Ingen kjære mor

For de fleste ungene er barnehagen bra, men er den best for de
aller minste, de som ikke har fylt  året?           (Illustrasjonsfoto)

«Foreldre setter bort barna til mennesker de aldri ville lånt bort bilen til», ifølge psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann.  Bemerkningen falt i 2006 i forbindelse med avsløringer av ulovlige barnehager. Heldigvis er vi ikke der i dag, med tilnærmet full barnehagedekning.

Kvinner i arbeidslivet er ingen ny oppfinnelse. For et par år siden kom det bøker om barn i oppveksten som savnet sine yrkesaktive mødre. I boka «De urolige» skriver Linn Ullmann om hvordan det var å vokse opp med verdensberømte Liv Ullmann som mor. Nina Simones datter har gjort det samme. «Ikke gå mamma!», åpnet boka som Christina Five Berg skrev om sin mor, nylig avdøde Kaci Kullmann Five. Typisk for tiden de vokste opp i: Det er mamma de vil ha hjemme, ikke pappa.

Det svir å lese; for noe hver.

Samtidig kommer det små signaler om at kanskje er det bare brutto nasjonalprodukt, og voksnes behov for selvrealisering, som tjener på måten samfunnet er organisert på.  For tidlig start i barnehagen kan skade evnen til å håndtere følelser, påpekte forsker Trine Klette ved høyskolen Diakonova i fjor. Hun har 20 års erfaring. Hun ba foreldre tenke seg om før de sender barn på ett år eller yngre i barnehagen.

Forrige uke tok to av veteranfeministene i Norge, Torild Skard og Gro Nylander, bladet fra munnen i avisa Vårt Land. Begge sto på barrikadene på 1970-tallet og kjempet for barnehager, så kvinner kunne jobbe. Nå synes de barnehagepolitikken går for langt i likestillingens navn, og at barnas behov kommer i andre rekke.  Torild Skard sier at hun aldri har ment at barn under tre år skal tilbringe hele dagen i en stor barnehage, og at det finnes god forskning som advarer mot å sende ettåringer dit.  Fagfolk med politisk ukorrekte meninger blir i dag høvlet ned i media, sier Gro Nylander til Vårt Land.

Men det er ingen kjære mor. Nå er inntaksreglene i barnehagene endret, sånn at barn godt under året kan tilbys plass. Det blir veldig lange dager for ni måneder gamle babyer.

I Norge er det risikosport å kritisere yrkesaktive mødre.  Hele samfunnet er bygget opp rundt at kvinner skal delta i arbeidslivet, og de fleste kvinner er barn av sin tid. Hjemmeværende husmor er nærmest skjellsord. Forventningene om at kvinner skal tilbake i jobb så snart foreldrepermisjonen er over, er store. Gruppepresset skyhøyt.  «Tilbake til kjøkkenbenken» uttales med nedlatende hån; det er sikkert en konspirasjon pønsket ut av menn. Kontantstøtten kritiseres sønder og sammen, og slett ikke bare fordi den hindrer integrering.

For de fleste ungene er barnehagen bra, men er den best for de aller minste? Og hvordan skal vi kunne ta denne diskusjonen uten at foreldre får enda dårligere samvittighet, barnehageansatte føler seg personlig fornærmet, feministene barrikaderer seg i skyttergravene, KrF tar forskningen til inntekt for hjertesaken kontantstøtte, karrierekvinnene i lederstillinger går i fistel og erkekonservative gladkristendamer, som aldri selv har vært yrkesaktive, føler barnslig glede?

Det er selvfølgelig dømt til å mislykkes. Det er barnelærdom.

På kollisjonskurs

At yrkessjåfører varsler om kontroller er misforstått                  
lojalitet til egen yrkesgruppe.                         (Illustrasjonsfoto)

«En sjåfør er den farligste delen av en bil», mente den franske skuespilleren Leo Campion (1905-1992). Sånn er det. Det er sjåføren som gjør trailere til potensielle drapsmaskiner i mange tilfeller. Sjåføren gjør oss alle til mulige ofre, mens kolleger ikke løfter en finger for å stanse dem. Tvert imot. De hjelper til.

Antallet ulykker som involverer tungtransport har gått ned de siste årene. Likevel er tungtransport involvert i hver tredje dødsulykke på norske veier, viser tall fra Transportøkonomisk institutt. Flere hundre blir skadet.

