Helse i hver krone

                                                                           Illustrasjonsfoto

«De som har det de trenger, tror at det viktigste i verden er kjærlighet. De fattige vet at det er penger», ifølge den engelske forfatteren Gerald Brenan (1894-1987).

Norge har et godt helsevesen. Alvorlig syke med prioriterte sykdommer får hjelp; i alle fall inntil et visst punkt. For en ny studie fra Kreftregisteret viser at lungekreftpasienter i Norge med høy inntekt har 66 prosent større sannsynlighet for å bli operert enn dem med lav inntekt. Operasjon eller ikke får direkte konsekvenser for prognosene. Forskerne har ingen umiddelbare svar på hvorfor det er slik.

På landets største kreftsykehus, Radiumhospitalet, fortviler legene over at de ikke får gi immunterapi til pasienter med lunge- eller nyrekreft. Behandlingen kan være livsforlengende. Reportasjer på TV 2 nylig viser at pasienter med penger på bok går til det private helsemarkedet der de betaler 40.000 kroner av egen lomme for hver behandling. Private sykehus er en vekstbransje.

Sykdommer behandles også ulikt i helsevesenet.  Det finnes et hierarki av funksjonshemminger og sykdommer der noen har betydelig mer anseelse og prestisje enn andre. Forskning gjennomført av bl.a. professor Dag Album ved UiO viser at hjerteinfarkt og ulike former for kreft ligger i toppen av hierarkiet, mens psykiske lidelser, skrumplever og muskelsykdommer ligger på bunn.

I 2012 spådde nå pensjonert helsetopp ved Oslo universitetssykehus, Jomar Kuvås, et klassedelt helsevesen innen ti år. Ventelistene ved statlige sykehus vil dele det norske folk i to: De tålmodige og velferdstrofaste på én side, de pengesterke med helseforsikring på den andre, uttalte Kuvås til Dagsavisen. 

Han tenkte ikke bare på dyre kreftmedisiner, men også på lange ventelister ved offentlige sykehus for enkle «hverdagssykdommer». - Vi vil få dem som stiller seg lojalt og tålmodig i offentlig kø på den ene siden, og dem som har helseforsikring og god økonomi i en «fast track» på den andre siden, sier han.

Vi er der allerede; vi har faktisk vært der en stund. De fleste vet, eller har erfart, at et universelt helsevesen er en illusjon. De som har penger betaler seg ut av køen og til bedre behandling. Én indikator på et klassedelt helsevesen er at også private helseforsikringer er en vekstbransje. I 2015 betalte privatpersoner og bedrifter 1.141 millioner for private helseforsikringer. Det er en økning på over 300 millioner fra 2013. Til og med LO-forbund betaler privat forsikring for sine medlemmer, for å få dem forbi køen ved offentlige sykehus. Kortere og færre sykemeldinger er målet. Men det koster.

Norge har vedens beste helsevesen, sies det. Det stemmer. For dem som har penger…

"Private sykehus og helseforsikringer er en vekstbransje"

Historiefortellerne

Tusenvis av dugnadstimer har gitt Bodø skansen tilbake.

«Det er ikke monumentene som lærer oss historie. Det er ruinene», ifølge den svenske journalisten Carl Hammarén  (1920 - ). Akkurat denne helga – når Bodø feirer 200 år som by – er det ruinene av det som engang var som er byens historie. De som ga oss historien tilbake, var ikke blant de inviterte da «fiffen» var samlet til festforestilling og mottakelse fredag. De er knapt nevnt; og delvis glemt.

Profesjonelle gjør en jobb for å holde historien ved like. Nordlandsmuseet på sin måte, innenfor de rammene museet har til rådighet. Historikere ved universitetet har gitt oss Bodø bys historie i fire bind, også det som seg hør og bør i et jubileumsår.

Men nettopp nå, når byen flyter på oppdrift fra Kulturkvartalet, et næringsliv som går godt og en befolkning som vokser, er det noen som også bør løftes fram fra historiens glemsel: De frivillige entusiastene; de som bokstavelig talt har gitt oss byens historie tilbake.

Det er ikke offentlige myndigheter eller profesjonelle institusjoner vi kan takke for at det kan salutteres med kanoner fra Nyholmen skanse hver 17. mai. En gjeng entusiaster har brukt tusenvis av timer, og båret tusenvis av tonn med stein, for å bygge opp det gamle fortet på ruinene av det opprinnelige, som sto ferdig i 1810. De begynte i 1994. Det tok mange år.

