«... også vi, når det blir krevet»

Ja visst kan det være en påkjenning og holde seg 

hjemme. Men det som kreves av oss er en vits

sammenlignet med hva andre har ofret.

«Skaff dere noen gode spill, lat som dere er på hytta men bli hjemme», er statsminister Erna Solbergs klare melding. Det er nettopp det vi skal gjøre.

Det er en ekstrem situasjon, med dramatiske konsekvenser for næringslivet, og sterk inngripen i våre liv. Det er unntakstilstand, og vi må alle ofte noe. Spesielt forbudet mot å overnatte på hytter i en annen kommune enn hjemkommunen, får folk i harnisk. Det letes med lys og lykter etter juridiske smutthull som kan begrunne at forbudet er ugyldig. Det skrives kronikker og argumenteres – og mobiliseres. Ikke for å få alle til å «ta en for laget», altså helsetjenesten i hyttekommunen, men for at folk skal få dra på hytta i påska. 

Noen sier åpenlyst at de vil sabotere forbudet. Presset er stort, og tydeligvis smittsomt. Forbudet har ført til en mangedobling av søknader til Folkeregisteret om å få melde permanent flytting til hyttekommunen. 20-40 saker pr. dag, mot normalt to-tre. Det sier noe om hvor langt noen er villig til å gå for å slippe unna de mindre bekvemme konsekvensene av koronapandemien.

Jeg ikke er spesielt glad i krigsmetaforer, som at dagens situasjon kan sammenlignes med at «Blücher» er på vei gjennom Drøbaksundet. Likevel kan det være på sin plass med en liten påminning, for å sette ting i perspektiv. Dette er fortalt av en ung nordlending i utenriksfart i 1940: 

«Mens vi lå i havn og arbeidet for å gjøre skipet klar til avgang, gikk vi en kveld på kino på Broadway og så på en filmavis for å få nyheter fra Europa. Da fikk jeg mitt livs sjokkopplevelse. Idet filmen startet kom navnet Bjerkvik på lerretet, og jeg så at hele bygda ble skutt i filler. Jeg så også at huset vårt ble truffet av en granat og gikk i luften i en røyksky. Jeg fryktet jo at alle hjemme var drept. Jeg forlot da kinoen og reiste straks til sjømannskirken hvor jeg kontaktet sjømannspresten og fortalte hva jeg hadde sett på kinoen. Vi ble da enige om å sende telegram til familien i Bjerkvik for å høre om de var i live. USA var ennå nøytralt land, så vi håpet på snarlig svar. Svaret kom etter en uke.  «Huset brent. Vi lever. Hilsen Far». Det var jo en lettelse å få vite. Det var jo det siste jeg hørte fra dem på de neste fem årene».

Nå pålegges vi igjen å gjøre en innsats for folk og fedreland.  «… også vi, når det blir krevet», som det heter i siste vers av nasjonalsangen. Og folk følger myndighetens pålegg og oppfordringer. Stort sett. Og hva kreves det av oss i disse dager? Jo, at vi skal holde oss hjemme, holde avstand, vaske hendene og ellers gjøre minst mulig. Det er alt. Sammenlignet med hva folk måtte ofre for et par generasjoner siden, er det en vits.

Likevel er det tydeligvis for mye å be om. Noen har aktverdige grunner til å dra på hytta. Absolutt. Og det kan settes spørsmålstegn ved om hvor fornuftig hytteforbudet og andre tiltak er. Men inntil annet er bestemt, følger vi de påleggene og rådene myndighetene kommer med.

Folkens; ta dere sammen …

Virus på pengenerven

Pandemien har enorme konsekvenser, og børsene raser verden

over. Å betale utbytte, for senere kanskje å be 

om hjelp fra staten, er det motsatte av å vise samfunnsansvar.

«Når regjeringen trekker gullkortet, må næringslivet gi faen i utbyttefesten», er det klare meldingen fra leder i Fellesforbundet, Jørn Eggum. Det er som jeg skulle sagt det selv.

I de ekstraordinære tidene vi har nå, er det godt å se at regjeringen stiller opp for alle som rammes av karantene og permitteringer. Krisepakker til næringsliv, kultur og arbeidstakere for ufattelig store beløp vil bøte på skadene av pandemien, i alle fall inntil videre. Hvor stor regningen blir til slutt, er det ingen som vet. Verken i kroner og øre, eller i menneskelige kostnader.