Det er ikke alltid tungtransporten har skylda, det er viktig å understreke.  Profesjonelle yrkessjåfører kjører etter forholdene, og tar seg en pause når de blir for trøtte, til tross for små marginer og dårlig tid. Heldigvis.

En skulle tro det var i alles interesse å få ulykkestallene enda mer ned.  Men NRK Nordland har den siste uka fortalt oss noe annet.  Misforstått lojalitet til egen yrkesgruppe gjør at mange gjør sitt aller beste for å sabotere arbeidet politiet gjør for å få farlige sjåfører av veien. Gjennom lukkede grupper på Facebook fortelles det hvor politiet har kontroll. Enkelte av gruppene har 22.000 medlemmer. Yrkessjåfører har mer enn en hånd på rattet.

Meldinger av typen «Full fart med UP på Trofors… 20.28» la en yrkessjåfør inn på Facebook-siden «Varslingstjenesten for tungbilsjåfører» om en kontroll på E6 nylig. I reglementet til siden står det at det ikke er tillatt å varsle om promillekontroller, men likevel varsles alt fra vektkontroller til fartsmåling og promillekontroller. Siden administreres av yrkessjåfører og personer tilknyttet yrket.  Hver eneste dag legges det ut et titalls meldinger om kontroller på denne siden.

Heldigvis så han ikke varselet, lastebilsjåføren som ble tatt nettopp på Trofors nylig, med en promille på 0,78 og to flasker whisky i bilen, som han drakk av mens han kjørte. Han fraktet flybensin.

Varsling av UP-kontroller er ikke ulovlig. Men omfanget av varslingen yrkessjåfører bedriver viser at det ikke er enkeltpersoner som oppfører seg uansvarlig. Det er normaltilstanden i bransjen, ikke unntaket.  Det er skremmende.  Argumentet om at det kan være positivt, fordi folk senker farta, er omtrent like lurt som å ta en u-sving på E6. For hva hjelper det hvis det kjøres like fort og farlig før og etter?

Sjåfører som varsler syns kanskje de fortjener en klapp på skulderen. Det gjør de ikke, og kolleger bør ikke gi dem det. De ødelegger renommeet til en hel bransje, og kanskje livet til andre. De fortjener ikke annet enn kritikk. De undergraver tiltak som bedrer trafikksikkerheten, mens de selv sikkert syns de har gjort en faen så god jobb.  Det er ikke trafikkultur, men ukultur. Og eier de ikke yrkesstolthet?

Norsk Lastebileierforbund har reist spørsmål om det bør stå i arbeidskontrakten at varsling av denne typen bør være grunnlag for oppsigelse. Det bør det. Spark dem, og få dem vekk fra veiene før flere i bransjen havner i grøfta.

Kvinneproblemer

Kvinnelige lærere gir jenter bedre karakterer enn guttene, selv
om de presterer likt, viser studie.

«Skolen er blitt et kjerringvelde av følelsesbaserte hunpedagoger som favoriserer jenteegenskaper», er et sitat fra komiserien «Kongsvik videregående», sendt på TV Norge i 2013. Den lo vi godt av. Men tenkt om det faktisk er sånn?

I september i fjor publiserte Forskningsnytt en rapport fra Norges Handelshøyskole (NHH), som knapt fikk oppmerksomhet i mediene.  Den setter kvinner – og spesielt kvinnelige lærere – i et lite flatterende lys.

De siste årene har det blitt gjennomført flere studier som tyder på forskjellsbehandling av gutter og jenter når utfallet av prestasjoner skal bestemmes, ifølge doktorgradsstipendiat Ranveig Falch. Studiene viser at kvinnelige lærere gir bedre karakterer til jenter enn gutter for like gode prestasjoner. – Vi støtter ikke menn når de gjør det dårlig. Men det gjør vi med kvinner, sier Falch, og viser til resultatene av studien. Mønsteret er det samme i internasjonal skoleforskning.

De som er for kjønnskvotering, er også mer tilbøyelig til å forskjellsbehandle på grunn av kjønn. Er en positiv til å hjelpe frem dyktige kvinner gjennom kjønnskvotering, vil en kanskje også være mer positiv til å støtte kvinner som gjør det dårlig enn menn som gjør det dårlig. – Det er kvinner, og tilhengere av kjønnskvotering, som står for skjevfordelingen, uttaler Falch til NHHs egen nettside. Om dette skjer bevisst eller ubevisst, har forskeren ingen formening.

