Kampen om den digitale allmenningen

Det er mulig å snu på flisa, før enda flere skremmes vekk fra

å delta i debattene. 90 prosent av ytringene er faktisk ikke hat

eller sjikane.

«Internett blir torget for morgendagens globale landsby», ifølge Bill Gates. Grunnleggeren av Microsoft målbar det mange sa og tenkte på 1990-tallet. Internett skulle bli en demokratiserende arena for den opplyste samtalen, der hvem som helst har muligheten til å komme til ordet.  Sånn er det også blitt. Men ikke bare.

På årskonferansen til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) tidligere i uka ble en ny rapport lagt fram. Formålet med undersøkelsen er å vise hva slags debattkultur som faktisk eksisterer på sosiale medier. Av 2000 kommentarer som ble publisert på Facebook-sidene til NRK og TV2 i et gitt tidsrom, var 200 hatefulle ytringer. Det vil si nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende, og som rammer et individs eller gruppes verdighet, anseelse eller status i samfunnet.

Dette gjelder redigerte medier vel å merke, der redaksjonene følger med kommentarfeltene, og luker ut overtramp. Men ikke raskt nok, tydeligvis, ettersom ytringene er fanget opp i undersøkelsen. Hva som foregår i pølen av hat og trusler i de lukkede Facebook-gruppene, kan vi knapt forestille oss.

Og ja, vi må snakke om «menn som har bikket 50». De er klart overrepresentert som avsender av hatytringer. For dem er kombinasjonen bompenger, ung kvinne og etnisitet en eksplosiv cocktail. Ett eksempel er Oslos miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg, som tvinges til å bruke bil for å ivareta egen sikkerhet. Hun tror ikke hun hadde orket å ta jobben hvis hun visste hva hun gikk til. Ikke jobben i seg selv, men den massive hetsen og truslene hun utsettes for i kommentarfelt og på sosiale medier.

En annen som har fått føle hatet på nettet er Sumaya Jirde Ali (19). Hun svarer med å gi ut bok.  Og gir seg heldigvis ikke.

Hatytringer er et problem. Ikke bare for dem som rammes direkte – enten det er menn eller kvinner – men for demokratiet. Så store ord er det nødvendig å bruke.  Det skremmer folk fra å delta i den offentlige debatten, og fra å si ja til politiske verv. Vi går glipp av dyktige folk som kunne ha gjort en forskjell.

Likestillingsombudet fokuserer på de uakseptable ytringene. Det er forståelig ut fra ombudets funksjon. Enda bedre er det at politiet prioriterer denne typen saker, og at flere velger å anmelde trusler og sjikane. Netthets skal ikke foregå ustraffet.

Men det er mulig å snu på flisa, før enda flere skremmes vekk fra den offentlige debatten. Et overveldende flertall av ytringene i undersøkelsen – hele 90 prosent – er faktisk ikke hatefulle eller sjikanerende.  Det er helt akseptable meninger om ulike saker, og viser at internett kan fungere som den «globale landsbyen» Bill Gates drømte om. Det er positivt, og viser også at de fleste mediene er seg sitt ansvar bevisst. Redaksjonene følger med, luker ut det uakseptable, og stenger ute gjengangere som trår over grensene.

Det koster ressurser. Men til sjuende og sist kan det koste enda mer å la være.

Svart november

Mange går bokstavelig talt i svart og impulshandler ting de

ikke har råd til, eller trenger.

«Det er enhver amerikaners plikt å konsumere hver dag», sa USAs daværende president Dwight D. Eisenhower en gang på 1950-tallet. Nordmenn elsker Amerika, og det som gjelder der kommer før eller siden også hit. I tur og orden har vi adoptert Mothers Day, Valentine’s Day og Halloween. Nå er det Black Friday igjen. Det vil si; det har vært Black Friday lenge allerede. Handelsstanden har pøst på med tilsynelatende gode tilbud.  Nå heter det Black Week.

På forbausende kort tid har denne amerikanske skikken, som i USA er starten på julehandelen, og en oppfølger til Thanksgiving, fått fotfeste i Norge. Etter at dagen for første gang ble markedsført i november 2010, har den vokst med enorm kraft hvert eneste år. Det ventes omsetningsrekord. I år igjen. Det anslås at nordmenn skal handle for ufattelige 3,4 milliarder akkurat denne fredagen.

