 |
| Si ordet "hval", og fornuften byttes øyeblikkelig ut med følelser. |
Årets vågehvalfangst startet 1. april, med en kvote på 1.278
dyr. Altså en bitteliten del av de rundt 100.000 vågehvalene som finnes i
norske farvann. Havforskningsinstituttet holder telling. En bærekraftig utnyttelse
av våre havressurser, uttaler fiskeriministeren til NTB, og oppfordrer oss til
å spise mer hvalkjøtt. Men denne uka ble jeg klar over at statsfinansierte Norsk
Sjømatråd ikke får lov til å markedsføre det sunne kjøttet; er det mulig?
Det er noe med hvaler som får ellers rasjonelle folk til øyeblikkelig
å bytte ut fornuft med følelser. Mange husker sikkert hysteriet rundt Keiko,
spekkhoggeren i suksessfilmen «Free Willy», som amerikanerne brukte vanvittige 20
millioner dollar for å frakte fra et akvarium i USA til Island. 546
journalister dekket seansen da US Air Force fløy Keiko dit i 1998. Keiko ble
senere en turistattraksjon på Nordmøre, dit han klarte å svømme på egen hånd. Spekkhoggeren
døde av lungebetennelse i 2003. Hvalen fikk en verdig, hemmelig begravelse
kunne NRK melde i en egen sak. I ettertid er det laget et minnested for Keiko. Er
det forresten noen som vet hvor hvithvalen Hvaldimir befinner seg i øyeblikket?
I dag er det bare Norge, Island og Japan som driver
kommersiell hvalfangst. Norge gjenopptok fangsten i 1993, til kraftige
protester fra utlandet. Det har gått hett for seg, med konfrontasjoner mellom
dyrevernorganisasjoner og norske hvalfangere. Siden 1992 er minst seks
hvalfangstskuter senket, eller forsøkt senket, mens de lå til kai. Politiet har
ikke klart å oppklare noen av anslagene mot hvalbåtene. Hvalfangsten har gitt
Norge et omdømmeproblem utenlands, men protestene har i stor grad stilnet.
Men fortsatt har de store havpattedyrene kraft i seg til å lage
bølger. I mai satte Forsvaret i gang et forskningsprosjekt i Vestvågøy for å
finne ut hva bardehvalen egentlig hører. Det er det ingen som vet i dag. Hvaler
holdes fanget i et par døgn i et avgrenset havområde, der hørselen skal måles
med samme metode som man undersøker hørselen på babyer. Hensikten er å finne ut
om bardehval reagerer på seismikk og sonar. Målet er å beskytte bardehvalen og
andre hvalarter mot menneskeskapt støy. Støy ble, nær sagt selvfølgelig. 50
forskere og over 60.000 signaturer er sendt norske myndigheter med krav om å stoppe
hvaleksperimentet i Lofoten, fordi hvalene kan bli påført traumer av å svømme i
Vestfjorden. Den norske sjefsforskeren stiller seg uforstående til kritikken.
Hvalfangst er heller ikke kontroversielt i norsk politikk. At
dyrevernorganisasjoner som NOAH vil ha slutt på all hvalfangst, overrasker
ingen. Verdens naturfond Norge (WWF) støtte imidlertid norsk vågehvalfangst. Nå
forsøker fungerende partileder i Miljøpartiet De Grønne, Arild Hermstad, å
blåse liv i en død hvaldebatt. I et intervju med Dagbladet i mai i år sier
Hermstad at MDG vil ta til orde for å forby fangst, fordi «Vi har en vanvittig
blodig historie når det kommer til hvalfangst». Og det er jo riktig, historisk
sett. Men i dag? En bærekraftig utnytting av en naturressurs, på linje med
skreifiske og elgjakt.
Som Norges sjømatråd, med 13 kontor i utlandet, altså ikke
får reklamere for. Trolig av redsel for negative reaksjoner internasjonalt, og
en ny hvalkrig med Greenpeace og Sea Shepherd. Dermed går et stort marked tapt
for en historisk og bærekraftig næring, og folk går glipp av ypperlig mat som en
sunn hvalbiff.
Kan noen sende meg sausen …?
