Fra aksjon til hærverk

Dette har motsatt effekt av hva aksjonistene
ønsker.                                                          

«Klipp deg og få deg en jobb» var beskjeden fra Sylvi Listhaug (Frp) etter at klimaaktivister fra Extinction Rebellion i august i fjor tok seg inn i foajeen i Olje- og energidepartementet for å vise sin avsky mot norsk oljepolitikk. Aksjonistene ble også oppfordret til å følge vanlige demokratiske spilleregler. Etter den tid, har aktivistene gjort langt verre ting enn å sperre trafikken.

Vi har sett det så mange ganger de siste månedene. Klima- og miljøaktivistene har tatt i bruk nye metoder for å bli hørt. En rekke kjente kunstverk er tilgriset med maling. Aksjonister har forsøkt å lime seg fast til Munchs «Skrik» i Nasjonalmuseet, og flere skulpturer i Vigelandsparken ble tilgriset med maling. Til nå har ingen av kunstverkene fått varige skader. Men det er trolig bare et tidsspørsmål. Aksjonistene har oppnådd det de ville: oppmerksomhet. Men ikke av den sorten de ønsker. Selv folk som oppriktig sympatiserer med kravet om stans i oljevirksomheten, vender seg mot aktivistene.

Det er på den ene siden logisk at aktivister tyr til stadig sterkere virkemidler. Mange føler at de har sagt fra så mange ganger uten å ha blitt hørt at det forsvarer ytterliggående aksjoner. Og demokratiet tåler og har godt av en og annen aksjon med sivil ulydighet. Det er en gammel aksjonsform, som Mahatma Gandhi får æren av å ha innført. Den er brukt mange ganger, og har medvirket til store politiske endringer både i Sør-Afrika og India. Martin Luther King oppfordret også til ikkevoldelige aksjoner. Norge har hatt sine, både i Mardøla i 1970 og i Alta i 1981, der aksjonister nektet å fjerne seg for å hindre utbygging av store vassdrag. I hele fjor hadde aksjonister teltleir for å hindre dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark. Det aktivistene gjør nå, er noe annet. Det er rent hærverk.

Og det er grunntanken: Sivil ulydighet skal være ikkevoldelig. Hvis ikke er det terror. Heldigvis tar alle seriøse miljøorganisasjoner avstand fra voldelige aksjoner. Flere fordømmer også aksjonsformen som nå er populær, nemlig tilgrising av kunstverk. Likevel er det elementer blant aktivistene som er villig til å gå svært langt. I sin nasjonale trusselvurdering for 2021 pekte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) på at radikale internasjonale aktivistgrupper har potensial til å radikalisere personer også i Norge. PST skrev også at enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold.

Dette er ikke bare skremselspropaganda. En av dem som sto bak tilgrising i Vigelandsparken, Joachim Skahjem, sier til Nettavisen at sosiale bevegelser enten blir lyttet til, eller så vil de bli voldelige. Han tror vold vil bli nødvendig i klimakampen, og at han på sikt vil kunne støtte det. Og hvis ti mennesker blir drept av en bombe mot Equinor? – Da vil jeg ikke støtte det, men jeg vi forstå at det kan skje, svarer klimaaktivisten. Målet til aktivistene helliger midlet, med andre ord. Det er en farlig holdning, som kan ende opp i ren terror gjennomført av enkeltindivider eller marginale, små grupper. Også med andre og langt mindre aktverdige mål enn å redde klimaet.

I en demokratisk rettsstat gjør vi det på andre måter. Klimaet for å true med terror er heldigvis dårlig. Og selv om temperaturen stiger også i klimakampen, er det et stykke igjen til kokepunktet hos alle ansvarlige klimaaktivister. Heldigvis.

Kampen for tilværelsen

Utsnitt av Christian Krohgs maleri "Kampen for
tilværelsen" malt i 1890.                                   

«Ingen skal få kake før alle har fått brød», sier selveste Einar Gerhardsen i innledningen til en serie podkaster Arbeiderpartiet spilte inn i 2016. Opptaket av «landsfaderens» berømte sitat fra 1961 må skurre kraftig i ørene til ledelsen i dagens Ap. For nå er det stadig flere som ikke har nettopp det: brød. Og det skjer på Aps vakt.

Matkøene blir lengre og lengre. Både Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Matsentralen og andre som hjelper dem som ikke får pengene til å strekke til, melder om at «nå er det vanlige folks tur» til å stå i matkø. Arbeiderpartiets slagord fra valgkampen gir nå en dårlig smak i munnen. Familier som tidligere klarte seg bra, møter nå opp for å få utdelt matposer. Tidligere var det flest mot slutten av måneden, når det var ei uke igjen til neste lønnslipp. Nå står folk i matkø hele tiden.

I «Debatten» tirsdag var det nettopp fattigdom og økende matkøer tema. Tall NRK har hentet inn viser realitetene på en helt annen måte enn statistikker og gjennomsnittsberegninger som forteller at de fleste klarer økte renter på huslån, skyhøye drivstoff- og matpriser og en generell galopperende inflasjon. Matsentralen deler ut 10-11 millioner måltider i år, og kunne delt ut dobbelt så mange om de hadde. Frelsesarmeen melder om 86 prosent økning i for eksempel Tromsø, mens det i Trondheim er tre og en halv gang så mange som må stille seg i matkø. Virkeligheten er så hjerteskjærende at det fikk selv den garvede «sluggeren» Fredrik Solvang til å grine. Også Kirkens Bymisjon i Bodø melder om en markant økning av folk som ber om hjelp på Matstasjonen.

