Straff som fortjent

I dagens digitale virkelighet slipper ofrene heller
ikke unna etter skoletid.                                      
 

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing», ifølge popidolet Morten Harket. De fleste mobbeofrene opplever det nok helt annerledes.

Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. Onsdag kunne Aftenposten fortelle nok en historie om ei ung jente som måtte bytte skole på grunn av utestenging og mobbing. De som mobbet, fortsatte på skolen «Mari» ble mobbet vekk fra. Det er nedslående at det er mobbeofferet og hennes familie som fortsatt må ta belastningen med å bytte skole.

For i 2017 og 2019 ble det gjort omfattende endringer i opplæringsloven, altså «mobbeloven». I 2017 ble rettighetene styrket til mobbeofrene og deres foreldre. To år senere ble det også mulig for fylkeskommunen å vedta skolebytte for mobbere i videregående opplæring. Det tragiske er at lovendringene ikke har hatt noen effekt på hyppigheten av skolebytter. I tillegg har svært få elever som mobber blitt pålagt skolebytte siden 2017.     

Opp gjennom årene har det vært brukt et ukjent antall millioner på kampanjer mot mobbing. Det er brukt enorme beløp for å lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke. Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Nordland har hatt et eget mobbeombud siden 2018, og de videregående skolene har en egen «mobbeknapp», en elektronisk varslingskanal, der elever enkelt kan melde fra. Men hva hjelper vel det, når mobberne får fortsette å mobbe på den samme skolen? For i Nordland er ingen elever vedtatt flyttet til ny skole, fra 2017 og fram til i dag. Fordi ungdommene i videregående i vårt fylke er så omsorgsfulle og snille at mobbing ikke forekommer? Høyst tvilsomt. Om noen er flyttet i den enkelte kommune i Nordland, sier undersøkelsen ingenting om. 

Det er nedslående å måtte gjenta seg selv i en så viktig og vanskelig sak for mange ungdommer, men tydeligvis nødvendig: Når vi nå vet at kampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år, mens virkemidlene som er der ikke brukes? Det forskningen vet virker er følgende: god klasseledelse, systematikk og regler med konsekvenser, i tillegg til voksne som er til stede og bryr seg. Nettopp: konsekvenser.

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være en skole som takler det bedre. Og det kan redde hverdagen, for ikke å si livet i ytterste konsekvens, til den som blir mobbet. Mobberne er også barn og har rettigheter; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger ofrene ikke trenger. Mobberne vet hva de gjør, selv om de kanskje ikke overskuer konsekvensene for offeret. Enten det er fjortisjentene som driver med utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø - når alt annet er prøvd - kan være en konsekvens som får mobberen til å ta seg sammen.

Nei, det er ikke mobberne vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at de har fått holde på så lenge.

Pengestøtte til himmels

Staten finansierer religiøse samfunn som       
hindrer folk i å bruke stemmeretten.               
                                

«Det er en stor misforståelse å tro at Gud først og fremst interesserer seg for religion», mente den engelske teologen og erkebiskopen William Temple (1881-1944). Han har nok ikke Jehovas vitner hørt om.

12500 norske Jehovas vitner risikerer å bli utstøtt fra menighet og familie om de bruker stemmeretten sin ved årets stortingsvalg. I siste utgave av Morgenbladet forteller en avhopper fra sekten, Jan Frode Nilsen, hvordan han stemte i det skjulte mens han fortsatt var et av vitnene. Med høy puls snek Nilsen seg inn på kommunehuset der man kunne forhåndsstemme ved valget i 2017. Å møte opp på selve valgdagen var utelukket. Han visste ikke engang hvordan man gjorde det, i en alder av 40 år. Han brukte stemmeretten i skjul for ikke å bli utstøtt, og dermed miste kontakten med familien.

Sånn har altså noen det – i Norge. Jehovas vitner får 15 millioner kroner årlig i støtte fra den norske stat; som altså dermed finansierer at folk fratas grunnleggende rettigheter. Statsråd Kjell Ingolf Ropstad (KrF) ba i 2019 Statsforvalteren vurdere statsstøtten, fordi muligheten for deltakelse ved valg er et helt avgjørende premiss for et fritt og demokratisk samfunn. Statsforvalteren konkluderte med at Jehovas vitner får beholde støtten fordi det ikke er «juridisk holdbart grunnlag» for å trekke den. Men da Stortinget i fjor vedtok en ny lov om tros- og livssynssamfunn, kom det likevel ingen krav om forpliktende «samfunnskontrakt» og kraftig innskjerping av hvem som kan få statsstøtte, slik både Ap, SV og Høyre ønsket. Nylig har både Ap og Sp varslet at et ikke blir noen omkamp om loven.

