Til sengs med en egoist

Alt som er imellom dramatisk sterilisering og

fomling med kondomer ser ut til å være

uinteressant.

«Hvis menn kunne bli gravide, ville abort vært et sakrament» mente den amerikanske juristen og borgerrettsforkjemperen Florynce Kennedy (1916-2000). Mulig hun har rett i det. I alle fall surfer svært mange menn gjennom livet uten å ta ansvar.

I AN Ung forrige uke, fortalte unge jenter at det stort sett er deres ansvar å sørge for prevensjon, enten i form av p-piller eller kondom i veska som kan beskytte både mot uønsket graviditet og kjønnssykdommer.  – Hvis du ikke har p-piller hopper de av i svingen eller finner seg ei ny jente, sier en 18-åring som er intervjuet.

Si meg; har det ikke skjedd noe i løpet av de snart 50 årene som er gått siden p-pillen kom på markedet i Norge?

Nei, det har det ikke. I flere tiår har det vært forsket på p-piller for menn, og i mange år har vi hørt at nå er det like før de kommer på markedet. Men ingenting skjer. Alle bivirkninger, både de mindre alvorlige og de mer risikofylte, skal fortsatt være forbehold kvinner, og bare dem. Som blodpropp. Fra kompetent hold er det blitt sagt rett ut: Den risikoen kan ikke menn utsettes for.

Kvinner derimot …

Det er vanskeligere å lage p-piller for menn enn for kvinner, men er det noen som tror at problemene ikke hadde vært løst for lenge siden, hvis legemiddelindustrien (og menn) hadde vært interessert?

Nå har amerikanske forskere oppdaget en metode som kan tilby den første og effektive hormonfrie p-pillen for menn, ifølge forskning.no. Men det blir med det. 

Alt som er mellom dramatisk sterilisering og fomling med kondomer – og som kunne gjort det enkelt for menn å ta ansvar – ser ut til å være uinteressant. Det mangler penger. Det satses ikke, og dessuten vet man ikke hvordan norske menn vil ta imot pilleprevensjonen.

Sant nok; fakkeltog med menn som krever å få sin egen p-pille er det vel ingen som har observert. Enklere å overlate alt til jentene, for så å skylde på dem etterpå, hvis det går galt. 

Årsaken til at det er flest kvinner som tar ansvar er at det er de som blir sittende igjen med et uønsket barn, eller må gjennom belastningen med en abort, hvis de blir gravide. Da er det bedre å være føre var, selvfølgelig, men også det har en uønsket bivirkning: Menn tar det som en selvfølge at de skal slippe å tenke på saken, det er jentene som ordner opp.

En av ungdommene som ble intervjuet i AN ung gjorde det imidlertid klinkende klart. Blir det behov, får han vær så god betale for «angrepillen». Det, og det alene, er hans ansvar.

Nødprevensjon, «angrepillen», klarte de jaggu å få på markedet, og det til og med reseptfri. Men også her legges ansvaret og ubehagelighetene på jentene.

Pussig ...

 

Ligning med to ukjente

«Matematikk er fornuftens musikk», sa den britiske matematikeren James Joseph Sylvester (1814-1897). Det bør i appellere, også til norske ungdommer, som ellers vet navnet på de fleste døgnfluer som har med musikk å gjøre.

Onsdag fikk forskerne John F. Nash og Louis Nirenberg Abelprisen. Den deles ut årlig til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet matematikk.

Det er Det Norske Videnskaps-Akademi som deler ut prisen, som er oppkalt etter Niels Henrik Abel (1802-1829). Han er Norges største matematiker gjennom tidene, og mest kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen ikke kan løses med de elementære regningsartene.

I begrunnelsen til Det Norske Videnskaps-Akademi heter det at årets vinnere får prisen «for slående og fruktbare bidrag til teorien for ikke-lineære partielle differensialligninger og deres anvendelse i geometrisk analyse».  Akkurat.

De fleste av oss har ikke hørt om noen av prisvinnerne. Og begrunnelsen forklarer kanskje hvorfor så mange skremmes bort fra mattefaget, og hvorfor Abelprisen får så liten oppmerksomhet.

Si heller «forklaringen på hvorfor det oppstår en trafikkø», og det blir straks mer jordnært og forståelig for dem som syns det nærmer seg gresk hvis noen snakker om primtall og oddetall.

