Lønn som fortjent

«Eksempelet er ikke bare den vanlige veien å øve innflytelse over andre. Det er den eneste veien», mente Albert Schweitzer (1875- 1965). Som også påpekte at eksempler er lederskap.

Da vet vi hva vi har å gjøre: Gi blaffen i alle oppfordringer om moderasjon.

Det skjer hvert år på denne tiden. Samtidig med at lønnsoppgjøret er i gang, kommer det meldinger om latterlig lave tillegg til folk flest, og like latterlig høye lønnstillegg og bonuser til ledere som bare har gjort jobben sin.

Topplederne i flere oljeselskap fikk en lønnsøkning i fjor på 21. 5 prosent. Statoil-sjef Helge Lund – som leder et selskap der pengene renner inn av seg selv – økte årslønnen med en halv million. Samtidig skal selskapet kutte antall ansatte så det monner, og investeringene bremses.

Et annet selskap, der staten er stor eier, har en toppsjef som til og med tror banken kan irettesette statsministeren fordi hun snakker rentepolitikk.

DNBs toppsjef Rune Bjerke inviterte også til «spleiselag» mellom kunder, ansatte og eiere for å oppfylle myndighetenes kapitalkrav. Og fikk selv en durabelig bonusøkning. 26 prosent ville til og med en vanlig lønnsmottaker kanskje ha merket på lønnsslippen. For DNB-sjefen betyr det millionbeløp.

Magemål er verken DNB-sjefen eller andre topplederes sterke side. Eksempelets makt gir de blaffen i.

Statseide selskap - som Telenor, Statoil, Norsk Hydro og Yara - har ledet an i økning av lederlønninger blant de største selskapene på Oslo Børs. I strid med myndighetenes målsetting.

I en stortingsmelding fra 2007 slo den daværende regjeringen fast at veksten i lederlønningene hadde vært høyere enn ønskelig, og at det var behov for å bremse denne utviklingen. Likevel økte lederlønnen i statlige heleide selskap med 35 prosent fra 2004 til 2009. Riksrevisjonen kritiserte da også departementenes evne til å følge opp utviklingen av lederlønningene.

Siden den gang har lederlønningene gått bare én vei: oppover.

Når bonuser og lønnsøkning kritiseres, skylder mottakeren – uten å rødme – på at det er styrene som bestemmer lønnsøkning og bonuser. Det er det selvfølgelig.

Det forklarer kanskje noe. De statseide selskapenes styrer ledes nemlig av rike menn og kvinner som selv har skattbare inntekter på flere millioner. Og Fanden sørger som kjent for sine.

Også statseide selskap skal være konkurransedyktig på lønn, og ledere som gjør en god jobb skal tjene bra. Det gjør de da også.

Men hvis man mener alvor med at disse selskapene ikke skal være lønnsledende, så gjør eierne – det vil si staten – noe med styresammensetningen når anledningen byr seg.

Noen med beina på den samme jorda som oss andre hadde ikke skadet. 

Det skjer neppe nå, med borgerlig regjering.

Spleiselag? Takk som byr. Nå oppfordrer også Forbrukerrådet kundene til å skifte bank.

Lønn som fortjent ...

"Noen med beina på den samme jorda som oss andre hadde ikke skadet". 

På topp - også i sjåvinisme?

«Det sted man er fra er alltid pent, det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen», skrev Knut Hamsun.

Som er verdens beste forfatter og et geni. Det mener i alle fall folk i Hamarøy. Og noen til. 

Hamsuns forfatterskap er udiskutabelt noe Nordland kan være stolt av. Han trenger knapt noen nærmere presentasjon. Noe annet er det med andre lokale spesialiteter som vi mener er vedens beste, største, flotteste og mest unike.

Som Stetind. Fjelltoppen, som knapt noen utenfor regionen har hørt om, gikk til topps i en uhøytidelig sommerlek i NRK, og ble kåret til Norges nasjonalfjell i 2002. 

Når noen utfordrer lokalpatrioten i oss, blir det nærmest en folkesport å sende SMS-er som NRK kan lage sommerradio av. Nordlendingene er stort sett lette å be viser det seg, og det ender gjerne med landsdelskamp mellom sør og nord. 

Nord vinner mistenkelig ofte.

Merittlisten er lang. Folk fra Nord-Norge har sørget for at landsdelen har havnet øverst på utallige lister. Arthur Arntzen ble for eksempel kåret til «Århundrets humorist» av «Nitimens» lyttere i 1999. Det er kanskje ikke så rart, hans karriere tatt i betraktning, selv om Oluf er og blir mest for oss nordlendinger. 

