendte talen hvert år.

Kongens nyttårstale opplevde derimot et oppsving. De tre siste årene har kong Harald hatt rundt 670.000 seere. På nyttårsaften i fjor samlet han derimot 708.000 seere.

Helt konge, med andre ord…

Juleevangeliet versjon 2016

I en kirke sitter to voksne og fire barn og kjenner på frykten.

«Den som ikke har jula i sitt hjerte, vil aldri finne den under et tre», mener det amerikanske presten Roy L. Smith.  Regjeringen mener at kirker ikke skal brukes av asylanter som har ulovlig opphold. Det er udiskutabelt at også årets jul – og 2016 - vil bli husket for sin mangel på medmenneskelighet.

I regjeringsplattformen framforhandlet av Høyre og Frp etter valget i 2013 er det et punkt om forbud mot kirkeasyl. «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl», heter det.
Det hører med til historien at heller ikke Den norske kirke er spesielt begeistret for ubudne gjester i kirkene. Men det tolereres. Under tvil. 

Rett før jul i fjor gikk to syriske familier i kirkeasyl i Hammerfest. Biskopen i Nord-Hålogaland advarte om at de kunne bli hentet ut av politiet, slik regjeringen åpnet for.  De forlot kirka frivillig i mars.

I jula i år sitter en kristen, afghansk familie på seks i kirkeasyl i Vågsbygd i Kristiansand.  Det er ikke søkt om juleamnesti, forteller lederen for menigheten. De tør ikke å gå ut uansett, av frykt for å bli tatt av politiet og sendt til en usikker tilværelse i Afghanistan. 

Ordet «asyl» kan oversettes med «beskyttelse» eller «tilflukt». Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land.  Det spesielle med kirkeasylet, i motsetning til vanlig asyl, er at det ikke innvilges av noen, og man kan derfor heller ikke nekte noen kirkeasyl. Bakgrunnen er en oppfatning om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter. Det er derfor «våpenhuset» ligger rett innenfor inngangsdøren i kirken, der man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd, har biskopen i Bjørgvin påpekt. 

I moderne tid har kirkeasyl bare blitt brukt av flyktninger og asylsøkere. Det kom spesielt mange på 1990-tallet, under krigen på Balkan. Høsten 1993 var det nærmere 650 mennesker i kirkeasyl rundt i Norge.  

Fortellingen er fra 1. verdenskrig, og den skal være sann: I desember 1914 lå tusenvis av soldater i skyttergravene. En tysk soldat begynte å synge «Stille Nacht, heilige Nacht». Det førte til at britiske og tyske soldater la ned våpnene og møttes i ingenmannsland. Julaften kom og gikk; våpenhvilen varte til 29. desember. 

Vel hundre år senere er det ingen våpenhvile i Norge. Myndighetene fortsetter sin iherdige jakt på mennesker som skal ut av landet. I Kristiansand sitter to voksne og fire barn og kjenner på frykten. 

Dette handler ikke om å være enig eller uenig i regjeringens politikk, men om å ha «julen i sitt hjerte». Det soldatene klarte på slagmarken i 1914 – noen dagers julefred -  våger ikke flyktninger håpe på  2016. Regjeringen sitter altså ved makta med hjelp fra Venstre og Kristelig Folkeparti. 

Med fare for å virke blasfemisk: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Skingrende umusikalsk

De virkelig tøffe jentene, det er de som spiller bass.

«Kjønn sitter ikke mellom beina, men mellom ørene. Og på det kjønnet henger det en kropp», ifølge lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad. En definisjon det er enkelt å finne belegg for, det er bare å se seg omkring. Gutter og jenter behandles fortsatt som vi lever i forrige århundre, det går nærmest på automatikk, også i vårt tilsynelatende likestilte samfunn.

En amerikansk studie fra 2011 av førskolebarn viste at etter bare to uker, der lærerne konsekvent vektla kjønn, blant annet ved å stille opp barna etter kjønn og la gutter og jenter henge opp arbeidene sine på hver sine tavler, utviklet barna mer stereotypiske oppfatninger av det andre kjønnet og lekte mindre med elever av motsatt kjønn.

Og sånn er det fortsatt: Gutter får gutteleker, jenter får jenteleker. Det finnes jentebøker og guttebøker.  I butikkene er det rosa klær til småpikene og blått til guttene, i beste fall noe fargeløst i tillegg som kan brukes av begge.

Den tradisjonelle måten å tenke på kjønn, strekker seg langt ut over dukker og brannbiler. NRK har vært i kontakt med kommunale kulturskoler rundt i landet, og over alt er trenden den samme, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør: Valg av instrumenter følger kjønn.

Selv om piano og en del blåse- og strykeinstrumenter fordeler seg ganske likt på kjønnene, er det store forskjeller for andre instrument. Ni av ti som spiller fløyte eller tar sangtimer, er jenter. Ni av ti som spiller trommer, bass eller gitar, er gutter. Dette er en kjent problemstilling. - Det har vært sånn i mange år, og det må vi gjøre noe med. Sånn kan vi ikke ha det, sier leder Hans-Ole Rian i Musikernes fellesorganisasjon. 

Men Norsk kulturskoleråd har ikke noen strategi for å få forandring på feltet. De har ikke fått signal fra kulturskolene om at nasjonale tiltak er ønsket.

Ikke for å starte en diskusjon om «født sånn eller blitt sånn». Men det er nærliggende å tro at jenter som velger fløyte eller piano er blitt oppmuntret til nettopp det av foreldrene, som unnlater å fortelle at de virkelig tøffe jentene, det er de som spiller bass.

Det er forresten ikke så mye å diskutere når vi ser hvordan jenter og gutter behandles forskjellig helt fra småskolen. Denne uka vakte det berettiget oppsikt da Mørkvedmarka skole nektet gutter (hvis noen av dem ville, vel å merke) å synge i Lucia-koret.  Lucia skulle feires med jentekor. Guttene skulle se på. Beslutningen fikk støtte fra undervisningssjefen i Bodø kommune; utrolig nok.

Hva guttene gjorde mens jentene gjorde «jenteting», som å øve på Lucia-sangen? Det er ikke helt klart, men de drev kanskje med «gutteting», som å spile fotball, snekre på sløyden eller herje ute i skolegården?

Det er altså i hodet det sitter.  Til og med hos en skoleleder, i 2016.  

