Dyre knask og billige knep

Livredd klovner, men ikke andre masker.

«I skrivende stund er jeg altså den kjipeste mora i verden. Det er litt av en attest», skrev en noe oppgitt mor på leserbrevsidene i AN for noen år siden. Hun hadde nektet poden på ti å feire halloween, og ymtet frampå at foreldre kanskje burde stå imot kjøpepresset. Og fikk gjennomgå på leserbrevsidene og innringerspalten.

Det var på denne tiden av året, nå når handelsstanden skal tjene millioner på halloweenkostymer og ditto pynt. Stadig flere tar den importerte skikken til avskrekkende høyder, man kan få angst av mindre. Norske forbrukere vil legge igjen rundt 285 millioner kroner på knask og kostymer i år, viser beregninger fra Virke Analyse.  

– Halloween har på få år vokst seg til å bli et høydepunkt for både barn og voksne, sier Bror William Stende, direktør for faghandel i arbeidsgiverorganisasjonen Virke. I år vil hver nordmann i gjennomsnitt bruke 55 kroner på halloweeneffekter, godteri og skumle dekorasjoner ifølge direktøren, som forsøker å holde maska mens han gnir seg i hendene.

Før het det allehelgensaften, den katolske minnefesten for helgener og martyrer som ikke har egen dag i kalenderen. Det vil si, dagen heter fortsatt det i kirkelig sammenheng. Men feiringen med skrekk og gru, og knask eller knep, har helt tatt over, og satt opprinnelsen og kirken i skyggen.

Feiringen kommer fra USA, som Valentinsdagen, som i løpet av et par tiår har festet seg som dagen det skal kjøpes blomster, eller konfekt, eller andre typer gaver. Stakkars dem som ikke får et valentinkort engang.

Halloween har sin opprinnelse i en pavelig bulle fra 749, som fulgte engelske og irske immigranter på 1600-tallet til det senere USA, dog med elementer fra andre lands emigranter. Halloween har på 1900-tallet særlig blitt markert i USA, der utkledde barn går fra hus til hus og tigger godteri med ordene «trick or treat». Opprinnelig ble neper brukt til lykter av irene, men i senere ble nepene byttet ut med gresskar. Det var lettere tilgjengelige i USA, ifølge Wikipedia.

I Sverige fikk feiringen et slags gjennombrudd 1995, og i Norge rundt 2000, drevet frem blant annet av påvirkning fra amerikansk massekultur. Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal mente i 2010 at barnehagenes behov for høstaktiviteter var hovedårsaken til at høytiden ble populær i Norge på 2000-tallet. Den andre viktige årsaken var økt mediemangfold, med en langt bredere amerikansk kulturpåvirkning enn da folk flest bare hadde tilgang til to-tre tv-kanaler.

Jeg skal ikke ta fra noen gleden ved å iføre seg heksekostymer, eller tenne lys i uthulede gresskar. Denne helga skal unger kle seg ut som – jeg vet ikke hva – med det skal være noe nifst, noe som faktisk kan gjøre andre unger skikkelig redde. Voksne også for den saks skyld, det er mange voksenfester med halloween som tema.

Det er ganske pussig, sett i lys av at folk i ukevis har vært livredde for ungdommer med klovnemasker. Og ganske skremmende.

En latterlig forestilling

Are Kalvø får oss til å le, stort sett av andre.

«Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet», påpekte den danske filosofen Frithiof Brandt (1892-1968). Det er derfor det lages drøye vitser også om de mest alvorlige hendelser; de er simpelt hen lynavledere.

Nylig var det verbal storm i et vannglass mot Mannegruppa Ottar. Det er en lukket gruppe der det fortelles grove - og for noen - usmakelige vitser. Fordømmelsen var unison.

I motsetning til mange andre, gjorde partiet Rødts representant i Bodø bystyre, Andreas Tymi, noe for å finne ut hva denne utskjelte og stigmatiserte gjengen egentlig driver med. Han meldte seg inn i ett døgn, og gikk grundig igjennom alt som ble skrevet. Kort fortalt: Han fant ingen oppfordring til vold eller voldtekt, derimot var det flere titalls innlegg som skjelte ut de barnslige idiotene som hadde skrevet lignende ting tidligere. Det var nesten en parodi på en lukket gruppe for menn: innlegg om biler og verktøy.

