Same procedure as last year...

Den forslitte sketsjen "Grevinnen og hov-       
mesteren" må NRK vise lille julaften hvert år.

«Jeg liker å holde på tradisjoner, eller det vil si, det er tradisjonene som holder på meg», mener forfatter Lars Saabye Christensen. Sjelden er det sannere enn akkurat i julehøytiden.

For troende kristne er julas budskap det viktigste, men også disse er bundet av tradisjonene knyttet til høytiden. Veldig mange andre feirer jul av andre grunner enn Juleevangeliet; det er en familiefest som helst skal gjennomføres på samme måte som alle tidligere år. De samme luktene, smakene og opplevelsene. De vi husker fra barndommen, og som er brakt videre til egne barn. Den obligatoriske turen på kirkegården for å tenne lys, det blir ikke jul uten, og Sølvguttene som synger jula inn klokka fem.

Det skal være «same procedure as last year». Ett eksempel: «Grevinnen og hovmesteren» fra 1963 har vært et fast innslag på NRK lille julaften helt siden 1980. Det ble folkeopprør da NRK Fjernsynet ett år sende den utslitte sketsjen 15 minutter for tidlig. Kanalen måtte sende den på nytt etter Kveldsnytt. Og det er ikke bare de godt voksne som tviholder på tradisjonene. Det er barna som er de mest reaksjonære, påpeker professor Runar Døving i en kronikk i forskersonen.no. Det er de som får den store skjelven hvis noe nytt kommer inn og bryter med fjorårets skikker. Barna er juletradisjonenes forkjempere. Og uansett hvor mange pizza Grandiosa det selges i desember, er det ingenting som tyder på at den tradisjonelle julematen legge på hylla.

Selv har jeg viklet meg inn i en juletradisjon som jeg ikke helt ser hvordan jeg skal komme ut av. For et par tiår siden minst, da ungene var i tenårene, fant jeg på å gjøre noe annerledes på julaften. Det dukket opp et par pakker fra Harry- Nissen under treet, til jubel og skrekkblandet fryd fra ungdommene. Det ble en tradisjon. Harry-Nissene har overrasket hver julaften med de mest smakløse og grelle juletingene «Made i China» som kunne spores opp i postordrekataloger (ja, det startet før netthandel ble vanlig). Gavene har vært like smakløse hvert år: En batteridrevet julenisse sittende bak et slagverk, som når den slås på spiller en grusom versjon en kjent julesang mens nissen slår frenetisk på trommene. En julerød cowboyhatt med hvite, hengende kuler langs hele bremmen. Buttons til å ha på jakkeslaget med julemotiv og blinkende lys. Reinsdyrhorn med julepynt. Slips i grelle farger og julemotiv. Sånne ting.

Men så tenkte jeg ett år at nå må det være slutt med dette tullet. Voksne mannfolk med egne familier og tradisjoner trenger ikke sånt tøv lenger. Pussig nok må Harry-Nissen ha trukket den samme konklusjonen, for utpå kvelden julaften ringte telefonen. Det var Brannmannen.

-        - Hei du, og takk for ju ….

-        - Mamma, har du tenkt å ødelegge hele jula for meg?

-        - Nei, hva mener ...

-        - Det var ingen julegave fra Harry-Nissen i år!

Ingen vil vel ha sittende på seg at de ødelegger hele jula for noen, og tradisjoner er tradisjoner nettopp for at de skal følges. Det er selve essensen med jula, uansett hvordan den feires. Hver familie har sine egne.

Hva Harry-Nissen har funnet på i år? Har ikke peiling.

God jul!   

 

Av med silkehanskene

En pandemi er ingen privatsak. De som velger
ikke å vaksinere seg, må ta konsekvensene.   

«Du er dømt til å foreta valg. Det er livets største paradoks», ifølge den amerikanske forfatteren Wayne Walter Dyer (1940 -).

Vi er igjen inne i en tilnærmet ny lockdown på grunn av pandemien, med de konsekvensene det har for hele samfunnet. Alt på grunn av frykt for at helsevesenet skal knele, som er regjeringens termometer for inngripende tiltak. Kritikken mot den generelle kapasitetsmangelen i helsevesenet er massiv. Pandemien er symptomet, ikke problemet, påpekes det fra kompetent hold.

Kapasitetsproblemene lar seg ikke løse i den akutte situasjonen helsevesenet står i akkurat nå. Da er det ganske fortvilende at regjeringen velger svært inngripende tiltak mot alle, når statistikk viser at det er de uvaksinerte som blir sykest, og legger mest beslag på intensivplasser. Åtte prosent av befolkningen er ikke vaksinert. Likevel utgjør denne gruppen over halvparten av de innlagte koronapasientene, viser Folkehelseinstituttets (FHI) statistikk som kom onsdag. Myndighetene har helt siden pandemien startet for snart to år siden tatt med silkehansker på vaksinemotstanderne. Der andre land innfører tvangsvaksinering av befolkningen, kommer norske myndigheter med en høflig henstilling. Den tiden må være over nå.

Vaksinasjon er frivillig i Norge, og det er et viktig prinsipp. Tvangsvaksinering vil bryte ned tilliten til myndighetene, og gi grobunn for konspirasjonsteorier om at pandemien er en bløff iscenesatt for å få kontroll over befolkningen. Men det finnes en mellomvei, for å unngå total nedstengning. Koronasertifikat for bruk på arrangementer og restauranter var aktuelt, men ble lagt på hylla. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har vært uenige om effekten på smitte, og ja: Også fullvaksinerte kan bli smittet, og bringe smitten videre. Men vaksinerte blir sjeldnere smittet, de blir mindre syke enn uvaksinerte og har kortere liggetid på sykehus. Dødeligheten blant uvaksinerte er mange ganger høyre enn for vaksinerte. Holdes uvaksinerte unna steder der det kan være tett med folk og fare for stor smittespredning, minimeres sjansen for alvorlig sykdom som krever innleggelse. Og kanskje kunne dagens fortvilte situasjon både i samfunnet og helsevesenet vært unngått.

Folk som av medisinske grunner ikke kan ta vaksinen, er selvfølgelig unnskyldt. Andre som nekter å vaksinere seg, har blitt en pst og en plage for resten av samfunnet. De har bare seg selv å takke hvis de føler seg utestengt og stigmatisert hvis koronapass tas i bruk. Og det bør det – snarest. Ansvarsløse religiøse ledere som påstår at Vårherre tar seg av både korona og strømregningen, er direkte delansvarlig for nedstengningen av samfunnet. Vaksinemotstandere som roper om at deres personlige frihet blir krenket hvis de ikke kan gjøre hva de vil, holder nå hele Norge som gisler. Jeg gidder rett og slett ikke høre på dem lenger.

Det på tide å ta av silkehanskene. Uvaksinerte har tatt sitt valg. Det får de leve med. Eller i verste fall dø av.  

På trykk i AN 16. 12. 2021 

Innpakning uten innhold

De vil ha kirkelig begravelse, men ingen prest.
  Har de glemt hva en kirke faktisk er?                  

«I jula blir mange kirkegjengere fornærmet over at presten ikke husker dem fra forrige jul», er et sitat som tillegges den danske filmskaperen Holger Thomasen. Vi er inne i den måneden nå; hvor også ikke-troende trekker til ulike arrangement for å få julestemning. Travlest er det julaften. 

Mens vi venter på den årlige «krigen om jula», foregår det en annen diskusjon. Hvorfor er begravelse i kirkene bare forbeholdt troende, og de som ellers ikke har noe imot noen gudsord med på ferden?  Debatten startet med at forfatter Agnes Ravatn etterlyste verdige, livssynsåpne seremonirom på bygda. Begravelse fra en kirke er ok, bare man kan slippe presten. Altså litt som en brannstasjon uten brannmenn, en politistasjon uten politi. «Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste. Forkynningen av Jesus overskygger iblant avskjeden med den som ligger der og er død», mener Ravatn. Venstre-leder Guri Melby har fulgt opp med å ville åpne eldre kirker for livssynsåpne begravelser: De vil ikke ha Den norske kirke, eller religion, men det vakre kirkerommet vil de gjerne ha.

Hvordan stadig flere ser på Den norske kirke, ble formulert av Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) for et par år siden. I en artikkel i Vårt Land tok hun til orde for at Kirken bør være sekulær. Hun er selv ateist, og argumenterer for en sekulær og liberal kirke som er åpen for alle, uansett bibelsyn. Sekulær, som altså betyr verdslig eller ikke-kirkelig. En «ikke-kirkelig-kirke», med andre ord. Snodige greier.

