«Istedenfor å undertegne et internasjonalt forbud bør vi få
amerikanerne til å bruke hatt og solkrem», mente Donald Hodel, som var USAs
energiminister i perioden 1982-85.
Ozonhullet over Antarktis var et faktum. Freon var synderen.
Perspektivene skrekkelige: Millioner kom til å dø av hudkreft, hvis ikke noe
ble gjort.
Ronald Reagan og Margaret Thatcher klarte å
få hele verden med på å hindre datidens store
miljøkatastrofe.
Nok en FN-dag denne uka, forbigått i stillhet. 16. september
var Internasjonal dag for bevaring av ozonlaget. Folk under 40 år sier kanskje
ozon… what? En potensiell miljøkatastrofe ble hindret fordi alle nasjoner i
verden samlet seg og løste et problem som truet kloden. Men nå er ozonhullet
over Sørpolen større enn Antarktis. EU-instituttet Copernicus Atmosphere
Monitoring Service melder at hullet den siste uka har vokst «betraktelig» og nå
er større enn 75 prosent av tidligere registrerte ozonhull på dette stadiet i
sesongen, på ei liste som går tilbake til 1979. Knapt noen bryr seg.
En kort og helt uvitenskapelig repetisjon er nødvendig: På
midten av 20-tallet utviklet en kjemiker en gass til bruk i kjøleskap og
airconditionanlegg. Den kunne brukes til mye mer enn det, fra spraybokser med
deodorant og insektmiddel, til stolputer og romraketter. Miljøkonsekvensen ble
først oppdaget av forskere i Antarktis på 1980-tallet: Det var hull i
ozonlaget, og det ble større og større. Ozonlaget beskytter Jorden mot de
livsfarlige UV-strålene. Det var en potensiell katastrofe.
Forskerne som tidlig oppdaget sammenhengen, jobbet i ekstrem
motvind. Ikke minst fra den kjemiske industrien i USA, som produserte nettopp
freon, ifølge en dokumentar på NRK. Alvoret begynt likevel å gå opp for verdens
ledere, inkludert president Ronald Reagan, som selv hadde hatt hudkreft på
nesen. Reagan trosset motstanden mot regulering hos egen energiminister og i
Senatet, og ga i 1985 klarsignal for at USA kunne spille en aktiv rolle for å
løse problemet. I 1987 kom den første forpliktende avtalen om å redusere bruken
av freon – Montreal-protokollen – som omfattet alle vestlige land. Englands
første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher, som selv var utdannet
kjemiker, skjønte også alvoret. Hun la en vitenskapelig dimensjon inn i
politikken. «Jernkvinnen» troppet opp i FN i 1990, og advarte over 100 land om
konsekvensene. Det virket. Alle verdens land sluttet seg til avtalen.
En lang historie kort: Forbruket av ozonreduserende stoffer
er redusert dramatisk, hullet i ozonlaget har blitt mindre og mindre og
forskere spådde at det vil være helt lukket i 2050. Det slår kanskje ikke til,
slik utviklingen ser ut.
En konservativ B-skuespiller uten spesielt miljøengasjement,
og en markedsliberalistisk baronesse som ville privatisere alt på bekostning
fellesskapet, klarte altså å løse datidens store miljøutfordring. Ikke helt
alene selvfølgelig. Men det hadde aldri blitt noen verdensomspennende avtale
uten dem.
I slutten av oktober åpner FNs klimatoppmøte, Cop26. Å få
til en global avtale om dagens store miljøutfordring, klimaendringene, synes å
være i det blå, ettersom USA og Kina er på kollisjonskurs. Så hvem skal redde kloden
nå?