Smittsomt kollektivt hukommelsestap

"Jeg vet ingenting"-sjefene er det blitt mange av.

«En god leder tar litt mer enn sin del av skylden, og litt mindre enn sin del av æren», mente den amerikanske magasinutgiveren Arnold Henry Glasow (1905-1998). Det er det flere sykehusledere som bør legge seg på minnet. Vi har sett dem flere ganger nå: Sykehusdirektørene som står på tv og bedyrer at de aldri har visst at det jukses med ventelistene. Særlig.

Juks med ventelistene ved norske sykehus ser ut til å være ganske vanlig. Riksrevisjonen slo alarm allerede i 2012. Kortversjonen: Frister skal holdes, pasienter kalles inn og får hilse på legen. Da er fristen holdt.

Men så skjer det ofte ingenting. Istedenfor å bli satt i behandlingskø, blir pasienter med mindre alvorlige sykdommer satt i kø for utredning. Der står de godt, sett fra sykehusets side. Og der står de lenge. Samtidig kan sykehus vise til at hos dem, der er det ikke kø.  

Og når det likevel avsløres at det er kommet ordre fra sjefssjiktet, kanskje helt på toppen, om hvilke lister pasientene skal føres på, for å pynte på bildet, så står toppsjefen der og bedyrer at han visste ingenting, og nå skal saken undersøkes, og sånn skal det ikke være.

Men sånn er det altså. Og det vet etter hvert de fleste av oss. Mediene har avslørt flere saker, nylig var det TV 2, der en overlege ved Oslo universitetssykehus varslet om triksing med ventelistene. Direktøren visste ingenting, bedyrer han. Virkelig?

Det er noe utrolig deprimerende - og provoserende - med overbetalte ledere som skyver ansvaret fra seg og nedover i systemet. Det en toppleders forbannede plikt å kjenne til hva bedriften eller sykehuset driver med. Det er det vedkommende får godt betalt for.

Og det er ikke bare innenfor sykehussektoren at direktøren toer sine hender. Næringslivet er enda verre, om mulig. «Jeg vet ingenting»- sjefene er vi blitt godt kjent med. De har stått fram på rekke og rad. For ikke lenge siden var det DNBs toppsjef som ikke visste at banken hadde hjulpet nordmenn med å etablere seg i skatteparadis.

Det er i det hele tatt et helt kobbel av toppsjefer, også i statseide bedrifter, som «ikke visste». Vi kan nevne i fleng, etter hvert som bedriftene har vært involvert i skandaler: Telenor, Statoil, Kongsberg-gruppen, Hydro og Yara. Det er selvfølgelig en mikroskopis sjanse for at toppsjefen faktisk ikke visste. Men da har vedkommende ikke gjort jobben sin; det er tross alt ikke ubetydelige detaljer som innkjøp av binders vi snakker om. Så hvorfor får de ikke sparken?

Det må være noe som går: smittsomt, kollektivt hukommelsestap. En sykdom vanlige folk sjelden kan skylde på. Finns det noe pinligere enn når en toppleder unnskylder seg og skyver ansvaret nedover og over på andre, mens han selv står der avkledd, med buksa nede.

Det er sjelden noe pent syn.

Menn som skor seg på kvinner

Menn lager skoene, kvinner lar seg "tvinge" til å bruke dem.

«Ingen er så god som meg til å gå laaange turer i høye hæler», påstår den norsk/svenske feministen og kjønnsforskeren Eva Lundgren.  
Hun kan umulig ha kjøpt sko med 16 cm høye hæler så tynne at de kan brukes som drapsvåpen. Faren for å falle ned å slå seg i hjel er også overhengende.

Forleden viste NRK programmet «I hælene på Louboutin». Skomakeren – i betydning skoprodusent – er en av moteverdenens best bevarte hemmeligheter. Bare en liten elite stolprer rundt på de høye hælene og røde sålene, som i dag er blitt et lett gjenkjennelig statussymbol.  

Velstående kvinner går bokstavelig talt skoene av seg for å få et par. De forsøker til og med å gå med dem.

Det er noe med kvinner og sko, uten tvil. Catherine Deneuve for eksempel, velger alltid skoene først. Deretter klær som passer til skoene. Ikke omvendt. Noen har til og med skrevet bok om temaet. Finske Mirja Tervo, som selv hadde skapet fullt av praktiske sko, fikk jobb i en av Manhattans mest luksuriøse designerskobutikker. Hun ble så fasinert av kvinner og sko at det resulterte i boka «Høye hæler. En skoselgers bekjennelser». 

Tervo sier selv at hun er den eneste kvinnen som noensinne har reist over tundraen i Alaska med sko fra Manolo and Louboutin i bagasjen.
 
Tilbake til den verdensberømte «skomakeren» Louboutin.  Han, som har sett tusenvis av kvinner prøve sko, kunne fortelle at når de prøver et nytt par er det første kvinnen gjør å se seg  i speilet, rett forfra. Deretter fra siden. Først etter at speilbildet er konsultert på denne måten, går blikket ned til skoene. 

Høye hæler gjør noe med kroppsholdningen, og figuren: ryggen rettes, vristen strekkes, magen trekkes inn, rumpa kommer bedre til sin rett. Ingen vits i å late som det er andre grunner til at kvinner lider seg igjennom timer med høye hæler. Prøv i hvert fall ikke å forklare skovalget med at de er gode å gå i. De er knapt nok til å stå i.

Høyhælte sko er en sexfetish for noen, og det hevdes at det er menn som tvinger sine fantasier over på kvinner når de lager sko av typen rød og svart, med høye hæler.  I så fall er det milliarder av kvinner som lar seg «tvinge».

Og det slo meg faktisk i NRK-programmet.  Louboutin var omgitt av menn, i alle funksjoner. Jeg registrerte kun én kvinne vurdert som godt nok skodd til å være i det nærmeste teamet rundt ham.  Selv da han reiste til det lukkede fjellandet Bhutan for å jobbe med ideer til en skokolleksjon, var det bare menn på kunst- og håndverksskolen der som fikk bistå.

Ikke for å nevne navn, men jeg kjenner én veldig godt, som for noen år siden tok fram alle skoene sine og telte dem. Lettere sjokkert måtte hun konstatere at det var over femti par. Kjedelige nødvendigheter som gummistøvler, skisko og joggesko til å gå tur med ikke medregnet.  Den samme damen innrømmer også at det etter hvert blir like viktig at skoene er gode å gå med, som de er lekre å se på.

