Slått i kinasjakk

«På kinesisk består ordet krise av to tegn. Det ene betyr fare og det andre muligheter», påpekte John F. Kennedy.

Kina står i fare for ikke å få nødvendig tilgang til ressursene i nordområdene. Mulighetene bruker de med en snedig strategi. I stedet for å bli uvenner med statene med suverenitet i nord, har Kina valgt en annen form for stille invasjon: penger.

Kina investerer stort over hele kloden. Og i motsetning til Island, har ikke Norge lover som forbyr salg til utlandet. Norge selges bit for bit.

I 2001 overtok China National Bluestar bedriften Elkem Salten i Sørfold. Til stor jubel for 180 ansatte, og Sørfold kommune. Til nå har selskapet forvaltet eierskapet med ansvar. Til gjengjeld har det fått tilgang på billig og ren norsk vannkraft.

Og resultatet av 20 års forskning og ny teknologi for NOx-utslipp.

I forrige uke kom nyheten om at et tusen mål stort område i Lyngen i Troms er solgt til den styrtrike kineseren Huang Nubo. Et lite stykke Norge på utenlandske hender som tilhører en kropp med forbindelser høyt oppe i det kinesiske kommunistpartiet.

Et stort privateid landområde på Svalbard er til salgs. Den samme Huang Nubo er nevnt som mulig kjøper. Saken har vakt oppsikt i Kina, og ble førstesidestoff i Hongkong- avisa Southampton China Morning Post. – Kina får sjansen til å kjøpe sitt første fotfeste i Arktis, skrev avisa på førstesiden, ifølge NRK Nordland.

Det er nettopp det Kina vil, ha legitime interesser i Arktis, og en fot innenfor.

Tross en isfront fra Kina etter utdelingen av Nobels fredspris i 2010, har Kina fått observatørstatus i Arktisk Råd; med Norges velsignelse. 

Nå vurderer Næringsdepartementet om heftelser på eiendommen på Svalbard kan hindre salg til utenlandske selskaper og statsborgere. Utfallet er ikke gitt.

Kina-eksperter frykter nå Norge og andre nordiske land er naive i møtet med mektige kinesere som Huang Nubo. Også PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets forskningsinstitutt bekymret over at kinesiske Huawei er dypt inne i utbyggingen av det norske telekomnettet.

Norske myndigheter kan miste nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur. Flere vestlige land har stengt dem ute fra sine markeder.

Kinarestauranter på nær sagt hvert gatehjørne er én ting. Rimelig og god mat er lett å fordøye. Og selv om en kinarestaurant bare er en kinarestaurant får vi tro, bør vi ikke ta like lett på internasjonal storpolitikk i nabolaget.

Næringsvirksomhet og landeiendommer gir makt og innflytelse. Og med den underdanigheten dagens regjering viser overfor Kina bør ingen ta det for gitt at Norge kommer til å legge to pinner i kors for å hindre nye salg til kinesiske interesser.

 

Kineserne fant opp både pengesedlene og kompasset. Det peker nordover.

De fant også opp kruttet. Fortsetter Norge sin nåværende servile linje overfor Kina bevises nok en gang for hele verden at vi sto altfor nært da det smalt.

Kineserne fant opp kompasset. Det peker nordover.

En strøm av paradokser

«Det er bedre å gråte i en Jaguar enn på en tråsykkel», ifølge forfatter og journalist May Grethe Lerum.

Det er nok derfor de mer velstående blant oss investerer i rådyr elbil. Å gjøre syklene billigere ved å sløyfe momsen, er ikke aktuell politikk. Selv om det er det mest miljø- og helsevennlige av alt. 

Siste år har vi sett en strøm av elbiler rulle ut på veiene. Salget har doblet seg. 2014 blir et nytt rekordår, tror bransjen. Men privatpersoners kjøp av elbiler har liten effekt på luftkvaliteten. Tungtransporten har skylden for 70 prosent av helseskadelige utslipp i storbyene, ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU). 

Så er det da heller ikke for å redde miljøet at folk bruker mye penger på de største og flotteste elbilene. Det er en argumentasjon på tomgang.

Det er for å kunne parkere gratis og hvor som helst, og for å slippe bompenger. I tillegg «tanker» de ofte gratis, på ladestasjoner eller hos arbeidsgiveren. 

Og for å slippe moms og årsavgift; å sno seg unna skatter og avgifter er nordmenns yndlingssport. Regnestykket er enkelt.

