På tomgang

Tror statsminister Erna Solberg og regjeringen 
at viruset kan snakkes ihjel?                            

«Hva en tale mangler i dybden, har den ofte i lengden», ifølge den franske filosofen og forfatteren Montesquieu (1689-1755). Demonstrert til fulle den siste uka.

Når statsministeren varsler at hun skal holde en tale til folket, har det en helt annen alvorlighetsgrad og tyngde enn de ukentlige pressekonferansene vi har blitt så vant til det siste året. Det forventes at statsministeren skal si noe viktig til nasjonen. Noe alvorlig. Som for eksempel at det blir en ny nasjonal lockdown. Men hva fortalte Erna Solberg det norske folk søndag kveld? At vi har vært flinke. At det kommer en ny motbakke. Og at regjeringen kommer med nye nasjonale tiltak tirsdag. Redegjørelsen i Stortinget tirsdag kan grovt sammenfattes i en pressemelding av denne lengden: Regjeringen innfører ingen nasjonale tiltak nå. Kommunene skal få bestemme, og først hvis det ikke er nok til å få ned smitten, vil regjeringen om et par uker kanskje innføre nasjonal skjenkestopp og andre inngripende tiltak.

Motbakke var riktig nok byttet ut med at vi har enda en bratt bakke foran oss. Som om ikke både Stortinget og landet for øvrig har fått det med seg.

Å holde en god tale er en kunst. Det viktigste av alt er selvfølgelig at man faktisk har noe å si. Hvis ikke, ikke si noe. Den greske filosofen Aristoteles (384-322 f.Kr.) skjønte viktigheten av en god tale, og i verket «Retorikk» definerer han det som evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale. Retorikk er sentral fordi vi er politiske vesener, og politisk aktivitet består av kommunikasjon og debatt om felles valg og mål. For å vinne fram med sitt syn må man kjenne de tre dimensjonene ved overtalelse: pathos (følelser), ethos (karakter, altså talerens personlighet og innstilling, som tilhørerne må ha tillit til for å la seg overtale) og logos (de argumentene og begrunnelsene man presterer), ifølge Store norske leksikon.

Statsminister Erna Solbergs tale til folket flommet over av pathos. Som om vi er barnehagebarn som endelig har lært å gå på do, øste statsministeren ut floskler av typen «Det gjør meg stolt. Stolt av dere». «Vi har dere. Alle sammen. Vi har hverandre». «Vi har stått sammen om dette i et år nå. Hver og en av dere har bidratt til at vi skal komme oss ut av dette – sammen».

Regjeringen skal i hovedsak ha ros for hvordan pandemien er håndtert, men nå går den på tomgang.  Så spar oss for flere floskler og selvfølgeligheter, og nye taler om motbakker som vi skal gå sammen. Jeg orker simpelthen ikke å bli snakket til som et barn som må motiveres til å gå den siste kneika i skiløypa. De ansvarlige av oss – som er de aller fleste - kommer til å fortsette å følge påbud og anbefalinger, som vi har gjort i nøyaktig ett år i dag. Selv om det koster.

De to siste talene fra statsministeren, med omtrent null nyheter og tiltak, men med en flom av honnørord, reiser spørsmålet: Tror Statsministerens kontor at viruset kan snakkes i hjel?