I fall noen må ha det inn med skoskje: det går ikke over.

Også en juletradisjon

Julegryta og homofile, et evig tema.

«Suppe, såpe, frelse – og julegryta» skrev Morten Vestvik nylig i Aftenposten. Han er selv kristen, lever i åpent homofil samliv, og er oppvokst i Frelsesarmeen. Han advarer mot boikott av julegrytene, det vil ikke flytte Frelsesarmeen én centimeter, men gå ut over alle dem armeen hjelper med mat, klær og julegaver. Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

Som vanlig når det nærmer seg jul blir det debatt om Frelsesarmeens syn på homofile. I år fordi bystyret i Oslo ble invitert til å stå vakt ved noen av de 180 grytene som settes ut over hele landet.  Frelsesarmeen mangler folk, og i fjor sto flere politikere vakt én time hver.  Men i år takket flere nei på grunn av organisasjonens syn på homofile.  Det ble for øvrig samlet inn 30 millioner i grytene i fjor.

Vi har sett det tidligere år; det er nærmest blitt en juletradisjon. Plutselig er det noen som oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen trekker seg i protest.  I 2013 var det kjente artister og fotballspillere som først sa ja, men så trakk seg fra de populære julekonsertene i Oslo sentrum.

De er i sin selvfølgelige rett til å følge sin overbevisning, men kan vi ikke ta akkurat denne debatten resten av året? Det er også noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Overbevisning og prinsipielle standpunkt hylles i de sakene flertallet er enig i, mens andre menneskers samvittighet ikke avstedkommer annet enn tilnærmet samstemt fordømming.

Det er faktisk slående: De som påberoper seg retten til å følge sin egen indre stemme, unner ikke andre det samme. Og i tillegg: Hvor liten respekt og forståelse mange viser når det gjelder andres overbevisning.

Jeg har ikke registrert at noen av dem som nå sier nei til å gi en time til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller protestert mot Frelsesarmeens syn på det samme. Det burde være en like viktig sak. Ytterst få gir sin moralske støtte til prester som følger sin samvittighet, og derfor ikke ønsker å vie homofile i kirken.

Eller er det sånn at samvittigheten til en politiker - eller en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar for den saks skyld - er mer verdt og viktigere enn andres? Eller at overbevisning i saker som berører homofile står i en særstilling; altså er mye viktigere enn alle andre spørsmål som kan skape dilemma av typen moralsk rett eller galt?

Apropos å følge sin samvittighet. Gjennom tidene er mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet, og som nekter å bøye seg, blitt straffet.  Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste, og i overensstemmelse med sin samvittighet.

Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens julegryte blir forhåpentligvis full.

Kontant tilbakemelding

«Den sikretes måten å fordoble pengene sine på er å brette dem én gang og putte dem i lommen», mente den amerikanske humoristen og journalisten Frank McKinney Hubbard (1868-1930). Han visste nok ikke hvor rett han kom til å få.

Historien om hvordan vanlige folk ble prisgitt banken handler om mer enn lån med tidligere års høye rente. Det startet på slutten av 1960-tallet, da sjekkheftet ble innført, og de gammeldagse lønningsposene forsvant. Det var stor skepsis, også fra fagbevegelsen, men med garantier om at ingen skulle tape på ordningen forsvant lønningsposene med kontanter

Og hvor lenge varte det? På 1980-tallet ble det innført gebyr på bruk av sjekk. Folk måtte altså betale for å få ut sin egn lønn. Skeptikerne fikk rett.

Fra 1. januar innfører DNB et gebyr på ti kroner for å ta ut penger i DNBs egne minibanker. Tjenesten har tidligere vært gratis. Gebyret for å betale regninger på postkontor, Post i butikk og Bank i butikk øker også, til hele 100 kroner fra 1. januar. 

Og hvem rammer dette? Primært eldre som ikke har andre muligheter for betaling av regninger. Alle er ikke fortrolige med bruk av nettbank. Disse skal flås hver gang regningene for strøm, forsikring og husleie dumper ned i postkassa. Og de har ikke noe valg. Det er et fåtall som fortsatt betaler regningene sine over disk. Hundrelappen ekstra betyr mye for den enkelte, men null for storbanken.

Hensikten er tydelig: å tvinge oss over i det kontantløse samfunnet. Finans Norge, som organiserer finansnæringen, vil at vi skal være helt uten kontanter innen 2020. Norge kan dermed bli det første landet i verden som fjerner de fysiske pengene.

Visst er det fordeler med få eller ingen kontanter i omløp: Myndighetene får full oversikt over økonomien til hver enkelt, svart arbeid blir vanskeligere, det blir færre ran og høyere terskler for hvitvasking av penger. Men til hvilken pris?

I juni i fjor lanserte DBN mobiltelefontjenesten Vipps. Rundt 2 millioner nordmenn har lastet ned appen, som gjør det enkelt for kundene. Vipps har til nå i stor grad vært en tjeneste for gratis vennebetaling, og ingen gullgruve for banken. Men de har sikret seg kundene; de har DNB i lomma.

Nå innfører DNB gebyrer for togbilletter, drosjeturer, netthandel og restaurantbesøk, ifølge Dagens Næringsliv.

I undersøkelsen «Norsk Finansbarometer 2015», kom det frem at oppsiktsvekkende mange nordmenn skiftet bank, eller reforhandlet boliglånet. Likevel er altfor mange passive støttespillere til banker med dårlige vilkår. 

På tide å snakke det eneste språket en bank forstår: penger. Når boliglånsrenter kan motivere til bankskifte, bør kundene også gi kontant tilbakemelding når de kreves for en tier hver gang de skal ta ut sine egne penger.

Hvis mange nok gjør alvor av det de kanskje har tenkt på lenge, så Vipps! DNB kan bli tvunget til å snu på femøringen. For hvorfor fø opp en allerede fet og grådig sparegris?

I skyggen av et halmstrå

I skyggen av overvåkningsflyene flyr helikoptrene til Rygge.

«Med politikk forstår mange kunsten å slukke branner de selv har tent på», mente den britiske forfatteren Lawrence G. Durrell (1912-1990).