Tandbergerne, også det en gjeng frivillige entusiaster, har sørget for at den verdenskjente industripionéren Vebjørn Tandberg er blitt kjent for nye generasjoner bodøværinger. Ikke bare det. Bodøs nyeste pleie- og omsorgssenter heter ikke Sølvsuper for ingenting, oppkalt etter Tandbergs Radiofabrikks mest kjente modell. I august blir Vebjørn Tandbergs liv og virke «radioteater» under Musikkfestuka. Målet er et eget museum i fødebyen Bodø.

Det klarer de nok, hvis Tandbergerne er like utholdende som gjengen som i et par tiår - minst - har jobbet for å få jekta «Anna Karoline» standsmessig fortøyd. Restene av det som er den siste jekta av denne typen står bortgjemt i et naust i Bodøsjøen. Det kan se ut som arbeidet nå krones med hell. Det foreligger i alle fall planer om et jektefartmuseum.

Krigen kommer vi heller ikke utenom når det gjelder Bodø, byen har vokst opp av asken etter bombeangrepet. Deler av denne historien er det også frivillige som tar seg av: Bodø Krigshistoriske Forening har samlet og forteller videre, til dem som vil høre på. Flymuseet forteller om flybyen Bodø og den kalde krigen, men det er ildsjeler som sørger for at en Starfighter kommer på vingene igjen over Vestfjorden.

Sånn kunne vi ha fortsatt. I jubileumsåret er det politikere, næringsliv og lokale kjendiser som soler seg i glansen fra en by som framstår som «høy og mørk», og som med stolthet nevner alt byen har å by på. Men det er de unevnte - og delvis glemte - som er de virkelige historiefortellerne. Gratulerer med dagen!

"Politikere, næringsliv og kjendiser soler seg i glansen fra en by som framstår som høy og mørk".

En ny vekkelse

«At religion og politikk må holdes adskilt fungerer godt på papiret, men blir ikke like enkelt i praksis. Simpelthen fordi politikk praktiseres av politikere», påpeker Silje Kvamme Bjørndal. Hun er doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Men det er forskjell på en prest og en politiker.

«Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke…» heter det fortsatt i Grunnloven. Likevel har religion vært lite framtredende i det norske, politiske landskapet. Da KrF fjernet bekjennelsesparagrafen i 2013, noe som gjør at også ateister i prinsippet kan bli tillitsvalgte, var det den endelige bekreftelsen på at politikk er én ting. Personlig tro noe annet.

Men selv om samfunnet nå formelt er mer uavhengig av religiøse institusjoner, er det flere religiøse «happeninger» i det offentlige rom enn på lenge. Så har da også flere forskere konkludert med at den gamle hypotesen om et sekulært samfunn er død. 

Den økende frykten i Europa for religion (les: islam) fører også til mobilisering blant kristne, og kristne institusjoner. Blant annet skal Bibelselskapet i anledning 200-årsjubileet bruke 275.000 kroner på at bussene i Oslo skal kjøre rundt med digre plakater med bibelvers. Bibelen er en merkevare, sies det. Den skal «selges», nær sagt til Gud og hvermann.

Religion kommer ikke til å forsvinne, uansett hvor moderne et samfunn blir. Den antar bare nye former. Som at statsråd Sylvi Listhaug (Frp) forleden deltok på arrangementet «Jesus helbreder i dag» med den selverklærte apostelen Guillermo Maldonado, som praktiserer helbredelser og demonutdrivelse. Maldonado og menigheten ba for Listhaug. Listhaug ba menigheten om hjelp til integrering; hun tror kanskje ikke på mirakler alene?

Listhaug er – med rette - blitt kraftig kritisert for å legitimere sjarlataner. Langt mildere kritikk traff Arbeiderpartiets Raymond Johansen, da han som byrådsleder i Oslo startet året med å delta på Filadelfiakirkens arrangement «Bønn for Oslo». Også byråd Geir Lippestad og byrådssekretær Frode Kyvåg, begge fra Ap, deltok. 

Det står nesten ingenting om religion og livssyn i byrådets politiske erklæring. Men litt bønn og hjelp fra pinsebevegelsen kan vel ikke skade, selv om den skulle komme i form av tungetale, ikke sant?

Også Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har erklært offentlig at han er en troende kristen. Ikke noe galt i det, i og for seg, vi har religionsfrihet her i landet. Men salmer og selfies i Sarons dal, der Støre deltok i fjor sommer med full mediedekning, er og blir et spill for galleriet og potensielle kristne velgere. Et ledd i den lange valgkampen, der Arbeiderpartiet for lengst har signalisert hva de tror på etter valget.

Mens Ap tidligere er blitt kritisert for å avkristne Norge, satser partiledelsen nå på at Knut Arild Hareide og KrF skal se i nåde til dem.

"Litt bønn og tungetale kan vel ikke skade, ikke sant?"