torsdag 27. august 2020

Risikosport og selvskading

 

                                                       
«Med politikk forstår mange kunsten å slukke branner de selv har tent på», er et sitat med ukjent opphav. Det er garantert ikke Trond Giske som har sagt det.

Det har vakt betydelig oppsikt – og ikke så lite forundring,          bestyrtelse og kritikk - at valgkomiteen i Trøndelag Ap enstemmig foreslår Trond Giske som leder av fylkespartiet. Ingen kan ha unngått å få med seg skandalen, da varslersakene ble offentlig kjent. Konklusjonen i januar 2018 ble at Trond Giske har brutt partiets interne retningslinjer for seksuell trakassering. Det kostet ham både jobben som nestleder i partiet og det prestisjetunge vervet som finanspolitisk talsmann. Som stortingsrepresentant ble han satt i «skammekroken», og flyttet over til familie- og kulturkomiteen, der den tidligere høyprofilerte og meget erfarne politikeren har levd en heller anonym tilværelse.

Det passer en maktpolitiker som Giske dårlig. Tiden etter skandalen har Trond Giske brukt til å farte land og strand rundt og drikke kaffe med grasrota i partiet. Han har sikret seg støtte fra mange lokallag i Trøndelag, der han har hatt støttespillere hele tiden. Nå er Giske i ferd med å bli rehabilitert. Blir han valgt som leder i Trøndelag Ap på årsmøtet førstkommende lørdag, sikrer det ham også plass i landsstyret i Ap.

Så skal vel alle få tilgivelse, og ingen skal straffes i evig tid? Det er et anerkjent prinsipp som også skal gjelde en toppolitiker. Men det er noe med timingen her som får mange flere enn de unge kvinnene som varslet til å reagere. For å sammenligne med en annen skandale i rikspolitikken. Terje Søviknes (Frp) trakk seg fra alle verv i januar 2001 etter at det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en beruset 16-årig jente på en fest etter et landsmøte i FpU. Etter den tid har han hatt en beskjeden rolle som ordfører i Os og noen interne oppdrag i Frp, inntil han igjen ble løftet inn på den rikspolitiske arenaen som olje- og energiminister i 2016. Altså 15 år etter skandalen. Selv så lenge er for kort, mener mange. 

Roger Ingebrigtsen fra Troms Ap, som trakk seg som statssekretær i 2012 som følge av en «seksuell relasjon» til en 17 år gammel jente i partiet, kom aldri tilbake i rikspolitikken igjen. Pussig nok var Ingebrigtsen da statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, der statsråden het… ja, nettopp: Trond Giske. Eirik Sivertsen, som representerer Nordland Ap på Stortinget, trakk seg som fraksjonsleder etter at det i mars i år ble kjent at han har brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering. Sivertsen tar ikke gjenvalg.

I motsetning til Trond Giske, er det altså noen som setter partiet og politikk først, og har skamvett nok til ikke å be om fornyet tillit.

Etter åtte år i opposisjon er det «vinn eller forsvinn» for Ap ved valget neste år. Hvordan det skal bli en god valgkamp med Trond Giske på topp i Trøndelag – for der havner han som leder i fylkespartiet – er vanskelig å se for seg. At partileder Jonas Gahr Støre vil slutte rekkene, og ha fokus på politikk i stedet for person, er ren ønsketenkning.

Det kommer i altfor stor grad til å bli et valg for eller imot Trond Giske, og det langt utenfor Trøndelags grenser. Å velge den utskjemte politikeren som leder, er derfor risikosport på høyt nivå.

Også kalt selvskading. 

torsdag 20. august 2020

Når menn blir gutter

 

Petter Northug (34) - en gutt?
«Når jeg blir stor, vil jeg bli en liten gutt», mente den amerikanske forfatteren Joseph Heller (1923-1999). For guttestreker er lettere å komme unna med, ikke sant?

Det finnes absolutt ingen formildende omstendigheter ved at Petter Northug kjøre i 168 kilometer i timen i ruspåvirket tilstand. Ikke én. Spesielt ikke siden den avdankede skiløperen tidligere er dømt for å kjøre og krasje i fylla. Likevel er det ikke grenser for hvor mange som på ulike måter forsøker å unnskylde eller bortforklare den totalt uansvarlige oppførselen.

