Rett sak, feil parti

Skuddene i Oslo natt til lørdag har vært en
vekker for mange.                                     

«Det er bare daue folk og stein som ikke kan skifte mening», uttalte stortingsrepresentant Irene Ojala (Pasientfokus) i et intervju med A-magasinet i mars. Egentlig burde flere skifte mening; oftere.

Skuddene i Oslo natt til lørdag, som også rammet det homsestedet London, har vært en vekker for mange. Mer enn én kjent profil har stått fram og angrer på at de ikke har deltatt i Pride-markeringen tidligere. Det skal de heretter. En av dem som har skiftet mening, er Sylvi Listhaug (Frp). Hun har aldri tidligere gått i Pride-tog. Nå er det på tide, sier hun til VG. Det har utløst en skikkelig drittstorm i sosiale medier, med mistenkeliggjøring av motiv og hånlige kommentarer. Støtte fra Listhaug? Nei takk.

Listhaug ble øyeblikkelig konfrontert med tidligere uttalelser om det samme. Det må en politiker regne med, og tåle. Internett glemmer som kjent aldri. For eksempel var Listhaug en tydelig motstander av likekjønnede ekteskap i 2009. Så sent som i 2017, mens Listhaug var statsråd, kritiserte hun Knut Arild Hareide (KrF) for å delta i paraden. Men det er altså lov å skifte mening. Det har Listhaug gjort, både om ekteskap og Pride. Flere burde gjør det. Og mange har gjort det, viser en fersk undersøkelse om holdninger til homofile.

Den samme hatske reaksjonen på autopilot opplevde tidligere barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) da hun uttalte seg om homofile i 2017. Til avisa Vårt Land sa Horne at hun har modnet i sitt syn på homofili i løpet av de siste årene. Og det er jo en bra ting, ikke sant? Noe alle som støtter homofiles rettigheter burde applaudere. Men det virker som det er viktigst hvem som sier noe, ikke hva de sier. Også for Miljøpartiet De Grønne (MDG) har det vært viktigere å ta avstand fra Frp enn å støtte en sak man er enig i. Landsmøtet til Frp programfestet forbud mot omskjæring av gutter. Sentralstyret i MDG gikk i 2017 inn for aldersgrense på 16 år. Men i forkant av landsmøtet truet partiets førstekandidat fra Hordaland med å melde seg ut av MDG hvis forslaget ble vedtatt. Ikke fordi han var uenig. Han ønsket ikke å stå på samme side som Frp i denne saken. Den ble trukket.

Landsmøtet til Frp avklarte i 2017 også sitt standpunkt til EU. Partiet sa nei. Det avstedkom en ganske oppsiktsvekkende kronikk i Klassekampen, skrevet av den tidligere lederen i Nei til EU, Heming Olaussen sammen med lederen i SV, Audun Lysbakken. Budskapet var, kort fortalt: Fremskrittspartiets nei var ikke det samme som deres eget nei. Frp-ere som sier nei til EU står nemlig for «et annet nei enn det som fikk flertall i folkeavstemningene i 1972 og 1994».

Nå blir Listhaug beskyldt for dydsposering og populisme, og tillagt motiver hun ikke har gitt uttrykk for. Helt greit å kritisere Frp der det er reell, politiske uenighet. Selvfølgelig. Men når lederen for et parti som langt fra har stått i front for skeives rettigheter snur, bør det applauderes. Ikke hånes. Men i stedet for å samles om saker man faktisk er enige om rir mange kjepphester der det viktigste ikke er å få flertall for rett politikk, men å påpeke at det er feil parti. I dette tilfellet Frp.

Som kjent: Den som rir kjepphester kommer sjelden særlig langt.

Hvis tillit er viktig

Fylkestingsgruppen til Nordland Senterparti.

«Det hjelper ikke å ha rett, hvis du ikke er i en posisjon hvor du er troverdig», skriver psykolog Arnhild Lauveng i boka «Unyttig som en rose» (2006). Og det er der de er, mange politikere: De er ikke troverdige. Dessverre.