Ikke noe annet land i verden bruker så mange offentlige kroner på tros- og livssynssamfunn som Norge. I 2018 var summen 6,1 milliarder. Det er Den norske kirke, som finansieres direkte over statsbudsjettet med en sum uavhengig av stadig synkende medlemstall, som er grunnen. Færre medlemmer i Kirken, betyr flere kroner pr. medlem. Ettersom både Grunnloven og menneskerettighetene slår fast at majoritetsreligionen ikke skal ha fordeler framfor andre, betyr denne håpløse regelen at de mest sære og samfunnsundergravende trossamfunn får mer i tilskudd pr. medlem. Det må være et tankekors for en kirkeminister fra KrF: Jo færre medlemmer i Den norske kirke, jo mer penger til intolerante kristne, islamske, buddhistiske og hinduistiske trossamfunn.

Det er religionsfrihet i Norge, og selv om vi misliker det sterkt, er hvert trossamfunns indre liv deres eget. Og det er frivillig å være medlem, selv om det i mange tilfeller vil koste dyrt å melde seg ut. Går vi alle trossamfunn etter i sømmene er det knapt noen utenom Den norske kirke som ikke på ett eller annet punkt, i større eller mindre grad, går på tvers av norske verdier. Enten vi snakker om den konservative og lukkede Guds menighet i Lofoten eller muslimske moskeer der imamer preker grov antisemittisme, steining for utroskap og død over de «vantro».

Jeg har sagt det før, og det holder jeg fast ved: Det er bare én prinsipiell riktig løsning: Alle tros- og livssynssamfunn – inkludert Den norske kirke – må finansiere driften selv gjennom medlemskontingent, donasjoner og frivillig innsats, slik de må i mange andre land. Verneverdige og kulturhistorisk viktige kirkebygg kan det finnes en løsning for. En annen mulighet er at det fastsettes en sum pr. medlem, som er lik for alle. Det vil bety mindre penger til Den norske kirke hvis medlemsflukten fortsetter som i dag. Det er ikke urimelig, men i tråd med hva andre må finne seg i: Driften må tilpasses omsetningen. I dette tilfellet antallet frelste sjeler.

Dagens ordning er uholdbar, ikke minst for alle dem som ikke er medlem av noe trossamfunn, men der «kirkeskatt» tilsvarende 4,6 milliarder til Den norske kirke i 2021, likevel tvangsinndrives over skatteseddelen. Og pengestøtten til alle andre går til himmels.

 

Dårlig klima for debatt

Fra skolestreikene for klimaet i 2019. 

«Demokrati – det eneste samfunnssystemet som man kan kvitte seg med på demokratisk vis», ifølge den tsjekkisk-tyske journalisten Gabriel Laub (1928-1998). Noen tar til orde for å gjøre nettopp det.

FNs klimarapport, som ble lagt fram mandag, har satt en støkk i folk. Miljøpartiet De Grønne opplever rekordmange innmeldinger, og det er høy temperatur i debatten om hva som skal gjøres når, og i hvilken rekkefølge. Klimasaken kommer til å få konsekvenser for stortingsvalget i september. Og igjen hører jeg noen ta til orde for at stemmene til unge, grønne velgere - de som skal arve kloden - bør telle mer enn stemmene til godt voksne. Hvor aldersgrensen skal gå for at en stemme skal være mindre verdt, er uklar. Kanskje ved 50?

Forslaget har vært reist før. Under skoleelevenes klimademonstrasjoner i 2019, skrev statsviter Anne Heyerdahl en kronikk publisert på NRKs «Ytring». Hun mener at siden en undersøkelse gjennomført av klimasenteret Cicero viste at eldre velgere ikke er så bekymret for klimaet, må stemmene til unge velgere «vektes», eller telle, mer. 25 akademikere og kjente kulturpersonligheter fulgte opp med et innlegg i Aftenposten der de stilte seg bak det globale klimaopprøret og sluttet seg til opprørserklæringen til Extinction Rebellion i Norge. Blant annet heter det at «… vi krever at det dannes et råd som skal føre tilsyn med at tiltakene som er nødvendige, blir gjennomført, slik at vår nåværende katastrofale kurs endres».

Det er ikke bare kloden som koker. Man kan mistenke at det koker i hodene til folk også. Et råd – oppnevnt av hvem? Som altså skal bestemme om demokratisk valgte politikere gjør de «riktige» tingene. Det er så autoritært og antidemokratisk som det er mulig å være. Har de kjente kulturpersonlighetene faktisk tenkt igjennom hva de ber om?  For i hvilke andre regimer frats folk borgerrettigheter hvis de ikke mener de «riktige» tingene. Og hvis vi skulle gå inn på den veien; i hvilke andre saker skal et ikke-demokratisk valgt råd - og ikke Stortinget - ha vetorett? I abortsaken?