Norge har en annen internasjonal helt, som heller ikke får den oppmerksomheten han fortjener. Lepra, eller spedalskhet, er en sykdom som var fryktet i flere tusen år, og kjent fra den tidligste oldtid. Også Bibelen beskriver sykdommen, men det var ikke Jesus som helbredet de spedalske. Det var Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912) fra Bergen.

Våre store, vitenskapelige helter får knapt oppmerksomhet i mediene; matte og medisin er ikke sexy nok. Da heller bruke spalteplass og sendetid på ungdommer som innbiller seg at de skal bli popstjerner.

En annen stor nordmann, Thor Heyerdahl, har fått spillefilmen om sitt liv. Den hadde premiere i 2013, og vakte ny interesse for Kon Tiki-ekspedisjonene. «The Theory of Everything», filmen om fysikeren Stephen Hawkings, hadde premiere i fjor.

Niels Henrik Abels liv er verdt en film. Historien om Gerhard Henrik Armauer Hansen – og de spedalskes skjebne – har alle ingredienser til å kunne bli en film der intet mangler: sykdom og sorg, kjærlighet og glede, skuffelser og håp.

Det gjenstår bare å få Nicolai Cleve Broch til å spille hovedrollen.

"Det var ikke Jesus som helbredet de spedalske. Det var Hansen fra Bergen".

Språkvask

Fordommer og forutfattede meninger øver stor makt over oss og spiller mange av oss et puss», mente Camilla Collett (1813-1898). Det er kanskje derfor så mange roper «rasisme» straks noen med annet enn etnisk norsk bakgrunn utsettes for det som med første øyekast kan se ut som overgrep eller urettferdighet. Ser man en gang til, er historien ofte en annen.

Ved siden av «krenket», som helt har mistet sitt innhold, er «rasisme» ett av de mest misbrukte ordene i norsk offentlighet. Hvor ofte brukes det ikke i debatter, hvis noen har den aller minste innvendig mot innvandring- og integreringspolitikken, eller mot levesettet til noen etniske grupper som bor i Norge. 

Hvem vil vel stemples som rasist? Sånn stanser man enhver debatt om temaet. Det er livsfarlig for demokratiet.

Det mest kjente eksemplet er Schjenken-saken fra 2007, der to ambulansesjåfører ble beskyldt for rasisme etter at en mørkhudet person ble etterlatt i Sofienberg-parken i Oslo. De forlot Ali Farah, fordi de trodde han var beruset, ikke fordi de var rasister. Mediene var raskt på banen med fordømmende karakteristikker. 

Toppolitikere, fylkeslege og likestillingsombud tok alle som én rasismeordet i bruk, uten at sakens detaljer var kjent. Dagbladet er dømt for ærekrenkelser. Saken ender i Strasbourg.

I «Søndagsavisa» på NRK P2 nylig, tok noen til ordet for at rasisme misbrukes, og dermed mister sitt innhold. Mediekritiker og kommentator George Gooding viste til flere eksempler, der det i ettertid er kommet fram at det var langt andre forhold enn rasisme som lå bak mediefokuserte handlinger. Blant annet brannen i en moské i Uppsala rundt nyttår, der det straks ble ropt rasisme, og at noen hadde satt fyr på moskeen med vilje.

Det var ikke rasisme. Det var en frityrkoker.

Begrepet rasisme oppsto først i venstreradikale kretser i det 19. århundre, men har senere blitt brukt for å beskrive forskere, politikere og enkeltmennesker som hevder at det finnes ulike raser med biologiske forskjeller. 

Til tross for at begrepet er ungt, er rasismen i seg selv eldre enn den vitenskapelige raseforskningen. De fleste folkegrupper og nasjoner gjennom tidene har diskriminert andre folkegrupper på bakgrunn av etnisitet eller nasjonal opprinnelse. Rasismen nådde sitt høydepunkt i nyere historie med den europeiske og amerikanske slavehandelen med afrikanere, holocaust og apartheid som noen eksempler, ifølge Wikipedias definisjon.

 

Rasisme finnes, og har vært der hele tiden. Over hele Europa har rasistiske holdninger fått bedre grobunn; ikke minst er det noe både jøder og muslimer merker. Også her i Norge.

Rasisme må bekjempes overalt der den dukker opp.  Men da må vi vite hva vi skal kjempe mot. Hvis absolutt alt tolkes inn i rasistiske rammer – gjerne før alle fakta er på bordet – mister ordet til slutt sitt innhold.  Det blir som «krenket»; et ord så misbrukt at de fleste nå trekker på skuldrene om noen skulle finne på å bruke det.