Mens folk bekymrer seg for om de i det hele tatt har en jobb å gå til når unntakstilstanden er over, kommer nyhetene om konsern som planlegger utbyttefest. Midt under koronakrisen punger Telenor ut 12,4 milliarder kroner til aksjonærene. Det begrunnes med at telecom-bransjen ikke er blant de bransjene som er hardest rammet av krisen. Og hva skyldes det? Nettopp: Koronakrisen, som tvinger folk til hjemmekontor og unger med fjernundervisning. Klart telecom-bransjen har gode tider også nå. Hvor mange har vært nødt til å oppgradere bredbåndet, eller kjøpe dyrere mobilabonnement for å ha nødvendig kontakt med omverdenen?

Og mens Røkke-eide Aker fortsatt planlegger utbytte på 1,7 milliarder, skriver en av direktørene i konsernet brev til NHO om at «norsk næringsliv er i krise», og staten må hjelpe; hvor umusikalsk er det mulig å være? Styrets planer om utbytte kan riktig nok stanses på generalforsamlingen i april. At ikke styret allerede nå revurderer anbefalingen om utbytte, og holder pengene i konsernet for å møte de vanskelige tidene som selvsagt også Aker opplever, sier noe om at lojalitet til aksjonærene er større enn lojaliteten til de 6000 ansatte i Aker Solutions, som allerede har fått varsel om mulige permitteringer.

Det er noen som skjønner tegningen, og som viser samfunnsansvar. Flere store og små børsnoterte selskap har avlyst utbyttefesten, eller vurderer å droppe å betale utbytte, for å ha mest mulig penger på bok til å møte det som måtte komme. Altså sånn som vanlige folk tenker i disse dager. Og på samme måte som vanlige lønnsmottakere må forberede seg på at årets lønnsoppgjør kommer til å bli tilnærmet null - når det en gang kommer - og at det blir mindre å leve av når statens garantier for full lønn under permittering ikke gjelder lenger, må også investorer finne seg i at det er unntakstilstand.

Heldigvis er det flertall på Stortinget for å nekte statlig krisehjelp til bedrifter som betaler utbytte og bonuser. Fellesskapets penger skal ikke brukes til å sponse sjefer med skyhøye lønninger og aksjonærer som i tidligere år har tjent godt på aksjene de har invester i.

Så vil sikker noen hevde at utbytte er basert på resultatet i 2019, og da gjorde selskapet det godt. Til det er det bare én ting å si: I 2019 var verden i vater. Nå er vi i 2020, og verden kommer ikke til å bli den samme igjen.

Misforstått toleranse

Mener virkelig 8. marskomiteen i Bodø at unger skal 

forskjellsbehandles i barnevernet?

«Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem», ifølge forfatter Lars Saabye Christensen.  Det må være omtrent der 8. marskomiteen i Bodø har vært i år.

For hva ser vi ikke i toget på Kvinnedagen, blant generelle og fullstendig uforpliktende slagord? En parole med teksten «Ja til større kulturforståelse i barnevernet», båret av to unge kvinner med åpenbar fremmedkulturell bakgrunn. Ingen av de lokale mediene har funnet det for godt å spørre hva dette egentlig innebærer, så da gjør jeg det. Spørsmålene går ikke til de to som tilfeldigvis bar parolen, men til Kvinnenettverket Noor og 8. mars-komiteen:

Hva i huleste tenkte dere på? Hvis barnevernet kommer i kontakt med en familie der det er vanlig at mannen i huset denger både kone og avkom, og har stålkontroll på døtrene, skal barnevernet vise «kulturell forståelse» og bare overse det? Fordi fysisk avstraffelse er vanlig i andre kulturer? Eller hvis barnevernet oppdager at datteren i familien har vært send til foreldrenes hjemland for å bli omskåret – noe som er forbudt i Norge – skal barnevernet bare overse det fordi omskjæring av småjenter er vanlig i noen kulturer? Eller hvis en 12- eller 14-åring er giftet bort til en mye eldre mann, så er det ok fordi det skjer ganske ofte i Syria?

Det er ikke første gang noen med minoritetsbakgrunn er ute i offentligheten med krav om spesialordninger. I 2019, da forslaget til ny barnevernlov var ute på høring, foreslo Islamsk Råd egne muslimske barneverninstitusjoner for å ivareta minoritetsbarns rett til å bevare sin kulturelle, religiøse og språklige bakgrunn, ifølge NTB. Paraplyorganisasjonen, som representerer 33 islamske trossamfunn, ønsket å gjøre foreldre trygge på at barna får en oppdragelse i tråd med de verdier de selv står for, forklarte Abdirahman Diriye. Aftenposten har også avslør egne muslimske «SFO-er», dit unger drar etter vanlig skoletid, og der de overnatter uten at det drives spesielt mye leksehjelp. Altså ikke spesielt integreringsvennlig. Tvert imot bevisst arbeid for å øke kløften mellom «dem» og «oss».