Det er der Nordland Arbeiderparti er nå, etter at Ap – med stemmene fra Nordland – tirsdag sikret flertall i Stortinget for langtidsplanen for Forsvaret. Som betyr at Andøya flystasjon legges ned, og overvåkningsflyene flyttes til Evenes. Et punkt i avtalen om at kostnadene skal gjennomgås på nytt, og at det blir ny sak for Stortinget hvis det kommer fram vesentlige endringer, er halmstrået folk på Andenes nå klamrer seg til.

Legg spesielt merke til ordet vesentlig.

Regjeringspartiene er selvfølgelig utsatt for kraftig skytts fra Andøya, også fra sine egne. For Arbeiderpartiet, som fra før av har nedleggelsen av basen i Bodø på samvittigheten, er punktet om nye tall akkurat det partiet trenger for å holde seg inne med andværingene, helst helt fram til neste valg. Det samme gjelder for Sp, KrF, V og SV. Alle bruker de denne mikroskopiske sjansen til å gi luft under vingene til eget parti. Senterpartiet har fått 39 nye medlemmer bare denne uka, melder fylkessekretæren.

I skyggen av dette halmstrået – og mens oppmerksomheten er rettet mot Andøya - flyr helikoptrene fra Bardufoss til Rygge.

Situasjonen er lik den i 2012. Året etter at flertallet på Stortinget vedtok å legge ned basen i Bodø var det også stortingsvalg. - Det vi har lovet er at det skal være videre drift i Bodø dersom vi kommer i posisjon. Ikke slik flertallet i dag vil, å legge ned Bodø, uttalte stortingsrepresentant Jan-Arild Ellingsen (Frp) til AN. Høyres førstekandidat, Odd Henriksen, var også åpen for å endre vedtaket. - Hvis det viser seg at beslutningen om Ørland ble tatt på feil grunnlag, vil jeg jobbe steinhardt for å reversere flyttingen, garanterte Henriksen i samme sak fra august 2013.

Måneden etter ble begge valgt inn på Stortinget. Førte det til noe? Nei. Bortsett fra at løftene om at Generalinspektøren for Luftforsvaret skulle flytte til Bodø er brutt.

Det er ikke det aller minste rart at Andøya-samfunnet fortviler over vedtaket, mens Evenes sitter musestille i båten. Den enes død, den andres brød. Men det virker rasjonelt og fornuftig å samle flyene ett sted. Derfor høres også langtrekkende luftvern fornuftig ut i ørene på en amatør. To flybaser ca. ti mil fra hverandre er ikke akkurat kostnadseffektivt, og bombes først den ene basen tar fienden den andre i samme farta, så nært som de ligger.

Likevel tviholder opposisjonen på delt løsning. Det handler selvfølgelig om distriktspolitikk, ikke forsvarspolitikk. Mens vi venter på nye tall – som ingen aner når kommer – brukes punktet for alt det er verdt. Altså på akkurat samme måte som opposisjonen framsto før valgt i 2013.

Noen kaller det å stå på lokalsamfunnets side. Det kan like gjerne kalles å kaste blår i øynene på folk. At politikere som ønsker å sanke stemmer bruker denne strategien, slår ikke akkurat ned som en bombe.

Et tramp i salaten

Hva føler egentlig kålhodet når det halshogges?

«Jeg er ikke vegetarianer fordi jeg er glad i dyr; jeg er vegetarianer fordi jeg hater planter», har den amerikanske forfatteren og humoristen A. Whitney Brown uttalt.

1. november var Verdens Vegandag. Det startet i 1994 for å markere 50 år siden The Vegan Society ble grunnlagt i England, og vegan-begrepet ble til. Verdens Vegandag markerer også starten på Verdens Veganmåned november, hvor det gjøres en innsats for dyrene, samt snakkes om veganisme.

For å holde begrepene rett i munnen: Veganisme er et etisk standpunkt og en levemåte basert på respekt for alt levende, dyr inkludert. Veganere har et plantebasert kosthold og unngår all mat av animalsk opprinnelse. Det vil si at dietten ekskluderer kjøtt, fisk, skalldyr, egg, meieriprodukter og honning, og andre ingredienser som stammer fra dyr, ifølge Wikipedia. I motsetning til vegetarianere, som spiser både egg og melkeprodukter, i tillegg til grønne vekster.

Ulik de tidlige vegetarforeningene, som ekskluderte kjøtt og fisk fra kostholdet av rent helsemessige årsaker, er veganernes fremste formål å unngå utnytting, lidelse og død for dyr. Veganere mener at samfunnets utnytting av dyr bør avskaffes og erstattes med humane alternativer.

Formålet er vel og bra, men det forekommer meg at veganere har store utfordringer i vente. Fra før vet vi at å tillegge dyr menneskelige egenskaper faller i smak hos mange. Og mens det for få år siden var «opplest og vedtatt» at fisker ikke føler noe, har forskere slått fast at fisk føler smerte når de havner i trålen eller biter på kroken.

Men det stanser ikke der. En trend med «besjeling» av planter er i ferd med å spre seg, delvis drevet fram av seriøs vitenskap, men også av lettvinte bevegelser av typen økofilosofi og New age.Så vet vi egentlig om bøndene er snille mot blomkålen i åkeren?

Tidligere i år var det ei bok som gikk sin seiersgang gjennom flere medier her i Norge. «Trærnes hemmelige liv» av tyskeren Peter Wohllenben. Av omtalen skjønner jeg at det hevdes at trær har følelser, og oppdrar sine barn med kjærlig omsorg og fasthet, mens de kommuniserer med andre trær.

Andre mener at planter kan sove, lytte, kommunisere og huske. Plantene har mange av de sansene vi normalt tilskriver dyr og mennesker, mener en italiensk professor i plantefysiologi ved universitetet i Firenze.

Professoren mener det må etableres et eget regelverk for planters rettigheter, ifølge avisa Nationen.

Så hvordan vet vi at potetplantene ikke avskyr å stå på geledd, at gulrøtter ikke besvimer når de blir røsket opp av jorda, og hva føler egentlig kålhodet når det blir «halshogget» og fjernet fra resten av planten?

Hvis tanken om plantenes hemmelige liv slår rot, må det unektelig være en stor utfordring for veganere, som altså skal bruke november til å få flere av oss til å spise og tenke vegansk. Har planter «sjel», slik noen hevder, er det tross alt ikke bare bare å knekke av en persillekvast til lunsjen.

Dyre knask og billige knep

Livredd klovner, men ikke andre masker.