Kirker brukes til litt av hvert. Men det er stor forskjell på at kirker brukes til konserter og kulturarrangement uten kristent innhold, og at det skal foregå ikke-kristelige begravelser i de samme kirkene. En begravelse er en grunnleggende seremoni i den kristne troen, en situasjon hvor eksistensielle spørsmål om liv og død kommer i fokus. I slike situasjoner er det viktig å ha respekt for det hellige kirkerommet, minner Vårt Land om. At en kirke faktisk ikke er som et hvilket som helst samfunnshus - og at religion er selve begrunnelsen for dens eksistens og alle milliardene over statsbudsjettet - er det visst mange som har glemt. Det kan skyldes at Den norske kirke mer og mer framstår som et politisk parti, og ikke et trosfellesskap. Det smitter, og det er kanskje derfor noen mener de kan kreve kirkerommet, men ikke dets innhold.

Tros- og livssynsfrihet er en menneskerett. Og i Distrikts-Norge er livssynsnøytrale, vakre seremonirom mangelvare. En nitrist gymsal gir ikke samme verdige ramme rundt en begravelse som et vakkert kirkerom. Det er storsamfunnets oppgave å sørge for at alle tro- og troløse har samme tilbud, ikke Kirkens oppgave å late som om kirken ikke er et gudshus. Det vil være like mye hykling som det rituelle kirkebesøket julaften.

Ikke det at Den norske kirke noensinne spør dem som tråkker inn i våpenhuset om de er troende eller ikke. Alle er velkommen. Men også «Gjør døren høy og porten vid» bør ha en grense et sted.

  

Politikere og de andre

Hvorfor er et ingen som forlanger at Jan Eggum
skal gå av som gitarkamerat og visesanger?      

«Historien, sa Stephen, er et mareritt som jeg forsøker å våkne opp fra», skrev den irske forfatteren James Joyce (1882-1941). Det kunne like gjerne være sagt av Sverre Myrli (Ap). I kjølvannet av #metoo har skrekken for skandaler fått moralens voktere til å overgå seg selv i jakten på historier som kan hefte med en person.

Arbeiderpartiet har omsider funnet en ny kandidat til vervet om stortingspresident. Det ble ikke den mange forventet, nemlig Sverre Myrli, som ble valgt inn i presidentskapet i oktober. Årsaken er at Ap har funnet noe i Myrlis fortid som kan brukes mot ham. Blant andre småting, som å fortelle en grovis, at han for 25 år siden hadde et forhold til en annen AUF-er. Myrli var 26 år. Damen var 18. Det varte noen måneder, og kvinnen har aldri levert noe varsel, eller klaget. Likevel blir det nå altså brukt mot ham. Han er vraket som presidentkandidat, og fratatt plassen i presidentskapet.

Det er forståelig at Arbeiderpartiet er ekstremt nøye på hvem de foreslår til det viktige vervet, den forrige kandidatens miserable karriere som stortingspresident tatt i betraktning. Men der et frivillig forhold mellom to voksne mennesker kan legge en politikers karriere i grus, kan andre oppføre seg på samme måte uten at vi hører et pip. Et par tilfeller kan nevnes her, omtrent like gamle som Myrlis historie, fordi de er allment kjente og omtalt tidligere. Det er flere paralleller: Godt voksne menn, unge kvinner. Menn i posisjoner til å hjelpe de unge damene opp og fram. Unge kvinner som kan komme i et avhengighetsforhold, og som selvfølgelig kan føle seg presset til å være med på ting de egentlig ikke vil, fordi mennene er i posisjoner til å gjøre nær sagt hva som helst. At unge kvinner faktisk selv kan ønske et slikt forhold, er et ikke-tema.

Kaia Huuse (som etter min mening har stemme og talent som en middels nordnorsk amatørkorsanger ) fikk omsider platekontrakt. Høsten 1997 gikk Huuse i studio med 22 år eldre Jan Eggum som produsent. De ble samboere, og fikk barn sammen, før forholdet tok slutt i 2014. Nå er Eggums utkårede en 27 år yngre sykepleier. En annen gitarkamerat, Lillebjørn Nilsen, hadde tidlig på 1990-tallet et forhold til 27 år yngre, og svært ung, ungdomssekretær i AUF. I forbindelse med en annen politisk skandale, har Anne Larsen selv beskrevet dette som et fint forhold, og i en kronikk påpekt at i Norge finnes det to aldersgrenser: En juridisk seksuell lavalder, og en annen moralsk. Skal vi ta med Sissel Kyrkjebø og 25 år eldre Eddie Skoller i samme slengen?

Hvorfor er det ingen av dagens moralske hylekor som forlanger at Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen skal gå av som visesangere? Hvorfor blir de ikke tvunget til å trekke seg fra Gitarkameratene, og levere tilbake Spellemannsprisene?

En helt annen og blomstrende bransje er godt voksne, for ikke å si menn med lav markedsverdi, som henter purunge «thaibruder» og tar dem med til Bortgjømtgrenda i Nord-Norge. Mennene er i en overlegen maktposisjon. De rår over midler til å løfte den unge vakre – og kanskje hele hennes familie – ut av fattigdom. Mennene blir ikke fradømt all ære; tvert imot belønner og berømmer samfunnet dem fordi den unge kvinnen føder barn, noe som gjør at skolen i bygda opprettholdes. Så berges jobben til læreren også.

Jeg har ikke spesiell sans for godt voksne menn som er sammen med svært unge kvinner, uansett hvilken arena mennene opptrer på. Men jeg klarer ikke å slutte meg til hylekoret som har bestemt seg: Nå skal vi ta dem, politikerne altså. Uansett om det skjedde for 25 år siden. Er politikere en spesiell type mennesker, laget sånn at disse fritt kan settes i gapestokken og fratas all makt og ære, mens det å spille gitar gir moralsk fripass? Dobbeltmoral er som kjent bra. Mister man den ene, har man alltids den andre igjen.

 

En maskulin utfordring

Gutter og menn topper alle de dårlige                    
 statistikkene.                                                           

«Du får manus utdelt allerede på fødeklinikken. Alt avhenger av om du får rosa eller lyseblått teppe», ifølge LOs Ingunn Yssen. Og det er de som får blått teppe, som er taperne. 

19. november er Mannsdagen. En dag som markeres hvert år også i Norge, men med et beskjedent antall arrangementer og oppmerksomhet. Kvinner har forsøkt å latterliggjøre dagen - er det synd på menn liksom, de som voldtar og tjener mye mer enn oss damer, ha ha. Og det er sant: Drittsekker kommer i alle fasonger og farger. Og kjønn. 

Kvinner har fått positiv særbehandling helt siden den første likestillingsloven ble vedtatt i 1978. Det var både riktig og nødvendig den gang. Men over 40 år senere er bildet forandret. Sakte har det grodd fram en erkjennelse av at noe er blitt urovekkende skjevt. Gutter og menn toppe alle de dårlige statistikkene, med god margin. Flest gutter dropper ut av skolen, og er for lengst forbigått av jenter både når det gjelder karakterer og høyere utdanning. Menn leder selvmordsstatistikken suverent, og langt flere menn enn kvinner er ufrivillig single og barnløse. Og har de fått barn taper de i barnefordelingssaker fordi retten automatisk går ut fra at mødene er best for barna. For å nevne noen felt der menn mer eller mindre er plassert på historiens skraphaug. 

Så bekymringsfull er utviklingen at det er flere som forsker på hvorfor det er blitt slik. I 2019 avga Stoltenberg-utvalget sin innstilling med tiltak mot uheldige kjønnsforskjeller i skolen. Likestillingssentret KUN arbeider med flere prosjekter som er særlig relevant for menn, blant annet når det gjelder forebygging av selvmord. Kilden kjønnsforskning har også sett på menns situasjon. Og i Hurdalsplattformen sier Støre/Vedum-regjeringen at det skal nedsett et nytt mannsutvalg for å undersøke menns likestillingsutfordringer. 

Mannsutvalget kan jo begynne med å se på staten selv, for eksempel likestillingsloven. I juni 2017 ble en ny likestillings- og diskrimineringslov vedtatt i Stortinget. Omtrent uten offentlig debatt. En kjønnsnøytral lov var målet, men sånn ble det ikke. «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn», heter det i § 1 i den reviderte loven. I samme paragraf, litt lenger ned: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Verdens største selvmotsigelse, med andre ord. 