Og nær sagt selvfølgelig: Banker og finansieringsselskap – som kaster penger etter folk som fra før av har dårlig råd, det er de som trenger forbrukslån – står klare med «fleksible lån». Til skyhøy rente, naturligvis.

Ja visst finnes det gode tilbud, og noen kan gjør et kupp. Ikke minst de som står opp grytidlig og stiller seg i kø. Kanskje kvelden før.  Og er forberedt på håndgemeng og mulig slåsskamp om godbitene. Ikke sjelden finnes det bare ett eller to eksemplarer av tv-en på supertilbud akkurat denne dagen. Like ofte blir folk direkte lurt, advarer forbrukerøkonomer.

Etter fjorårets hysteriske handledag fikk et par av de store kjedene i elektronikkbransjen en kraftig ripe i lakken. Varene var slett ikke nedsatt. I noen tilfeller var de faktisk dyrere enn normalt. En prissammenligning gjennomført av Forbrukerrådet i år, av relativt dyre produkter fra fire ulike bransjer, viser at nesten halvparten av varene kostet akkurat like mye, eller mindre, tidligere i år.

Butikkene tvinges til å kaste seg på kjøpehysteriet og Black Friday, hevdes det. Er butikkene ikke med, går kundene bare et annet sted. Det lanserer også stadig nye spesielle handledager, nå prøver elektronikkbransjen seg på å importere Singles’ Day fra Kina. Andre går motsatt vei.  Bruktbutikken til Røde Kors annonserer med Green Friday- hav pris.  Ikea legger Black Friday på hylla, bokstavelig talt, og ber i stedet folk finne fram unbrakonøkkelen og stramme skruer og mutre på de møblene de allerede har.

Å skru til forbruket liker handelsnæringen dårlig. Miljøet og lommeboka derimot, er utvilsomt fornøyd med «strammedagen».

Nordmenn elsker rabatter, og lar seg lett lure til «gode» kjøp. Det er en slags massepsykose, der faren for impulskjøp er overhengende. Mange går bokstavelig talt «i svart», og handler over evne. De forsvarer seg med at «det var jo så billig, jeg sparte en femhundrelapp».

Like ofte er det egentlig stikk motsatt: Kunden har brukt en tusenlapp på varer han egentlig ikke har råd til, og slett ikke trenger.

En usedvanlig dårlig idé

Carl I Hagen er kontroversiell, også i eget parti. Det er en

dårlig idé å velge ham til Nobelkomiteen.

«2018: Carl I. Hagen vinner Nobels fredspris, etter å ha nominert seg selv, for sin heroiske kamp for mer gullkantede offentlige pensjonsordninger, til seg selv», ifølge den tidligere lederen i Sosialistisk Ungdom, Andreas C. Halse. 

Carl I. Hagen har først og fremst alltid vært mest opptatt av seg selv. Det er han nå også, når han for andre gang forsøker å plassere seg selv i den prestisjetunge Nobelkomiteen.

Onsdag ettermiddag besluttet Fremskrittspartiets gruppe på Stortinget at Carl I. Hagen skal erstatte Inger-Marie Ytterhorn i Nobelkomiteen. Mange komitemedlemmer har hatt politisk bakgrunn. Men prinsippet om at Nobelkomiteens medlemmer ikke samtidig skal være stortingsrepresentanter, har også Fremskrittspartiet vært enig i - i 40 år. Dette for å sikre uavhengighet, og skape distanse, til storting og regjering.

Nå vil altså Frp ha inn en aktiv politiker, som en slags heder og ære til en partiveteran som har uttalt at han savner seg selv i rikspolitikken.  En stortingsrepresentant, selv om det er en vararepresentant, vil svekke komiteens uavhengighet.

At et komitémedlem har tilhørighet til Fremskrittspartiet, behøver ikke å være en diskvalifikasjon i seg selv. Nåværende medlem, Inger-Marie Ytterhorn, har hatt plassen i tre perioder, det vil si i 18 år. Selv om lite lekker ut gjennom Nobelinstituttets vegger om arbeidet som foregår i komiteen, er det ikke noe som tyder på at Ytterhorn har gjort en spesielt dårlig jobb. Hun skiftes ut utelukkende fordi Carl I. Hagen, som ifølge seg selv ikke har greie på utenrikspolitikk, og aldri kunne ha vært utenriksminister, har sagt at han vil ha plassen. 