Men sannelig har vi ikke klatret til topps flere ganger ved hjelp av skikkelig lokalpatriotisme! NRK har også latt sine lyttere avgjøre hva som er Norges nasjonalkake. Valget sto mellom Kvæfjordkaka, marsipankake og kransekake. Gjett hva som vant? Kvæfjordkaka selvfølgelig!  

Med 2400 stemmer vant kvinnebunaden fra Nordland med god margin i Dagbladets SMS-konkurranse i 2006. Blant mannsbunadene gjorde Nordland rent bord. Målselvfossen i Troms er den fossen «Nitimens» lytterne mener fortjener tittelen Norges nasjonalfoss. Det var i 2003.

Da har Nord-Norge altså århundrets humorist, nasjonalfjellet, nasjonalfossen, Norges fineste bunad og beste kake.  

Nå gjør andre krav på «nasjonalfjellet». Snøhetta og Dovrefjell er vårt nasjonalfjell, sier Ola Røtvei, ordfører i Oppdal og leder av Dovrefjell nasjonalparkstyre. Det er nå vi ser det i kommentarfeltene. Sunn og god lokalpatriotisme slår over i ren og usminket sjåvinisme.

Norge består av stein; det finnes faktisk flotte fjell også andre steder enn i Tysfjord. Opptil flere kan nevnes. 

Stetind ble forresten kåret ved hjelp av urent trav. Til dem som har glemt det. Eller fortrengt det: 

Tysfjord kommune satset kraftig og brukte 19.000 kommunale kroner på å få stemt fram fjelltoppen. Mobilkort ble delt ut til ungdommer, som fikk ordre om å sende SMS-er for livet. Det gjorde de. Hensikten var selvfølgelig å få en landskjent attraksjon i kommunen, noe som kunne lokke turistene ved siden av hvalsafari.

Det ble riktignok et lite oppsving rett etter kåringen, det kom flere besøkende. Men nå karakteriseres hele opplegget som en fiasko. 

Stetind gikk til topps mens effekten gikk til bunns. Og hva kan vi lære av det, ved siden av at det ikke lønner seg å jukse?

At storkjeftede nordlendinger av og til bør gå litt stille i dørene.

"Nord-Norge har århundrets humorist, nasjonalfjellet, nasjonalfossen, Norges fineste bunad og beste kake".  

Et sykere samfunn

«Livet en seksuelt overført sykdom med en dødelighet på hundre prosent, ifølge den engelske psykiateren Ronald David Laing (1927 – 1989). Men før vi dør, skal stadig flere av oss medisineres.

Folkehelseinstituttet og NRK melder at det er store variasjoner distriktene imellom over hvor mange som bl.a. får diagnosen ADHD. Aldri har så mange unger fått diagnosen, og medisineres deretter. Nordland er på topp når det gjelder barn med psykiske diagnoser.

Nye diagnoser gjør at flere blir regnet som syke enn tidligere, og hver enkelt har ofte én, to eller kanskje tre diagnoser. En av forklaringene på de mange diagnosene, er at stadig mer blir inkludert i sykdomsbegrepet.

Spilleavhengighet er for eksempel en diagnose. Ikke å klare å slutte å røyke er også en diagnose. I dag heter det nikotinavhengighet. Overvektige nordmenn – som spiser for mye og usunt og trimmer for lite – er også noe som helsevesenet nå skal reparere. Sånn tar man vekk den enkeltes ansvar for eget liv.

Heldigvis er det noen som setter spørsmålstegn ved det moderne samfunnets trang til å putte alle i bås; og helst med en passende diagnose.

Både forskere og andre har ropt varsku. Helt naturlige variasjoner i barns oppførsel – noen er mer viltre og ukonsentrerte enn andre – er blitt en sykdom som kommer til å følge dem resten av livet.

Professor i sosialmedisin, Per Fugelli, er en av dem som er skeptisk til utviklingen. Han mener det i mange tilfeller er for lett å få en diagnose, og at det foregår en overdiagnostisering på enkelte områder.

En annen er professor ved UiT, Olaug S. Lina. Stadig mer av det vi før omtalte som menneskelige karaktertrekk blir i dag gitt medisinske navn og merkelapper, uttalte hun i et intervju nylig.

