«... også vi, når det blir krevet»

Ja visst kan det være en påkjenning og holde seg 

hjemme. Men det som kreves av oss er en vits

sammenlignet med hva andre har ofret.

«Skaff dere noen gode spill, lat som dere er på hytta men bli hjemme», er statsminister Erna Solbergs klare melding. Det er nettopp det vi skal gjøre.

Det er en ekstrem situasjon, med dramatiske konsekvenser for næringslivet, og sterk inngripen i våre liv. Det er unntakstilstand, og vi må alle ofte noe. Spesielt forbudet mot å overnatte på hytter i en annen kommune enn hjemkommunen, får folk i harnisk. Det letes med lys og lykter etter juridiske smutthull som kan begrunne at forbudet er ugyldig. Det skrives kronikker og argumenteres – og mobiliseres. Ikke for å få alle til å «ta en for laget», altså helsetjenesten i hyttekommunen, men for at folk skal få dra på hytta i påska. 

Noen sier åpenlyst at de vil sabotere forbudet. Presset er stort, og tydeligvis smittsomt. Forbudet har ført til en mangedobling av søknader til Folkeregisteret om å få melde permanent flytting til hyttekommunen. 20-40 saker pr. dag, mot normalt to-tre. Det sier noe om hvor langt noen er villig til å gå for å slippe unna de mindre bekvemme konsekvensene av koronapandemien.

Jeg ikke er spesielt glad i krigsmetaforer, som at dagens situasjon kan sammenlignes med at «Blücher» er på vei gjennom Drøbaksundet. Likevel kan det være på sin plass med en liten påminning, for å sette ting i perspektiv. Dette er fortalt av en ung nordlending i utenriksfart i 1940: 

«Mens vi lå i havn og arbeidet for å gjøre skipet klar til avgang, gikk vi en kveld på kino på Broadway og så på en filmavis for å få nyheter fra Europa. Da fikk jeg mitt livs sjokkopplevelse. Idet filmen startet kom navnet Bjerkvik på lerretet, og jeg så at hele bygda ble skutt i filler. Jeg så også at huset vårt ble truffet av en granat og gikk i luften i en røyksky. Jeg fryktet jo at alle hjemme var drept. Jeg forlot da kinoen og reiste straks til sjømannskirken hvor jeg kontaktet sjømannspresten og fortalte hva jeg hadde sett på kinoen. Vi ble da enige om å sende telegram til familien i Bjerkvik for å høre om de var i live. USA var ennå nøytralt land, så vi håpet på snarlig svar. Svaret kom etter en uke.  «Huset brent. Vi lever. Hilsen Far». Det var jo en lettelse å få vite. Det var jo det siste jeg hørte fra dem på de neste fem årene».

Nå pålegges vi igjen å gjøre en innsats for folk og fedreland.  «… også vi, når det blir krevet», som det heter i siste vers av nasjonalsangen. Og folk følger myndighetens pålegg og oppfordringer. Stort sett. Og hva kreves det av oss i disse dager? Jo, at vi skal holde oss hjemme, holde avstand, vaske hendene og ellers gjøre minst mulig. Det er alt. Sammenlignet med hva folk måtte ofre for et par generasjoner siden, er det en vits.

Likevel er det tydeligvis for mye å be om. Noen har aktverdige grunner til å dra på hytta. Absolutt. Og det kan settes spørsmålstegn ved om hvor fornuftig hytteforbudet og andre tiltak er. Men inntil annet er bestemt, følger vi de påleggene og rådene myndighetene kommer med.

Folkens; ta dere sammen …