«I skrivende stund er jeg altså den kjipeste mora i verden. Det er litt av en attest», skrev en noe oppgitt mor på leserbrevsidene i AN for noen år siden. Hun hadde nektet poden på ti å feire halloween, og ymtet frampå at foreldre kanskje burde stå imot kjøpepresset. Og fikk gjennomgå på leserbrevsidene og innringerspalten.

Det var på denne tiden av året, nå når handelsstanden skal tjene millioner på halloweenkostymer og ditto pynt. Stadig flere tar den importerte skikken til avskrekkende høyder, man kan få angst av mindre. Norske forbrukere vil legge igjen rundt 285 millioner kroner på knask og kostymer i år, viser beregninger fra Virke Analyse.  

– Halloween har på få år vokst seg til å bli et høydepunkt for både barn og voksne, sier Bror William Stende, direktør for faghandel i arbeidsgiverorganisasjonen Virke. I år vil hver nordmann i gjennomsnitt bruke 55 kroner på halloweeneffekter, godteri og skumle dekorasjoner ifølge direktøren, som forsøker å holde maska mens han gnir seg i hendene.

Før het det allehelgensaften, den katolske minnefesten for helgener og martyrer som ikke har egen dag i kalenderen. Det vil si, dagen heter fortsatt det i kirkelig sammenheng. Men feiringen med skrekk og gru, og knask eller knep, har helt tatt over, og satt opprinnelsen og kirken i skyggen.

Feiringen kommer fra USA, som Valentinsdagen, som i løpet av et par tiår har festet seg som dagen det skal kjøpes blomster, eller konfekt, eller andre typer gaver. Stakkars dem som ikke får et valentinkort engang.

Halloween har sin opprinnelse i en pavelig bulle fra 749, som fulgte engelske og irske immigranter på 1600-tallet til det senere USA, dog med elementer fra andre lands emigranter. Halloween har på 1900-tallet særlig blitt markert i USA, der utkledde barn går fra hus til hus og tigger godteri med ordene «trick or treat». Opprinnelig ble neper brukt til lykter av irene, men i senere ble nepene byttet ut med gresskar. Det var lettere tilgjengelige i USA, ifølge Wikipedia.

I Sverige fikk feiringen et slags gjennombrudd 1995, og i Norge rundt 2000, drevet frem blant annet av påvirkning fra amerikansk massekultur. Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal mente i 2010 at barnehagenes behov for høstaktiviteter var hovedårsaken til at høytiden ble populær i Norge på 2000-tallet. Den andre viktige årsaken var økt mediemangfold, med en langt bredere amerikansk kulturpåvirkning enn da folk flest bare hadde tilgang til to-tre tv-kanaler.

Jeg skal ikke ta fra noen gleden ved å iføre seg heksekostymer, eller tenne lys i uthulede gresskar. Denne helga skal unger kle seg ut som – jeg vet ikke hva – med det skal være noe nifst, noe som faktisk kan gjøre andre unger skikkelig redde. Voksne også for den saks skyld, det er mange voksenfester med halloween som tema.

Det er ganske pussig, sett i lys av at folk i ukevis har vært livredde for ungdommer med klovnemasker. Og ganske skremmende.

En latterlig forestilling

Are Kalvø får oss til å le, stort sett av andre.

«Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet», påpekte den danske filosofen Frithiof Brandt (1892-1968). Det er derfor det lages drøye vitser også om de mest alvorlige hendelser; de er simpelt hen lynavledere.

Nylig var det verbal storm i et vannglass mot Mannegruppa Ottar. Det er en lukket gruppe der det fortelles grove - og for noen - usmakelige vitser. Fordømmelsen var unison.

I motsetning til mange andre, gjorde partiet Rødts representant i Bodø bystyre, Andreas Tymi, noe for å finne ut hva denne utskjelte og stigmatiserte gjengen egentlig driver med. Han meldte seg inn i ett døgn, og gikk grundig igjennom alt som ble skrevet. Kort fortalt: Han fant ingen oppfordring til vold eller voldtekt, derimot var det flere titalls innlegg som skjelte ut de barnslige idiotene som hadde skrevet lignende ting tidligere. Det var nesten en parodi på en lukket gruppe for menn: innlegg om biler og verktøy.

Hans konklusjon er at Mannegruppa Ottar slett ikke er så fæl likevel, selv om det har forekommet overtramp, som ble luket vekk.

Også jeg tar avstand fra sjikane og trusler, enten det er mot kvinner eller menn. Kvinner ja… Tro endelig ikke at kvinner bruker silkehansker, eller er mer fintfølende. Kvinneguiden har et forum der de samme vitsene deles som på Mannegruppa Ottar. Og gjett om navngitte folk sjikaneres, som Sophie Elise. Hun får så de falske øyevippene flagrer.

I april ble sykkelorganisasjonene krenket fordi en programleder i Nitimen dro den gamle vitsen om syklister og bildøra. Klagen deres havnet i selveste Kringkastingsrådet. Nei, det er ikke en vits.

De fikk svar av satiriker og forfatter Dagfinn Norbø, som i en kronikk påpekte at humordebatter rir verden. Tyrkia holder seg i 2016 med en president som nå har gående 2000 saker om at han er blitt fornærmet. Han eier ikke selvironi. Slik sett er han en arving etter den store keiser Napoleon, som i 1797 rett og slett forbød den gjøglerske teaterformen Commedia dell´arte.

Alle temaer som inneholder konflikt, vil generere humor. Uten konflikt ville verden aldri sett verken drama, teater, film, romaner og tv-serier – eller standupkomikere. Det er sånn vi overlever. Kan det vitses om et dypt alvorlig tema, som voldtekt av menn, fjernes også tabuene.

Søndag måtte en politisk rådgiver fra Frp, Atle Simonsen, legge seg paddeflat etter at han hadde servert nettopp det: en vits om voldtekt av menn. Det var altså standup. TV 2s plasserte til og med en politisk kommentator i tv-ruta for å understreke alvoret. En direkte latterlig forestilling.

Ærlig talt folkens, nå må vi slutte å bli krenket for den aller minste filleting, uansett om vitsen er både drøy, plump og usmakelig. Nå går det knapt an å fortelle den om tomaten som gikk over veien og ble påkjørt, og hva ble den da? Ketchup. Det kan jo finnes en grønnsakdyrker som blir krenket på tomatens vegne.