Én måte å gjøre det på er å omtale Petter Northug som «gutten». Jeg er bekymret for gutten, uttaler den tidligere skistjernens første sponsor fra hjembygda. Northug er fortsatt en god gutt. Og nå gjelder det å ta vare på en gutt det er synd på, skriver Dagbladets sportskommentator. Er det noen rundt den gutten som har turt å si skikkelig fra, spør en OL-veteran.

Gutten? Det er egentlig ganske nedlatende. Som om det er snakk om en 15-åring som har gjort noe dumt, og som bør få en ny sjanse. Ingen forsvarer selvsagt handlingen. Men ved nesten konsekvent å omtale en 34-åring som «gutten», ligger det implisitt en unnskyldende bortforklaring, ment å komme forbryteren til gode.

Det er ikke bare voksne menn som omtales som om de er ansvarsløse barn – når det passer sånn. Også voksne kvinner blir omtalt som jenter, men da ofte som hersketeknikk eller i et forsøk på å infantilisere og ufarliggjøre damene. Eller det kan være direkte tankeløst, fordi voksne kvinner så ofte omtales - og omtaler seg selv - som jenter, at knapt noen reagerer lenger. På et seminar arrangert av Likestillingssenteret for noen år siden innledet en mannlig ordfører om hvorfor vi trenger flere jenter i politikken. Jenter; ikke kvinner eller damer. Det er ikke bare menn som bruker ordet jenter, som om ingen av de omtalte er fylt 18, og altså er myndige, valgbare og ansvarlige for sine handlinger. 50-årige kvinner drar på jentetur, eller arrangerer jenteseminar eller jentefester. 50-årige menn drar på guttetur, for den saks skyld.

I hvilken sammenheng jenter og gutter brukes når godt voksne mennesker omtales, betyr selvsagt noe. Det er forskjell å dra på guttetur, og å råkjøre i ruspåvirket tilstand. Det er ikke det samme å snakke om jentetur, og det å si at kommunestyret består av 28 menn og fire jenter. Apropos bruk av ordet jenter og gutter i stedet for kvinner og menn: Hvordan hadde vi reagert hvis for eksempel en statsråd på 34 år hadde blitt omtalt som jenta eller gutten?

Her har mediene et ansvar, siden mediene konsekvent er inkonsekvent i ordbruken. Kvinner omtales ofte som jenter til de er langt opp i 40-årene. Sjeldnere ser vi at menn omtales som gutter, selv om «gutteaktig» kan nevnes. Kan vi ikke være enige om at myndige mennesker er kvinner eller menn, eller alternativt, hvis de er så vidt over 18: unge voksne? Noe for gutten eller jenta i redaktørstolen å ta tak i?

Hilsen jente (67).

Oppdatert: Blodprøven viser at Northug ikke var påvirket under råkjøringen. Politiet har derfor frafalt siktelsen om kjøring i ruspåvirket tilstand.

torsdag 13. august 2020

Krenkelseshysteriet

John Cleese i den hysterisk morsomme          
sketsjen "Don't mention the War".                   
«Humoristisk sans er å forstå en vits – og at vitsen er deg selv», ifølge den amerikanske forfatteren og redaktøren Clifton Fadiman (1904-1999). Nettopp.

Norge har fått sin egen versjon av den hysterisk morsomme sketsjen «Don’t mention the War» med John Cleese. Saken er bent ut sagt en tragikomisk vits. Kortversjonen er som følger: Under en forelesning ved Universitetet i Bergen i august fjor, vitset en professor om tyske turister, og at «tyskerne har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen». De fleste studentene lo godt. Men en tysk student følte seg mobbet og trakassert, og klaget inn professoren. Fem dager etter la ledelsen ved universitetet seg langflat for studenten og påla professoren å avstå fra denne typen ytringer. Instituttlederen mener at det er hennes «plikt å beklage når studenten opplever å bli krenket», ifølge Khrono, avisen for høyere utdanning og forskning.

Nei, det er ikke ledelsens plikt å beklage enhver varsling. Det er totalt misforstått. Ledelsens oppgave er å skille skitt og kanel, og ta tak i alvorlige saker.   