Mandag ble det klart at 28 stortingspolitikere og 17 tidligere regjeringsmedlemmer har fått varsel om skattesmell for perioden 2017-2021 på grunn av pendlerboligene. Til sammen er nær ti millioner kroner ikke innberettet for beskatning. Enkelte får krav på flere hundre tusen kroner. Det er bra, og helt nødvendig, at Skatteetaten behandler politikerne på samme måte som alle andre som må skatte av fordeler. Og det er vanlig praksis at etaten ikke oppgir navn på dem som får straffeskatt.

Derfor har VG forsøkt å finne ut hvem av dem som har vært i medienes søkelys som faktisk må skatte. Mandag stilt avisa spørsmål til en lang rekke politikere. De eneste svarene VG fikk var fra politikere som ikke har mottatt varsel om straffeskatt. Selvfølgelig tror de fleste da at de nettopp er det; berørt. For ellers har de vel ingenting å skjule? Tirsdag sto en av dem, Torgeir Knag Fylkesnes (SV) fram. Senere har Emilie Enger Mehl (Sp), Anette Trettebergstuen (Ap) og Torbjørn Røe Isaksen (tidligere statsråd fra Høyre) opplyst om sine saker. På den måten har de tatt grep om egen sak, og lagt den død.

Nylig har Nettavisen også avslørt at fylkespolitikerne hvert år gir seg selv midler for at partiene skal kunne gjøre jobben på fylkestingene. Det er ingen krav til offentlighet rundt bruken av disse pengene. Nordland fylkeskommune er likevel – prisverdig nok - den eneste som har åpenhet rundt ordningen sånn at det mulig å få innsyn i hva partiene bruker skattebetalernes penger til. Nordland er også det fylket som bevilger minst, «bare» 1,3 millioner kroner. Det er likevel såpass raust at enkelte partier ikke klarer å bruke opp tilskuddet, som MDG. Andre bruker pengene til mer og mindre faglig begrunnede turer til utlandet.

Midlene kommer uten betingelser. På spørsmål fra Nettavisen om å få se regnskapet, setter enkelte partier seg helt på bakbeina. Som Nordland Senterparti, som nektet avisen innsyn. Den fikk likevel se regnskapene - via Nordland fylkeskommune. Hemmeligholdet i Sp gjelder ikke bare Nordland, men i alle fylkeslag Nettavisen har hatt kontakt med. Og da kommer spørsmålet automatisk: Hva har Senterpartiet å skjule? Det er ikke kommet fram spesielt kritikkverdige forhold her i fylket, og det er heller ikke poenget. Poenget er at Sp selv skaper inntrykk av at fylkespartiene har noe å skjule.

Det ikke er noe krav om offentlig innsyn i denne fylkeskommunale partistøtten. Det bør det helt åpenbart være. Spesielt når politikere bevilger penger til seg selv, uten konkrete regler om hva de skal brukes til. Det hjelper ikke å ha rett til hemmelighold, formelt sett. Nettopp den troverdigheten har politikere selv ødelagt gjennom de mange avsløringene de siste årene om pendlerboliger, reiseregninger og etterlønn.

Bruk av offentlige midler, uansett til hva, må være mulig å kontrollere for offentligheten. Spesielt når vi nå vet hvor ofte bukken snubler i havresekken.

På'an igjen?

Tidligere helseminister Bent Høie med den 
berømmelige meteren.                                

«Belastningen på barn og unge ble for stor. Det er ikke et enkelt svar på hvordan vi kunne unngått det, men det er en viktig lærdom for framtiden», innrømmer tidligere helseminister Bent Høie. La oss virkelig håpe at det stemmer.

Vi har nesten glemt det. Eller kanskje heller fortrengt det; de to årene med nedstengninger, håndsprit, munnbind, metermål, skjenkestopp, stengte grenser og eldre som måtte dø alene. Og isolasjon, ensomhet og depresjon. Utover denne våren har de fleste levd så god som normalt, det er knapt et munnbind å se, selv i tette folkemengder. Ettervirkningene etter to år med pandemi sliter deler av samfunnet fortsatt med, bare se på enkelte flyplasser, men i det store og hele: Pandemien er vi ferdig med. Trodde vi.