Når navlen er nærmest

Eldre er ikke bare problemet, de er også en del av løsningen.

«Ingen er så arrogant som en ungdom som akkurat har oppdaget en gammel idé og tror det er hans egen», mente den amerikanske journalisten Sydney J. Harris (1917-1986).

Han forutså kanskje holdningene til Dagbladets kommentator, Aksel Braanen Sterri, som syns det er morsomt å trakassere og kritisere godt voksne mennesker. «Gjerrige gamlinger» kaller han dem i en kommentar 11. oktober.

Bakgrunnen er at en kino i Oslo fortviler over at det bare er «gamlinger» som ser storfilmen «Kongens nei». Kinoen får ikke solgt popcorn, eller annet snop. «Gamlingene har vel med seg sur kaffe på termos og matpakke, i den grad de spiser noe som helst. Det får være grenser for utskeielser…», skriver 29-åringen i en kommentar som grenser til regelrett mobbing, og der han gulper opp fordommer om eldre mennesker. Han beviser samtidig at de mest trangsynte og fordomsfulle finnes blant dem under 30; han er selv et glitrende eksempel.

Det er for øvrig ikke første gang Dagbladets mann gjør sitt aller beste for å stemple godt voksne. De fikk skylden for at brexit ikke fikk det utfallet han ønsket. Det var «feil» folk – de eldre - som frarøvet ham og hans generasjon muligheten til å være med i et europeisk fellesskap.

«Ageism» - aldersdiskriminering – er et begrep som ble lansert av Robert Neil Butler i 1969 for å beskrive diskriminering av seniorer. Butler beskrev «ageism» som en kombinasjon av tre elementer: forutinntatte holdninger om eldre, alderen i seg selv og institusjonell praksis og politikk som fremmer stereotype holdninger om godt voksne. Ved siden av mange andre ting var Butler den første direktøren av National Institute on Ageing i Maryland, USA.

En verdensomspennende studie fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at fordommer mot eldre er utbredt. I en undersøkelse med 83.000 deltakere svarte 60 prosent at de mente den eldre generasjonen ikke ble respektert. Ifølge WHO er fordommer mot eldre like utbredt som tilfellet var med rasisme og kvinnediskriminering for 30-40 år siden.

Dagbladets kommentator passer perfekt inn i bildet; full av fordommer som han er.

Framtiden er pensjonert; ingen tvil eller uenighet om det. Eldrebølgen kommer til å by på betydelige utfordringer framover, på flere samfunnsfelt. At det kjøpes for lite snop er ikke blant dem.

Men eldre er ikke bare problemet, de er også en del av løsningen: Få folk til å stå lengre i jobb enn til 62, sørg for at de tar vare på helsa sånn at helsebudsjettene ikke belastes før høyst nødvendig, oppmuntre dem til å være aktive slik at ikke hele Frivillighets- og Kultur-Norge faller sammen. Det er nemlig de som i stor grad bærer de to sistnevnte på ryggen.

Så i stedet for å fyre av sjikane mot folk over 60 - og beklage seg over hvilken generasjon som må bære byrden fordi folk blir gamle - bør også Dagbladets kommentator være i stand til å heve blikket.  Når nakken er bøyd, er nemlig navlen veldig nær.

 

 

 

 

Klovnestreker

Klovnemaske, av den onde og skremmende typen.

«Det jeg frykter mest er frykten», mente den franske forfatteren og filosofen Michel de Montaigne (1533-1592). Nå sprer frykten seg med rekordfart, også her til lands. Det er et forunderlig fenomen. Frykten utløses av noe som burde være uskyldig og morsomt: klovner.

Coulrofobi er betegnelsen på en irrasjonell og overdrevet frykt for klovner. Den er ikke uvanlig blant barn, men forekommer også blant ungdom og voksne. Folk kan få en sykelig angst for klovner etter å ha hatt en dårlig opplevelse med en klovn, eller etter å ha sett et vrengebilde av en klovn fremstilt i media, i en film, eller lest om det i en bok. Selv om ikke alle som lider av denne fobien opplever frykten i like stor grad, mener eksperter at så mange som én av sju har symptomer som er et utslag av coulrofobi, ifølge Wikipedia.

Starten på bølgen av dagens klovneskrekk kan spores tilbake til en hendelse i South Carolina i USA i slutten av august, der flere barn fortalte om klovner som hadde tilbudt dem penger for å bli med inn i skogen. Bekymrede foreldre kontaktet det lokale sheriffkontoret, som så seg nødt til å skrive en rapport om klovnene.

Etter det har mange dukket opp i manesjen, uten at det egentlig har vært direkte farlige situasjoner. En klovnemaske er nok.  Politiet i England skal også ha blitt gjort oppmerksomme på flere kontoer som er blitt opprettet i sosiale medier, der såkalte «Killer Clowns» forteller at de skal møte opp på ulike steder utkledd som klovner.

Inspirert av historier fra England og USA leker folk nå «skremmere» i sitt eget nærmiljø, også her i Norge. Det er rene sirkuset. Uskyldige klovnestreker egentlig, men folk blir vettskremt. To  gutter med masker, paraply og lekesverd ble jaktet av politiet i Salten forleden.

Redselen for klovner kan ha en rasjonell forklaring. Det hevdes at seriemorder John Wayne Gacy, som drepte minst 33 barn og unge på 1970-tallet, har utløst en varig klovnefobi i den amerikanske folkesjela. Gacy hadde tatt oppdrag som klovn i barnebursdager og selskaper, og fikk tilnavnet «Killer Clown» i mediene.

I 1986 skrev forfatter Stephen King skrekkromanen «It», om et monster som blant annet kan innta klovneskikkelse for å lure intetanende barn. Boka, og den påfølgende tv-serieversjonen, huskes godt av den oppvoksende generasjonen fra 80- og 90-tallet. Nå forsøker forfatteren å roe gemyttene. - På tide å roe ned klovnehysteriet - de fleste av dem er snille, de underholder barn og får folk til å le, har forfatteren skrevet på Twitter.

Men det er for sent. McDonald’s vennligsinnede sjefsklovn og maskot, Ronald McDonald, er allerede permittert.

Mest skremmende er likevel hvor lett en trend - og påfølgende hysteri - kan spre seg. Bak masken er vi skjøre sjeler, som selv en 13-årig narr kan bringe ut av fatning.  Det er ikke noe å le av. I motsetning til de aller fleste klovnene der ute.