Eller utvalget kan se på praksisen til Nav. Av til sammen 18 saker om barnebortføring der en forelder i Norge måtte betale barnebidrag, var alle menn. Mødre, der menn stakk av med ungen til utlandet, slapp det samme. Nav forskjellsbehandler gjennomført på grunn av kjønn. Menn er taperne; også i disse sakene. 

Legg så til at det er fritt fram å snakke nedsettende om gutter og menn. Gutter mobbes mest, og ofte i det stille, viser forskning. «Menn som pusher femti» eller «gamle gubber» er en mye brukt hersketeknikk spesielt fra yngre kvinner, som i stedet for å manne seg opp til å ta debatten, driver direkte mobbing. Tenk deg om det var motsatt, og menn sa det samme om kvinner, og hvilket ramaskrik det ville blitt. Menn derimot, må finne seg i det. Det også.

Sviket mot de sykeste

Tirsdag gikk en psykisk syk mann til angrep på
tilfeldige mennesker i Oslo. Han ble skutt av   
 politiet.                                                              

«Falsk trygghet er tross alt bedre enn ingen trygghet», mener bedriftsrådgiver Øistein Rosen. Egentlig ikke.

Så har det skjedd igjen. En alvorlig psykisk syk mann går til angrep med kniv – for andre gang. Heldigvis ble angrepet på tilfeldige mennesker avverget. Men til en høy pris. En som åpenbart trengte beskyttelse mot seg selv døde av skudd avfyrt av en politibetjent som nå ligger knivstukket på sykehus.

Først av alt: De aller fleste psykisk syke er ikke farlige. Likevel må det påpekes at hendelsen i Oslo tirsdag ikke er noe enkeltstående tilfelle. I løpet av de siste fem årene er 55 – femtifem -  mennesker drept av personer med alvorlige psykiske problemer, viser en gjennomgang av drapssaker Adresseavisen nylig har gjort. Det er et uhyggelig høyt tall, som forteller at en dom om tvunget psykisk helsevern gir samfunnet en falsk trygghet. I det siste tilfellet, var den avdøde ute på permisjon fra nettopp psykiatrien.

Det er andre tall som underbygger at noe er alvorlig galt med det psykiske helsevernet. Politidirektoratet har slått alarm om at flere psykisk syke vil begå grove voldshandlinger i framtiden, og at flere drap kunne ha vært unngått. Bare fra 2016 til 2020 har antallet bevæpnede politioppdrag knyttet til psykiatri økt fra 1266 til 2599. Oppdrag der våpen altså har vært nødvendig. I tillegg kommer 48.000 psykiatrioppdrag uten våpen.

Etter en lovendring i 2017 ble terskelen for tvangsinnleggelse av alvorlig syke hevet. Det har gjort samfunnet mer utrygt, mener blant annet politiet. Statistikken forteller at det stemmer. Alle som har hatt en alvorlig psykisk syk i nærheten, vet at de syke selv ofte ikke skjønner at de er nettopp det: syke. Dermed nekter de å samtykke til innleggelse. Loven skal evalueres, sier regjeringen, som fikk en lignende sak fra Kongsberg i fanget samme dag den tiltrådte. I mange tilfeller kan tvang nettopp være god omsorg, påpeker fagfolk. 

Det er opplest og vedtatt politikk at flere psykisk syke skal behandles poliklinisk. Mens det i 1998 var over 6.000 sengeplasser i psykiatrien, er døgnplassene systematisk bygget ned til omtrent halvparten. Samtidig er antallet som dømmes til psykisk helsevern markant økt, noe som presser ut andre pasienter. Døgnoppholdene er på under én uke i snitt. Så overlates pasientene mer eller mindre til seg selv og medisinene sine. «Svingdørspolitikk», der syke kommer raskt ut - og raskt inn igjen.

I tillegg er kvaliteten i psykiatrien blitt dårligere, når det gjelder de aller sykeste pasientene.  Kvaliteten på sykehus måles etter hvor få som blir tvangsinnlagt, og hvor kort tid de er innlagt. Det er helt gale parameter, sier rettspsykiater Randi Rosenqvist til NRK Nyheter. Hun vet hva hun snakker om, og var den som anbefalte at knivmannen skulle dømmes til tvungen psykisk helsevern etter knivstikkingen i 2019. Som om pasienter som er potensielt livsfarlige for seg selv og andre kan telles og måles på samme måte som kneoperasjoner.

Samfunnet svikter både de alvorlig syke og oss andre. For selv om pasientens rett til å bestemme over eget liv skal respekteres, så går det en grense et sted. Ikke minst for de sykes egen del. De må hindres fra å havne i situasjoner der de kan ødelegge sitt eget liv. Og andres.

At dette skjer gang på gang er – unnskyld uttrykket – helt psykt.

Ikke helt etter programemt

Konserten til Kari Bremnes i Stormen ble        
 utsolgt på kort tid. Andre sliter.                         
                    

«Mennesker venner seg til ting de bruker, mens ting de ikke bruker, vil forbli fremmede», ifølge forfatter og professor Jon Bing (1944-2014). Og nye vaner tilegner vi oss raskt.

Samfunnet har fungert tilnærmet normalt etter at Norge gjenåpnet, men det har langt fra vært normale tilstander. Etter nær to år med generelle restriksjoner, har mange lagt seg til nye vaner. Det merkes. I flere fylker svikter passasjerene kollektivtrafikken. Det meldes om så stor nedgang at det blir kutt i tilbudet, hvis ikke regjeringen forlenger ordningen med kompensasjon for tapte billettinntekter. Det har flere årsaker, blant annet at mange fortsatt velger hjemmekontor noen dager i uka, frykt for overfylte busser med passasjerer uten munnbind og at flere kjører elbil. Nordland har foreløpig ikke meldt om kutt i kollektivtilbudet.

Netthandelen har gått til himmels, og det er ingenting som tyder på at den vil dale til nivået før pandemien igjen. Andelen av befolkningen mellom 16 og 79 år som sier de har handlet på nett de siste tre månedene, har økt med 11 prosent sammenlignet med samme periode i 2020. Det er de godt voksne over 55 år som har oppdaget hvor bekvemt det er å handle hjemmefra, og få varer levert på døra eller i postkassen. Netthandling var ikke alle godt voksne fortrolige med før pandemien. Nå har de fått nye vaner.

Også kulturlivet merker at folk har vært nødt til å holde seg hjemme så lenge. Konsertprogrammet er tettpakket av artister som ivrer etter å stå på scenen igjen. Det er flest studenter og yngre som omfavner utelivet igjen. Og mens noen konserter, som appellerer til dette publikumet, selges ut på få minutter er det andre som sliter med billettsalget. Det er en stor utfordring å selge billetter over hele landet, melder styrelederen i Nemaa, en bransjeorganisasjon for artistmanagere og bookingagenter i Norge. Norske Konsertarrangører melder om det samme. Sammenlignet med høsten før pandemien, er nedgangen på 30-35 prosent i en del av konsertmarkedet. Teatrene frykter også at det blir vanskelig å få publikum tilbake, etter nedstengning og en nær åtte uker lang teaterstreik på toppen. Folk har funnet på noe annet å gjøre i mellomtiden.

Det er altså ikke bare bare å få samfunnet tilbake til normalen. Nye vaner gir nye utfordringer for både næringsliv og kulturliv. Selv i regioner der det er praktisk talt null smitte for tiden, er samfunnet endret til å være mer innadvendt. Det er i hovedsak godt voksne som ikke er like utadvendte som før. Det er denne aldersgruppen som i stor grad bærer klassiske konserter, litteraturfestivaler og teaterforestillinger på sine skuldre. Dørstokkmila er blitt for lang. Ubehaget med tette folkemengder uten munnbind for stort. Nye vaner er like vanskelig å vende som gamle.  

Koronapandemien har langtidsvirkninger, langt utover de fysiske som mange som har vært syke kjenner på. Heller ikke det har samfunnet hatt beredskap for.  

En ubehagelig bivirkning

Å påføre barn og unge sykdom med vilje er
ingen god idé.                                              

«Det heter den sunne fornuft fordi den ikke smitter», mente den tyske forfatteren Otto Ludwig (1813-1865).