Ved å beklage ble ytringsrommet ytterligere innskrenket, og ledelsen la veien åpen for dem som bare leter etter saker de selv kan profittere på. Den «krenkede» studenten har leid inn en av landets fremste varslingsadvokater, og den samme studenten har plutselig kommet på at professoren også har sagt noe kritikkverdig etter den gamle, og ganske så oppbrukte «tyskervitsen». Professoren tok seg den akademiske frihet å fortelle noe fra sin egen studietid, knyttet opp mot den tyskspråklige forfatteren Hermann Hesses bok «Der Steppenwolf». Historien er helt kurant; den kan knapt opprøre en tiåring. Bortsett fra den tyske studenten. Via advokaten har studenten krevd erstatning fordi offentligheten rundt saken har gått ut over både helse, jobb, økonomi og studier. Denne uka har det vært et møte, der saken nå er «kvittert ut» og man er «omforent». Hvilket trolig betyr at studenten har fått økonomisk erstatning fordi han hevder seg krenket og trakassert.

Saken er et godt eksempel på hvor snevert dagens ytringsklima er. Og spørsmålet tvinger seg fram: Hvor er professorens rettsvern? Hvorfor stiller ikke universitetsledelsen opp for sine ansatte, istedenfor å legge seg langflat fordi en fra generasjon persilleblad hevder seg trakassert? Ledelsen burde ha møtt klagen med følgende: Hør her, synd at du føler deg krenket, men professoren har ikke sagt noe som er feil, og her i landet er vi kommet så langt etter 80 år at vi kan spøke med 2. verdenskrig. Deal with it! Sak avsluttet.

Studenter skal selvfølgelig ikke finne seg i hva som helst. Men terskelen for å hevde seg krenket eller trakassert er nå så lav at den er omtrent på høyde med en sytråd. Og det er selvfølgelig bare et tidsspørsmål før en eller annen amanuensis eller professor ved Nord universitet sier et forkjært ord, og heksejakten med dertil hørende korsfesting er i gang.

Vi får håpe ledelsen ved Nord skjønner vitsen med å stå opp for ytringsfrihet og egne ansatte.

torsdag 6. august 2020

Totalhavari

    

Ledelsen har manøvrert Hurtigruten til total-     
havari når det gjelder tillit og omdømme.
«Alle kan holde
i roret når sjøen er rolig», skrev den romerske forfatteren Publilius Syrus i det 1. århundre f.Kr. I løpet av den siste uka har vi sett hvor sant det er. Den som holder i roret nå, har manøvrert Hurtigruten til totalhavari når det gjelder omdømme og tillit.

Skandalen med hurtigruteskipet MS «Roald Amundsen» er bare blitt verre og verre. Den totalt ansvarsløse oppførselen fra rederiet - som har satt både passasjerer, mannskap og folk på land i mulig livsfare på grunn av koronasmitte - har skapt bølger langt utenfor Norges grenser. Det er altfor langt å repetere alt Hurtigruten har gjort feil. Kort sagt er alle regler brutt, enten vi nakker karantene for mannskap eller varslingsplikt. Det er enklere å påpeke hva rederi og kaptein som øverste sjef på «Road Amundsen» har gjort riktig: ingenting. Pr. nå har 37 av mannskapet og 16 passasjerer, blant dem et ti år gammelt barn, testet positivt for korona. Smitte er spredt over hele landet.

Det er helt ubegripelig at Hurtigruten, som selv har presset på for å få åpne cruisetrafikken til Svalbard, og som har bedyret at det er trygt å seile med dem, kan oppføre seg så uansvarlig. På toppen av at vi kan takke selskapet for å spre koronasmitte over hele landet, har selskapet forsøkt å legge lokk på at det var syke om bord. Selskapets toppsjef, konserndirektør Daniel Skjeldam, sto før helga fram på tv med en ren bløff og ullent prat om rutinesvikt, og skjøv dermed ansvaret lenger ned i systemet, i stedet for å ta det selv. Mandag la han seg langflat; det skulle bare mangle. Skjeldam ble varslet allerede onsdag i forrige uke, altså to døgn før skipet la til kai i Tromsø og de syke ble forsøkt smuglet ut og sendt til sykehus med taxi. Med intetanende sjåfør. Skandalen er komplett.

