Den nakne sannhet

Pinups har lange tradisjoner. Skuespilleren Elke Sommer

fotografert i 1965.

«Vi har den ideelle formen», var slagordet til iskremfabrikken som i 1950 lanserte isen som senere fikk navnet Pin-up. I forbindelse med lanseringen lagde man en reklameplakat med en bikinikledd kvinne som spiste is. Kvinner i bikini var den gang ikke noe vanlig syn. Og isen fikk ikke hete Pin-up veldig lenge.

Onsdag ble det kjent at reportasjebladet Vi Menn slutter med Vi Menn-piken neste år. Bilder av lettkledde, men likevel stort sett ganske så dydige kvinner, ble innført på 1970-tallet. Fram til 2014 var bildet blikkfanget på førstesiden. De siste fem årene har kvinnene, eller pikene som de benevnes, vært redusert til en liten henvisning på førstesiden, men i stort format inne i bladet. - Leserundersøkelser viser at Vi Menn-leseren ønsker at journalistiske ressurser skal brukes til å lage spennende leseropplevelser, gode reportasjer, aktualitetssaker og underholdning, uttaler målgruppesjef Lars Erik Oterhals i Egmont Publishing. Bladet skal fortsatt være et fristed for menn, men bladet lytter til trofaste kjernelesere og justerer hele tiden merkevaren, understrekes det.

Jeg registrerer at menns holdninger har endret seg, og at nok en utdatert tradisjon havner på pressehistoriens skraphaug.

Bilder av pinups må ikke forveksles med pornografiske bilder. De har erotisk tilsnitt, men er godt innenfor sømmelighetens grenser. Betegnelsen pinup kommer av at bildene ofte ble hengt opp på veggen med nåler eller tegnestifter, og er vanlig i manneblader, kalendere og på plakater. Ofte sett på veggen i bilverksteder i forbindelse med dekkreklame, og på innsiden av dørene på garderobeskap på typisk mannlige arbeidsplasser. Fenomenet er kjent helt tilbake til 1890-tallet, ifølge Wikipedia.

I dag er begrepet pinup byttet ut med glamourmodell. Det er egentlig akkurat det samme. Det siste tiåret er det også blitt mer vanlig med mannlige modeller. De henges ikke opp på veggen på typisk kvinnelige arbeidsplasser, på lærerværelset for eksempel, det skulle tatt seg ut! Men de som påstår at kvinner ikke har glede av å se på mannlige modeller, og gjør det, er noen store hyklere.  

Personlig har jeg aldri klart å hisse meg opp over damene i Vi Menn. De bildene jeg har fått med meg, er omtrent like utfordrende og uanstendige som bildene et stort antall helt vanlige ung kvinner publiserer av seg selv på sosial medier. Sammenlignet med hva som vises på tv fra diverse realityserier, framstår Vi Menn-pikene som noviser på vei til å gå i kloster.

Kvinnefronten og andre stålfeminister jubler sikkert over Vi Menns beslutning. Halvnakne damer som leserne skal stemme over er ganske harry i 2019; alle kan argumentene mot denne formen for bruk av kvinnekroppen. Jeg har sant å si ikke registrert samme engasjement mot samme bruk av mannekroppen.Det er herlig politisk ukorrekt, men like fullt noe vakkert å hvile øynene på, for dem som har blikk for sånt. Og det glemmer vi ofte: At Norge for alle praktiske formål er et likestilt samfunn, betyr ikke at vi er kjønnsløse.

Legges all prippen moralisme til side, er det den nakne sannheten.

Religionstvang

Det er ikke akkurat religionsfrihet at "kirkeskatt" kreves

inn over skatteseddelen.

«Det er med tro som med gummistøvler – de er bare til glede for dem som har dem på», ifølge den danske presten og forfatteren Sten Kaalø (1945-). Likevel tvinges vi gjennom skatteseddelen til å finansiere trossamfunn som direkte motarbeider norske verdier.

Ikke noe annet land i verden bruker så mange offentlige kroner på tros- og livssynssamfunn som Norge. Hele 6,1 milliarder kroner brukte stat og kommuner i fjor, og summen øker for hvert år. Det er Den norske kirke, som finansieres direkte over statsbudsjettet uavhengig av stadig synkende medlemstall, som er grunnen. Færre medlemmer betyr flere kroner pr. hode. Ettersom både Grunnloven og menneskerettighetene slår fast at majoritetsreligionen ikke skal ha fordeler framfor andre, betyr denne håpløse regelen at de mest sære og samfunnsundergravende trossamfunn får mer i tilskudd pr. medlem.
Det må være et tankekors for en kirkeminister fra KrF: Jo færre medlemmer i Folkekirken, jo mer penger til intolerante kristne, islamske, buddhistiske og hinduistiske trossamfunn.

Hvor håpløs dagens ordning er, ble demonstrert denne uka. Medlemmer av Jehovas vitner blir utstøtt av menigheten hvis de bruker stemmeretten sin ved valg. Statsråd Kjell Ingolf Ropstad har bedt Fylkesmannen vurdere statsstøtten, fordi muligheten for deltakelse ved valg er et helt avgjørende premiss for et fritt og demokratisk samfunn. Fylkesmannen har nå konkludert. Jehovas vitner, som i fjor mottok 14 millioner kroner i statsstøtte, får beholde støtten fordi det ikke er «juridisk holdbart grunnlag» for å trekke den.

Nei, selvfølgelig er det ikke det. Det er religionsfrihet i Norge, og selv om vi misliker det sterkt, er hvert trossamfunns indre liv deres eget. Og det er frivillig å være medlem, selv om det i mange tilfeller vil koste dyrt å melde seg ut. Går vi alle trossamfunn etter i sømmene er det knapt noen utenom Den norske kirke som ikke på ett eller annet punkt, i større eller mindre grad, går på tvers av norske verdier. Enten vi snakker om den intolerante, konservative og lukkede Guds menighet i Lofoten eller muslimske moskeer der imamer preker steining for utroskap og død over de «vantro».

I mars 2020 skal Stortinget behandle nye regler for støtte til trossamfunn.  Det er bare én prinsipiell riktig løsning: Alle tros- og livssynssamfunn – inkludert Den norske kirke – må finansiere driften selv gjennom medlemskontingent, donasjoner og frivillig innsats, slik de må i mange andre land. Verneverdige og kulturhistorisk viktige kirkebygg kan det finnes en løsning for. Det er det ikke mulig å få politisk flertall for, uansett regjering. En annen mulighet er at det bestemmes en sum pr. medlem, som er lik for alle. Det vil bety mindre penger til Den norske kirke hvis medlemsflukten fortsetter som i dag. Det er ikke urimelig, men i tråd med hva andre må finne seg i.

Dagens ordning er uholdbar, ikke minst for alle dem som ikke er medlem av noe trossamfunn, men der «kirkeskatt» likevel tvangsinndrives over skatteseddelen. Men det er ikke akkurat religionsfrihet at også ateister tvinges til å være med på å betale for den.