Sånn er det med rasisme også; som Mona Levin (75) har minnet oss på: Roper man «ulv, ulv» mange nok ganger, kjenner vi den ikke igjen når den står i porten.

"Det var ikke rasisme. Det var en frityrkoker".

Pamp og prakt

LO-leder Gerd Kristiansen har millionlønn, og en pensjon

vanlige folk bare kan drømme om.

«Den enes lønnsforhøyelse er den andres prisforhøyelse», ifølge den britiske politikeren Harold Wilson (1916-1995). Det er nok derfor fagforeningskontingenten stiger jevnt og trutt.

Lønnsnivået til ledere i ulike fagforeninger har vakt oppsikt, etter at DN offentliggjorde dem tidligere i uka. Med rette. LO-leder Gerd Kristiansen tjener mer enn statsministeren. Til sammen rundt 1,6 millioner, medregnet honorar for å sitte i Amedias styre, der LO er eier. Du vet, mediekonsernet som presser ansatte ut i tidligpensjon, og sender arbeidsledige ut porten i hopetall.

En LO-leder skal ha ei bra lønn; det skulle bare mangle. Men lønna må noenlunde gjenspeile lønnsnivået til medlemmene LO representerer. Så vidt jeg vet er gjennomsnittslønna i Norge rundt 500.000 kroner.  I LO er den sannsynligvis langt lavere; medlemmene i Handel og Kontor tilhører ikke akkurat lønnsadelen. Og derfor blir sammenligningen med NHO-lederen eller presidenten i Legeforeningen helt uinteressant. De følger flokken, og tuter med de "ulvene" de leder.

Kan noen forresten forklare meg hvorfor LO-lederen skal ha gratis bil i tillegg til pendlerleilighet og ditto pendlerfradrag? Hun kan vel ta bussen som alle andre? Og skamløst tildeles lederen en etterlønn og pensjon som ikke er til å snakke om engang!  

Å høre LO-lederen forsvare sitt eget lønnsnivå er en ytterst pinlig forestilling. Argumenter om stort ansvar og jobb hele døgnet uten overtidsbetaling har vi hørt før. Det har prellet av, når LO har dundret løs på høye lederlønninger. 

Nå høres Gerd Kristiansen ut som om hun har gått på kurs i NHO, akkurat de samme bortforklaringene brukes. Og som ledere i næringslivet, skylder LO-lederen på andre: Det er styret som fastsetter lønna, sier næringslivsledere. Det er sekretariatet, sier Gerd Kristiansen.

Det er en vesentlig forskjell på LO-lederen og andre ledere: Gerd Kristiansen er ikke ansatt i en bedrift med stort overskudd som styret kan bruke til hva det vil. Også absurd høye lederlønninger.

Gerd Kristiansen er tillitsvalgt. Hun ble klappet fram av medlemmene på LO-kongressen i 2013. De som fortsatt har bakkekontakt med «gølvet»; det grunnlaget enhver LO-leder står på. Men som enhver fagforeningspamp bare verdiger et halvtimes besøk i forbifarta. Av og til.

Det viser seg gang på gang at LOs toppledelse sørger for hverandre, og ellers oppfører seg som en hvilket som helst annen grådig kapitalist. Den eneste gangen den lokale LO-klubben virkelig hadde behov for støtte – da Nordlandsposten og Nordlands Framtid ble slått sammen og over 70 mistet jobben – var LO sentralt totalt taus. LO var eier også i daværende A-pressen. Appell om å berge arbeidsplasser og tenke mediemangfold falt på steingrunn.

Nylig ble rammene for vårens lønnsoppgjør presentert. Sjelden har LO og NHO vært så enige. Oppgjøret må bli moderat. Lønnsfesten er over. For vanlige lønnsmottakere betyr det så godt som ingenting. For LO-toppen kan det likevel bety ganske mye. 

Selv en enkel journalistdust fra nord klarer å regne ut at en lønnsvekst på 3 % betyr at LO-lederen får en økning på nær 50.000 kroner, mens en vanlig ansatt som tjener 300.000 i året, kan regne med et lønnshopp på under 10.000 kroner. Brutto.
Moderasjon? Takk som byr...

"Lønna må noenlunde gjenspeile lønnsnivået til medlemmene LO representerer".