Og hva gjør Hurtigruten nå, når situasjonen de selv er ansvarlig for har oppstått? Setter i gang en ekstern granskning.  - Det er fordi det er utrolig viktig for oss at folk har tillit til Hurtigruten. Vi håper at en uavhengig granskning av eksterne bidrar til å vise at vi tar dette på alvor og at vi kan forbedre oss og gjenopprette tilliten, sa konsernsjef Skjeldam på en pressekonferanse tidligere i uka. Det er en ren avledningsmanøver. Det trengs ingen ekstern granskning for å fastslå at flere med ansvar, fra konsernsjefen og nedover til kaptein og skipslege, med vitende og vilje har brutt vel kjente rutiner for hvordan mistanke om koronasmitte skal håndteres. Innad i Hurtigruten vet alle allerede hvem som burde ha gjort hva – men som ikke gjorde det. Merkevaren Hurtigrutens gode navn og rykte fikk forrang, fordi et rykte som smittespreder betyr færre passasjerer og mindre penger i kassa. Helsen til passasjerer og mannskaps ble satt i annen rekke.

Sånn! Da har Hurtigruten fått en ekstern granskning. Gratis.

Styreleder og medeier i Hurtigruten, Trygve Hegnar, uttaler tirsdag at han og styret har full tillit til toppledelsen.

Det er han i så fall nesten alene om.


Den flygende hollender

«Vi seiler ikke fordi det finnes et hav. Men fordi det finnes en havn», skrev den danske forfatteren Carsten Jensen i romanen «Vi, de druknede», utgitt på Press forlag i 2006. 

Den flygende hollender, eller Dødsseileren, er en legende om et spøkelsesskip med en hollandsk skipper som er dømt til å seile «hvileløst på de sju hav». Skipet ses som regel i stormfullt vær, og varsler død og ulykke. Sagnet finnes i mange varianter. I den eldste, engelske varianten blir Den flygende hollender oftest plassert i Sør-Atlanteren, eller Det indiske hav. Kapteinen, som ifølge sagnet levde på 1600-tallet, skal ha blitt straffet for å ha spottet Gud. Han skal flere ganger ha mislykkes i forsøk på å runde Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Til slutt skal han ha sverget på at han skulle lykkes, selv om Gud og djevelen sto ham imot; om så han måtte prøve til dommedag. 

De føler seg kanskje like fordømt, de rundt 250.000 sjøfolkene av alle nasjonaliteter som nå seiler «hvileløst på de sju hav». Noen er norsk, på skip eid av norske rederier. Mange av dem har ikke fått gå i land siden februar/mars. Da hadde de kanskje allerede vært til sjøs i flere måneder. De venter på å få mønstre av. Like mange venter på å få mønstre på. Det er koronaepidemien som setter en stopper for bytte av mannskap. Årsaken er at landegrenser er stengt, og ulike koronaregler gjelder i ulike land sjøfolkene nødvendigvis er nødt til å reise igjennom for å komme hjem. Hvis de i det hele tatt får gå i land. 

Sjøfolkene er kanskje ikke de første vi har tenkt på, når vi har hyllet dem som har samfunnskritiske jobber under koronaepidemien. Nesten 80 prosent av transporten av varer som fraktes over hele verden går med båt. Skal varene komme fram, er verden avhengig av at skipsfarten fortsetter. I Norge ble sjøfolk raskt utpekt som samfunnskritisk personell, og ble unntatt fra karantenereglene. Men hva hjelper vel det, all den tid det ikke er internasjonal enighet om at sjøfolk kan reise «karantenefritt» gjennom de landene de nødvendigvis må passere for å komme seg hjem? Eller ut? 

Dette er ikke bare en fortvilt situasjon for mannskapet som er låst fast på skipene i månedsvis. Ifølge Norsk sjømannsforbund er det registrert flere selvmord ute på havet, som en direkte følge av dette. Vel å merke ikke blant norske sjøfolk, uten at det gjør saken noe bedre. Det utgjør også en sikkerhetsrisiko, når mannskapet blir utslitt, demotivert, fortvilt og deprimert over at situasjonen til nå ikke har latt seg løse. Koronaprisen sjøfolkene betaler er svært høy. Situasjonen kan bare løses internasjonalt. Og det finnes ingen enkle løsninger. 

Det er på tide at sjøfolkene får mønstre av, og komme i land. Det internasjonale samfunnet skylder dem det. Dommedag er fortsatt ikke kommet, selv om det er spådd mange ganger. Det betyr vel at Den flygende hollender fortsatt seiler. Flere sjøfolk har påstått at de har sett spøkelsesskipet. Trolig også noen av dem som i dag seiler hvileløst rundt.