Miljøgevinsten er en bonus eierne kan sole seg i, skjønt også den er omdiskutert. Et samfunnsengasjement (se, vi tar ansvar for klodens feberhete tilstand!) som gjør seg godt i vennekretsen. 

Spesielt når bilen ikke lenger ser ut som en scooter med overbygg, men kan konkurrere i størrelse og utstyr med en hvilken som helst annen firehjuling som de mest velstående i nabolaget har råd til.

Dessuten har mange husstander gjerne to biler: Elbil til små handleturer i byen – og til og fra jobb – og en vanlige forurenser i garasjen til lengre turer. 

Avgiftsregimet er fredet til det ruller 50.000 elbiler på veiene, eller til i 2017, har Stortinget bestemt. I år kommer staten til å tape anslagsvis tre milliarder mer enn antatt på grunn av det høye salget av elbiler.

Mye penger, som kunne ha vært brukt til gang- og sykkelveier for eksempel. Eller til å utbedre elendige veier, som også elbilene er nødt til å kjøre på. 

Elbilen er et byfenomen som promoteres med full kraft. Og det er selvfølgelig bra for luftkvaliteten i byene, hvor liten forbedringene enn er. Om de lades med kullfyrt strøm når Norge har kraftunderskudd og må importere, er en annen diskusjon.

Muligheten til å være (tilsynelatende) miljøvennlig er sterkt begrenset utenfor tettbygde strøk. Folk må likevel pent betaler bompenger når de skal inn til byen. Inntil videre subsidierer distriktene elbiler i sjuhundretusenkronersklassen, med eiere som i høyeste grad har råd til å betale bompenger.

Jo større og dyrere elbilene blir, jo mer framstår dette som en åpenbar kortslutning.

Nok et paradoks: Hvor mye selve produksjonen av batterier forurenser – og hvor vi skal gjøre av alle batteriene når de ikke kan lades mer – blir morgendagens store utfordring. 

Til slutt må de deponeres, fulle av forurensende og farlige tungmetaller. Et ikke-tema for elbilentusiaster. Og for myndighetene.

Har noen rett og slett trukket ut kontakten …?

«Dagens elbilregime kommer til å kortslutte. Spørsmålet er når».

En skikkelig kattepine

«Hvordan vi oppfører oss mot katter her nede avgjør vår status i himmelen», mente den amerikanske science fiction-forfatteren Robert A. Heinlein (1907-1988).

I det gamle Egypt var katten hellig. Den var knyttet til gudinnen Bastet, som sto for liv og fruktbarhet. Det var dødsstraff for å ta livet av en katt, og når familiens katt døde, var det stor sorg. Tusenvis av døde katter ble balsamert, så de skulle leve videre i den andre verden.

Også Norden har hatt hellige katter. I norrøn tro kjørte Frøya, kjærlighetsgudinnen, i en vogn trukket av katter. Vognen i Oseberg-graven er blant annet dekorert med gråtende katter.

Hunden har også hatt sin plass i egyptisk mytologi. Anubis – hovedguden for de døde – ble framstilt som et menneske med hundehode eller sjakalhode, og finnes på mange gravutsmykninger.

Han førte de døde til dødsriket og felte sammen med Osiris dom over de døde ved å veie den dødes hjerte mot en fjær fra rettferdighetens gudinne Ma-at.

Og hva har så Egypts gamle guder med det moderne Norge å gjøre? Kanskje ingenting. Men når NRK kan fortelle om én som bruker 70.000 kroner på en hofteoperasjon på hunden – mens andre fôrer kjæledyret med lykkepiller og leverpostei i stedet for å avlive det – forteller det ganske mye om et samfunn der folk har for mye penger. Og for lite å bekymre seg om.

Og veterinærer som er villig til å utnytte dette. Smådyrklinikker er en vekstbransje. Allerede i 2007 ble den første norske hunden operert for hjernesvulst, og flere er hjerteopererte.

Det finnes anslagsvis én og en halv million kjæledyr i Norge, hvorav hund og katt utgjør drøye millionen. Ifølge analyseselskapet Euromonitor brukte vi for et par-tre år siden godt over to milliarder kroner i året på kjæledyrene våre.

Veksten i Norge er større enn i de fleste andre land i Europa. Noen kjøper designmøbler i lær til dyrene til mange tusen kroner, andre vil ha halsbånd med edelstener.

Og klær til dyr er blitt populært. Siste på fronten er hundebunader, som matcher matmors; bare vent til 17. mai.

Sant nok er hunden menneskets beste venn. Og rasekatter er en egen bransje. Men det forteller ganske mye om Norge anno 2014 når folk er villig til å bruke så mye penger og tid på noe som er, ja: et dyr.