Hans konklusjon er at Mannegruppa Ottar slett ikke er så fæl likevel, selv om det har forekommet overtramp, som ble luket vekk.

Også jeg tar avstand fra sjikane og trusler, enten det er mot kvinner eller menn. Kvinner ja… Tro endelig ikke at kvinner bruker silkehansker, eller er mer fintfølende. Kvinneguiden har et forum der de samme vitsene deles som på Mannegruppa Ottar. Og gjett om navngitte folk sjikaneres, som Sophie Elise. Hun får så de falske øyevippene flagrer.

I april ble sykkelorganisasjonene krenket fordi en programleder i Nitimen dro den gamle vitsen om syklister og bildøra. Klagen deres havnet i selveste Kringkastingsrådet. Nei, det er ikke en vits.

De fikk svar av satiriker og forfatter Dagfinn Norbø, som i en kronikk påpekte at humordebatter rir verden. Tyrkia holder seg i 2016 med en president som nå har gående 2000 saker om at han er blitt fornærmet. Han eier ikke selvironi. Slik sett er han en arving etter den store keiser Napoleon, som i 1797 rett og slett forbød den gjøglerske teaterformen Commedia dell´arte.

Alle temaer som inneholder konflikt, vil generere humor. Uten konflikt ville verden aldri sett verken drama, teater, film, romaner og tv-serier – eller standupkomikere. Det er sånn vi overlever. Kan det vitses om et dypt alvorlig tema, som voldtekt av menn, fjernes også tabuene.

Søndag måtte en politisk rådgiver fra Frp, Atle Simonsen, legge seg paddeflat etter at han hadde servert nettopp det: en vits om voldtekt av menn. Det var altså standup. TV 2s plasserte til og med en politisk kommentator i tv-ruta for å understreke alvoret. En direkte latterlig forestilling.

Ærlig talt folkens, nå må vi slutte å bli krenket for den aller minste filleting, uansett om vitsen er både drøy, plump og usmakelig. Nå går det knapt an å fortelle den om tomaten som gikk over veien og ble påkjørt, og hva ble den da? Ketchup. Det kan jo finnes en grønnsakdyrker som blir krenket på tomatens vegne.

Når navlen er nærmest

Eldre er ikke bare problemet, de er også en del av løsningen.

«Ingen er så arrogant som en ungdom som akkurat har oppdaget en gammel idé og tror det er hans egen», mente den amerikanske journalisten Sydney J. Harris (1917-1986).

Han forutså kanskje holdningene til Dagbladets kommentator, Aksel Braanen Sterri, som syns det er morsomt å trakassere og kritisere godt voksne mennesker. «Gjerrige gamlinger» kaller han dem i en kommentar 11. oktober.

Bakgrunnen er at en kino i Oslo fortviler over at det bare er «gamlinger» som ser storfilmen «Kongens nei». Kinoen får ikke solgt popcorn, eller annet snop. «Gamlingene har vel med seg sur kaffe på termos og matpakke, i den grad de spiser noe som helst. Det får være grenser for utskeielser…», skriver 29-åringen i en kommentar som grenser til regelrett mobbing, og der han gulper opp fordommer om eldre mennesker. Han beviser samtidig at de mest trangsynte og fordomsfulle finnes blant dem under 30; han er selv et glitrende eksempel.

Det er for øvrig ikke første gang Dagbladets mann gjør sitt aller beste for å stemple godt voksne. De fikk skylden for at brexit ikke fikk det utfallet han ønsket. Det var «feil» folk – de eldre - som frarøvet ham og hans generasjon muligheten til å være med i et europeisk fellesskap.

«Ageism» - aldersdiskriminering – er et begrep som ble lansert av Robert Neil Butler i 1969 for å beskrive diskriminering av seniorer. Butler beskrev «ageism» som en kombinasjon av tre elementer: forutinntatte holdninger om eldre, alderen i seg selv og institusjonell praksis og politikk som fremmer stereotype holdninger om godt voksne. Ved siden av mange andre ting var Butler den første direktøren av National Institute on Ageing i Maryland, USA.