La oss i alle fall håpe på det siste.

Atskillig mer oppmerksomhet fikk Camilla Stoltenbergs tekst i Morgenbladet i februar. Direktøren for Folkehelseinstituttet påpeker at vi er i ferd med å skape et nytt kjønnsgap før vi har kvittet oss med det gamle. Det er guttene Stoltenberg er bekymret for. Siden 1970-tallet har utdanningsgapet mellom kvinner og menn økt hele tiden, og fra 1990-tallet har det tatt av. Gapet får lite oppmerksomhet, trass i at det er en av de store endringene i samfunnet, på linje med eldrebølgen, innvandring, urbanisering og kvinnefrigjøring, skriver hun.

Kort fortalt: Guttene er på bunn når det gjelder utdanning, men på topp på mange andre dårlige statistikker.

Mannlige lærere er mangelvare, de har for dårlige karakterer til å komme inn på lærerstudiet er én av forklaringene. Kvinner er totalt dominerende i grunnskolen - og på prestisjestudiene ved universitetene. Det er flott at jenter er så flinke at de klarer seg.  Men selv om utdanningsgapet, og de negative følgene, har vært kjent i tiår, har vi fortsatt en likestillingslov som favoriserer jenter og tillater at de får ekstrapoeng til utvalgte studier, mens loven eksplisitt hindrer at gutter kan få det samme.

Det sitter nok langt inne for mange å akseptere resultatet presentert av NHH.  At kvinner ikke er i stand til å behandle gutter og jenter likt, og dermed ubevisst puffer guttene bak og jentene fram, nei den undersøkelsen står sikkert til stryk!  Jeg synes jeg hører «kjerringveldet» på lærerværelset.

På tide at kvinner  manner seg opp og tar guttene på alvor?

Revolusjon i revers

Karl Max må vri seg i graven over politikken Rødt 
 bedriver i Bodø.           

«Revolusjoner har aldri lettet tyranniets byrde, de har bare lagt dem på andre skuldre», ifølge den irsk-engelske forfatteren George Bernhard Shaw (1856- 1950). Nettopp. Også når revolusjonære med Karl Max som ideologisk ledestjerne får muligheten, legges byrden på dem hvis skuldre ikke er sterke nok til å bære den.

Lørdag 11. mars er det akkurat ti år siden
partiet Rødt ble stiftet. Daværende Rød Valgallianse og Arbeidernes Kommunistparti (AKP) ble slått sammen i 2007,og  gamle marxist-leninister med væpna revolusjon på programmet ble kastet på historiens skraphaug. Resultatet ble partiet Rødt.

Revolusjon er fortsatt aktuelt, men da på demokratisk vis. Med forankring i et flertall i folket skal kapitalismen avskaffes. Prinsipprogrammet er revidert, ledelsen består av yngre folk, og med meningsmålinger på rundt tre prosent øyner Rødt en mulighet til stortingsplass til høsten. Lederen Bjørnar Moxnes – Moxy som han profileres som; litt hipp kan vel også en revolusjonær være i et valgår – ligner ikke på en som vil jage alle kapitalister på sjøen. Han høres ikke ut sånn, heller.

Håpet om stortingsplass styrkes av at Rødt gjorde et brakvalg i Nord-Norge i 2015, og ble tredje største parti både i Tromsø og Bodø. I sistnevnte by har rødt også varaordføreren.

Rødt er ingen nykommer i kommunepolitikken i Bodø. I to-tre tiår har partiet hatt en viktig jobb som opposisjonsparti. Rødt har vært en nyttige vaktbikkje som har hold den til hver tid sittende posisjon i ørene.

Dagens Rødt har kampen mot Forskjells-Norge som hovedsak. Altså å lette «tyranniets» byrde fra skuldrene til dem som har dårligst rygg. Men hva ser vi? Rødt deler ut gratis årskort til Badeland for dem som tjener minst med den ene hånden, mens de «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned. Og fri for plikt den rike føyes…», som det heter i «Internasjonalen».

Rødt er altså med på å sette eiendomsskatten til absolutt toppnivå i norgessammenheng. Den rammer blindt; også dem som så vidt klarer strømregninga fra før. Satsene i både barnehage og SFO økes. Det samme gjør alle kommunale avgifter.