Det er riktig at godt voksne bestemmer stadig mer. Demografien taler for seg selv. Den eldste delen av befolkningen er også den som bruker stemmeretten mest. Det er jo også sånn at hver stemmeseddel ikke teller like mye i dag, bestem av geografi og valgkretser. Utjevningsmandater minsker skjevheter. Men det er forskjell på den generell valgordningen, og at enkeltsaker skal bestemme hvor mye en stemme skal telle.

Klima og miljø er den klart viktigste sakene i årets valgkamp, ved siden av skole, ifølge en undersøkelse fra Sentio Research. Begge er temaer som engasjerer unge velgere. 12. august er forresten FNs internasjonale ungdomsdag, for å understreke nettopp ungdoms viktig deltakelse i samfunnet. Så det er bare å bruke stemmeretten; unge velgere er såpass mange at de kan gjøre en forskjell.

Toneangivende stemmer er altså villig til å frata folk borgerrettigheter, selvfølgelig i den gode saks tjeneste. Men også et «grønt» diktatur er nettopp det: et diktatur.

De «fossiles» paradegren

Utfordrende å nå fram til unge menn som viser
finger'n til demokratiet.

«Hjemmesitting er en halv stemme til dem du liker minst», har professor i sammenlignende politikk, Frank Aarebrot (1947-2017), påpekt.  Og sånn er det fortsatt.

Nesten 239.000 ungdommer er førstegangsvelgere i september, ifølge SSB. Mange av dem kommer ikke til å bruke stemmeretten sin. Det er ønskelig at 18-åringene - ved siden av å tenke på å ta lappen, at de kan kjøpe øl og hva de skal gjøre etter videregående – også kunne ta inn over seg at de faktisk kan påvirke samfunnet. Ja, jeg vet. Det gjelder slett ikke alle unge. Klima og miljø engasjerer spesielt; bare tenk på skolestreikene for klimaet i 2019. Likevel: Etter terroren 22. juli 2011 hadde ungdomspartiene et oppsving i medlemstallene. Det var et blaff. Alle ungdomspartier har mistet medlemmer, også AUF.

Dessverre. Enten slutter engasjementet i 18-20-årsalderen, eller så skjønner ikke unge voksne verdien av en stemmeseddel. Ved stortingsvalget i 2017 utgjorde nordmenn mellom 18 og 39 år 23 prosent av de stemmeberettigede. Men utgjorde hele 40 prosent av hjemmesitterne. Og det er ikke akkurat noen bombe: Aldersgruppen som hadde høyest valgdeltakelse, var født mellom 1945 og 1949. Det er de som tar på seg finklærne når de skal til valglokalet. De «fossiles» paradegren, med andre ord.

Det er veldig bra at godt voksne gjør sin borgerplikt. Men når nesten halvparten av menn under 35 ikke brukte stemmeretten sin, så er det et problem. At en så stor andel av én bestemt gruppe ikke deltar, bør bekymre. Det er unge menn uten utdannelse ut over grunnskolen som velger å stå utenfor demokratiet. Samtidig som de forkaster muligheten til å påvirke, kan de hevde at deres gruppe aldri blir hørt. Som igjen forsterker følelsen av å være avmektig og oversett.  

Foran stortingsvalget i 2017 ble det gjort forsøk på å få unge til å røre på seg. 30.000 telefoner og nær 200.000 SMS-er til førstegangsvelgere ble en flopp. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i etterkant viste at effekten var tilnærmet lik null. Det er også gjort forsøk på å engasjere 16-åringer. Som eneste kommune i Nordland, fikk 16- og 17-åringer i Tysfjord stemme under kommunevalget både i 2011 og 2015. Ungdommene i Tysfjord ble både formant og undervist. Høy oppmerksomhet, og at det er spennende i seg selv å være utvalgt, burde fått nær hundre prosent til urnene. Men sånn gikk det ikke. Av 61 ungdommer leverte bare 36 stemmeseddelen. En valgdeltakelse på 59 prosent lå langt under valgdeltakelsen i kommunen for øvrig.

Så hva kan vi gjøre for å få unge mennesker opp av sofaen på valgdagen? Ifølge SSB går hjemmesitting i arv. Stemmer ikke foreldrene, stemmer heller ikke ungdommene. Vi kan begynne der. Partiene kan gjøre sitt, med å ha unge folk høyt oppe på valglistene. For hva er vitsen med å stemme på et parti som har den første under 30 år på 48.- plass, liksom? Saker spesielt rettet mot aldersgruppen kan kanskje hjelpe. Litt. Mer om demokrati i pensum i videregående? Tja …

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som har vokst opp med at absolutt alt kan fikses ved å laste ned en ny app, og som viser finger’n til demokratiet.