Skyggeboksing

Skal velgerne vite hva kandidatene til bispe-

dømmerådene står for, må de selv ringe rundt til den

den enkelte.

«Jeg stemmer aldri for noen. Jeg stemmer alltid mot», proklamerte den amerikanske skuespilleren W.C. Fields (1880-1946). Da er det en forutsetning at velgerne i det minste vet hva kandidatene mener.

Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg rett rundt hjørnet. Kirkevalget, som berører drøyt 3,7 millioner medlemmer i Den norske kirke, hører vi mye mindre om. Enda mindre vet potensielle velgere hva kandidatene fra nominasjonskomiteene står for. Det kan fort bli et valg i blinde, og med et overrakende og uønsket resultat.

Valgordningen i Kirken er kronglete og uoversiktlig. I år stilles det tre lister i flere bispedømmer: Åpen folkekirke, Bønnelisten, samt nominasjonskomiteens liste. For de to førstes vedkommende står alle kandidatene på én samlet plattform - en programerklæring - som velgerne kan forholde seg til. Liberale Åpen folkekirke – som vant en historisk seier i homofilisaken under Kirkemøtet i 2016 – arbeider fortsatt for tro, håp og kjærlighet. For alle. Den konservative Bønnelisten vil videreføre den bibelske tro og tradisjon som Den norske kirke har vært tuftet på siden reformasjonen; altså skru klokka tilbake.

Bønnelista stiller ikke liste i Sør-Hålogaland, men anbefaler to kandidater det bør settes kryss ved i den tradisjonelle lista fra nominasjonskomiteen. Et forsøk på kumuleringskupp fra de konservative, som neppe vil lykkes.

Begge de to nevnte listene er to reelle alternativ. Men hva mener egentlig de 15 leke kandidatene nominasjonskomiteen forslår til bispedømmerådet i Sør-Hålogaland? Bortsett fra at listen «speiler et mangfold og oppfatninger», som det heter?

Ja, si det. Skal velgerne ha noen som helst opplysning om hva kandidatene står for i ulike saker må hver enkelt ringe rundt til hver eneste kandidat. Uforvarende kan faktisk sammensetningen av bispedømmerådene – som utgjør Kirkemøtet, kirkens «storting» - få en sammensetning stikk i strid med hva velgerne egentlig ønsker. De som bruker stemmeretten må rett og slett stole på at kandidatene, som kommer fra hele fylket, er ok folk som de er enige med.

Og det handler ikke bare om homofilisaken, som ikke er vunnet en gang for alle. Det handler også om andre viktige prinsipielle spørsmål, altså i hvilken overordnet retning «folkekirken» skal gå.

Utredningen «Styrket demokrati i Den norske kirke» (2008) la premissene for demokratireformen og for Kirkeforliket. Direkte valg til bispedømmerådene skulle styrke demokratiet, og heve interessen for og deltakelse ved kirkevalgene. Da er det rimelig uforståelig at Den norske kirke har en valgordning der velgerne må gjette seg til hva den enkelte kandidat mener. Det satses på generell tillit til personer, uten at disse er forpliktet på noe program. Et skinndemokrati, hvor enkeltpersoner som er innvalgt fritt kan utøve sin makt i kirken uten å ta hensyn til sine velgere, påpeker noen.

Også kalt skyggeboksing.

 

 

For døve ører

«Fordelen med å snakke med seg selv er at man i alle fall vet at noen lytter», ifølge den amerikanske journalisten og humoristen Franklin P. Jones (1908 -1980). Det kunne vært sagt i dag. Om alle toppolitikere.

Aldri reiser partitoppene så mye rundt i landet som akkurat nå. Og aldri hører vi så mange si at de har besøkt en eller annen bedrift eller institusjon, og der har de snakket med folk, og derfor vet de hva grasrota mener om dette eller hint, og dessuten treffer de mennesker utenfor politikken rett som det er, og er fullt ut informert om hvordan folk uten millionlønn og privilegier har det. Virkelig?

I Dagsnytt 18 tidligere i uka kunne analysebyrået Retriever fortelle hvilken enkeltsak som engasjerer nordmenn aller mest i sosiale medier. Altså hvilke saker som kommenteres, får «likes» og deles. Ikke det siste halve året, som vi kan ha inntrykk av, men de siste ti årene. Det er ikke eldreomsorg, kommunesammenslåing eller innvandring, slik mange tror. Det er bompenger.