Han har rett – og dette må gjentas. Nå er det korona foreldre vil påføre sine barn. I Gloppen er kommuneoverlegen kjent med at det planlegges smittefester for barn og unge, ifølge NRK. Unger ned i barnehagealder skal påføres smitte. Tanken bak er i og for seg grei: Barn blir sjelden alvorlig syke av covid-19, og er barnet først smittet opparbeider kroppen immunitet. Men den ubehagelige bivirkningen av smittefestene, er at unger og ungdommer kan være syke uten at de engang merker det. De kan bringe smitten videre, til foreldre for eksempel, som selv om de er vaksinerte, kan viruset med seg på arbeidsplassen. Så har vi det gående igjen. I Gloppen har smitten eksplodert, noe som kan føre til smittestengte skoler, barnehager og helsetjenester.

Dette skjer altså samtidig som smitten stiger urovekkende i flere norske kommuner, som Tromsø og Trondheim. I Tromsø er kapasiteten på UNN sprengt, og operasjoner må utsettes. Strenge tiltak innføres; det er nesten «rykk tilbake til start». I Nordland er to døde av korona i løpet av vel ei uke, og Nordlandssykehuset har gått til gul beredskap. Trondheim vurderes strenge tiltak. Verdens helseorganisasjon (WHO) er dypt bekymret over den urovekkende økningen i koronasmitte i Europa, med de konsekvensene det kan få for antallet som blir alvorlig syke, og kapasiteten i helsevesenet.

Samtidig sier en professor i immunologi ved Cambridge-universitetet at smittefester for unge kan bli et fenomen helsemyndighetene må regne med. Folk vil invitere til fester slik at unge ikke risikerer å bli syke når de blir eldre. Men ettersom vaksine nå er godkjent også i Norge for barn og unge mellom 12 og 15 år, er det strengt tatt ingen grunn til å invitere til smittefester. Det er bare å ta vaksinen. Vaksinen fikser ikke alt. Men den hjelper på.

Dette er ikke noe nytt fenomen. Det finnes lukkede grupper i sosiale medier der foreldre søker etter smitteringer. De ønsker å påføre sine barn sykdommer som meslinger, røde hunder og vannkopper. Vaksinemotstanderes egoistiske innsats for å holde liv i potensielt dødelige barnesykdommer har vi altså også i Norge. Foreldre som unnlater å vaksinere – og som selv kanskje er vaksinert på alle bauger og kanter - skjønner ikke hva de leker med. WHO hadde håpet å utrydde meslinger for godt innen 2015. På verdensbasis døde 140.000 mennesker av sykdommen i 2018. I perioden 1999- 2018 ble det rapportert om til sammen 127 dødsfall på grunn av meslinger i EU- og EØS-land. Utbruddet var så stort at Folkehelseinstituttet advarte mot å ta uvaksinerte barn med på ferie til en rekke land. Over 20.000 ble smittet i Europa bare i 2017.

Nå har flere land påbudt vaksine for innbyggere for å få bukt med pandemien, enten for enkelte yrkesgrupper, som helsepersonell, eller hele befolkningen over en viss alder. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) slo i vår også fast at obligatorisk vaksinering er «nødvendig i et demokratisk samfunn». Ingen stat har rett til å tvangsvaksinere befolkningen, men sanksjoner kan settes inn. Overført til Norge: Regjeringen har mulighet til å påby vaksine i spesiell tilfeller, men det er ikke aktuell politikk. Vaksinering skal være frivillig. Men når smittede nå igjen dør på sykehus og helseinstitusjoner, blant annet fordi uvaksinert helsepersonell kan ha brakt viruset med seg, er det på tide å flytte uvaksinerte til andre jobber enn direkte kontakt med pasienter. Litt som med røykerne. Ditt valg å røyke, men da får du gjøre det et annet sted.

Når vi tenker på hvor mange millioner som er reddet fra alvorlig sykdom eller den sikre død på grunn av vaksinering, er det direkte tragisk at noen tror de kan fikse pandemien selv. Hele pandemihåndteringen kan settes i spill fordi noen heller vil ha smittefester. De bidrar til at pandemien tar siste stikk …

Katastrofe for dyrevelferden

Det er ikke bare i fjøs og driftsbygninger dyr
  vanskjøttes.                                                    

«Et skritt tilbake er et skritt i riktig retning, dersom man er på feil vei», er et sitat som tillegges tidligere Høyre-statsminister Jan. P. Syse (1930-1997). All reversering er altså ikke bakstreversk.

Noe er alvorlig galt i Mattilsynet, mener fortvilte forskere på innsiden. De vet om dyr som lider, men må lukke øynene. Mattilsynet – som skal kontrollere dyrevelferden i Norge, pluss mye annet - er et tilsyn som ikke drar på tilsyn. Det som skjer er katastrofalt for dyrene.  – Folk aner ikke hvor lite kontroll vi har, sier veterinær og tillitsvalgt Britt Helene Villand Lindheim til NRK. Nå kan ikke de verste dyreholdene prioriteres lenger.  – Vi må prioritere mellom de verste, og de aller verste, sier veterinæren. Årsaken er stadige «ostehøvelkutt» i etaten, som har ført til mangel på ressurser. Fra januar til april ble det gjennomført 781 tilsyn med fokus på dyrevelferd. I samme periode i 2019 var tallet 3074. Det sier det meste.

Samtidig, i alle landets kommuner: Dyrevernnemndene er grupper med vanlige folk uten fagkompetanse, men med svært god peiling på dyr. Før brukte Mattilsynet dem til å sjekke bekymringsmeldinger fra publikum, primært om kjæledyrs velferd. To personer fra nemndene kjørte rundt og banket på dørene, mens Mattilsynet konsentrerte seg om de aller verste sakene. Hundrevis av dyr fikk det bedre på grunn av nemndene. Men i 2020 kom det en ny instruks fra Mattilsynet, om at nemndene ikke har myndighet til å gjennomføre selvstendige inspeksjoner, eller til å fatte enkeltvedtak. Konkret betyr dette nedprioritering også av kjæledyr, som dyrevernnemndene tidligere har hatt oppsyn med.

Det virker beint ut sagt merkelig at nemndene ikke lenger får gjøre sin del av jobben, all den tid Mattilsynet åpenbart ikke er i stand til å gjøre sin. Å si nei takk til hjelp fra dyrevenner med i overkant god kunnskap om dyrevelferd, minner om en annen sak. Som nå reverseres. Med Sykepleierforbundet i spissen, ble hjelpepleierne skviset ut av sykehus og andre helseinstitusjoner på 1990-tallet. Helseforetakene gikk til masseoppsigelser av hjelpepleiere. De ble erstattet av innleide sykepleiere, til en mye høyere kostnad. Resultatet ble at sykepleiere, spesielt innen eldreomsorgen, har vært nødt til å bruke mye av arbeidstiden sin på helt andre oppgaver enn det de er utdannet for. Som vasking, rydding og sammenlegging av klær. En ressursbruk helt bak mål, spesielt siden det er skrikende mangel på sykepleiere.

Nå tas det grep. I Bodø gjennomføres det et prosjekt der man rendyrker sykepleiere til sykepleierfaglige oppgaver. At en sykepleier kan si «nei jeg kan ikke vaske gulvet, for jeg må dele ut medisiner, og det kan ingen andre gjøre», har blant annet ført til mindre behov for innleide sykepleiere. På den annen side, må det ansettes eller leies inn assistenter og folk til renhold. Altså noe som minner om jobben de tidligere hjelpepleierne gjorde. Prosjektet er så vellykket at det har vakt nasjonal interesse.

Så mens Mattilsynet åpenbart ikke er i stand til å gjøre jobben sin, er personer med stor kunnskap om, og erfaring med, kjæledyr skviset ut av dyrevelferden. Hvem taper på det? Dyrene.

Som sagt: Ett skritt tilbake er et skritt i riktig retning hvis …

Barns lek med døden

Den sørkoreanske serien "Squid Game" har
fått skylden for hvordan barn leker.              

«Barndommen er det riket der ingen dør», mente den amerikanske forfatteren Edna St. Vincent Millay (1892-1950). Det kommer an på hvordan man ser det.

«Squid Game» er en sørkoreansk tv-serie, som er blitt enormt populær. Kort sagt handler det om mennesker i desperat pengenød som blir invitert til å delta i et spill med livet som innsats.  Det konkurreres i kjente, enkle barneleker, og den som vinner kan håve inn store pengesummer. De som taper, blir skutt og dør. På Netflix har serien en aldersgrense på 16 år, men i hjemlandet har den 19-års aldersgrense.