For mange er det en siste utvei å stille seg i matkø. - De aller, aller fleste har behov for verdighet i livene sine og det innebærer å ikke ta imot almisser, sier daglig leder ved Kirkens Bymisjon, Lars Vestnes, til Avisa Nordland. Nettopp. Og mens det blir stadig flere i Norge som lever under fattigdomsgrensa, unnlater regjeringen med Arbeiderpartiet i førersetet å ta grep som umiddelbart ville ha hjulpet. Moms på nødvendige matvarer som melk og brød, frukt og grønt og annen sunn mat kan senkes med et pennestrøk, mens den høye momssatsen beholdes for usunn mat.  Satsene for minstepensjon, sosialhjelp og andre ytelser kan like lett tilpasses inflasjonen. Barnetrygden kan bli høyere for familier med inntekt under en viss grense. Og så videre. Forslag som glatt ville fått flertall i Stortinget med støtte fra SV og Rødt. Ja visst koster det penger. Men det dekkes opp - og vel så det - av de enorme inntektene staten har på salg av olje og gass i et brennhett energimarked.

Selv om det er de med de bredeste skuldrene som skal bære den tyngste skattebyrden, er det en fattig trøst at det ikke blir økt skatt for dem men inntekt under 700.000 kroner. Hos mange er det nemlig ikke mer å hente. De går allerede i minus. I budsjettforhandlingene som pågår nå vil nok SV hindre at det blir kutt i dagpengene for arbeidsledige, slik regjeringen foreslår. La det synke inn: Forslaget kommer fra dagens regjering, med en fagstatsråd fra Ap. Er det rart partiet har historisk lav oppslutning?

Spørsmålet Ap nå bør stille seg er: Hva ville Einar Gerhardsen ha gjort?

Oppskrift på apati

FNs generalsekretær Antònio Guterres.        

«Det er enten en klimasolidaritetspakt – eller en kollektiv selvmordspakt», ifølge FNs generalsekretær António Guterres. Det ble uttalt under åpningen av klimatoppmøtet som pågår i Egypt. Det har vi altså i vente: Planetens undergang og kollektivt selvmord. Blant flere utsagn som har fått oppmerksomhet, kom Guterres med følgende kraftsalve: Vi er på full fart mot klimahelvete, og foten vår er fremdeles på gasspedalen.

Mange hoppet i stolen over de usedvanlig sterke ordene til FN-sjefen. De har vakt oppmerksomhet, og det var sikkert også hensikten. Én ting er hva hver enkelt av oss uten spesialkompetanse mener om saken. Noe annet er det når kompetente forskere tar til motmæle.

En av dem er Halvar Buhaug, som er en av hovedforfatterne bak den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC). – Hvis man leser den siste rapporten til FNs klimapanel, så står det jo ikke der at menneskeheten vil gå til grunne hvis vi ikke når målene i Parisavtalen, uttaler han til TV2. Det er ikke noe kunnskap som tilsier at vi kommer dit, fastslår PRIO-forskeren. Han får følge av flere, blant andre Bjørn H. Samset, forsker ved Cicero Senter for klimaforskning og også medforfatter til klimarapporten. Dette er ikke menneskehetens undergang, selv om klimaendringene en del steder i verden kan være enkeltsamfunns undergang, mener han. Heller ikke direktøren for Bjerknessenteret for klimaforskning liker undergangspåstanden. Det er ikke belegg for å påstå dette, selv om deler av jorda kan bli ubeboelig på grunn av den globale oppvarmingen, ifølge direktøren.

Det er det som er faren med å overdrive så til de grader som Guterres gjorde – selvsagt i den gode saks tjeneste. Det blir ganske pinlig når det påpekes fra kompetent hold at det ikke står noen ting om død og undergang i rapporten. Når det altså ikke stemmer, så kan vel også resten av åpningstalen trekkes i tvil, vil ikke minst klimaskeptikerne mene. Og bruke det for hva det er verdt mot det de kaller «klimahysteriet».

Og hvilket signal sender talen til folk?
Noen reagerer med å gi opp; det er uansett ingen vits å engasjere seg når kloden likevel skal begå kollektivt selvmord. Andre peker på at klimaforskere før har spådd jordas vippepunkt og undergang, uten at det har skjedd. For enkelte virker spissformuleringen så overdrevet at de bare rister på hodet over både FN og klimaforskerne, ignorerer påstandene og fortsetter med sitt. For unge mennesker – der én av fire har klimaangst – kan talen føre til at enda flere mister alt håp for framtiden, og synker ned i apati og handlingslammelse.

Det er kan kanskje forsvares at det krisemaksimeres for å få verdens oppmerksomhet. Men i sin iver etter å vekke både klimatoppmøtet og resten av oss, oppnår Guterres kanskje det motsatte av hva som var hensikten. For ropes det «ulv, ulv» nok mange ganger, kjenner vi den ikke igjen når den står i porten.