Gjennom ti år har engasjementet økt, uten at verken politikere eller mediene har fått det med seg. Heller ikke «bompengepartiet» Frp har oppfattet det store engasjementet. Undersøkelsen sier riktig nok ingenting om de som har engasjert seg er for eller imot bompenger, men den viser et enormt engasjement. I den grad noen har forsøkt å gjøre sentrale politikere oppmerksom på dette, har de talt for døve ører. Oppslutningen om Folkeaksjonen mot mer bompenger, også kalt Bompengepartiet, kom som et politisk jordskjelv og et totalt sjokk på samtlige partier. Ikke minst for antibompenge-partiet Frp, som nå blør velgere og oppslutning

Tilfellet bompenger er et godt eksempel på hvordan partitoppene tror de skjønner hva som foregår utenfor Løvebakken og partikontorene i hovedstaden. De vandrer i en evig boble av andre politikere, rådgivere, egne partifolk og hovedstadsjournalister. Denne uka er hele den politiske elite innom Arendalsuka, der de mingler og drikker øl med de samme journalistene de mingler og drikker øl med i hovedstaden, mens avstanden mellom politikere og velgere blir større og større. Både bokstavelig, og i overført betydning

Bompengepartier, bunadsgerilja, miljøstreiker og kamp mot vindmøller er resultatet.

Og hva tror egentlig en partileder at han eller hun får høre, eller lærer, under en times bedriftsbesøk på Nordlandskysten eller i Finnmark? Folkemeningen? Og hvor er alle de såkalte «lyttepostene», de som skal informere partiledelsen om hva som rører seg på grasrota, og som samtlige partier sier de har mange av, når stadig færre engasjerer seg aktivt i politisk arbeid?

Det er selvsagt hyggelig at statsminister Erna Solberg åpner Parkenfestivalen fredag, når hun og andre fra regjeringen nå først deltar på NHO Nordlands hagefest i VIP-teltet i Rensåsen. Enda triveligere hvis hun også tar seg tid til å høre på noe av musikken.

Men i stedet for å dele ut ørepropper for å beskytte hørselen kan kanskje noen gi statsministeren sju-åtte høreapparat som hun kan ta med seg og dele ut sørpå?

De "fossiles" paradegren

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1895-1972). Og sånn er det fortsatt. Yngre mennesker har langt på vei seg selv å takke.

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som er vokst

opp med at alt kan fikses med en app, og som viser finger'n til

 demokratiet.

Det er nedslående tall når vi ser på hvem som bruker det privilegiet det er å kunne velge politikere. Det er ønskelig at 18-åringene - ved siden av å tenke på å ta lappen, at de kan kjøpe øl og hva de skal gjøre etter videregående – også kunne ta inn over seg at de faktisk kan påvirke samfunnet. Ja, jeg vet. Det gjelder slett ikke alle ungdommer. Mange engasjerer seg i ungdomspartiene. Klima og miljø engasjerer spesielt; bare tenk på skolestreikene de siste månedene.

Men dessverre. Enten slutter engasjementet i 18-20-årsalderen, eller så skjønner unge mennesker ikke verdien av en stemmeseddel. Ved siste stortingsvalg utgjorde nordmenn mellom 18 og 39 år 23 prosent av de stemmeberettigede. Men utgjorde hele 40 prosent av hjemmesitterne. Dette er en potensiell velgergruppe av betydelig størrelse, med over 323.000 unge.

Og det kommer ikke akkurat som noen bombe: Aldersgruppen som hadde høyest valgdeltakelse, var født mellom 1945 og 1949. Det er de som tar på seg finklærne når de skal til valglokalet. De «fossiles» paradegren, med andre ord.

Det er veldig bra at godt voksne gjør sin borgerplikt. I en tid der valgdeltakelsen generelt sett er lavere enn ønskelig, er det godt at i det minste godt voksne skjønner vitsen. Men det blir en stor ubalanse når så mange i alderen 18 til 39 lar være å stemme. Samtidig hører vi unge si at de aldri blir hørt.

Skal vi ha et levende og fungerende demokrati kan ikke så mange i samme aldersklasse melde seg ut. Spesielt i lokalvalg, der det velges politikere som har enorm innflytelse på nettopp deres hverdag.  Det er de som bestemmer alt fra fritidsklubber til eiendomsskatt når man i slutten av tjueårene skal etablere seg og kjøpe sin første leilighet. Da er det beklagelig at så mange lar sjansen til å påvirke gå fra seg.

Foran stortingsvalget i 2017 ble det gjort forsøk på å få unge sofavelgere til å røre på seg. 30.000 telefoner og nær 200.000 SMS-er til førstegangsvelgere ble en flopp. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i etterkant viste at effekten var tilnærmet lik null.

Så hva kan vi gjøre for å få unge mennesker opp av sofaen på valgdagen? Ifølge tall fra SSB går hjemmesitting i arv. Stemmer ikke foreldrene, stemmer heller ikke ungdommene. Vi kan begynne der. Partiene kan gjøre sitt, med å ha unge folk høyt oppe på valglistene. For hva er vitsen med å stemme på et parti som har den første under 30 år på 48.- plass, liksom? Saker spesielt rettet mot aldersgruppen kan kanskje hjelpe. Litt. Mer om demokrati i pensum i videregående? Tja…

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som har vokst opp med at absolutt alt kan fikses ved å laste ned en ny app, og som viser finger’n til demokratiet.