Med aldersgrense på 16 år i Norge skulle en tro småunger ikke har fått med seg serien. Men den har nådd barneskolen, og også barnehagen, melder NRK. Barna i Gvarv læringsverkstedet barnehage leker «rødt og grønt lys». En lek de har lekt mange ganger før, lenge før serien «Squid Game» kom på tv. Men denne gangen har leken utviklet seg til det mer voldelige, og det tilskrives serien.  – De ble «drept» hvis de ikke gikk videre i leken, forteller styrer i Gvarv læringsverksted barnehage, Liv Fossheim. Barna mener dette er en harmløs lek. Likevel foreslås det nå at voksne skal være ute og veilede barna i leken. Det er ingen god idé.

Voksene får altså lettere panikk over at unger blir «drept» under lek, og sender tekstmeldinger til foreldrene. Men lenge før tv-en kom til Norge var det å «dø» en del av selve leken. Tenk på cowboy og indianer, med henholdsvis knallpistol og pil og bue. Det var om å gjøre å «drepe» flest mulig av fienden, som måtte legge seg ned og spille død hvis de ble truffet. Barneleker og sang som «Bro, bro brille» er ikke akkurat for sarte voksne. «Fare, fare, krigsmann, døden skal du lide»…,  og den som fanges havner i den sorte gryte. Kokt, der altså. Jentene hadde sine måter å leke «død». For eksempel tok den onde stemor livet av jenter ved at de måtte spise et forgiftet eple. Og så «døde» de. Og måtte ligge der «død» til prinsen kom.

Det finnes utallige eksempler på barneleker som har nettopp døden som en del av spillet, men som har ingenting å gjøre med den sørkoreanske tv-serien. Og som ikke ble oppfunnet etter at tv-en kom til landet. Det er noe panikkartet over en reaksjon der fagfolk anbefaler at ungene skal veiledes i leken. Barn leker voldsomme leker, det har de gjort til alle tider. Det er en måte å bearbeide voldsomme inntrykk på. Forsøk på å forby det, eller «veiledning» av leken, fører bare til at ungene stikker seg vekk for å gjøre forbudte og skumle ting. Jo mer forbudt, jo mer spennende.

Bare i tilfeller der voksne observerer direkte voldelig lek -  på ordentlig altså - og lek som kan være direkte farlig, er det greit å gripe inn. Ellers har ungene rett på privatliv de også. Leken er en av de sonene ungene skal få ha i fred, så langt som mulig. Derfor bør bekymrede voksne besinne seg mens leken ennå er god.

 

Spill for galleriet

Nok en utredning om Nord-Norge-banen, på
toppen av alle tidligere utredninger.              

«En dag da Satan fikk i sinn, at intet måtte skje, da satte han i verden inn den første komité», skrev den danske forfatteren og vitenskapsmannen Vilhelm Bergsøe (1835-1911). Han var framsynt, med tanke på dagens regjering.

Regjeringen Støre/Vedum har satt norgesrekord i utredninger. Hele 46 politiske saker skal utredes nærmere, blant dem noen av de mest kontroversielle, som abortloven og EØS-avtalen. På den måten skyver mindretallsregjeringen uenigheten foran seg, samtidig som det gir større spillerom i Stortinget når regjeringen ikke låser seg fast med tydelige standpunkt. Det er også et prokuratorknep -  altså et ufint, uærlig middel som man anvender for å skaffe seg en fordel på andres bekostning. I dette tilfellet for å skaffe seg en fordel hos dem som stemte Ap og Sp etter løfter om at Nord-Norge-banen skal bygges.

For dem som ivrer for en Nord-Norge-bane fra Fauske til Tromsø, var det en festdag av de sjeldne da Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre før lokalvalget i 2019 uttrykte støtte til saken. Utvilsomt presset av Senterpartiets sterke framgang, og Aps elendige valg i nord i 2017. I april i år sa også landsmøtet i Arbeiderpartiet ja. Mange jublet over et sikkert flertall i Stortinget, når også landets største parti kom på banen. Men landsmøtet har vedtatt det samme tidligere, har Ap-nestor Gunnar Berge påpekt. I 1981 ble følgende tatt inn i programmet: «Det treffes prinsippvedtak om bygging av Nord-Norge-banen, og planleggingen fullføres». Dette ble gjentatt med praktisk talt samme formulering i de to etterfølgende partiprogrammene. I programmet som ble vedtatt for 1985-89 ble det føyd til at arbeidet settes i gang når planleggingen gir grunnlag for det. I programmet for 1990-93 ble «arbeidet» byttet ut med «anleggsarbeidet». Etter det har formuleringen blitt vannet ut. Og ingenting har skjedd, til tross for at Ap har hatt regjeringsmakten i flere stortingsperioder.

Nå vet vi hvor alvorlig ment valgløftet var, og hvor motvillig Jonas Gahr Støre ga sin støtte banen. Alt for å demme opp for Senterpartiets framgang. Dagens samferdselsminister, Jon Ivar Nygård (Ap), kunne onsdag fortelle til VG at partiet ikke vil svare på om det faktisk blir en Nord-Norge-bane før i neste Nasjonal Transportplan. Som legges fram i 2025. Imens skal det utredes enda mer, på toppen av alle utredninger de siste hundre årene. Og på toppen av utredningen Jernbaneverket la fram i desember 2019, og utredningen Statens vegvesen jobber med nå, og som skal være ferdig i 2023.   

Altså kan svaret komme etter neste stortingsvalg. For det står vel ingen steder at planen må legges fram på våren? «Som mål å realisere …», som det står i Hurdalsplattformen, er også noe annet enn «… skal realiseres». Sånn kan Ap og Sp holde velgerne i ånde, både de som er for og de som er imot, uten å bli beskyldt for løftebrudd fra noe hold.

Utvilsomt et forsøk på å spore av hele saken.

Lønn som fortjent?

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og         
finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

«Tjener du fem til ti millioner, har du så mange egne penger å passe på at du gjør en dårligere jobb», mener milliardær Olav Thon. Han betaler sine egne direktører deretter. Det har gått riktig så bra.

Lederlønningene i staten, og statseide selskap, er en gjenganger. De har gått rett til himmels, til tross for ulike statsråders bønn om moderasjon. Som ingen hører på. Ifølge en ny undersøkelse tjener minst 300 ledere i staten mer enn statsministeren. Ledere i offentlig sektor, altså staten og kommunene, har hatt en lønnsvekst på hele 64 prosent i perioden 1997-2020, ifølge undersøkelsen presentert i Khrono. Økningen er betydelig høyere enn for øvrige ansatte i stat og kommune, og markant høyere enn lønnsøkningen for ledere i privat sektor. Det overrasker egentlig ikke.

Det er ikke bare i stat og kommune at lønnsutviklingen er hinsides – for lederne vel å merke. Også i statseide selskap sørger styrene får at mer eller mindre kvalifiserte toppledere får uanstendig høye lønninger og bonuser. For fire år siden la tidligere næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fram «Statens eierskapsmelding 2017», altså tilstandsrapporten om de selskapene staten eier helt eller delvis, som Telenor, Avinor, daværende Statoil, Statkraft og Posten. Meldingen viste de spinnville lønningene til topplederne. Åtte ledere tjente nær 100 millioner kroner i 2016. Seks av sjefene tjente over ti millioner.

Galopperende lederlønninger i staten og statlige selskap er gammelt nytt. Allerede i 2007 slo den rødgrønne regjeringen fast i en stortingsmelding at veksten i lederlønningene hadde vært høyere enn ønskelig, og at det var behov for å bremse utviklingen. Daværende statsminister Jens Stoltenberg sto i 2012 på talerstolen på NHOs årskonferanse og manet til et moderat lønnsoppgjør. Der kalte han det helt urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av de ansatte, hvis ikke også lederne holdt igjen.

Men gjorde de rødgrønne noe med det? Nei. Riksrevisjonen kritiserte da også departementenes evne til å følge opp utviklingen av lederlønningene. Siden den gang har lederlønningene i statseide selskap og offentlig virksomhet gått bare én vei: oppover. Lønnsfesten har blitt direkte utagerende.

Noen forsvarer alltid de uanstendig, og i noen tilfeller ufortjente, høye lønningene. Blant dem forvalter Jan Petter Sissener, som slett ikke er bekymret. Han kaller diskusjonen «tåpelig», og viser til at lønnsnivået er mye høyere i det store utland. Et standardargument ellers er at Norge må betale for de beste lederne, og for å holde på kompetansen. Men er det noen som noensinne har sett en karavane av dyktige folk forlate hjørnekontorene i norske, statseide bedrifter for å ta en enda bedre betalt jobb i utlandet? Nei, ikke jeg heller. 