Men det stopper ikke med oppdragelse av barn. I et leserinnlegg i Trondheim24 i november i fjor skrev advokat Farhad Shariati at – hold dere fast – samfunnet bør ta hensyn til nye kulturer og levesett, og nordmenn med muslimsk bakgrunn bør får strafferabatt ved æresdrap!

Å gi etter for, eller støtte, særkrav basert på religion og kultur er misforstått toleranse, og kulturrelativisme på sitt verste. Derfor er det skuffende – ja, beint ut sagt ubegripelig – at partier som Ap, SV og Rødt, som tradisjonelt har vært sterkt involvert i Kvinnedagen, kan finne på å godkjenne en parole som sier at unger skal forskjellsbehandles. For det har 8.marskomiteen gjort. Mens toget på Kvinnedagen var kjemisk fritt for paroler mot tvangsekteskap, omskjæring, æresdrap og diskriminering av kvinner i minoritetsmiljøer.

Barnevernet er dømt seks ganger i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på barns og foreldres rettigheter. Så det er opplagt mange ting barnevernet kan kritiseres for.

Men at barnevernet behandler alle unger likt, kan umulig være en av dem.

Rett under overflaten...

Vi vinner nok kampen mot koronaviruset, men står i fare 

for å tape vår selvrespekt og verdighet.

«Det vi kaller sivilisasjon er en tynn, tynn skorpe over det moralske kaos», ifølge forfatter og musiker Ketil Bjørnstad. Han har rett. Det er i disse dager, når koronaviruset har nådd Norge, at vi viser hvem vi virkelig er, og hva vi er laget av. Det skal ikke mer til enn et relativt beskjedent antall dødsfall utenlands før den tynne fernissen av sivilisasjon slår sprekker. Det ser ikke pent ut.

32 døde av svineinfluensa i Norge i perioden 2009- 2011, hvorav minst 13 hadde underliggende sykdommer, ifølge Folkehelseinstituttet. Mer skulle det ikke til før mange mistet hodet og la alt de hadde lært om vanlig oppførsel og solidaritet vekk, og stormet fram for å sikre seg selv. Folk snek i vaksinekøen, leger mottok direkte trusler via SMS og det var innbrudd på sykehjem der vaksinedosene ble stjålet for så å bli solgt på svartebørs.

32 døde er selvfølgelig tragisk nok, men pårørende får ha meg tilgitt: I det store bildet er det en bagatell. At det dør rundt 900 av «vanlig» influensa i Norge hvert eneste år ble underordnet, og er blitt underordnet også i dagens koronasituasjon.

Avkledd høflighet og dannelse, og presset opp i et hjørne av helsemyndighetene, viste vi oss som det vi virkelig er: Oss selv nok. Nå ser vi de samme tendensene som i 2009. Koronaviruset er alvorlig nok, fordi det smitter raskere enn både fugle- og svineinfluensa. Og dermed kan flere i risikogruppen bli syke. Pr. tirsdag er 56 nordmenn smittet, ingen er alvorlig syke. Likevel er mange blitt skremt, ikke minst ved hjelp av medienes skrekkscenarioer og myndighetenes dødsalvorlige ansikter på tv.

 

Situasjonen utnyttes på det groveste av dem som vil slå mynt på folks frykt. I en tid der helsevesenet står i fare for å mangle utstyr – hvis de aller verste prognosene skulle bli virkelighet – er munnbind blitt stjålet fra et lager ved Oslo universitetssykehus. Nå må beskyttelsesutstyr oppbevares på egnede steder som blir overvåket. Munnbind, som primært helsepersonell har bruk for, selges på Finn. Til blodpris. Den konservative kristne tv-kanalen Visjon Norge, hvor Jan Hanvold er «ansvarlig» redaktør og styreleder, ber folk sende 2020 kroner mens det insinueres at foreldre på denne måten kan beskytte barna sine mot koronasmitte. Folk som skal være i karantene hjemme gidder ikke, og går på butikken og på helsestudio. Helt uten tanke for at de kan komme til å smitte noen som ikke tåler en runde med koronainfluensa.

Det er det absolutte lavmål. Og det er skremmende å se hvor fort noen skyver alle hensyn til side av ren egoisme. Så lite skal det altså til. Hvordan vi ville oppført oss under en virkelig truende katastrofe, der menneskene dør som fluer (unnskyld uttrykket), er knapt til å tenke på. Vi har ingen moralsk motstandskraft når det virkelig gjelder; bortskjemte som vi er.

Når nordmenn nå settes på prøve, består vi den ikke.

Vi vinner nok kampen mot koronaviruset, men står i fare for å tape vår selvrespekt og verdighet.