Manualen som ble kalt en bibel innenfor psykisk helsebehandling, det amerikanske diagnosesystemet DSM-5, ble lansert i 1952. Den gang inneholdt boka 106 diagnoser. Da en ny utgave kom i 1994, inneholdt den 297. I dag teller manualen over 400 diagnoser; er det rart det er manko på psykologer og psykiatere?

Jo mer som plasseres i kategorien for det sykelige, jo mindre plass blir det igjen til det normale. Hvis du opplever en dyp og naturlig sorg etter å ha mistet din partner, risikerer du i dag at en psykolog forteller at du lider av depresjon. Du er ikke lei deg, du er syk.

Toleransen for dem som er annerledes er blitt mindre. – At fagfolk skal gis makt og myndighet til å definere hva som er et godt liv, og hva som er gode egenskaper, er bekymringsfullt. Den største vinneren er de som produserer medikamenter. I tillegg er det leger, psykologer og psykiatere som får mer arbeid, mener Lian.

Det er mange som tjener på å gjøre oss til pasienter. Legemiddelindustrien og apotekkjedene trengs ikke å nevnes engang. Interesseorganisasjonene er en annen aktør i sykdomsmarkedet, som profitterer på flere (syke) medlemmer. Og nærmest forlanger at medlemmene skal få en diagnose.

Når så du forresten en by- eller bygdeoriginal sist?

"Er det rart det er manko på psykologer og psykiatere?"

Feministenes blinde flekk



"Æresdrap" og "æreskultur". Den kampen skal ikke kvinner i
 innvandrermiljø kjempe alene.

"Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser" ifølge profeten Mohammed. Han har rett på enkelte områder. Selv i verdens mest likestilte land er det et stykke igjen. Men norske kvinner generelt, og feministene spesielt, ser i feil retning.

Formelle rettigheter er på plass. Men fortsatt forteller statistikken oss at noe så prosaisk som lik lønn for likt arbeid er et tilsynelatende uoppnåelig mål. Og en gjenganger på Kvinnedagen.

Likevel - og til tross for - at det er noen millimeter igjen til full likestilling: Kvinnedagen har langt på vei utspilt sin rolle som dagen der de store slag kjempes. Det er ett arrangement her, en liten markering der. Hvis noen markering i det hele tatt. 

Og ordet rødstrømpe har omtrent gått ut av bruk. Eller er blitt et skjellsord.

Det skyldes flere ting, blant annet at kampen om likestilling langt på vei er vunnet i Norge. Det har ført til at venstresiden – som tradisjonelt har båret de fleste parolene i 8. mars-togene helt siden 1970-tallet – er blitt navlebeskuende, nærsynte egotrippere som kun tenker på egen bekvemmelighet og egen families vel og vel.

Kvinnefronten er ett eksempel. På nettsidene beskriver Kvinnefronten seg som «en radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden. En verden der kvinner er frigjorte vil være en ganske annen enn den vi har i dag, og det må omfattende forandringer til».

Men hva er de tidligere så radikale kvinnene opptatt av? Parolene handler bl.a. om seks timers arbeidsdag, lovfestet rett til heltid, porno, abort, likelønn og sex. 

I og for seg helt legitime og viktige kampsaker. Og det er ikke parolene som er der, som er problemet. Det er parolene som ikke er der som viser hvor egoistiske, selvopptatte og unnfalne norske kvinner er i dag. Og det ikke bare på venstresiden. 

Norges største likestillingsutfordring er ikke at flere kvinner må få jobbe heltid hvis de vil; det skulle bare mangle! Utfordringen ligger i innvandrermiljøene. Det har vokst fram en klasse i det norske samfunnet der kvinneundertrykking på det groveste utspiller seg. Med etnisk norske kvinners stilltiende aksept.

De mest elementære regler for hvilke rettigheter kvinner har, krenkes. Normal, høflig og tekkelig omgangsform mellom kvinner og menn settes til side, uten at noen protesterer.

Kjønnslemlestelse og tvangsekteskap vet vi foregår, men det er ingen kampsak på Kvinnedagen. Ja, til og med at kvinner ikke får gå inn samme dør som menn, er noe norsk kvinnebevegelse ikke finner grunn til å protestere mot. 

Det hadde blitt gateopptøyer og sexnekt som aksjonsform til mennene ga seg hvis det hadde skjedd i andre gudshus enn moskeene. Og feministene har minst én høne å plukke med paven i Roma; er ikke prevensjon kvinnesak? Katolske kvinner og menn i Norge – som det blir stadig flere av – hadde vel trengt den støtten.

Så hva med en punktdemonstrasjon utenfor Islamsk kultursenter og Den katolske kirke?