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) lover å bremse utviklingen, som han lovet i valgkampen. Og i tråd med det som står i Hurdalsplattformen. Der heter det blant annet at regjeringen skal «Sikre at lederlønnsutviklingen i offentlig sektor ikke overskrider det som er gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet». Ordet moderasjon brukes i en annen sammenheng. Noe som ikke betyr særlig mye, all den tid tre prosent på millionbeløp gir adskillig mer penger i pungen enn tre prosent på ei gjennomsnittlig lønn. Og Vedum presiserer at dette bare er i virksomheter som Nav og Forsvaret, ikke statlige selskap, han vil «sette på bremsene med full kraft». I vanlige bedrifter skal styrene fortsatt bestemme.

Moderasjon? Særlig…

 

Tull om ull

      Bunadsgeriljaen har vært på barrikadene før.
Damene må på barrikadene igjen.           
                                      

«Hvis en ung pike ønsker å gå i fred for mannfolk, har jeg bare ett råd å gi henne: Bruk ullstrømper», mente den amerikanske spaltisten Walter Winchell (1897-1972). Hvis noen av dagens unge jenter skulle ønske å følge dette utdaterte rådet, kan de få problemer. Ull er nemlig tull, mener noen.

EU vil at alle produkter som selges i Europa skal merkes med sitt miljøavtrykk. Det er dårlig nytt både for bunader og ullstrømper. I en kronikk publisert på Tekstilforum pekes det på at tall og data som mates inn i Product Environmental Footprint (PEF) for tekstiler og fottøy, gjør at bunader kommer på listen over de minst miljøvennlige plaggene. Sammen med lederhosen. En bunad av polyester vil derimot få toppscore, særlig om den er laget av resirkulerte plastflasker. EU ønsker at forbrukerne skal kunne ta grønnere valg. Flere aktører i tekstilbransjen har også fått på pukkelen for lemfeldig omgang med begreper som «mer bærekraftig» eller «grønt».

I og for seg prisverdig. Men når vi ser på hva løsningen er, mister mange av oss tråden. For hva har PEF øverst på «verstinglisten» når det gjelder tekstiler? Naturfibre som silke, alpakka, skinn, bomull og ull. I motsatt ende av skalaen, og altså «miljøvennlig», settes resirkulert polyester. Som er resirkulert plast, som igjen er laget av fossile, ikke-fornybare ressurser. Vi skal altså kle oss i plast, mens naturfibre som ull skal velges vekk. Da kan vi samtidig si adjø til nye bunader til konfirmantene, varmt ullundertøy med unike egenskaper, alle småprodusenter som bruker naturfibre i produktene, tradisjonsrikt håndverk i skinn eller ull, og designere som sverger til naturlige materialer. Samtidig kan vi gratulere de store, globale produsenter av plastfibre og deres interesseorganisasjoner. De vil utvilsomt vinne på at resirkulert plast i form av polyester og viskose stemples som «grønne». Og dermed bærekraftige.

Det er selvfølgelig miljøvennlig å resirkulere plast. Og naturfibre setter utvilsomt store miljøavtrykk. Tekstilbransjen står også for hele åtte prosent av verdens klimautslipp, ifølge FN. Men å klassifisere naturfibre som «verstinger», og anbefale folk å velge oljebaserte produkter for at de skal velge «miljøvennlig», er mildt sagt en merkelig grønnvasking. Ull er for eksempel hundre prosent nedbrytbart, mens syntetiske fibre trenger 30-40 år på å brytes ned, og kan etterlate mikroplast i naturen.

EUs ordning for miljømerking er fortsatt under utvikling, og ennå ikke endelig vedtatt. Målet er at den skal settes i verk i 2022/23. Gjennom EØS-avtalen vil ordningen også gjelde i Norge. Bunadsgeriljaen har vært på barrikadene før, og bør kjenne sin besøkelsestid også i denne saken. Norge må protestere. Selv har jeg fortsatt bunaden og skjorta jeg fikk til konfirmasjonen for over femti år siden.

Hvis ikke det er bærekraftig, så vet ikke jeg.

Ei akterutseilt næring

Britt Elin Johansen fra Mehamn er en av flere 
kvinnelige fiskere som ar fortalt om seksuell   
trakassering og mobbing om bord.                  

«… om en fisker var så uheldig å møte et kvinnfolk på vei til båten, var dette et dårlig tegn. Da måtte man snu og vende hjemover igjen, krysse dørkarmen innomhus før man kunne starte turen på ny», er en av mange myter knyttet til fangst på havet. Utrolig nok er fiskeryrket fortsatt fullt av mannfolk som tydeligvis tror på sånt.

Det er kommet flere historier som har skapt bølger. En av dem fra Susanne Mortensen, som i en kronikk på NRK Ytring fortalte om hårreisende seksuell trakassering fra mannlige kolleger om bord i ulike fiskefartøy. Det er så drøyt at det knapt er til å tro. Og det er altså ikke enkelttilfeller, på en båt med spesielt ubehøvlet og tilbakestående mannskap. Susanne Mortensen, som er utdannet innen fiskeryrket, har meldt fra. «Jeg er flau over foreninger, rederier, lag, kolleger og alle andre som bare sitter på gjerdet og ser på at jeg som kvinnelig fisker blir trakassert og mobbet på det groveste», skriver Mortensen blant annet.

Man behøver ikke vite forskjellen på en sjark og ei skøyte for å forstå at fiskerinæringen er håpløst akterutseilt sammenlignet med andre mannsdominerte yrker. Der Forsvaret og Politiet gjennom de siste 20-25 årene virkelig har satset på å endre holdninger og rekruttere kvinner, oppfører altfor mange mannlige fiskere seg fortsatt som neandertalere i møte med kvinnelige kolleger.

Vel nok er fiskeryrket hardt, og tonen kan være tøff. Men en sånn unnskyldning holder ikke vann.

Og hva gjør Norges Fiskarlag med saken? Leder og generalsekretær skriver kronikk om at «Slik kan vi rett og slett ikke ha det», og lover å rydde opp. Kjell Ingebrigtsen, med lang karriere i Fiskarlaget, de siste åtte årene som leder, fossror i et forsøk på å virke ansvarlig. Men meldinger om trakassering av kvinner i fiskeryrket er slett ikke av ny dato, eller en overraskelse for ledelsen. Det er 30 år siden kvinnelige yrkesfiskere begynte å varsle. Et enkelt søk viser blant annet at i 2014 sto en annen ung, kvinnelig yrkesfisker fra Finnmark fram og ropte varsku om den samme sexsjikanen og trakasseringen. Uten at Fiskarlaget, fiskebåtrederne, den enkelte skipper eller mannlige kolleger, som alle har en ansvar for å slå ned på trakassering, har gjort nevneverdig mye for at damer skal orke å fortsette i yrket.

I august la fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) fram en rapport og strategi for bedre likestilling i fiskeriene. Det er satt av 1,5 millioner kroner for blant annet å rekruttere flere kvinner, og til holdningsskapende arbeid mot trakassering. Rapporten imponerer ikke en av de få kvinnelige yrkesfiskerne som faktisk finnes. Hun kaller den å slå inn åpne dører. Statsråden har også påpekt at ingen politikere kan vedta å endre holdningene til mannskapet om bord. Det har han selvfølgelig rett i. Hver enkelt har ansvar for egen oppførsel, og rapporten kan derfor fort bli et velmenende slag i lufta, hvis ikke politikere, og ikke minst fiskeriorganisasjonene, tar saken på alvor.

Det kvinner i fiskeryrket utsettes for er rystende. Det er så en får lyst til å ønske svart hav og evig sjøsyke over alle menn som oppfører seg som beskrevet. De skjemmer ut ei hel næring, og sender ryktet til bunns. Litt av en fangst …

Kraften i et håndtrykk

En åpen, utstrakt hånd; finnes det noe mer 
symboltungt enn det?                                  

«Du kan ikke håndhilse med knyttede never», påpekte Indias tidligere statsminister Indira Gandhi (1942-1960). En dypere mening enn en overfladisk diskusjon om tilbake til normalen etter pandemien.

Allerede uker før Norge ble gjenåpnet, tok noen til orde for at vi skal droppe den årtusen lange tradisjonen med å ta hverandre i hånden når vi møtes for første gang, eller når en avtale skal forsegles. En fersk undersøkelse gjennomført av Nordstat for NRK viser at mange tror at den lange perioden med strenge koronarestriksjoner gir varige endringer i måten vi hilser på. Seks av ti vil begrense håndhilsing, og et stort flertall vil fortsette med å holde avstand.