Det er kanskje her hunden ligger begravet: Kjæledyrene får en plass i våre liv som i mange tilfeller erstatter det vi har mistet på veien mot velstand og lykke: Vennskap og nærhet.

Det er sikkert noen som har betalt en veterinær tusenvis av kroner for å redde marsvinet også.

Vanlige, umerkede huskatter – og villkatter født og oppvokst bak en søppelcontainer – som streifer fritt omkring er et stort problem også i Bodø. De er til sjenanse for mange, og lever nær sagt et hundeliv.

Nå tilbys det massekastrering til halv pris, men det betinger at monsen faktisk har en eier som gidder å ta dyret til dyrlegen.

Fanging og avliving av katter uten merking? Glem det! Katzenjammeret fra dyrevennene ville ikke vært til å holde ut.

Vi nærmer seg stygt holdningen i oldtidens Egypt.

«Fôrer kjæledyret med lykkepiller og leverpostei i stedet for å avlive det»

Elefanten i rommet

«Du kan ha fred. Eller du kan ha frihet. Men regn aldri med begge deler samtidig», mente den amerikanske forfatteren Robert A. Heinlein (1907- 1988).

Han hadde så rett, så rett. Men vi liker ikke å innrømme det, og snakker nødig om hvem og hvorfor, spesielt ikke i et år fullt av festtaler.

Det formelle rammeverket er på plass, selvfølgelig, «Ytringsfrihet bør finne sted». Kanskje Grunnlovens viktigste punkt.

Men helt siden fatwaen mot Salman Rushdie i 1989, skuddene mot forlegger William Nygaard i 1993, via bråket rundt Mohammed-karikaturene i Jyllands-Posten i 2005 og fram til i dag har trusler om vold og arrangerte «masseopptøyer» sakte, men sikkert innsnevret ytringsfriheten.

Vi trues til å tøyle våre meninger. I verste fall: til taushet. Det var påtrengende tydelig da forfatter Ingvar Ambjørnsen deltok i «Dagsnytt 18» for en tid siden.

Bakgrunnen var Ambjørnsens egen blogg på «Forlagsliv», der forfatteren påpekte at ytringsfriheten er blitt begrenset siden han begynte som skribent på 1980-tallet.

Han brukte selv den norsk/somaliske forfatteren Amal Aden, og den dansk/palestinske poeten Yahya Hassan som eksempler.

Amal Aden trues blant annet med steining. Enkelte av hennes opptredener er blitt stoppet av politiet fordi man har fryktet at livet hennes har vært i fare.

 
Debutsamlingen til Yahya Hassan ble en sensasjon, og er solgt i over 100.000 eksemplarer. Den unge mannen er sterkt kritisk til sin egen barndom og oppvekst i et innvandrermiljø i Århus, og det generelle hykleriet i muslimske miljø. Han trues hele tiden på livet, og bor på hemmelig adresse. Han kom til Norge med egen livvakt.

Dit har vi altså kommet; en poets liv står på spill.

Her kommer det tristeste av alt. Da Ingvar Ambjørnsen i «Dagsnytt 18» fikk direkte spørsmål om hvem eller hva som truer ytringsfriheten, syntes svaret opplagt. Men Ambjørnsen nølte lenge.

Suksessforfatteren, som selv bor i Hamburg, svarte til slutt: Nynazistene.

Nå ser alle elefanten i rommet; den som alle later som ikke er der, eller tør eller vil snakke om.

Voldelige og ekstreme nynazister er selvfølgelig et problem. Men akkurat i denne sammenhengen var det voldelige og fanatiske muslimer Ingvar Ambjørnsen hadde i tankene.

Så hvorfor sa han det ikke?

Det tv-overførte knefallet for imamene i 2006 – da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) holdt Magazin-redaktør Vebjørn Selbekk i ørene og offentlig beklaget at Mohammed-tegningene var trykket – er det pinligste øyeblikket noensinne i norsk ytringsfrihets historie.

Norske redaktører var ikke bedre; ikke før de fikk tenkt seg om.

I Danmark sitter tegneren Kurt Westergaard nærmest i fengsel i sitt eget hjem, han og Jyllands-Posten trues stadig. 

I Sverige går kunstneren Lars Vilks – som også tegnet profeten Mohammed – rundt med en skuddpremie på 100.000 dollar på sitt hode.

I Norge feirer vi Grunnloven og later som ingenting…

"Vi trues til å tøyle våre meninger"