Det er vanlig kutyme at det enkelte parti får utnevne den kandidaten partiet selv velger til Nobelkomiteen. Stortingets behandling har til nå vært en formalitet, men både Ap, SV og Venstre varsler at de vil stemme ned kandidaten. Det hjelper nok ikke, så lenge Sp sier at partiet ikke vil blande seg inn i hvem Frp velger.

Ved siden av de formelle reglene er det selve personen Carl I. Hagen som er problemet. Han er fortsatt høyst kontroversiell, også innad i eget parti. Med sine mange ut- og innfall mot alt fra alenemødre, rusmisbrukere og falske brev om muslimer framstår han som direkte uegnet, selv om han udiskutabelt har solid og lang politisk fartstid.

Hagens forståelse av utenrikspolitikk kan oppsummeres i følgende sitater, signert Carl I. Hagen: «Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme bør spanjoler i Spania gjøre, hvis de vil jobbe med nordmenn». Eller dette: «Hvorfor skal vi overlate til andre land å få arbeidsplasser som følge av krigen mellom Iran og Irak».

Denne mannen skal altså være med på å vurdere fredspriskandidater fra hele verden, fra ulike politiske systemer og komplekse og uoversiktlige utenrikspolitiske situasjoner.

Med Hagen i Nobelkomiteen, er én ting sikkert: Det blir ikke fred å få.

Særdeles dårlig "byggeskikk"

Det er helt Texas i bygningsbransjen, og bemanningsbyråene

finner stadig nye, kreative måter å omgå reglene på.

«En kontrakt er en avtale som er bindende for den svakeste av partene», er et sitat med ukjent opphav. Vedkommende jobbet kanskje i bygningsbransjen. Mafialignende tilstander, drapstrusler mot inspektører, slavekontrakter for underbetalte, innleide bygningsarbeidere uten fast ansettelse, kriminelle nettverk og pulverisert ansvar. Det er Norge i 2017 vi snakker om.

Midlertidig arbeidskraft er igjen på den politiske dagsorden, etter at både Ap og Rødt har levert forslag om forbud i de mest utsatte bransjene. Det har vært utredninger i 2011, 2015, og 2017 som viser at det er helt Texas i bygningsbransjen. Nå er det nok utredninger, vi trenger et forbud, uttaler Bjørnar Moxnes (Rødt) til LO-Aktuelt.

Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) avviser forbud.  Det begrunnes med at bedriftene trenger fleksibilitet. I klartekst: Arbeidsgiverne skal fortsatt få skalte og valte med arbeidstakerne.  Ikke engang i bemanningsbyråene – de som leier ut ansatte til entreprenører – ønsker statsråden å kreve fast ansettelse.  Altså midlertidig ansatt i et bemanningsbyrå, som igjen leier deg ut til en midlertidig jobb på en byggeplass, gjerne i et land der du bare skal være midlertidig.  

Tro endelig ikke at problemet med midlertidige ansettelser kom da Norge undertegnet EØS-avtalen i 1992, og det ble enkelt å hente østeuropeiske håndverkere til halv pris. På begynnelsen av 1970-tallet, da utleiebedrifter for første gang ble en betydelig faktor i arbeidsmarkedet i Norge, var tonen enda skarpere enn i dag – paradoksalt nok også fra arbeidsgiverne. I protokollen fra Centralstyret i Norsk Arbeidsgiverforening i april 1970 heter det «Som sagt, den nærliggende årsak til denne situasjon er det fenomen at det kan operere bedrifter som driver regulær menneskehandel – for å si det slik, og som opptrer utenom alle retningslinjer (…).

Kort fortalt: Før fri flyt over grensene var arbeidsfolk mangelvare, og innleide vikarer fikk bedre betalt enn fast ansatte. De ble en trussel mot overskuddet.  1. juli 1970 ble det forbud mot privat arbeidsformidling. Det gjaldt i 29 år, helt til Bondevik I-regjeringen opphevet forbudet 1. juli 2000.