Da er det mye enklere å heve fanene mot porno og sexkjøpslov. Førstnevnte var for øvrig også en av de viktigste kampsakene på 1970-tallet, med pornobål og håndfaste demonstrasjoner mot pornosjappene. Har det ikke skjedd noe på 40 år?

Jo visst har det det. Vi har verdens beste fødselspermisjon og pappaperm. Jentene er i klart flertall på høyere utdanning. Kvinner kvoteres inn i styrene. Norge styres i praksis av kvinner; én har hånden på rattet mens en annen sitter på landets viktigste politiske redskap: pengesekken. Både LO og NHO har ledere i skjørt.  Et eget likestillingsombud passer på at alt går riktig for seg.

På tide å våke jenter, og innse at forrige århundres paroler ikke er løsningen på et nytt århundres utfordringer.

«Navlebeskuende, nærsynte egotrippere som kun tenker på sitt eget ve og vel».

Butikker på billigsalg

"Praktisk politikk er kunsten å ignorere fakta», mente den amerikanske historikeren Henry Brooks Adams (1838-1918). Det er sånn det er. Lokale politikere nekter simpelthen å lære av historien og andres feil.  

De insisterer på å gjøre dem selv.

Amerikanere så det allerede for 50 år siden. Noen byer og tettsteder døde eller ble slukt – bokstavelig talt – i gapet til kjøpesentrene. Med politikernes velsignelse har det samme skjedd i by etter by her til lands. Også Bodø.

Det finnes i dag knapt en norsk by der ikke politikerne er bekymret for sentrumsutviklingen. Det ansettes egne folk og dannes landsdekkende interesseorganisasjoner for å få liv i gatene igjen. Der deltar mange av de samme som for noen år siden sa ja til etablering av kjøpesenter utenfor bykjernen. 

Da slo de to fluer i én smekk: Tok strupetak på sentrumsbutikkene samtidig som de økte forurensningen, for til kjøpesenter bruker man bil.

Det første moderne norske kjøpesenteret ble åpnet på Eiksmarka i Bærum i 1953, forteller Wikipedia. Det fantes 11 kjøpesentre i Norge i 1969, og 552 i 1990. Hvor mange som finnes i dag, vites ikke, men hver middels stor by og tettsted har sitt, virker det som.

Norske kjøpesentre har stått for veksten i detaljhandelen de siste tiårene, og gulvarealet er firedoblet på 20 år. Dette har selvsagt gått på bekostning av handel i enkeltstående butikker i bykjernen.

Kjøpesenterstoppen, som varte fra 1999 til 2004, ble evaluert i 2006. Hovedinntrykket var at den virket etter hensikten. De aller fleste nye kjøpesentrene ble i denne perioden lokalisert i sentrale byområder. 

Fauske hadde sitt Focus, som senere ble Amfi, med rundt 35 butikker, sentralt i Miljøgata. Altså Storgata. Det gikk rimelig bra, helt til politikerne sa ja Fauske Handelspark, som åpnet på Krokdalsmyra utenfor sentrum i 2010. Store aktører som Coop flyttet dit. 

Det samme gjorde kundene.

Senere har det bare gått nedenom og hjem for butikkene i Fauske sentrum. I dag står 13 tomme i den korte hovedgata. Det er rett og slett en spøkelsesby.

Det skyldes på netthandel og handelslekkasje til Bodø, og det er selvfølgelig noe av forklaringen. Men mange kjører også til Krokdalsmyra med gratis parkering; skjønte ikke politikerne i Fauske at det var akkurat det som kom til å skje?

Lærte de ingenting av andre småbyer? Leser de ikke aviser, om hva som skjedde i Bodø? Eller tror politikere at kjøpesenter utenfor bykjernen er en naturlov, som tyngdekraften, noe som ingen kan gjøre noe med?

Miljøverndepartementet la før valget fram forslag til ny statlig bestemmelse om lokalisering av kjøpesentre. Bestemmelsen er en klar innskjerping av dagens regler, og betyr at det ikke vil være tillatt å etablere nye, bilbaserte senter utenfor sentrum. 

Den nye regjeringen har ikke konkludert, men har sagt ja til at Ikea få bygge på en kornåker i Vestby. Vi skjønner hvilken vei det bærer.

En av politikkens jernlover er at dårlige ideer aldri dør. Det er det bare sentrum som gjør.

«Tror politikere at kjøpesenter utenfor bykjernen er en naturlov, som tyngdekraften?»