 

 

En skikkelig kattepine

All sentimentalitet til side, kattene bør avlives.

«Hunder har eiere, katter har stab», er et utsagn med ukjent opphav. Og det stemmer. Bare se hvor langt enkelte strekker seg for å ta vare på hjemløse katter. Det er altfor mange av dem, og de formerer seg i rekordfart, gjerne med flere kull i året.  Men de har – bokstavelig talt – en hel stab som står på pinne for dem.

I det gamle Egypt var katten hellig. Den var knyttet til gudinnen Bastet, som sto for liv og fruktbarhet. Det var dødsstraff for å ta livet av en katt, og når familiens katt døde, var det stor sorg. Tusenvis av døde katter ble balsamert, så de skulle leve videre i den andre verden. Også Norden har hatt hellige katter. I norrøn tro kjørte Frøya, kjærlighetsgudinnen, i ei vogn trukket av katter. Vogna i Oseberg-graven er blant annet dekorert med gråtende katter.

Og hva har så Egypts gamle guder med det moderne Norge å gjøre? Kanskje ingenting. Men når NRK Nordland nylig kunne fortelle at det leies privatfly for å frakte 12 hjemløse kattunger fra Bodø til Tromsø, sånn at de skal slippe den lange kjøreturen, bør vi stoppe opp og spørre om vi har glemt hva katter faktisk er: dyr.

Det er altså ikke rasekatter vi snakker om; det er en egen kostbar, bransje.  

Mange behandler kattene sine elendig. De overlates til seg selv, og «ferieallergi» er et kjent begrep. Sterilisering og merking med chip er det altfor få katteeiere som tar seg råd til. De formerer seg i stor fart, og fødes til et tøft liv som bakgårdskatt.

De hjemløse kattene er et stort problem, og det er altfor mange av dem. Så mange at Dyrebeskyttelsen nylig tok med seg en veterinær og dro til Røst for å ta seg av en koloni på 150 forvillete katter. Dyrevelferden var så dårlig at 46 katter måtte avlives.

Dyrebeskyttelsen Norge tar inn 5.500 hjemløse dyr årlig, og 87 prosent av dem er katter. De er ofte avmagret, skadet eller syke. Dyrebeskyttelsen gjør en formidabel innsats, ved hjelp av frivillige hender og donerte midler. I fjor ble 160 katter tatt hånd om i Bodø, og dermed spart for lidelse. De ble adoptert bort, eller avlivet av Mattilsynet.

I 2013 brukte Dyrebeskyttelsen i Bodø 275.000 kroner på veterinærregninger for hjemløse klatter. Året etter ble det samlet inn 30.000 kroner for å operere kattene Sokrates og Leo. Førstnevnte hadde gått ute i to år, og hadde fire betente tenner, leser jeg i AN.

Det er altså ikke småpenger det er snakk om. At folk har råd til det, tyder på at nordmenn har for mye penger mellom hendene, og for lite nødvendig å bruke dem til.

Jeg er selvfølgelig klar over at katteelskere nå skyter rygg, og helst vil klore ut øynene mine. Og visst kan kattunger født bak en søppelkonteiner i en bakgård også være søte. Men trekk inn klørne. Det er på tide å legge all sentimentalitet til side, og gjøre både katter og samfunnet en tjeneste. Hjemløse katter bør avlives på en human måte.

Det er verken nødvendig eller ønskelig å gi dem ni liv. 

 

Fanden sørger for sine

Listen over "rådgivere" med millionlønn er altfor lang.

«Det er dumt vi ikke kan kjøpe ledere for det de er verdt, og etterpå selge dem for det de tror de er verdt», mente den amerikanske forleggeren Malcom Forbes (1919-1990).

Det hadde vært noe. Tenk hva ledere slipper unna med! Ja, sågar belønnes for.

I det offentlige er det en lang liste over folk i toppjobber som har sviktet, men som istedenfor å få sparken - slik de burde - plasseres i godt betalte jobber som «rådgivere». Ledere i staten omfattes av tjenestemannsloven, og kan ikke sparkes på samme måte som ledere ellers i samfunnet.

Ett eksempel er den tidligere direktøren i Nav, som etter kostnadssmell i milliardklassen, datatrøbbel og mangelfull oppfølging av arbeidssøkere, i praksis fikk sparken. Det vil si; han ble overført til en stilling som «spesialrådgiver» i Arbeids- og sosialdepartementet og skal utføre arbeidsoppgaver etter nærmere avtale». For det får han en lønn på rundt 1,3 millioner.

Han er i dyrt og dårlig selskap. Ifølge NRK sitter det nå mellom 70 og 80 «spesialrådgivere» i de ulike departementene. Til sammen koster de staten nær 80 millioner kroner i lønn i året.

Denne uka fikk vi et nytt eksempel på at hvis toppledere bare gjør jobben sin skikkelig dårlig, så venter millionlønn i andre enden. I februar i fjor gikk politimesteren i Hordaland av etter å ha sviktet fundamentalt i den såkalte «Monika-saken». Den er velkjent, takket være varsleren Robin Schaefer. En gjerningsmann er dømt.  Det er på tross av politimesteren i Hordaland. Ikke på grunn av.

En gransking av politimesterens rolle i saken konkluderte med «grov uforstand i tjenesten». Politimesteren ble selvfølgelig ikke arbeidsledig, det er kun all ære han har mistet. Han forsvant videre til Politidirektoratet som rådgiver, med politimesterlønn. Denne uka ble det kjent at den æreløse eks-politimesteren har fått en toppstilling i Interpol, som assisterende direktør må vite.

Etter Monika-saken burde politimesteren i Hordaland selvfølgelig fått sparken. Det vil si; ettersom politimestre utnevnes av Kongen i statsråd kan de ikke sparkes uten videre. Men i statsråd burde han fått avskjed på grått papir. Ikke i nåde.

For alle berørte i Monika-saken, inkludert ansatte ved politikammeret i Bergen, må det føles som en skikkelig ørefik og kraftig provokasjon å se lederen som sviktet fundamentalt klatre videre på karrierestigen. Det er demotiverende, og skaper forakt og oppgitthet.

For brukerne av Nav – de som ofte sitter nederst ved bordet, og som får utbetalinger som knapt rekker til det daglige brød – er direktørens tabbesorti med fortsatt millionlønn saken som gjør at de med tyngde kan si:  - Det er det vi alltid har visst. Fanden sørger for sine…

Hele verdens søppelkasse

Strandryddedagen i fjor, plast funnet på strendene i Kjerringøy.

