Helt konge...



Tråden som holder samfunnets lappeteppe sammen.

«Når kongen sukker, sukker mange med», ifølge William Shakespeare. Vi nærmer oss dagen, da kongens nyttårstale samler nordmenn foran tv-skjermen. Etter talen, og før nyttårskalkunen, en skål for konge, fedreland og takk for det gamle.

Det er et nasjonalt ritual; også blant mange innbitte republikanere. Hø, hø sier de, litt flaue, og skynder seg å legge til at når det nå engang er monarki i Norge, så kunne det vært verre, svenskekongen for eksempel…

At statsministerens tale 1. nyttårsdag følges av mange, er ikke spesielt merkverdig. Statsministeren har tross alt makt til å styre landet. Signaler om hva som skal prioriteres, og hva som er viktig kommende år, løftes gjerne fram i nyttårstalen.  Fjorårets nyttårstale fra statsminister Erna Solberg avfødte til og med nyordet i 2016: hverdagsintegrering. Så det er langt fra likegyldig hva statsministeren framfører mens hun ser det norske folk i øynene.

Men hva skal vi egentlig med H.M. Kongens nyttårstale? Er den ikke en seremoniell levning fra fortiden? Et tomt ritual? Ettersom kongen ikke har noen reel makt, skulle man tro at også hans ord er betydningsløse.Men slik er det ikke. Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe, påpeker Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB).

Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de har viktige sosiale oppgaver i samfunnet.

Kongens nyttårstale har en lang tradisjon. Allerede kong Haakon 7. holdt nyttårstale i kringkastingen, og hilste sitt folk ved inngangen til et nytt år. Etter hvert som kronprins Olav vokste til, fikk også han denne oppgaven. Han holdt sin første nyttårstale i radio i 1935. Andre verdenskrigs påkjenning var stor på kong Haakon, og fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene.

I kong Olavs regjeringstid var det han alene som hadde oppgaven. Han gjorde også talene mer personlige i form og tema. Fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Ved kong Olavs sykdom måtte daværende kronprins Harald i ilden, og da han som konge ble syk, ble det kronprins Haakon som fikk oppgaven.

Det er et stort paradoks, og siden det er den tiden på året hvor det settes opp lister over mest og flest: Aldri før på 2000-tallet har færre sett statsministerens nyttårstale som i fjor. Talen hadde «kun» 768.000 seere.  Man må tilbake på 1990-tallet for å finne dårligere oppslutning, viser tall fra mediebyrået Carat. Seertallene var også langt lavere enn gjennomsnittet for 2000-tallet. I snitt har nesten én million seere fulgt den tv-sendte talen hvert år.

Kongens nyttårstale opplevde derimot et oppsving. De tre siste årene har kong Harald hatt rundt 670.000 seere. På nyttårsaften i fjor samlet han derimot 708.000 seere.

Helt konge, med andre ord…