Diagnose: misforstått

«Alle tror at deres lidelser er større enn alle andres», ifølge den amerikanske forfatteren Erica Jong.

Den årlige statusrapporten for helsesektoren ble lagt fram denne uka, og nå er helsedirektør Bjørn Gulvog særlig bekymret for dem mellom 16 og 24 år. Det er mange unge som sliter med psykiske plager og stress, og som er misfornøyde med egne liv. Ungdomsårene har en helt spesiell betydning, mener helsedirektøren. 

Og hva er nytt med det? Når var ungdomstiden lett; for noen generasjon?  Det trengs ikke mer enn ei kvise midt i fjeset, eller en helt normal kjærlighetssorg, før en syttenåring mener at verdens undergang er nær.

I Norge har økende individualisering, og sterkere press om å lykkes på skolen, i flere år vært en bekymring, skriver Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova) i rapporten «Ungdata». Over ti prosent på ungdomstrinnet opplever at alt er et slit, viser undersøkelsen fra 2013. 

Spørreundersøkelser og kontrollskjema telles og tolkes, og vips! Ungdommene er diagnostisert og katalogisert. Som en følge har bruken av lykkepiller økt dramatisk. Aldri før har så mange ungdommer brukt antidepressiva. For unge jenter er økningen skremmende 48 prosent i perioden 2004-2013; det må da være flere enn jeg som stusser og steiler?

Nå er det på ingen måte meningen å bagatellisere at mange unge strever med sine liv, men altså: Alt er et slit?

Hvordan kom vi dit at så mange av den oppvoksende slekt ikke takler den minste motstand eller krav om innsats? En konsekvens av «curlingbarna», de som har foreldre som har gått foran og kostet vekk alle hindringer og båret dem fram på gullstol, bokstavelig talt?

Forventningspress, krav om å være vellykket og sosiale medier er vanlige forklaringer på at mange ikke klarer det. Av de tre er det bare sistnevnte som er nytt. Det kan umulig være hele grunnen.

Toppen av misforstått omsorg presenterte «Dagsrevyen» nylig. Foreldrene punget ut med 30.000 kroner for å sende datteren på kurs for at hun skulle skjønne at det kanskje var på tide å ta ansvar for eget liv. Hun var i begynnelsen av tjueårene; frisk, flott og flink, Hun burde ha alle forutsetninger for å klare seg selv, men hadde verken jobb eller fikk støtte fra Nav.

Altså en av rundt 40.000 unge som faller utenfor alt. Og som trolig kommer til å koste samfunnet dyrt.

Foreldrene vil ha datteren ut av barndomshjemmet. Hva med rett og slett å be henne om å ta seg sammen, ta fra henne nøklene og vise henne døra?

"Hva med rett og slett å be henne om å ta seg sammen, ta fra henne nøklene og vise henne døra?"

Trusselen mot de truede

«Den beste måten å straffe en som gjør galt, er å belønne en som ikke gjør det», ifølge Hadith, den nest viktigste veilederen for muslimer.

Så hvorfor straffes kvinner som er truet på livet? Det er de som må gå med voldsalarm, mens menn (i hovedsak) med besøksforbud kan vandre fritt.

Det er et stort paradoks, som jeg aldri har skjønt, dette at mennesker som er truet på livet er de som også skal bære byrden med hele tiden å måtte se seg over skulderen.

Voldsalarmen er i mange tilfeller bare en illusjon om trygghet; dessverre er det flere eksempler på at politiet kom for sent fram. Kvinnene måtte bøte med livet. De ble drept av menn med besøksforbud, ofte en ekskjæreste eller fraskilt ektemann.

Paradokset ligger i at det ikke er den som truer, og som er voldelig og farlig, som dømmes til å gå med fotlenke. Hadde voldsmennene det, ville politiet hele tiden kunne spore dem og rykke ut idet de ser at vedkommende legger veien mot den forbudte adressen. Bare da har politiet en reell sjanse for å stanse voldsmannen før noen blir banket opp, eller enda verre: drept.

Det er vel sent å trykke på voldsalarmen når mannen står på trappa, ikke sant?

Det var nær 2000 brudd på besøksforbud i fjor. Og flere enn i 2013. Det betyr at altfor mange har en hverdag der de aldri kan senke skuldrene og føle seg trygge.

Det betyr også at altfor mange med besøksforbud kan bryte forbudet. Konsekvensene kan bli katastrofale for den voldsutsatte.