«Du kan ikke krysse havet bare ved å stå og stirre på vannet», mente den kanadiske pedagogen og forfatteren Laurence J. Peter (1919 -1990). Vi kan heller ikke redde havet ved bare å stå og stirre på alt søppelet som flyter rundt. 

Havet; matfat og søppelkasse. Det som alltid har tatt imot alt menneskene kvitter seg med.  Som skjuler forliste skip og druknede mennesker. Der det dumpes industriavfall, stjålne biler og jernskrap. Der forurensning fra oppdrettsindustrien og kloakk fra milliarder av mennesker havner.
 
Og plast. Ikke minst. En av de store truslene mot marint liv og økosystemene i havet.  I fjor var Nordland best på Strandryddedagen, og plast var den desiderte miljøverstingen.

Det dumpes over åtte millioner tonn søppel i verdenshavene hvert år, ifølge FNs miljøprogram. Plast er ett av de virkelig store miljøproblemene. Det tar naturen 450 år å bryte ned en plastflaske. En plastbleie tar 200 år, mens en plastpose kan holde seg flytende i 10-20 år. For første gang er det funnet plast i magen på en norsk torsk, kunne NTB fortelle i august.

Tar vi inn over oss det store forurensningsproblemet plast er, til tross for innsamling og gjenvinning, blir kanskje den latterliggjorte og utskjelte plastposeavgiften ikke så dum likevel.  Regjeringen gikk likevel bort fra den under budsjettforhandlingene i fjor. Det burde regjeringen ikke ha gjort. Ikke av hensyn til statsbudsjettet, men av hensyn til naturen.

Avgift på plastposer har vært en stor suksess i andre land. I franske butikker er det slutt på plastbæreposer, og forbud mot plastbestikk og fat. Det finnes alternativer: engangsbestikk av biologisk nedbrytbart materiale. En av verdens største produsenter av ørepinner  - som ender i havet i enorme mengder - har også besluttet å gå bort fra bruk av plast.

Naturvernforbundet ser ingen ende på plastforsøplingen av havet, og naturen for øvrig. De vil straffe dem som tar i bruk plast som ikke brytes ned, og belønne forbrukerne for å resirkulere.  En enstemmig energi- og miljøkomité på Stortinget krever at regjeringen legger fram et forslag om å forby mikroplast i kroppspleieprodukter. Plasten vi ikke ser, med andre ord.

Det går knapt en dag uten at sentrale politikere bruker honnørordene «det grønnes skiftet». Det er ikke mye å ta bølgen for. Plast er i hovedsak laget av fossilt råstoff - olje - og det finnes altså alternativer. Forbud mot plast som ikke er laget av nedbrytbart materiale har derfor dobbel effekt: mindre oljeforbruk og mindre forurensning.

Altså både i pose og sekk.  Men politikerne vil ikke ta i det.

Plastposeavgift og ørepinner? En dråpe i havet, selvfølgelig. Men hver dråpe gjør tross alt havet større.

Det rasles med lenkene

Landet Nordkalotten, en fin tanke  å leke med.

«Der det er mye forstand og visdom, er det også mye misnøye», mente teologen og reformatoren Marin Luther (1483- 1546). Da må det være ekstremt mye forstand blant nordmenn generelt, og nordlendinger spesielt.

Forleden ble det offentliggjort en undersøkelse som viser at broderfolket i øst, nord-svenskene, er like misfornøyde som nordlendingene, og nå rasles med lenkene. Ifølge Västerbottens-Kuriren ville 41 prosent av innbyggerne i Västerbotten, Norrbotten, Västernorrland og Jämtland – de fire nordligste fylkene i Sverige – stemme for et selvstendig Norrland om det var folkeavstemning i dag. 39 prosent ville stemt mot, mens 19 prosent havnet i kategorien vet ikke.

Årsakene er så familiære, så kjente og velbrukte i enhver misnøyediskusjon, at nordlendingene glatt kunne ha svart det samme. Den absolutt største grunnen til at nord-svenskene vil løsrive seg, er for å kunne bestemme over, og beholde inntektene, fra naturressursene. «Vi klarer oss selv! Det er vi som sitter på tilgangen til naturherlighetene», er et typisk svar.

I tillegg nærer mange nord-svensker den samme mistenksomheten mot Stockholm, som nordlendingene mot Oslo. «Stockholmerne styrer for mye for oss i nord, og de tenker bare på seg selv», er ett av utsagnene flertallet sier seg enig. Hørt det før?

Landet Nordkalotten er en tanke å leke med. Spede forsøk på å ildne til løsrivelse har vært gjort, også i Norge. Halvt i spøk, likevel med en undertone av alvor. Separatistbevegelsen Barents Liberation Army (BLA) så dagens lys under kulturfestivalen Barents Spetakkel i 2013. «Barents Liberation Army ser det som sin skjebnebestemte oppgave å lede Barents ut av undertrykkelsen. Som antikolonial bevegelse tilbyr BLA folk frihet og lykke gjennom opplysning og handling», heter det på nettsiden til en av initiativtakerne.

Noen løsrivelse ble det aldri. Derimot trussel om politianmeldelse for å ha tagget BLAs logo på en husvegg i Kirkenes.

Det finnes også en offentlig facebookgruppe med navnet «Nord-Norsk (Sic!) front for løsrivelse, som med en dramatisk plakat oppfordrer folk til å verve seg. «Nord-Norsk Front For Løsrivelse er en militsorganisasjon som kjemper for frigjørelse av våre tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark. Vårt endelige mål er å frigjøre oss fra tyranniet vi lever under styrt fra ondskapens bordell, Oslo. Fortsett kampen du stolte Nordlending», heter det i presentasjonen.

Gruppen har 309 medlemmer. Altså en heller beskjeden separatistbevegelse, selv til et grisgrendt Nord-Norge å være.

Nå er det slett ikke sikkert at det ville ha blitt flertall for løsrivelse av Nord-Sverige, om det ble alvor. Men debatten har nådd fram også i nasjonale medier. Resultatet viser at det er en utbredt misnøye med situasjonen i dag, påpekes det fra Novus, som gjennomførte undersøkelsen.

Noen som våger en tilsvarende undersøkelse i Nord-Norge?