En verdensomspennende studie fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at fordommer mot eldre er utbredt. I en undersøkelse med 83.000 deltakere svarte 60 prosent at de mente den eldre generasjonen ikke ble respektert. Ifølge WHO er fordommer mot eldre like utbredt som tilfellet var med rasisme og kvinnediskriminering for 30-40 år siden.

Dagbladets kommentator passer perfekt inn i bildet; full av fordommer som han er.

Framtiden er pensjonert; ingen tvil eller uenighet om det. Eldrebølgen kommer til å by på betydelige utfordringer framover, på flere samfunnsfelt. At det kjøpes for lite snop er ikke blant dem.

Men eldre er ikke bare problemet, de er også en del av løsningen: Få folk til å stå lengre i jobb enn til 62, sørg for at de tar vare på helsa sånn at helsebudsjettene ikke belastes før høyst nødvendig, oppmuntre dem til å være aktive slik at ikke hele Frivillighets- og Kultur-Norge faller sammen. Det er nemlig de som i stor grad bærer de to sistnevnte på ryggen.

Så i stedet for å fyre av sjikane mot folk over 60 - og beklage seg over hvilken generasjon som må bære byrden fordi folk blir gamle - bør også Dagbladets kommentator være i stand til å heve blikket.  Når nakken er bøyd, er nemlig navlen veldig nær.

 

 

 

 

Klovnestreker

Klovnemaske, av den onde og skremmende typen.

«Det jeg frykter mest er frykten», mente den franske forfatteren og filosofen Michel de Montaigne (1533-1592). Nå sprer frykten seg med rekordfart, også her til lands. Det er et forunderlig fenomen. Frykten utløses av noe som burde være uskyldig og morsomt: klovner.

Coulrofobi er betegnelsen på en irrasjonell og overdrevet frykt for klovner. Den er ikke uvanlig blant barn, men forekommer også blant ungdom og voksne. Folk kan få en sykelig angst for klovner etter å ha hatt en dårlig opplevelse med en klovn, eller etter å ha sett et vrengebilde av en klovn fremstilt i media, i en film, eller lest om det i en bok. Selv om ikke alle som lider av denne fobien opplever frykten i like stor grad, mener eksperter at så mange som én av sju har symptomer som er et utslag av coulrofobi, ifølge Wikipedia.

Starten på bølgen av dagens klovneskrekk kan spores tilbake til en hendelse i South Carolina i USA i slutten av august, der flere barn fortalte om klovner som hadde tilbudt dem penger for å bli med inn i skogen. Bekymrede foreldre kontaktet det lokale sheriffkontoret, som så seg nødt til å skrive en rapport om klovnene.

Etter det har mange dukket opp i manesjen, uten at det egentlig har vært direkte farlige situasjoner. En klovnemaske er nok.  Politiet i England skal også ha blitt gjort oppmerksomme på flere kontoer som er blitt opprettet i sosiale medier, der såkalte «Killer Clowns» forteller at de skal møte opp på ulike steder utkledd som klovner.

Inspirert av historier fra England og USA leker folk nå «skremmere» i sitt eget nærmiljø, også her i Norge. Det er rene sirkuset. Uskyldige klovnestreker egentlig, men folk blir vettskremt. To  gutter med masker, paraply og lekesverd ble jaktet av politiet i Salten forleden.

Redselen for klovner kan ha en rasjonell forklaring. Det hevdes at seriemorder John Wayne Gacy, som drepte minst 33 barn og unge på 1970-tallet, har utløst en varig klovnefobi i den amerikanske folkesjela. Gacy hadde tatt oppdrag som klovn i barnebursdager og selskaper, og fikk tilnavnet «Killer Clown» i mediene.