At det tar tid å ta tilbake gamle omgangsvaner, spesielt siden pandemien på langt nær er over heller ikke i Norge, er ikke så underlig.  Verre er det når enkelt bruker restriksjoner på grunn av pandemien til å rettferdiggjøre egne, høyst private, grunner for at vi skal slutte å håndhilse. Noen fordi de rett og slett ikke liker hudkontakt med fremmede mennesker. Andre vil helst slippe både bakterier og dvaske, slappe håndtrykk som sender dårlige signaler, og slår et slag for bukking og neiing, og favoritten namasté. Én, som betegner seg selv som konservativ muslim som aldri håndhilser på menn hevder til og med at «… håndhilsing har aldri vært en norsk norm». Så historieløs er det ikke lov å være.

For håndtrykket er en over tusen år gammel tradisjon her til lands. Forskning.no kan fortelle at håndtrykket – handarband eller handsal - omtales i gamle norske og islandske lover. Små og store avtaler, fra giftermål og eiendomskjøp til salg av råvarer, ble signert med håndtrykk som var svært forpliktende. Fysisk kontakt gjennom håndtrykk har hatt tilbakeslag gjennom ulike epidemier, som Svartedauen og ebolaepidemien i Afrika, men har alltid kommet tilbake. En av forklaringene er kanskje at disse gestene gir et dypere signal, tror adferdsforsker Val Curtis ved London School of Hygiene and Tropical Medicine. En mulig grunn til at håndtrykk overlever, er at hilsenen signaliserer at folk stoler nok på hverandre til at de vil risikere å dele mikrober.

Ut fra smittevernhensyn er det opplagt lurt å holde fingrene fra fatet. Det begrenser ikke bare korona, men alle andre sykdommer som spres via håndtrykk og nærkontakt. Men å droppe håndhilsing for bestandig er et feilgrep. Vi skal ta håndtrykket tilbake, litt etter litt, nå når koronaepidemien slipper taket. Skal vi være hundre prosent skjermet mot mulig smitte må vi fortsette med kohorter og munnbind inn i evigheten.

En åpen, utstrakt hånd; finnes det noe mer symboltungt enn nettopp det? Det signaliserer tillit og respekt. Et håndtrykk forteller så mye mer enn et bukk eller en hånd lagt inn til brystet. Det er avvæpnende, også i dag når knapt noen bærer våpen. Et fast håndtrykk og åpen, direkte øyekontakt sier noe om mennesket du møter. Også når den andres er slapt og klamt, og blikket unnvikende.

Vi må kort sagt ta grep om hverdagen igjen.

Hvem skal redde kloden nå?

Ronald Reagan og Margaret Thatcher klarte å
få hele verden med på å hindre datidens store
miljøkatastrofe.                                                 

«Istedenfor å undertegne et internasjonalt forbud bør vi få amerikanerne til å bruke hatt og solkrem», mente Donald Hodel, som var USAs energiminister i perioden 1982-85.  Ozonhullet over Antarktis var et faktum. Freon var synderen. Perspektivene skrekkelige: Millioner kom til å dø av hudkreft, hvis ikke noe ble gjort.

Nok en FN-dag denne uka, forbigått i stillhet. 16. september var Internasjonal dag for bevaring av ozonlaget. Folk under 40 år sier kanskje ozon… what? En potensiell miljøkatastrofe ble hindret fordi alle nasjoner i verden samlet seg og løste et problem som truet kloden. Men nå er ozonhullet over Sørpolen større enn Antarktis. EU-instituttet Copernicus Atmosphere Monitoring Service melder at hullet den siste uka har vokst «betraktelig» og nå er større enn 75 prosent av tidligere registrerte ozonhull på dette stadiet i sesongen, på ei liste som går tilbake til 1979. Knapt noen bryr seg.

En kort og helt uvitenskapelig repetisjon er nødvendig: På midten av 20-tallet utviklet en kjemiker en gass til bruk i kjøleskap og airconditionanlegg. Den kunne brukes til mye mer enn det, fra spraybokser med deodorant og insektmiddel, til stolputer og romraketter. Miljøkonsekvensen ble først oppdaget av forskere i Antarktis på 1980-tallet: Det var hull i ozonlaget, og det ble større og større. Ozonlaget beskytter Jorden mot de livsfarlige UV-strålene. Det var en potensiell katastrofe.

Forskerne som tidlig oppdaget sammenhengen, jobbet i ekstrem motvind. Ikke minst fra den kjemiske industrien i USA, som produserte nettopp freon, ifølge en dokumentar på NRK. Alvoret begynt likevel å gå opp for verdens ledere, inkludert president Ronald Reagan, som selv hadde hatt hudkreft på nesen. Reagan trosset motstanden mot regulering hos egen energiminister og i Senatet, og ga i 1985 klarsignal for at USA kunne spille en aktiv rolle for å løse problemet. I 1987 kom den første forpliktende avtalen om å redusere bruken av freon – Montreal-protokollen – som omfattet alle vestlige land. Englands første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher, som selv var utdannet kjemiker, skjønte også alvoret. Hun la en vitenskapelig dimensjon inn i politikken. «Jernkvinnen» troppet opp i FN i 1990, og advarte over 100 land om konsekvensene. Det virket. Alle verdens land sluttet seg til avtalen.

En lang historie kort: Forbruket av ozonreduserende stoffer er redusert dramatisk, hullet i ozonlaget har blitt mindre og mindre og forskere spådde at det vil være helt lukket i 2050. Det slår kanskje ikke til, slik utviklingen ser ut.

En konservativ B-skuespiller uten spesielt miljøengasjement, og en markedsliberalistisk baronesse som ville privatisere alt på bekostning fellesskapet, klarte altså å løse datidens store miljøutfordring. Ikke helt alene selvfølgelig. Men det hadde aldri blitt noen verdensomspennende avtale uten dem.

I slutten av oktober åpner FNs klimatoppmøte, Cop26. Å få til en global avtale om dagens store miljøutfordring, klimaendringene, synes å være i det blå, ettersom USA og Kina er på kollisjonskurs. Så hvem skal redde kloden nå?

Når blir det vanlige folks tur?

Folk som havner på Stortinget er en helt
egen klasse.                                         

«Det er rart at vi aksepterer at en minoritet – som de med høyere utdanning faktisk er – skal dominere blant de folkevalgte», uttalte Mímir Kristjánsson fra partiet Rødt nylig. Som nyvalgt representant på Stortinget er han én av få uten høyere utdanning. Det forsterker at stortingspolitikere er en egen klasse.

Khrono, avisa for høyere utdanning, har sjekket utdanningsnivået til alle toppkandidatene til de ni store partiene som stilte til valg nylig. 84,5 prosent av partienes førstekandidater har høyere utdanning i en eller annen form. I befolkningen ellers har til sammenligning bare 34,6 prosent høyere utdanning. Partiet som ligner befolkningen best er Fremskrittspartiet. Over halvparten av Frps toppkandidater har ikke høyere utdanning. Partiet for folk flest, med andre ord. I andre enden av skalaen finner vi Venstre, der tre av fire har master eller mer. I befolkningen ellers har én av ti master eller mer.

Det er ikke bare utdanning som gjør at den politiske eliten skiller seg fra folk flest. En annen undersøkelse viser at nesten alle stortingspolitikere som ble valgt inn, er karrierepolitikere. De har bakgrunn som kommune- og fylkespolitikere og ordførere, med knapt med yrkeserfaring. Ser man hundre år tilbake i tid, blir forskerne slått av hvor stabil andelen karrierepolitikere har vært. Andelen er på over 80 prosent etter 2. verdenskrig. Skal du gjøre karriere som rikspolitiker i Norge, er du med andre ord nesten nødt til å gå gradene nedenfra og oppover i et parti. Det har både fordeler og ulemper. Fordelen er at det velges inn folk som kan politikk, og det er stort sett flinke folk som klatrer til topps i et parti. Men det finnes unntak. Ikke alle parti har spesielt begavede eller dyktige folk å sette på topp. De kan likevel havne der.

