Kirke - stat = delvis sant. |
1. januar 2017 ble det skilsmisse
mellom Den norske kirke og staten. Skjønt skilsmisse. Selv om Kirken har hatt et
sterkt ønske om å bli herre i eget hus, underholdningsbidraget sier den ikke
fra seg. Kirken får stadig færre
medlemmer, men det bevilges stadig mer over statsbudsjettet. I år får Den
norske kirke – eller Folkekirken som det nå heter - totalt 2,3 milliarder av
fellesskapets penger.
For Kirken føles det kanskje som
en velsignelse å bli delvis fristilt fra staten, og dermed også fra direkte politisk
innblanding i viktige saker. Utviklingen
kommer kanskje ikke til å gå i den retningen de mest liberale ønsker – de som
sjelden eller aldri går i kirken, men somhøylytt messer om hvordan Kirken bør
være - men det er i så fall Kirkens eget valg. Så kan man være enig, eller uenig.
I fjor opplevde Kirken et ras av
utmeldinger. Og selv om også mange meldte seg inn, er frafallet tre ganger så
stort. Det betyr flere kroner pr. hode i tilskudd fra staten, noe som
automatisk fører til flere kroner pr. medlem i andre tros- og livssynssamfunn -
over trange kommunebudsjetter. 2,4
millioner bare i Bodø i 2016.
Skattepengene våre finansierer
altså alt fra verdensomspennende religioner til sære sekter og trossamfunn som
direkte motarbeider norske verdier.
Et offentlig utvalg ledet av
Sturla Stålsett fastslo i 2013 at ingen sammenlignbare land tilbyr like
sjenerøse støtteordninger som Norge. Det er også høyst uvanlig å gi direkte
pengestøtte til trossamfunn. Det som startet som en særordning for frikirkene i
1969 har utviklet seg til en multireligiøs pengebonanza, som oppfordrer til
medlemsjuks. Som for eksempel å bruke telefonkatalogen for å få flere
medlemmer, som Den katolske kirke har gjorte.
Det er vanskelig - for ikke å si prinsipielt
umulig – å bestemme hvem som er verdige mottaker av offentlig kollekt. Vi kan
ikke velge bare de vi er enige med, og sende alle andre i fortapelsen. Derfor
er det også helt urimelig at alle pålegges bidrag over skatteseddelen. Også de
som ikke er medlemmer av noe trossamfunn, rundt 15 prosent av Norges
befolkning, er med på å finansiere alle. Til tross for at religionsfrihet også
betyr frihet fra religion. Og at tro
er en privatsak.
Derfor er det bare én vei til
«frelse»: Troende må selv finansiere det religiøse samfunnet de er medlemmer av,
gjennom personlig betalt medlemsavgift, også i Folkekirken. Det kan være utgangspunktet
for eventuell offentlig støtte, lik for alle. Så pass må man kunne forvente; hvis
medlemmene altså mener alvor. Det vekker
kanskje engasjementet hos en sovende, og til dels helt likegyldig,
medlemsmasse. De som ble døpt og meldt inn uten å ha et ord med i laget, som
står der av gammel vane, og som aldri er blitt avkrevd noe som helst. Verken av
ånd eller kjød. Først da snakker vi om
et reelt skille mellom kirke og stat.
Og kanskje noe Kirken sårt
trenger: En ny vekkelsesbølge over landet.