Og hvem sine skuldre har Rødt og resten av posisjonen løftet byrden over på? For eksempel minstepensjonister, og nyetablerte småbarnsfamilier med høye boliglån og et par unger i barnehage og SFO. Det første budsjettet Rødt har ansvar for sammen med Ap, SV, Sp og MDG må være det mest usosiale gjennom tidene, samlet sett. Og hva gjør det med Forskjells-Norge?

Jeg tror jeg omtrent kan forutsi forsvarstalen fra Rødt: Siden kapitalismen neppe blir avskaffet inneværende valgperiode må Rødt forholde seg til realitetene, og med en varaordfører fra Rødt blir politikken i Bodø i alle fall litt revolusjonær, selv om forskjellene ikke blir mindre, men større. Akkurat som Venstre og KrF, som støtt og stadig klager og syter over regjeringen, men som altså holder Høyre og Frp ved makta.

Så gratulerer med dagen Rødt! Karl Marx må vri seg i graven…

Politikere som leker politikk

Enslige mødre en en gruppe som skiller seg ut i statistikken,

i negtiv retning.

«Barn er de fattiges rikdom», mente den britiske forfatteren og geistlige Thomas Fuller (1608-1661). En fattig trøst for dem som knapt har penger til mat på bordet, uttalt av en som etter all sannsynlighet aldri gikk sulten til sengs. Han hadde kanskje ikke barn engang.

Det er forskjell på å være fattig og blakk, men dette er en gjenganger. En sak som absolutt alle politikere vil gjøre noe med, men der det ikke skjer noe. Denne uka kom nye tall fra Statistisk sentralbyrå.  Barnefattigdom er tredoblet i Norge siden årtusenskiftet. Snaut 100.000 barn vokser opp i varig fattigdom. Rundt 500 barn lever i familier med vedvarende lav inntekt i Bodø. Tre grupper er overrepresentert. Enslige forsørgere, lavt utdannede og innvandrere. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør for første gang over halvparten av alle fattige barn her i landet.

Men dette er ikke bare et «innvandrerproblem». At asylsøkere og migranter ikke kommer i jobb uka etter at de syklet over grensa på Storskog er opplagt, og forståelig. De er avhengig offentlig støtte som sender dem under fattigdomsgrensa. Så å bortforklare fattigdomstallene med innvandring alene, kan politikerne bare glemme. Også i familier uten innvandrerbakgrunn blir det flere fattige barn. Denne gruppen har vokst med 6.000 fra 2011 til 2015.

Fattigdom reproduseres fra generasjon til generasjon, og er en av våre store samfunnsutfordringer. Så hvorfor skjer det ingenting?

Tidligere leder av SV og finansminister Kristin Halvorsens løfte fra 2005 om at fattigdommen skulle fjernes med et pennestrøk, har gått inn i historien som et skoleeksempel på hvor galt det ender når politikere lover gull og grønne skoger uten å følge opp løftene i praksis. I 2012 - mot slutten av de rødgrønnes regjeringstid — kom SSBs dom over regjeringen Stoltenbergs fattigdomspolitikk: I stedet for å utradere fattigdommen, hadde antall barn i fattige familier økt med 6.500.

SV-leder Audun Lysbakken erkjenner nå at det ikke er gjort med et pennestrøk.

Og hva gjør så dagens regjering? Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) legger fram en plan med 22 punkter, som primært er rettet mot å få flere innvandrere i jobb. Det er bra; jobb er nøkkelen som åpner mange dører.  Men heller ikke det lar seg fikse med et pennestrøk.  Ellers er krangelen i full gang blant politikerne. Ap skylder på dagens regjering, noe som slår tilbake på dem selv. SV og KrF vil indeksregulere barnetrygden, som ikke har vært endret på 20 år. Det vil løfte 25.000 barn ut av fattigdom, ifølge UNICEF. Venstre vil behovsprøve barnetrygden, mot å gjøre barnehage og SFO gratis for alle barn. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) venter på en utredning, som skal komme i løpet av mars.  

Med andre ord: Vi kan ikke vente at noe skjer med det første. Det har i det hele tatt ikke skjedd noe med barnefattigdommen på de siste femten-tjue årene. Flere kull har vokst opp som fattige barn, mens politikerne har pratet og pratet, og gitt løfter som ikke er holdt.

Dessverre lar heller ikke de seg fjerne med et pennestrøk.