Historien viser oss at når mulighetene er der, så utnyttes vanlige folk som er på jakt etter jobb. I dag er bygningsbransjen en versting. A-krimsenteret i Oslo har avslørt 11 kriminelle nettverk, som bokstavelig talt driver menneskehandel.  Så sent som i oktober kunne AN fortelle at fem kroater, som knapt hadde holdt i en hammer tidligere, ble ansatt gjennom et bemanningsbyrå for å bygge omsorgsboliger på Vollsletta. De ble utnyttet på det groveste.

15. november går flere fagforeninger i bygningsbransjen til halvannen times politisk streik. De krever forbud mot innleid arbeidskraft på byggeplasser.  Nok er nok. Gang på gang lover bemanningsbransjen at de er seriøse. Like ofte finner de smutthull slik at reglene kan omgås.

NHO er selvfølgelig imot streiken. Det er tross alt ikke arbeidsgivernes overskudd som står på spill i 2017.

Med hjertet i halsen

Styret i Helse Nord holdere våre hjerter i sine hender.

Det føles ikke betryggende

«Den medisinske forskningen har gjort så store framskritt at det knapt finnes et friskt menneske lenger», ifølge den britiske forfatteren Aldous Huxley (1894-1963). Heldigvis gjør den medisinske forskningen store framskritt, til fordel for alle som før eller senere rammes av sykdom. Det gjelder de fleste av oss.

Det er en medisinsk merkedag akkurat i dag. 3. november 1967 utførte Christiaan Bernard verdens første hjertetransplantasjon på et menneske. Det skjedde i Sør-Afrika. Bernard hadde eksperimentert med hjertetransplantasjon helt siden den første vellykkede nyretransplantasjonen ble utført, så tidlig som i 1954.

Og hvordan gikk det med pasienten som fikk nytt hjerte? Mannen overlevde operasjonen, og levde i 18 dager. Han døde av lungebetennelse.

50 år etter det banebrytende framskrittet er det nærliggende med en oppsummering av dagens PCI- debatt. Kort fortalt: Er det bare universitetssykehuset i Tromsø (UNN) som skal få gi hjertepasienter den beste behandlingen, eller skal også Nordlandssykehuset i Bodø gjøre det, sånn at hjertepasienter i sør får et likeverdig helsetilbud med folk lenger nord?

Saken har vært langt fram for styret i Helse Nord to ganger, og ble på siste møte utsatt nok en gang. Det til tross for at det vel må være en av de best utredede, og mest debatterte, sakene styret noen gang har fått til behandling.

Underveis i debatten har blodet pumpet hett i årene til de involverte partene. Protestene fra Tromsø er massive. Det legges fram undersøkelser som viser at folk i Salten overlever også uten PCI. Noen dager senere slås det i operasjonsbordet med en annen undersøkelse, denne gang fra Folkehelseinstituttet, som viser at å overleve et hjerteinfarkt ikke er alt. Man skal også leve etterpå. Helst like lenge og godt som hjertepasienter i Troms, som får den beste behandlingen fordi de bor der de bor.

Nå er det finnmarkingenes hjerter det skal lyttes til før styret får saken til behandling for tredje gang. Finnmark kunne saktens trenge sitt eget PCI-senter. Og pussig nok. Alle involverte hevder at deres hjerte banker for pasientene; at det er derfor det settes i gang aksjoner og sendes protestskriv. Da skulle en tro at legene i Tromsø trippet av iver etter å lære opp folk i Bodø sånn at flere kan gjøre jobben, som ikke er noen heksekunst. Men nei. UNN tviholder på pasienter og kompetanse, og insisterer på at det bare skal være ett PCI-senter mellom Trondheim og Kirkenes,

På sidelinja sitter vi, de potensielle pasientene, med hjertet i halsen mens vi rister på hodet over dem som har blitt tildelt viktige jobber og ansvarstunge styreverv. De framstår som et godt dressert loppesirkus, med leger med åpenbare egeninteresser som sirkusdirektører. Sier  de hopp, så hopper styret. Igjen sitter en overbetalt Helse Nord-direktør med svekket autoritet og tillit, mens fagfolk både i Tromsø og Bodø mener de har vunnet en halv seier.  Taperne – pasientene – hører vi lite eller ingenting om eller fra.

Man kan få hjerteflimmer av mindre.