For her om dagen kom de så velkjente fjesene fra de daglige pressekonferansene igjen på banen. De vi trodde og håpet vi var kvitt. Ikke bokstavelig talt selvfølgelig, men som budbringere av de dårlige nyhetene. Camilla Stoltenberg fra Folkehelseinstituttet sier at smitten øker og at Norge er på vei inn i en ny smittebølge. Espen Rostrup Nakstad fra Helsedirektoratet advarer om at en ny mutasjon av omikron, som er 36 ganger mer smittsom enn den som er i Norge nå, kan bli dominerende i løpet av tre måneder. Smitten stiger i flere land, og det er ikke lenge siden Shanghai åpnet opp igjen etter nok en hard nedstengning. Og vi blir påminnet om alle ukene og månedene med unntakstilstand, og tenker: Nei, ikke én vinter til. Det orker vi ikke.

Nå er situasjonen en helt annen enn da pandemien skyllet inn over landet vinteren 2020. Store deler av befolkningen er vaksinert, mange med tre doser. Og selv om noen fortsatt blir alvorlig syke hvis de smittes er sykdomsforløpet hos de fleste som en influensa. Langtidseffekten hos de koronasyke vet vi lite om. Og vi får håpe at myndighetene virkelig tar lærdommen fra de to siste årene med seg, slik Høie mener. Koronarapporten som ble lagt fram for en måned siden konkluderer med at myndighetene samlet sett håndterte pandemien godt. Men har de virkelig lært? Er det nok smittevernutstyr på norske sykehus, eller blir det nesten katastrofe som i mars 2020? Er kapasiteten på intensivavdelingene bedre? Stoler helseforetakene fortsatt kun på de «lange» forsyningslinjene, altså at det bare er å bestille fra utlandet hvis det blir manko på medisiner eller munnbind?

Nylig oppnevnte regjeringen nok et utvalg som skal vurdere myndighetenes håndtering av covid-pandemien. Utvalget skal fremme forslag til tiltak for å få en bedre beredskap og krisehåndtering i framtiden. Arbeidet skal være ferdig innen utgangen av 2023. Vel og bra det, og det er ikke er én dag for tidlig. Heller mange år for sent.

 

 

Den vanskelige tilliten

Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap).

«Også for regjeringer gjelder prinsippet: Tillit er vanskelig å oppnå, men lett å ødelegge» ifølge den britiske politikeren Herbert Henry Asquith (1852-1928). Han kan ikke dagens politikere ha hørt om.

I en undersøkelse Norstat utførte for Aftenposten ved utgangen av 2021 svarte 65 prosent at de har svekket tillit til norske politikere etter pendlerbolig-avsløringene. Én av fem – hele 20 prosent – svarer at de har fått «mye mindre tillit» til politikerne som følge av sakene. Nesten halvparten – 45 prosent – svarer at de har fått «litt mindre tillit». Forsker Peter Egge Langsæther ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener tallene viser en uheldig utvikling. – Dette er et ganske dramatisk fall i tillit. Tilliten mellom folk og myndighetene er en ressurs i det norske samfunnet, som man bør passe godt på. Det kan man ikke si at politikerne har gjort i disse sakene, sier Langsæther.

Da skulle man tro at Stortinget og presidentskapet ville gjøre sitt ytterste for at den verdifulle kapitalen tillit ikke skal falle mer. Tvert imot. I løpet av den siste måneden er det tre saker som langt fra vil berolige borgerne. Avgåtte stortingsrepresentanter får beholde «gullkortet», som gjør at de fritt kan besøke Stortinget hvis de ønsker å drive lobbyvirksomhet for en spesiell bransje. «Gullkortet» varer livet ut, og minst 50 med slik tilgang jobber for å påvirke politikerne, ifølge VG. Og nei; det er ikke er nødvendig med noe offentlig lobbyregister, som viser hvilke lobbyister som møter hvem, slik andre land har. Venstre har en rekke ganger foreslått et lobbyregister, der de som besøker Stortinget for å påvirke politikere registreres, men i mai sa Stortingets presidentskap nei. Bare SVs representant stemte for. Det til tross for at Europarådets antikorrupsjonsorgan (GRECO) allerede i 2014 ba Norge om å revurdere et register for lobbyister.