I 1986 skrev forfatter Stephen King skrekkromanen «It», om et monster som blant annet kan innta klovneskikkelse for å lure intetanende barn. Boka, og den påfølgende tv-serieversjonen, huskes godt av den oppvoksende generasjonen fra 80- og 90-tallet. Nå forsøker forfatteren å roe gemyttene. - På tide å roe ned klovnehysteriet - de fleste av dem er snille, de underholder barn og får folk til å le, har forfatteren skrevet på Twitter.

Men det er for sent. McDonald’s vennligsinnede sjefsklovn og maskot, Ronald McDonald, er allerede permittert.

Mest skremmende er likevel hvor lett en trend - og påfølgende hysteri - kan spre seg. Bak masken er vi skjøre sjeler, som selv en 13-årig narr kan bringe ut av fatning.  Det er ikke noe å le av. I motsetning til de aller fleste klovnene der ute.

 

 

En skikkelig kattepine

All sentimentalitet til side, kattene bør avlives.

«Hunder har eiere, katter har stab», er et utsagn med ukjent opphav. Og det stemmer. Bare se hvor langt enkelte strekker seg for å ta vare på hjemløse katter. Det er altfor mange av dem, og de formerer seg i rekordfart, gjerne med flere kull i året.  Men de har – bokstavelig talt – en hel stab som står på pinne for dem.

I det gamle Egypt var katten hellig. Den var knyttet til gudinnen Bastet, som sto for liv og fruktbarhet. Det var dødsstraff for å ta livet av en katt, og når familiens katt døde, var det stor sorg. Tusenvis av døde katter ble balsamert, så de skulle leve videre i den andre verden. Også Norden har hatt hellige katter. I norrøn tro kjørte Frøya, kjærlighetsgudinnen, i ei vogn trukket av katter. Vogna i Oseberg-graven er blant annet dekorert med gråtende katter.

Og hva har så Egypts gamle guder med det moderne Norge å gjøre? Kanskje ingenting. Men når NRK Nordland nylig kunne fortelle at det leies privatfly for å frakte 12 hjemløse kattunger fra Bodø til Tromsø, sånn at de skal slippe den lange kjøreturen, bør vi stoppe opp og spørre om vi har glemt hva katter faktisk er: dyr.

Det er altså ikke rasekatter vi snakker om; det er en egen kostbar, bransje.  

Mange behandler kattene sine elendig. De overlates til seg selv, og «ferieallergi» er et kjent begrep. Sterilisering og merking med chip er det altfor få katteeiere som tar seg råd til. De formerer seg i stor fart, og fødes til et tøft liv som bakgårdskatt.

De hjemløse kattene er et stort problem, og det er altfor mange av dem. Så mange at Dyrebeskyttelsen nylig tok med seg en veterinær og dro til Røst for å ta seg av en koloni på 150 forvillete katter. Dyrevelferden var så dårlig at 46 katter måtte avlives.

Dyrebeskyttelsen Norge tar inn 5.500 hjemløse dyr årlig, og 87 prosent av dem er katter. De er ofte avmagret, skadet eller syke. Dyrebeskyttelsen gjør en formidabel innsats, ved hjelp av frivillige hender og donerte midler. I fjor ble 160 katter tatt hånd om i Bodø, og dermed spart for lidelse. De ble adoptert bort, eller avlivet av Mattilsynet.

I 2013 brukte Dyrebeskyttelsen i Bodø 275.000 kroner på veterinærregninger for hjemløse klatter. Året etter ble det samlet inn 30.000 kroner for å operere kattene Sokrates og Leo. Førstnevnte hadde gått ute i to år, og hadde fire betente tenner, leser jeg i AN.

Det er altså ikke småpenger det er snakk om. At folk har råd til det, tyder på at nordmenn har for mye penger mellom hendene, og for lite nødvendig å bruke dem til.

Jeg er selvfølgelig klar over at katteelskere nå skyter rygg, og helst vil klore ut øynene mine. Og visst kan kattunger født bak en søppelkonteiner i en bakgård også være søte. Men trekk inn klørne. Det er på tide å legge all sentimentalitet til side, og gjøre både katter og samfunnet en tjeneste. Hjemløse katter bør avlives på en human måte.

Det er verken nødvendig eller ønskelig å gi dem ni liv.