Det er altså en helt egen klasse som er kommet inn på det nye Stortinget. Sammensetningen speiler på ingen måte befolkningen. Noe som får den samme Rødt-politikeren til å påpeke at vi aldri ville ha akseptert at for eksempel åtte av ti på Stortinget var menn. Da er det rart at vi aksepterer at en minoritet av folk med høyere utdanning faktisk dominerer i parlamentet.  Han bruker Arbeiderpartiet som eksempel, der over 84 prosent av toppkandidatene har mer utdanning enn oss andre.  Ap tar matematisk hensyn til kjønn, legning, innvandrerbakgrunn, fylke og så videre. Det er ikke noe problem. – Men når det kommer til klasse, utdanning og yrkesbakgrunn er det plutselig ikke samme logikk som gjelder, sier Kristjánsson.

Det er partiene som suverent bestemmer hvem som skal toppe listene til stortingsvalget. Kun en håndfull av partienes medlemmer har innflytelse på nominasjonslistene, og å endre rekkefølgen ved valg er kun en teoretisk mulighet. Det er derfor partienes ansvar å sørge for at de som topper listene faktisk gjenspeiler befolkningen de skal representere. «Nå er det vanlige folks tur», har for eksempel Ap gjentatt gjennom valgkampen. Bare ikke når det gjelder politikerne.

  

En hyllest til kvinnene

Ingen fancy slagord eller prangende logo. De     
  titusenvis av frivillige i N.K.S. jobber mest i           
det stille.                                                             

«Vi har humanistisk arbeid i dag også, men det er blitt grådig. Når humanitære organisasjoner ber om å komme i testamentet ditt, driver de med likplyndring», uttalte forfatter Lars Saabye Christensen da den første boka i serien «Byens spor» ble gitt ut i 2017. Inspirasjon til bøkene fant han i sin avdøde mors sirlig håndskrevne protokoller fra Fagerborg avdeling av Røde Kors. Kvinnene, som med begrensede midler drev sitt veldedige og humanitære arbeid i bydelen i Oslo fra 1950-tallet og fram til 1972, er lett å gjøre narr av i dag. Det gjør ikke Christensen. De er hans helter; fra en tid som er forbi.

At verden har forandret seg også på dette feltet, fikk vi en påminnelse om denne uka. Da kunne AN fortelle at Bodø Sanitetsforening legges ned etter 124 år. Eller går i dvale. Damene i foreningen – ja, for det er damer i hovedrollen også i Bodø – har prøvd å få de unge med. Men ingen har tid, eller lyst. Den foreløpig siste lederen, Sidsel Ross Møllersen (85), understreker at det er satt av penger om noen ønsker å blåse liv i Bodø Sanitetsforening igjen.

For dagens unge er det lett å overse og undervurdere godt voksne damer, de fleste med hvitt hår, som på utradisjonelle måter har skaffet penger til veldig mange gode formål. Salg av fastelavnsris er én av dem, og den mest kjente. Bjørkerisene med fjær i mange farger symboliserer noe, og Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) selger fastelavnsris for 10-12 millioner kroner hvert år. Det er ikke mye som forsvinner i administrasjon og millionlønninger til lederne, som vi ellers ofte ser i de store, humanitære organisasjonene. Hver eneste krone av salget går til gode tiltak i lokalmiljøet, og til å finansiere forskning som gir livsviktig kunnskap om kvinners helse. Også i Bodø har Sanitetskvinnene satt varige spor etter seg.

Norske Kvinners Sanitetsforening er Norges største kvinneorganisasjon med 40.000 medlemmer, det store flertallet er kvinner. Frivillighet er nøkkelordet. Landet rundt gjør kvinner en formidabel innsats, stort sett i det stille. I 2020 ble det samlet inn 23,2 millioner kroner fra medlemmer, private givere, lokal- og fylkesforeninger, ifølge årsmeldingen for 2020. I tillegg kom det inn 10,1 millioner kroner i medlemsinntekter. Kvinnene jobber i hovedsak i det stille, i samme ånd som kvinnene i «Byens spor», ofte i skyggen av de mer utadvendte organisasjonene med egen PR-avdeling og klippekort i mediene. Noen av dem Lars Saabye Christensen mener driver likplyndring. Det er ikke «Saniteten» vi først tenker på når vi nakker om humanitær innsats eller kvinners helse. Selv om N.K.S. har vært pioner i mange viktige saker for kvinner. Årsmeldingen er imponerende.  

«I de små ting frihet, i de store ting enighet, i alle ting kjærlighet», er mottoet. Ingen fancy slagord. Kjemisk fritt for publikumsfrieri og selvskryt. Ingen moderne, tidsriktig logo, som ingen skjønner hva forestiller. De holder på den gamle trekløveren, som trolig er like gammel som foreningen selv. Med andre ord: bunnsolid.

En kurv full av råtne epler

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og familien har bodd
gratis i Oslo i ti år mens han var bosteds-          
registrert på gutterommet hos foreldene.         

«Vi må skille mellom folk og politikere, det er ikke helt det samme», ifølge forfatter, filosof og forlegger Tore Stubberud. Som om vi ikke visste det fra før.

Gang på gang avsløres høytlønnede stortingspolitikere som grådige snyltere som utnytter systemet for egen vinning. Kort fortalt: Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og familien bodde gratis i pendlerleilighet i Oslo, mens han eide eget hus i Lillestrøm som han leide ut og tjente godt med penger på. Mens vanlige folk har fått kraftige kutt i pendlerfradraget har Ropstad bodd gratis i pendlerleilighet i Oslo – i ti år. Arbeiderpartiets Tellef Inge Mørland eide leilighet i Oslo, men søkte og fikk tildelt pendlerleilighet. Torsdag ble kjent at også SVs nestleder Torgeir Knag Fylkenes leier ut sin engen leilighet, mens han  bor gratis i Stortingets. Ingen har brutt noen regler, uttaler Stortingets direktør til VG, noe jusseksperter bestrider. De er ikke de første som gjør dette. I 2019 ble det avslørt at Himanshu Gulati (Frp) fikk gratis pendlerleilighet, mens han faktisk eide fire leiligheter i Oslo. Som han leide ut og tjente penger på.

Og det er da vi som ikke har begge hendene i statens velfylt sparegris sier: Hæ? Hva i all verden driver de på med der nede på Løvebakken; eier de ikke magemål? Hvordan kan politikerne vedta regler for seg selv der det er lovlig å kare til seg skattebetalernes penger på denne måten – på toppen av alle andre goder?  2019 foreslo Rødt å stramme inn på reglene for pendlerboliger, en «Lex Gulati», men både KrF og Ap stemte imot. Det forstår seg; om å gjøre å verne om egne goder.       

Det er ikke bare leiligheter politikerne trikser med. Tidligere Frp-representant fra Nordland, Jan Arild Ellingsen, har fått over 800.000 kroner i etterlønn, som han ikke skulle ha. Ellingsen er ikke alene om et bedrageri som ville ha ført enhver Nav-klient i fengsel.  Minst fem tidligere stortingsrepresentanter må betale tilbake etterlønn de urettmessig har tusket til seg etter forrige stortingsvalg. En fiskeriminister fra Troms, Geir-Inge Sivertsen (H) fikk også lønn fra hjemkommunen som han ikke hadde krav på. I 2020 måtte han gå av etter bare fem uker i statsrådstolen. Ved siden av leiligheter og etterlønn finnes det også andre måter å melke systemet på. I fjor ble Mazyar Keshvari (Frp) dømt til 11 måneders fengsel for juks med reiseregninger. I november må Arbeiderpartiets Hege Haukeland Liadal møte i retten for det samme.

Vi snakker ikke om ett råttent eple i kurven, det er ikke overraskende ettersom Stortinget skal gjenspeile befolkningen. Det er en hel haug. Det er det aller mest bekymringsfulle. Det etterlater et inntrykk av at det er en akseptert ukultur blant folkevalgte at alle smutthull skal utnyttes til det ytterste, for egen vinning. En utenforstående kan fort tenke at garvede politikere og rådgivere lærer opp nykommerne på Stortinget i hvordan sno seg mest mulig i et regelverk som ikke alltid er tydelig, og som er basert på tillit. Signalene dette sender fra våre fremste folkevalgte, er ødeleggende for tilliten til politikk - og politikere. Er det noen som fortsatt lurer på hvor politikerforakten kommer fra? 

Ingen er tjent med plettfrie politikere, og alle kan gjøre feil. Men det er forskjell på en tabbe, og bevisst juks. Paradokset er selvfølgelig at mens vanlige folk havner i fengsel for lite, slipper dagens politikere unna med altfor mye.

Det er noe som heter at vi får de politikerne vi fortjener. Nei, det gjør vi ikke.