Domstolene har anledning til å idømme menn (og kvinner) fotlenke, men det skjer omtrent aldri. Bare én av 40 såkalte omvendte voldsalarmer er i bruk, ifølge Arbeiderpartiets Lene Vågsli. Hun leder Aps utvalg for vold i nære relasjoner, og er medlem av justiskomiteen.

Når en tenker på at en av samfunnets viktigste oppgaver er å beskytte svake og utsatte, er det ubegripelig, og uforsvarlig, at ordningen ikke blir mer brukt.

Ap ber denne uka Solberg-regjeringen se nærmere på et lovforslag som den rødgrønne regjeringen sendte ut på høring i 2013. Bakgrunnen er at ordningen for beskyttelse ikke fungerer, at de som er truet må bære byrden med voldsalarm, og at gjerningspersonen ikke blir straffeforfulgt. 

Gjennomgangen av ordningen kan bare få ett resultat. Noe annet vil være helt uforståelig.

Jeg har ikke klart å finne ut hva som er begrunnelsen eller tanken bak at de som trues, skal bære byrden. Men det er nærliggende å tro at domstolene mener omvendt voldsalarm, vil være en tilleggsstraff. Det er det da også. For den som må bære voldsalarm.

"Vel sent å trykke på voldsalarmen når mannen står på trappa"

Splittet personlighet

«Mennesket er et historieskapende vesen som verken kan gjenta sin fortid eller legge den bak seg», ifølge den britisk-amerikanske forfatteren W.H. Auden (1907-1903).

Uansett hvor kjapp Petter Northug er på ski. Han kan aldri løpe fra fortiden.

Etter promillekjøringen i mai i fjor – der forbildet for andre ungdommer kjørte i fylla, krasjet, stakk av og la skylda på kompisen – var det mange som spådde at Northug var ferdig som idrettsmann, rett og slett av omdømmegrunner. 

Men det gjelder altså ikke når det er medaljer å hente hjem til Norge. Allerede få måneder etter fyllekjøringen viste en meningsmåling utført av TNS Gallup, at Northug var Norges tredje mest populære idrettsutøver. I forkant av promilleepisoden var Northug femtemann på den samme lista.

Allerede i oktober 2014 hadde altså sju av ti tilgitt. Og det selv om Northug ikke hadde sonet straffen. Det har han fortsatt ikke.

«Om hundre år er alltid glemt», skrev Knut Hamsun. Men det er det ikke. Ikke alltid. I hvert fall ikke hvis man ikke er fotballspiller eller skiløper. Den nobelprisvinnende forfatteren ble riktig nok hyllet i Hamsunåret 2009 – og i Hamarøy er Hamsun like selvsagt til stede som enhver annen hamarøyværing. Forfatteren vel å merke. Ikke nazisten. 

Mange er ivrige etter å understreke akkurat det. Det legges vekt på skille mellom de to sidene av én og samme mann; lar det seg virkelig gjøre?

Og helt uten sammenligning for øvrig: Mens en god idrettsmann, uansett idrettsgren, tilgis nærmest over natta for nær sagt hva som helst, må andre for alltid ha sine handlinger eller holdninger knyttet til navnet. 

I 2007 raste det en følelsesladet debatt etter at Hamsunselskapet ønsket at parken ved Oslo S skulle omdøpes til Knut Hamsuns plass. Det var i forbindelse med at forfatterens samlede verker kom ut i nytt opplag at Hamsunselskapet og forlaget Gyldendal søkte Oslo kommune om å få omdøpt parken. I 1880 bodde Hamsun i Tomtegata 11, og romanen «Sult» ble skrevet mens Hamsun vandret i området.

Det ble aldri noen Knut Hamsuns plass, selv over 60 år etter at krigen var slutt. Hensynet til dem som selv deltok i krigen, og de som opplevde nazismen på kroppen, veide tyngst.

Når et flertall av nordmenn nå jubler over Northugs triumfer i VM, er det ingen som spør hvordan pårørende etter promillekjørere har det. Eller de som overlevde møtet med en bil med en beruset person bak rattet, og som ble ødelagt for livet av møtet.

De har kanskje også fulgt VM, men står ikke fremst i køen for å be om autografen. De ser at Northug hylles av både kronprinsfamilien og statsministeren, og andre sportsinteresserte nordmenn.

Men det var kanskje bare skiløperen Northug som var til stede da?

"Ofre for promillekjørere står ikke fremst i køen for å be om autografen"