Toppen på hvordan øke mistilliten ytterligere kom nylig. Riksrevisjonen gransker nå politikernes bruk av egne økonomiske ordninger. Stortingets presidentskap ønsket å forby granskerne å dele informasjon med politiet, men modererte forslaget etter kritikk. Eventuelle straffbare forhold skal meldes Stortinget, som så skal avgjøre om de skal meldes videre til politiet.  Og dette er den modererte versjonen. Opprinnelig foreslo presidentskapet at det burde vurderes et generelt forbud mot at opplysninger i granskingen kunne brukes som bevis i straffesaker. Med andre ord: Politikerne skal selv avgjøre om de skal behandles som alle andre borgere som gjør noe straffbart. Disse tre sakene vitner om at sentrale politikere - stikk i strid med festtaler om åpenhet og tillit - først og fremst tenker på seg selv og egne goder.

Da Stortinget fikk ny president i november i fjor, fordi den forrige ble presset til gå av etter nok en pendlersak, uttalte han at hans viktigste oppgave er å gjenoppbygge tilliten til Stortinget.

Hvordan syns du det går, stortingspresident Masud Gharahkhani….?

Årets små pustehull

Vær forsiktig med hva dere ønsker dere. Det 
kan komme til å gå i oppfyllelse.                    

«Det er ikke helligdagene som får året til å gå rundt», skriver forfatter Lars Saabye Christensen i boka «Magnet» (2015). Men det er det. Årstidene og helligdagene setter rytmen og rammene for oss; året igjennom.

Igjen har det blitt debatt om helligdagene, etter at lederen i Unge Venstre, Ane Breivik, tok til orde for at de kristne helligdagene bør fjernes og erstattes med vanlige feriedager som kan tas ut når som helst. – Vi burde fjerne Kristi himmelfartsdag som helligdag. Det er omtrent ingen som feirer eller markerer den. I tillegg pålegger staten alle arbeidstakere fri fra jobb, slik at man får en inneklemt fredag som kan være ubeleilig for mange, sier hun til Nettavisen. Unge Venstre-lederen stopper ikke der. Breivik vil at kristne høytider ikke lenger skal være røddager. – Vi burde fjerne alle de kristne helligdagene. Vi har ikke lenger en statskirke. Det er ti røde dager i året og ideelt sett burde folk få ta ut dem sånn det passer dem. Kanskje de heller vil ha fri 18. mai eller under Eid i stedet for pinsehelgen, sier hun.

Unge Venstre-lederen har helt rett i at stadig flere nordmenn ikke legger et kristent innhold i jul, påske og pinse. Det er også riktig at «andredagene» ble innført i en tid da det tok et par døgn å komme seg til og fra kirkestedet, og er en overlevning fra gamle dager. De har altså ingen teologisk begrunnelse. Pinsen, som også kalles «den glemte høytiden», er høytiden svær mange ikke vet hvorfor Kirken feirer, eller de har en vag forestilling om at det har noe å gjøre med Den hellige ånd.

Likevel er det ganske korttenkt å ville fjerne dem. Det er samfunnets felles, små «pustehull». Å rokke med innarbeidede og lovfestede helligdagsrettigheter av hensyn til dem som ikke tror - eller tror på noe annet – kan få et lite ønsket utfall. For hvem vil først og fremst tjene på det hvis røddagene fjernes? Arbeidsgiverne, som slipper å betale helligdagstillegg eller overtid (alt etter tariffavtale) på arbeidsplasser som av ulike grunner ikke kan holde stengt. Og som kan holde åpent flere dager, avhengig av på hvilken ukedag helligdagene faller. Men så er jo også Venstre partiet for små og mellomstore bedrifter.

Fjernes «røddager» vil NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner fort oppfatte dette som at arbeidstakere får ei ekstra ferieuke eller mer, avhengig av hvor mange dager som fjernes, og det kommer de ikke til å gå med på uten knallhard motstand. Kanskje blir det et tema i tarifforhandlingene. Kan hende taper LO kampen om like mange dager fri som de røde dagene som fjernes. Utfallet er ikke gitt. «Andredagene» og Kristi himmelfartsdag kan rett og slett bli borte.

Vi går inn i pinsehelga med mandagsfri for mange. De som må være på jobb, får bede bedre betalt enn vanlig. Nyt langhelga; neste lovpålagte mandagsfri kommer ikke før 26. desember. Folkens; vær forsiktig med hva dere ønsker dere. Det kan komme til å gå i oppfyllelse.